Ambohimanga
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| Kongehøyden i Ambohimanga | |||
|---|---|---|---|
 UNESCOs verdensarv  | |||
 | |||
| Land |  Madagaskar | ||
| Sted | nær Antananarivo | ||
| Innskrevet | 2001 | ||
| Kriterium | III, IV, VI | ||
| Se også | Verdensarvsteder i Afrika | ||
| Referanse | UNESCO nr. 950 | ||
  Ambohimanga (Madagaskar) | |||
Kongehøyden Ambohimanga, 21 km nord for hovedstaden Antananarivo på Madagaskar regnes av mange gassere som nasjonens vugge og et hellig sted, en status området har hatt i 500 år.
Området, som er på 59 hektar, med en buffersone på 425 hektar rundt, ligger på 1 468 moh, mens landskapet rundt ligger på ca. 1300 moh. På 1500-tallet, da Ambohimanga først ble bebygd var øya delt inn i småkongedømmer, og slike befestede høyder var lokale maktbaser. På 1700-tallet var stedet landets hovedstad, og etter at Antananarivo ble hovedstad i 1794 vedble Ambohimanga å være kongelig gravplass og helligdom. Dronning Ranovalona I lot oppføre to nye porter ca. 1830. Palasset Fandriampahalemana og glasspaviljongen Tranofitaratra kom 1871. I 1897 ble de kongelige levningene flyttet fra stedet og til Antananarivo av de franske konlonimyndighetene. Hensikten var å svekke Ambohimangas betydning som nasjonalt symbol, og okkupantene fulgte opp ved å rasere bygninger og oppføre en militærleir på samme sted. Dette virket, rimelig nok, mot sin hensikt, og Ambohimanga ble et valfartssted for gasserne gjennom 1900-tallet og er fremdeles en nasjonalhelligdom.
Området inneholder 10 ulike anlegg av betydning: høyden og skogen; murer som omkranset et 2,5 km² stort område og med opptil 12 tonn tunge porter; den befestede kongebyen hvor gravkammerne var inntil 1897; kongelige trær; dommersetet; en hellig kilde; den hellige sjøen Amparihy (kunstig); en hellig skog; dyrkningsterrasser i skråningene nedenfor; og diverse andre hellige steder.
Området ble vedtatt av UNESCO som verdensarvminne i 2001. Begrunnelsen er at stedet er det tydeligste symbolet for det gassiske folkets identitet, og at stedet inneholder kulturhistoriske anlegg fra flere århundrer.