Antiokos IV Epifanes
| Antiokos IV Epifanes Konge av av Selevkideriket | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 215 f.Kr. | ||
| Død | 164 f.Kr. Anatolia | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Laodike IV | ||
| Partner(e) | Antiochis | ||
| Far | Antiokos III den store[1][2][3] | ||
| Mor | Laodike III | ||
| Søsken | Selevkos IV Filopator Laodice IV Kleopatra I av Egypt Antiochis Antiochus | ||
| Barn | Antiokos V Eupator Laodike VI Aleksander I Balas (påstått) Antiokis mulig Laodike (gift med Mitridates III av Pontos) | ||
| Nasjonalitet | Selevkide-riket | ||
| Annet navn | Ἀντίοχος Ἐπιφανής | ||
| Regjeringstid | 175 – 164 f.Kr. | ||
Antiokos IV Epifanes (gresk: Ἀντίοχος Ἐπιφανής «Den vise Gud»; født ca. 215 f.Kr., død 164 f.Kr.) var en konge av det hellenistiske Selevkideriket i tiden 175–164 f.Kr.. Han var sønn av Antiokos III den store. Hans første navn var egentlig Mitridates, men han tok navnet Antiokos etter at han overtok tronen etter sin bror Selevkos IV Filopator. Som konge var han kjent for at han oppmuntret gresk kultur og institusjoner, og for sine forsøk på å undertrykke jødedommen som førte til makkabeernes opprør og til sist jødenes uavhengighet. Han klarte nesten å erobre Egypt, hvilket førte til en konfrontasjon med Romerriket som ble opprinnelsen til den metaforiske frasen «streker i sand» (se nedenfor).
Antiokos IV var den første selevkidekonge som benyttet guddommelige epiteter på mynter, kanskje inspirert av batrisk-hellenistiske konger som hadde gjort det tidligere, eller bygget på den herskerkult som hans far hadde samlet innenfor Selevkideriket. Disse epiteter omfatter Θεὸς Ἐπιφανής («Den vise gud»), og etter hans nederlag i Egypt, Νικηφόρος («[Den som] bringer seier»).[4] Imidlertid forsøkte han også å samhandle med vanlige folk ved å være tilstede offentlige bad og søke på offentlige stillinger, og hans mange eksentriske oppførsler og merkelig handlinger fikk hans samtidige til å kalle ham Epimanes («Den gale»), et ordspill på hans tittel Epifanes.[5]
Vekst til makt
[rediger | rediger kilde]Som sønn og mulig etterfølger av kong Antiokos III den store ble Antiokos IV en politisk gissel hos den romerske republikk i Roma som følge av freden ved Apamea i 188 f.Kr. Da hans eldre bror Selevkos IV Filopator etterfulgte sin far på tronen i 187 f.Kr. ble Antiokos IV utvekslet med sin nevø Demetrios I Soter (sønn og arving av Selevkos IV). Etter at Selevkos IV ble myrdet av Heliodoros, en usurpator, var han fortsatt gissel i Roma, men ved hjelp av kong Eumenes II av Pergamon erobret han tronen og utropte seg selv som medregent for en annen sønn av Selevkos IV, et spedbarn som også het Antiokos. Noen år senere fikk han dette barnet drept og styrte i eget navn.[6]
Krig med Egypt
[rediger | rediger kilde]Da vokterne til kong Ptolemaios VI Filometor krevde tilbakelevering av Koilesyria i 170 f.Kr., gikk Antiokos IV Epifanes forkjøpet med å angripe Egypt, erobret alt bortsett fra Alexandria og ta Ptolemaios VI til fange. For å unngå å alarmere romerne, lot Antiokos IV den egyptiske kongen fortsette å styre som en vasallkonge. Da Antiokos IV trakk seg tilbake, valgte byen Alexandria en ny konge, en av Ptolemaios VIs brødre med samme fornavn, Ptolemaios VIII «Fyskon» («store mave»), men istedenfor å begynne en borgerkrig, ble brødrene enige om styre sammen.
I 168 f.Kr. ledet Antiokos IV et andre angrep på Egypt og sendte også en flåte for å erobre Kypros. Før han nådde fram til Alexandria ble han oppsøkt av en eldre romersk ambassadør ved navn Gaius Popillius Laenas som avleverte en beskjed fra det romerske senatet som beordret ham om trekke sine styrker fra Egypt og Kypros, eller betrakte seg som i krig med den romerske republikken. Antiokos IV svarte at han ville diskutere saken med sitt råd. Ambassadøren streket da opp en sirkel i sanden rundt ham og sa: «Før du krysser denne sirkelen vil jeg at du gir meg et svar til senatet.» Det antydet at Roma ville erklære krig om kongen skrittet ut av sirkelen uten å bekrefte at han ville forlate Egypt øyeblikkelig. Antiokos IV veide sine muligheter og svarte at han ville trekke seg ut. Kun da var Popillius villig til å ta ham i hånden.[7]
Plyndringen av Jerusalem og forfølgelsen av jødene
[rediger | rediger kilde]Mens Antiokos IV var opptatt i Egypt spredte det seg et rykte at han var blitt drept. Den avsatte ypperstepresten Jason, bror av Onias III, samlet en liten hær på rundt tusen menn og gikk overraskende til angrep på Jerusalem. Menelaos som var ypperstepresten der, utnevnt av Antiokos IV, ble tvunget til å flykte. Da Antiokos IV kom tilbake fra Egypt i 167 f.Kr., rasende over sitt nederlag, angrep han Jerusalem og gjeninnsatte Menelaos, deretter henrettet mange jøder.[8]
- «De disse hendelsene ble fortalt til kongen, trodde han at Judea var i opprør. Rasende som et vilt dyr, dro han fra Egypt og tok Jerusalem som en storm. Han beordret at hans soldater skulle hogge ned uten nåde de som de møtte og drepe de som søkte tilflukt i husene sine. Det var massakre på gammel og ung, drap på kvinner og barn, nedslakting av jomfruer og nyfødte. I løpet av tre dager gikk åtti tusen tapt, førti tusen som møtte en voldelig død, og det samme antallet som ble solgt til slaveri.»
- Andre Makkabeerbok 5:11–14[9]
For å samle og forene sitt rike og styrke sitt grep over regionen, besluttet Antiokos IV å stille seg på samme side som de helleniserte jødene, som han tross alt skjønte, ved å forby jødiske religiøse ritualer og tradisjoner som ble opprettholdt av oppmerksomme jøder. Samtidig beordret han dyrkelse av Zevs som den øverste gud.[10] Dette var en vederstyggelighet for jødene og da de nektet, sendte Antiokos IV en hær for å tvinge gjennom sitt vedtak. På grunn av motstanden ble byen Jerusalem ødelagt, mange ble drept, og et gresk festning kalt Akra ble etablert i byen.[11]
Makkabeernes opprør
[rediger | rediger kilde]
Første og Andre Makkabeerbok framstilte makkabeernes opprør som en nasjonal motstand mot politisk og kulturell undertrykkelse fra utlandet. Moderne historikere har argumentert for at kongen blandet seg inn i en borgerkrig mellom tradisjonelle jøder på landsbygda og urbane, hellenistiske jøder i Jerusalem.[12][13][14] I henhold til Joseph P. Schultz:
- Moderne forskning på den annen side betrakter makkabeernes opprør mindre som en oppstand mot utenlandsk undertrykkelse og mer som en borgerkrig mellom ortodokse og reformistiske grupper i den jødiske leir.[15]
Det synes som at tradisjonalistene, med hebraiske/arameiske navn som Onias, var i strid med de helleniserte med greske navn som Jason og Menelaos over hvem som skulle bli yppersteprest.[16] Andre forfattere har pekt på muligheten av sosiale og/eller økonomiske motiver i tillegg til de religiøse i den jødiske borgerkrigen.[17]
Hva som begynte som en borgerkrig eskalerte da det hellenistiske Selevkideriket i Syria tok parti med de hellenistiske jødene i deres konflikt med de ortodokse og tradisjonalistiske.[18] Antiokos nedla forbud mot den religiøse praksisen til de ortodokse. Det kan forklare hvorfor kongen, i totalt avvik fra tidligere praksis på andre steder og i andre tider, bannlyste den tradisjonelle religionen til et helt folk.
De siste årene
[rediger | rediger kilde]Ved å utnytte Antiokos' problemer i vest angrep kong Mitridates I av Partia fra øst og erobret byen Herat (vest i dagens Afghanistan) i 167 f.Kr., avbrøt den direkte handelsruten til India og splittet effektivt den greske verden i to deler.
Da Antiokos anerkjente den mulige faren i øst, men samtidig uvillig til å oppgi kontrollen over Judea, sendte han en hærfører ved navn Lysias for å krige mot makkabeerne mens han selv ledet hovedhæren mot partierne. Etter innledende suksess i hans krig i øst, inkludert gjenerobringen av Armenia, døde han brått av sykdom i 164 f.Kr.
Ettermæle og arv
[rediger | rediger kilde]Styret til Antiokos var den siste perioden hvor Selevkideriket hadde styrke og tyngde, men på samme tid var hans styre også fatalt for riket. Teknisk sett var Antiokos en usurpator, tronraner, og han etterlot seg en sønn som var spedbarn som eneste arving: Antiokos V Eupator. Resultatet var en rekke med borgerkriger mellom rivaliserende fordringshavere til tronen som forkrøplet det en gang så økonomisk sterke riket i dets kritiske fase i krigene mot Partia.
Jødiske og kristen vurdering
[rediger | rediger kilde]Antiokos IV hersket over jødene fra 175 til 164 f.Kr. Han huskes som en betydelig kjeltring og en forfølger av de jødiske tradisjoner assosiert med hanukka, inkludert Makkabeerbøkene og Megillat Antiochus (מגילת אנטיוכוס; Antiokosskrollen).[19] De rabbinske kildene omtaler ham som הרשע, harasha, «den onde».[20]
Både jødiske som senere kristne kommentarer har vurdert Antiokos IV som en mulig kandidat for å være «det mindre hornet» som omtalt i Daniels bok i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente)[21] slik Daniel hadde visjon om.[22][23]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Antiokos i ''Reallexikon des classischen Alterthums für Gymnasien''[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q50184348[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q24972576[Hentet fra Wikidata]
- ^ Habicht, C. (1988 ): «The Seleucids and their rivals» i: Astin, A. E. et al.: Rome and the Mediterranean to 133 B.C., The Cambridge Ancient History, bind 8, Cambridge University Press, s. 341
- ^ Polybios: 26.10
- ^ Zambelli, M. (1960): «L'ascesa al trono di Antioco IV Epifane di Siria» i: Rivista di Filologia e di Istruzione Classica 38, s. 363–389
- ^ Polybios 29.27.4; Titus Livius 45.12.4ff.
- ^ Josefus: Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig) 1:1:1–2
- ^ Oversettelse av Wikipedia for anledningen
- ^ Andre Makkabeerbok 6:1–12
- ^ Første Makkabeerbok 1:30–37[død lenke]
- ^ Telushkin, Joseph (1991): Jewish Literacy: The Most Important Things to Know about the Jewish Religion, Its People, and Its History. W. Morrow. ISBN 0-688-08506-7. s. 114
- ^ Johnston, Sarah Iles (2004): Religions of the Ancient World: A Guide. Harvard University Press. ISBN 0-674-01517-7. s. 186
- ^ Greenberg, Irving (1993): The Jewish Way: Living the Holidays. Simon & Schuster. ISBN 0-671-87303-2. s. 29.
- ^ Schultz, Joseph P. (1981): Judaism and the Gentile Faiths: Comparative Studies in Religion. Fairleigh Dickinson Univ Press. ISBN 0-8386-1707-7. s. 155.
- ^ Gundry, Robert H. (2003): A Survey of the New Testament. Zondervan. ISBN 0-310-23825-0. s. 9.
- ^ Freedman, David Noel; Allen C. Myers, Astrid B. Beck (2000): Eerdmans Dictionary of the Bible. Wm. B. Eerdmans Publishing. ISBN 0-8028-2400-5. s. 837.
- ^ Wood, Leon James (1986): A Survey of Israel's History. Zondervan. ISBN 0-310-34770-X. s. 357
- ^ Bogomilsky, Moshe: Vedibarta Bam — And You Shall Speak of Them Arkivert 1. februar 2008 hos Wayback Machine.; Megilat Antiochus The Scroll of the Hasmoneans
- ^ «Antiochus IV., Epiphanes», Jewish Encyclopedia
- ^ Nettbibelen: Daniels bok 8:9[død lenke]: «Fra ett av hornene gikk det ut et mindre horn. Det vokste seg stadig større mot sør og mot øst og mot det herlige landet.»
- ^ Kristne kommentarer på Daniel 8:9
- ^ «Daniel, Book of», Jewish Encyclopedia
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Antiochus IV Ephiphanes», oppslag i historisk kildebok av Mahlon H. Smith
- «Antiochus IV Epiphanes», Jewish Encyclopedia
- «Antiochus IV Epiphanes», Livius.org
- «Tales of Arabesque Hellenisme: or, Four Tales of Blood», dødsfallene til Antiokos, Razias og Nikanor av Beda den ærverdige