Alpene

Alpene
	Mont Blanc
	Geografi
Land	Østerrike; Italia; Frankrike; Sveits; Slovenia; Tyskland; Liechtenstein
	Høyeste punkt
Navn	Mont Blanc
Høyde	4 808,73 moh.
	Beliggenhet
	; Alpenes relieff
	Alpene på Commons

Alpene er en fjellkjede i Europa med et areal på cirka 200 000 km². Den høyeste fjelltoppen er Mont Blanc, som ligger på grensen mellom Frankrike og Italia, med sine 4 808 moh. Mont Blanc er Vest-Europas høyeste fjell, men Elbrus i Kaukasus er med sine 5 642 moh. Europas høyeste fjell. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Sør-, Vest- og Øst-Europa har Alpene stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.

Alpenes hovedkam danner en omtrent 1 200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.^[2]

Avgrensning og geografi

Alpenes vanligste definisjoner tar utgangspunkt i geologien og topografien:

Geologisk er Alpene kjennetegnet ved bergarter som i større eller mindre grad har gjennomgått en metamorfose under orogenesen (fjelldannelsen).
Topografisk er Alpene kjennetegnet ved større høyder og et brattere relieff enn de omkringliggende landskapene.

Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter.

Tilstøtende landskap

Posletta ved Borgomanero, i bakgrunnen reiser Valais-Alpene seg
Foto: Markus Schweiß

Den beste måten å avgrense Alpene på er kanskje ved å vise til de tilstøtende landskapene. Skillelinjene er sjelden skarpe, men ofte mer eller mindre vilkårlig definert:

Helt i syd går De liguriske Alpene over i De liguriske Appenninene, slik at Appenninene kan ses på som en fortsettelse av Alpene. Grensen trekkes vanligvis ved Cadibonapasset mellom Mondovi og Savona, som er det laveste punktet (459 moh.) i Alpe/Appennin-kammen.
De sydvestlige Alpenes østgrense og de sentrale Alpenes sydgrense mot den om lag 200 moh. høye Posletta er relativt skarp, og går omtrent langs (dvs. umiddelbart vest/nord for) linjen Cuneo–Pinerolo–Ivrea–Verbania–Como–Bergamo–Brescia–Verona–Vittorio Veneto–Gemona.
De sydvestlige Alpenes vestgrense er mindre tydelig, siden Alpene her erstattes av et åslandskap mot Rhônedalen. Kalksteinsfjellene i Provence regnes f.eks. ikke til Alpene, uten at man kan trekke et skarpt skille.
I nordvest skilles Alpene gjennom Rhône, Genèvesjøen og Sveits' Mittelland fra Jurafjellene. Grensen mellom Mittelland og Alpene er imidlertid flytende.
I nord går Alpene over i For-Alpene, som er et 400–600 moh. høyt bakkelandskap uten skarpt skille mot Alpene. Grensen trekkes her noe syd for linjen Lindau–Füssen–Bad Tölz–Salzburg–Steyr–St. Pölten.
I sydøst danner de såkalte Dinariske alper fortsettelsen av Alpene. Grensen trekkes vanligvis fra Gorizia i Italia via de slovenske byene Ajdovšcina, Postojna og Vrhnika til Ljubljana.
Helt i øst kan Karpatene ses på som Alpenes fortsettelse østover (via Leithafjellene). Det såkalte Wiener Becken («Wien-bekkenet») med Donau utgjør her imidlertid en forholdsvis klar grense.

Det forekommer også strengere og videre definisjoner enn den ovennevnte avgrensningen:

Ifølge den strengeste definisjonen omfatter Alpene bare slike områder som ikke forekommer i andre landskap i nærheten, nemlig bare selve høyfjellet (dvs. den alpine og nivale høyderegionen over tregrensen).
Ifølge videre definisjoner kan også regioner regnes til Alpene som direkte eller indirekte påvirkes eller har blitt påvirket av Alpenes høyfjell. I så fall går grensen omtrent langs elvene Po i syd, Rhône i vest og Donau i nord. Påvirkningene innenfor dette området kan være geologiske (sedimenter som stammer fra Alpene), geomorfologiske (morener fra Alpenes istidsbreer), hydrologiske (vannføringen i elvene bestemmes av nedbøren i Alpene) og/eller klimatiske (f.eks. fønvind).

I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og EU med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i Alpekonvensjonen) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene.

Stater i Alpene

Avhengig av definisjonen har sju eller åtte land andel i Alpene:

Land	Alpenes areal i landet (km²)	Alpenes andel som ligger i landet	Landets andel som ligger i Alpene	Landets høyeste fjell (meter over havet)	Regioner med andel i Alpene
7 Østerrike	1 54 385	1 30 %	3 65 %	4 Großglockner (3798)	alle delstater unntatt Wien
2 Italia	2 51 052	2 28 %	5 17 %	2 Monte Bianco (4808)	Liguria, Piemonte, Aostadalen, Piemonte, Lombardia, Trentino-Syd-Tirol, Veneto, Friuli-Venezia Giulia
1 Frankrike	3 36 780	3 20 %	6 7 %	1 Mont Blanc (4808)	Provence-Alpes-Côte d'Azur og Rhône-Alpes
5 Sveits	4 26 975	4 15 %	2 65 %	3 Dufourspitze (4634)	alle kantoner unntatt Neuchâtel, Jura, Solothurn, Basel (Land Stadt), Aargau og Thurgau
4 Slovenia	5 6 850	5 4 %	4 34 %	6 Triglav (2864)	den nordvestlige delen av landet
6 Tyskland	6 5 290	6 3 %	7 1 %	5 Zugspitze (2962)	delstaten Bayern
3 Liechtenstein	7 160	7 0,1 %	1 100 %	7 Grauspitz (2599)	hele landet

I tillegg regnes av og til Monaco til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av De maritime Alpene. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet Alpekonvensjonen.

Statsgrenser i Alpene

I dag følger statsgrensene i store trekk Alpenes hovedkam eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen Ticino er det største.^[3] Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom Chablais. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til Rätikon og Silvretta. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. Allgäu-Alpene, Wetterstein og Berchtesgaden-Alpene. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia Karavankene, mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på De juliske Alpene.

Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung (se under). Fra den tidlige middelalderen til midten av 1800-tallet eksisterte det en rekke passtater, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var Savoie, Det sveitsiske edsforbund, Graubünden og Tirol. I disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol (Syd-Tirol og Trentino) til Italia.

Grenoble med Belledonnemassivet i bakgrunnen

Innsbruck mot *Nordkette* (Karwendel)
Foto: Veit Mueller

Byer i Alpene

De største byene som ligger i Alpene, er

Grenoble (158 000 innbyggere, mer enn 400 000 i byregionen, dvs. inkl. forsteder; Rhône-Alpes, Frankrike),
Innsbruck (118 000 innbyggere, ca. 250 000 inkl. forsteder; Tirol, Østerrike),
Trento (112 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Trentino, Italia),
Bolzano (101 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Syd-Tirol, Italia).

I tillegg kommer flere storbyer som grenser til Alpene, og som ifølge noen definisjoner ligger innenfor, ifølge andre definisjoner utenfor Alpene. De største av disse er:

Graz (253 000 innbyggere, 320 000 inkl. forsteder; Steiermark, Østerrike),
Brescia (190 000 innbyggere, 400 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
Genève (186 000 innbyggere, 780 000 inkl. forsteder; Genève, Sveits),
Salzburg (150 000 innbyggere, 300 000 inkl. forsteder; Salzburg, Østerrike).

Videre ligger tre millionbyer i umiddelbar nærhet av Alpene:

Wien (1 680 000 innbyggere, 2 300 000 inkl. forsteder; Østerrike),
Milano (1 304 000 innbyggere, 7 500 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
München (1 295 000 innbyggere, 3 000 000 inkl. forsteder; Bayern, Tyskland).

Også disse storbyene og deres byregioner påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet.

Elver, innsjøer og vannskiller

Flere av de store sentraleuropeiske elvene får vann fra Alpene. Avløpet fra Alpene summerer seg til rundt 216 km³ per år.^[4] Dette vannet fordeler seg på de følgende tilsigsfeltene:

Donau (og dermed Svartehavet) mottar 73 km³ per år fra Alpene. De viktigste bielvene er Inn, Drau (Drava), Mur, Salzach og Enns.
Rhône (Middelhavet) mottar 49 km³ per år.^[5] Viktigste bielver: Isère og Durance.
Po (Adriaterhavet) mottar 39 km³ per år. Viktigste bielver: Adda, Ticino og Dora Baltea.
Flere mindre elver som drenerer til Adriaterhavet, mottar til sammen 31 km³ per år. De viktigste er Adige (Etsch) og Piave.
Rhinen (Nordsjøen) mottar 24 km³ per år. Viktigste bielver: Reuss og Aare.

De viktige vannskillene følger i store trekk Alpenes hovedkam, nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra Witenwasserenstock til Piz Lunghin mellom Rhinen og Po (Det europeiske hovedvannskillet); så mellom Inn og Adige. I de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene.

Felles for elvene i Alpene er at de har store årstidsforskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på oksygen og leire eller sand, men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom reguleringer eller kraftverk, slik at under 10 % av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside (Lech).

Alpenes største innsjøer ligger ved eller i Alperanden:

Navn	Land	Region	Areal (km²)	Høyde (moh.)	Maksimale dybde (m)
GE Genèvesjøen	Sveits/Frankrike	Vaud / Rhône-Alpes / Genève / Valais	580	372	310
BD Bodensjøen	Tyskland/Sveits/Østerrike	Baden-Württemberg / Thurgau / Vorarlberg / St. Gallen / Bayern / Schaffhausen	572	395	254
GA Gardasjøen	Italia	Lombardia / Trentino / Veneto	370	65	346
MA Maggioresjøen	Italia/Sveits	Piemonte / Lombardia / Ticino	212	194	372
CO Comosjøen	Italia	Lombardia	146	198	414
VI Vierwaldstättersjøen	Sveits	Luzern / Schwyz / Unterwalden / Uri	114	434	214
ZU Zürichsjøen	Sveits	St. Gallen / Schwyz / Zürich	88	406	143
IS Iseosjøen	Italia	Lombardia	65	185	251
LU Luganosjøen	Italia/Sveits	Ticino / Lombardia	49	271	288
TH Thunersjøen	Sveits	Bern	48	558	217
AT Attersjøen	Østerrike	Salzburg / Oberösterreich	46	469	169
BU Bourgetsjøen	Frankrike	Rhône-Alpes	45	232	145

Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på fjorder. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom istidens bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene^[6] forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i botner, ved pass eller endemorener o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann.

Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe fiske). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for brettseiling og til dels seiling. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter.

Alpene er viktig som drikkevannsreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant Wien og Torino). Også Alpenes største kunstige innsjø, Lac de Serre-Ponçon (46 km²) i Durancedalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann.

Isbreer

Nest etter Island og Norge har Alpene Europas største isbreer. De største av disse er:

Navn	Land	Region	Areal (km²)	Lengde (km)
AL Aletschgletscher	Sveits	Valais	A 87	A 23
GO Gornergletscher	Sveits	Valais	B 60	C 13
ME Mer de Glace	Frankrike	Haute-Savoie	C 40	K 7
FI Fieschergletscher	Sveits	Valais	D 34	B 15
UN Unteraargletscher	Sveits	Bern	E 30	D 12
OB Oberaletschgletscher	Sveits	Bern	F 23	F 9
GR Unterer Grindelwaldgletscher	Sveits	Bern	G 21	I 8
PA Pasterze	Østerrike	Kärnten	H 20	G 9
CO Glacier de Corbassière	Sveits	Valais	I 18	E 10
GE Gepatschferner	Østerrike	Tirol	J 18	H 9
RH Rhônegletscher	Sveits	Valais	K 18	J 8
AD Ghiacciaio della Adamello	Italia	Veneto	L 18	L ?

Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet global oppvarming: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000.^[7] Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet.

De høyeste fjellene i Alpene etter primærfaktor

Tabellen viser de ti fjellene i Alpene med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i Øst-Alpene, mens fire ligger i Vest-Alpene.

Nr.	Navn	Høyde (moh.)	Primær- faktor (m)	Sekundær- faktor (km)	Land
1	Mont Blanc	4808	4686	2812	Frankrike/Italia
2	Großglockner	3798	2428	175	Østerrike
3	Finsteraarhorn	4274	2277	52	Sveits
4	Wildspitze	3768	2261	48	Østerrike
5	Piz Bernina	4049	2234	138	Sveits
6	Hochkönig	2941	2176	34	Østerrike
7	Dufourspitze / Monte Rosa	4634	2165	78	Sveits
8	Hoher Dachstein	2995	2139	48	Østerrike
9	Punta Penia / Marmolada	3343	2133	55	Italia
10	Monte Viso	3841	2062	60	Italia

Toppgalleri

Et lite utvalg av kjente alpetopper:

Mont Blanc (4808 moh., Mont Blanc-massivet, Haute-Savoie/Aostadalen)
Foto: Jaap van der Veen
Matterhorn (4478 moh.; Wallis-Alpene, Wallis/Aostadalen)
Foto: Andrew Bossi
Rimpfischhorn (4199 moh., Wallis-Alpene, Wallis)
Foto: Marco Klüber
Eiger (3970 moh.), Mönch (4107 moh.) og Jungfrau (4158 moh.; Bern-Alpene, Bern)
Königspitze (3857 moh.), Monte Zebrù (3735 moh.) og Ortler (3905 moh., Ortler-Alpene, Syd-Tirol/Trentino)
Tre Cime / Drei Zinnen (2999, 2973 og 2857 moh., Dolomittene, Syd-Tirol/Veneto)
Foto: Günter Seggebäing
Watzmann (2713 moh., Berchtesgaden-Alpene, Bayern)
Foto: Matthias Kabel
Croda da Lago (2709 moh., Dolomittene, Veneto)

Fjellkjeder og inndeling

Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er geologiske, geomorfologiske, klimatologiske, historiske, politiske eller alpinistiske. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål.

Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.)

En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, Vest-Alpene og Øst-Alpene. Skillelinjen trekkes vanligvis fra Bodensjøen langs Rhinen (via Vaduz og Chur til Tamins, derfra langs Hinterrhein til Splügen), Splügenpasset og Valchiavenna til Comosjøen. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene (se under) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet.^[8]

Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: De nordlige Kalk-Alper, Sentral-Alpene og De sydlige Kalk-Alper. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer.

Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se De vestlige Kalk-Alpene). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med varisciske dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene.^[9]

«Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra Genèvesjøen i vest til Wien i øst. I geologien brukes sydalpin om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, geologisk inndeling). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige kalkalper (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene^[10]).

Fininndelingen i fjellkjeder

Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. Bern-Alpene betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig alpinistisk definisjon) ligger i kantonene Wallis og Bern, den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. Zillertal-Alpene er en fjellkjede som er velkjent blant alpinister; men mens grensen mot Stubai-Alpene i vest og Dolomittene i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot Tux-, Kitzbühel-Alpene og Hohe Tauern i høyeste grad vilkårlig.

Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer.

Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende alpeforeningene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De nordlige, sydlige Kalk- og Sentral-Alpene). I Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under Vest-Alpene).

Dannelse og geologi

Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet fjellfolding, men også overskyvningen av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent foldefjell, men et «dekkefjell». I tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende tektoniske, sedimentologiske og mineralogiske forhold og et høyt geologisk mangfold.

Alpenes orogenese

Skjematisk forklaring av de geologiske begrepene *dekke*, *overskyvning*, *vindu* og *klippe*

Alpenes fjelldannelse (orogenese) var en del av den såkalte alpine fjellkjedefoldingen. Den begynte med en langvarig ansamling av marine sedimenter: Gjennom at den afrikanske og den europeiske plate drev fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte Tethyshavet bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: helvetikum, penninikum, østalpin og sydalpin). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100 millioner år (i trias, jura og kritt).

For 100 millioner år siden (i krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved Det franske sentralmassiv, Vogesene, Schwarzwald og Böhmerwald, noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og paleogenperioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.

For 20 millioner år siden (i begynnelsen av neogen) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120 km. I tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker.^[11] De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest metamorfose (stor andel av bl.a. gneis og skifer) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av sedimentære bergarter er bevart, slik som flysch og kalkstein). Gjennom en dreiebevegelse av den adriatiske plate oppstod den periadriatiske sømmen, en forkastning som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.

Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den varisciske (ca. 400–300 millioner år siden) eller den kaledonske fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter (granitt og gneis, delvis med kullfløtser).^[12] De respektive fjellmassivene er Mercantour-, Pelvoux-, Belledone-, Aiguilles Rouges-, Mont Blanc-, Tavetsch-, Gotthard- og Aaregruppa.

Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der erosjonens nedbrytende effekt var sterkere enn tektonikkens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte vinduer. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. Mont Blanc av varisciske bergarter, mens Tauern ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.

Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt molasse. I senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som konglomerater kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.

Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.

Geologisk inndeling

De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:

Helvetikum ligger i dagen i store deler av Sveits (latin Helvetia).
Penninikum utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk Alpi Pennine for Wallis-Alpene).
Østalpin ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
Sydalpin ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.

Geologisk kart over Alpene
Foto: Jo Weber

Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske forkastningen danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste jordskjelv i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte Ivrea-sonen, kommer f.eks. bergarter fra den nedre jordskorpen frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.

Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.

Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. Chablais (samt de nordvestlige delene av Bern-Alpene) er det største av disse. I tillegg kommer en rekke mindre såkalte klipper (Stanserhorn, Buochserhorn, Mythen m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.

Tribulaun-toppene ligger i de krystalline Stubai-Alpene, men består selv av kalkstein. De utgjør en bit av østalpinets kalksedimenter, som «ble igjen» da resten ble fraktet nordover og ble til De nordlige Kalk-Alper.
Foto: Marco Klüber

Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen geologiske vinduer i Øst-Alpene (Tauern-vinduet, Unterengadin-vinduet, tre mindre vinduer i Silvretta og Rätikon samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved Wechselpasset). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. flysch). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner De nordlige kalkalper, mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av Sentral-Alpene.

For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte Dent Blanche-dekken omfatter bl.a. Matterhorn.

Noen steder har magmatiske bergarter (plutonitter) trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i Adamello, Val Bregaglia, nord for Brixen og vest for Maribor.

De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som Jurafjellene, og hører derfor tektonisk sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel geomorfologisk til Alpene. Også de geologiske grensene til både Appenninene og De dinariske alper er forskjellig fra de respektive geografiske grensene: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til Genova, dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved Cadibonapasset. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av Belluno.

Istidene

Alpene opplevde en rekke istider, der fjellene var dekket av en sammenhengende isbre. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her Biber- (for rundt to millioner år siden), Donau- (770–680 tusen år siden), Günz- (640–540 tusen år siden), Haslach- (500–400 tusen år siden), Mindel- (480–370 tusen år siden), Riß- (230–130 tusen år siden) og Würm-istiden (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom glasial erosjon, dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte fjellpassene skyldes isbreene: Såkalte transfluenspass oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.

Dalene som isbreene etterlot seg, var U-daler, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte hengende daler: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.

Etter istiden skar elvene ut mange smale gjel der hengende daler munnet ut i større daler (her Via Mala i Graubünden, som er laget av Rhinens øvre løp)
Foto: Markus Schweiß

Holocen

Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. Frostforvitring sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.

Flytende vann grov på sin side ut V-daler i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod fosser, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale gjel ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.

Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at stein, grus, sand og delvis leire kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene (Durance, Isère, Rhône, Rhinen, Inn, Salzach, Enns, Adda, Adige, Rienz, Drau, Mur) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700 meter i Unterinntal. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige myrer og sumpskogsmark.

Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner kubikkmeters volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.

Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.

Jordsmonn

Jordprofil av en podsol – en jordtype som forekommer i Alpene fra den subalpine sonen og nedover. Spesielt under barskog er den sluttstadiet i jordutviklingen.

På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de jordsmonnsdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at råjordtyper med mindre enn 2 cm humus (syrosem) er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:

På kalkbunn oppstår rendzina (uten B-horisont, og med en få centimeter opptil én meter tykk A-horisont bestående av mold). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til brunjord.
På silikatisk bunn heter det første stadiet ranker (uten B-horisont, ofte med råhumus som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den subalpine høyderegionen) – vil denne videreutvikle seg til podsol.

Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I fuktige områder uansett høyde utvikles gley. I dalbunnene, der det tidligere vokste flommarksskoger, finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive landbruket.

Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter jordpyramider. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede jordarter med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i morener). I Alpene finner man jordpyramider i bl.a. Euseigne (Valais) og Serfaus (Tirol). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på Ritten (Syd-Tirol).

Dolomittene byr på spektakulære kalksteinsformasjoner (her Monte Paterno / Paternkofel, 2746 moh.)
Foto: Günter Seggebäing

Geomorfologisk inndeling

Alpenes geomorfologiske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens geologiske inndeling. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.

Kalksteinsfjellene i bl.a. De nordlige og sydlige Kalk-Alpene og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I helvetikum overveier cuestas, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. Dachstein) finner man derimot platåfjell bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.

Områder der flysch og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige Graubünden, ved overgangen mellom de nordlige Alpene og For-Alpene, ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom Martigny og De maritime Alpene, og i de vestlige Alpes-de-Haute-Provence.

De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra holocen. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens morener.

Naturkatastrofer

Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike stein-, jord- og snøras betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.

Også jordskjelv er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på Richters skala. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var 1976 i De karniske og juliske Alpene i Friuli.

Klima og værforhold

Klimadiagram for St. Gotthard-passet (2091 moh.). Man ser de jevnt høye nedbørsverdiene, som skyldes orografisk regn.

Klimadiagram for Bolzano, som ligger i le av mange store fjellkjeder og derfor har nokså lite nedbør. Temperaturen viser at byen allerede hører til den mediterrane klimasonen.

Klimaet i Alpene kan beskrives gjennom fire gradienter:

Høyde over havet. – Den viktigste enkeltfaktoren for klimaet i Alpene er høyden over havet. Med økende høyde synker temperaturen (ca. 1 °C per 200 m), mens nedbøren stiger.
Syd–nord. – Alpene danner skillet mellom mediterrant og temperert klima. Dermed er Alpenes nordside betraktelig kaldere og fuktigere enn sydsiden (der sommerne kan være veldig tørre).
Perifer–sentral. – De sentrale områdene i Alpene er utpreget tørre og ofte varmere enn periferien. Dette kommer av at skyene «regner av» på de høye fjellsidene før de kommer frem til de mer sentralt beliggende områdene (se under). De sentrale områdene har derfor færre skyer, noe som medfører mindre nedbør og mer solskinn.
Vest–øst. – Til slutt opplever Alpene også skiftet fra oseanisk klima i vest til mer kontinentalt klima i øst.

De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder.

I tillegg til de store klimagradientene er mikroklimaet påvirket av topografien. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket.

Spesielle værforhold i Alpene

Det fins flere værfenomener som er begrenset til høye fjellkjeder. De viktigste er:

Orografisk regn. – Det er et kjent fenomen at losiden av fjell er fuktigere enn lesiden. Grunnen er at fjellene tvinger luften til å stige opp i høyden, at luften avkjøles jo høyere den kommer, og at kald luft kan holde på mindre fuktighet. Luftfuktigheten «regner av» som såkalt orografisk regn. Av denne grunn har de nordvestlige delene av Alpene mest nedbør: I bl.a. Bern-, Uri-, Glarus-Alpene og Rätikon er årsnedbøren på over 2000 mm.
Føn. – Fønvind oppstår når vinden blåser fuktig luft over fjellet. På vei opp fjellsiden synker temperaturen, og fuktigheten regner av som orografisk regn. På vei ned fjellet på den andre siden, blir luften igjen varmere jo lenger ned den kommer. Effekten av høyde på luftens temperatur er imidlertid større for tørr enn for fuktig luft. Derfor blir vinden varmere på fjellets leside enn den var på losiden. Fønvind er i Alpene vanligst i de nordlige For-Alpene ved sønnavind, men det fins også «motsatt føn», der Alpenes sydside mottar varm nordavind.
Inversjon. – Om vinteren kan det oppstå «kuldesjøer» i dalene. Den kalde luften blir da liggende i dalbunnen, slik at temperaturen øker med høyden. Derfor kalles dette fenomenet temperaturinversjon. Det oppstår om vinteren når solen står så lavt at den ikke når (eller rekker å varme opp) dalbunnen og/eller når landskapets topografi stenger inne den kalde luften. Inversjonene er ganske stabile, siden kald luft er tyngre enn den varme luften som ligger over. Fenomenet opphører først når vind blander luftmassene igjen.
Berg- og dalvind. – Ved godt vær kan man ofte legge merke til en bris som stryker oppover fjellsidene på dagtid, mens luften strømmer motsatt vei på kvelden. Dette fenomenet er en spesiell form for solgangsvind og er dermed beslektet med land- og sjøvind med kysten. Det oppstår når solen varmer opp luften over bakken på dagtid, slik at den strømmer oppover fra de lave dalinngangene mot de høye dalavslutningene. På natten avkjøles luften raskere i større høyder, og begynner da å synke nedover igjen.

Plante- og dyreliv

Alpene byr på mange arter av søter (her alpesøte, *Gentiana acaulis*)

Vegetasjonen i Alpene gjenspeiler i stor grad de fire nevnte klimagradientene, men også jordsmonnet, som i sin tur er avhengig av de dominerende bergartene. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. Dyrelivet er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger under, er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.

Alpenes flora og fauna ligner i flere henseender på Nordens, både når det gjelder artene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. hjort, noen store rovdyr), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i Mellom-Europa. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. Øst-Europa og Pyreneene). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende geografisk bredde. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den subalpine høydesonen på den subarktiske regionen, og den alpine på den arktiske. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.

Setervegetasjonen er spesielt artsrik (her i Bern-Alpene på 2200 moh.)

Biologisk mangfold

Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100 km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den mellomalpine gressonen, der det fins minst 350 endemiske arter.

Menneskelig aktivitet har gjennom det tradisjonelle landbruket bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har kulturplanter (og medfølgende «ugress») blitt introdusert til åkerne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har seterdriften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.

Alpekråka (*Pyrrhocorax pyrrhocorax*) har blitt svært sjelden i Alpene, delvis fordi den blir fortrengt av en nær slektning,...
Foto: Malte Uhl

alpekaia (*Pyrrhocorax graculus*)
Foto: Mathias Bigge

Den kolline regionen

Plante- og dyrelivet i den kolline høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600 moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran (se under).

Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er sommereik og agnbøk i nord, men frynseeik (Quercus cerris) lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved flommarksskogsmarker og sumpskogsmarker. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til middelalderen fantes det elg i disse skogene.

En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er skallet ibis (Geronticus eremita). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i Kärnten, og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat (insekter m.m.) helt oppe i den alpine regionen.

Den mediterrane regionen

Den egentlige mediterrane regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600 moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som steineik (Quercus ilex) og oliventrær.

Regionen over dette, som heter supramediterran og tilsvarer den kolline regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100 meters høyde. Her finner man duneik (Quercus pubescens) i (syd)vest og europahumlebøk (Ostrya carpinifolia) i (syd)øst.

Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en maquis (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det tradisjonelle landbruket har blitt gitt opp.

Den montane regionen

Den opprinnelige vegetasjonen i den montane sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er bøk og edelgran i Alpenes perifere områder, men gran og furu i de sentrale områdene. I sydvest (Provence-Alpene) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500 moh. i nord, 1500–1700 moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900 moh. i sentrale strøk.

Siden den største delen av Alpenes befolkning lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.

Hjort og villsvin påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for jerpe og tiur. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. spurvefugler og spetter.

Den subalpine regionen

Et alpemurmeldyr vokter inngangen til hulen

Gemser er flokkdyr og benådete klatrere
Foto: Paul Hermans

De høyeste fjellskogene utgjør den subalpine høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med tregrensen. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800 moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100 moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400 moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at seterdriften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300 meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.

Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av gran (i Alpenes perifere områder) eller furu, lerk og sembrafuru (i de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata) vest for Gotthard-massivet og buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) øst for dette. Store kratt med grønnor er også vanlig ved tregrensen.

I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne rådyr og f.eks. alpespissmus (Sorex alpinus), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er orrfugl, nøttekråke, brunsisik (Carduelis cabaret) og sitronirisk (Serinus citrinella).

Den alpine regionen

Den alpine høyderegionen strekker seg fra tregrensen til den permanente snøgrensen. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700 moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900 moh. på Alpenes sydside og opptil 3100 moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom seterdriften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i Kalk-Alpene og de sentrale krystallinske (silikatrike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes endemister finnes i den alpine sonen.

Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved lyng og dvergbusker, slik som alperoser (Rhododendron ferrugineum på gneis- og granittbunn; Rhododendron hirsutum på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. starr, svingel og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom slått) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller steinurer. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. Sildrer og søter er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens edelweiss er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. arver og smeller forekommer i større tall. Soldanella vokser ofte i snøleier.

Blant pattedyrene er steinbukk, gemse og alpemurmeldyr de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i Gran Paradiso-massivet, men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30 000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne hare (som erstattes av sørhare i de lavere regionene) og snømarkmus (Chionomys nivalis).

Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter ravn, den etter hvert svært sjeldne alpekråka (Pyrrhocorax pyrrhocorax, nå bare få individer i Engadin), den desto vanligere nære slektningen alpekaie (Pyrrhocorax graculus), fjellrype, vannpiplerke, svartrødstjert og fjellspurv (Montifringilla nivalis). På grunn av den rike jordfaunaen tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også hønsehauk, vandrefalk, lerkefalk, spurvehauk og spurveugle jakter jevnlig i denne regionen.

Vekselvarme virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte (hoggorm; alpesalamander, Salamandra atra) eller er begrenset til de sydlige Alpene (aspishuggorm, Vipera aspis; sandviper, Vipera ammodytes).

Av det høye mangfoldet blant leddyr er dagsommerfuglene mest påfallende. Vanlige arter er alpehvitvinge (Pontia callidice), den gule Colias phicomone, svalestjerten Parnassius phoebus og mange ulike arter av rutevinger, perlemorvinger og ringvinger.

Den nivale regionen

Den nivale høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig lav (rundt 200 arter) og alger (100 arter). Noen alger, som kalles kryoplankton, vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som sildrer og issoleie, overlever på snøfrie flekker (såkalt nunatakkflora).

Faunaen er begrenset til et fåtall leddyr. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man bjørnedyr, spretthaler (gletsjerloppe, Isotoma saltans, og snøloppe, Isotoma nivalis) og snønebbfluer. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).

Store rovdyr

Store rovdyr streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:

Brunbjørn har overlevd i de slovenske Alpene og i Adamello (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til Steiermark og Niederösterreich (Østerrike), fra Adamello til Tirol (Italia/Østerrike) og Val Müstair (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
Ulven har på 1980-tallet gjeninnvandret fra Appenninene via De liguriske Alpene, og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til Sveits. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
Gaupen ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i Sveits og Østerrike.
Lammegribben ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i Hohe Tauern, Sesvenna, Vanoise og De maritime Alpene.
Gåsegribben gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
Kongeørnen var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.

For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.

Befolkning og kulturhistorie

Selv om Alpene ofte oppfattes som et naturlandskap, er det mer korrekt å betegne dem som et kulturlandskap. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av menneskelige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den nivale høyderegionen (gjennom turisme, luftforurensning og global oppvarming) er av nyere dato.

De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes historie, språk, befolkningsutvikling og bosetningsmønstre, næringsliv og kultur samt truslene som Alpene i dag står overfor.

Historie

For å gjøre Schöllenenjuvet på nordsiden av St. Gotthard-passet passerbar, ble det i 1220 bygget en sti av treplanker, som hang i jernkjeder over juvet (*Twärrenbrücke*). Dette la grunnlaget for oppblomstringen til Det sveitsiske edsforbund.

Rundt 100 000 år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000 meters høyde viser at allerede neandertalmenneskene tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom Riß- og Würm-istiden. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10 000&nbså;år før nåtid; steinalderen) har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på Sellapasset (2244 moh.) og ikke minst Ötzis 5300 år gamle ismumie (3210 moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som fjellbeiter.

Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i bronsealderen, siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike kopperforekomster. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige fjellpass (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet

Golasecca-kulturen i den nordvestlige Posletta og angrensende fjellpartier;
Este-kulturen øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket veneterne);
Laugen-Melaun-kulturen i Graubünden/Tirol (identifisert med reterne).

Med jernalderen sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene (Kärnten, Steiermark, Krain), som hadde betydelige jernlagre. I tillegg begynte oppgangen for områdene med saltforekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet Hallstatt (Salzburg) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både Hallstatt-kulturen og Hallstatt-tiden (1200–475 f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra Böhmen i nordøst og Slovenia i sydøst til Øst-Frankrike i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for Donau, Inn og Wipptal) med sine typiske langsverd har – som også den senere La Tène-kulturen – blitt identifisert med kelterne. Mellom 500 og 200 f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (Gallia Cisalpina) og så langt øst som Niederösterreich (Noricum). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-indoeuropeisk opphav.

Mellom 25 og 13 f.Kr. ble samtlige alpefolkene innlemmet i Romerriket. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke passveier. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De romerske provinsene som ble opprettet i Alpene, var Alpes Maritimae, Alpes Cottiae, Alpes Graiae, Vallis Poeninae (disse områdene heter den dag i dag De maritime Alpene, De cottiske Alpene, De grajiske Alpene og Wallis), Raetia (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og Noricum (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene Gallia Narbonensis, Belgica, Gallia Transpadana og Venetia et Histria hatt andeler i For-Alpene.

I folkevandringstiden trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:

Burgunderne kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet 457 et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i Genève og Lyon. Selv om de var et germansk folk, overtok de snart det latinske språk, som i tidens løp ble til frankoprovençalsk. Burgund, som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet Savoie.
Alemannerne var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk (alemannisk).
Langobardene var et germansk folk som kom fra Den pannonske slette og erobret i 568 Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet Lombardia.
Slaverne innvandret østfra og bosatte seg i løpet av 500-tallet i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i Pustertal, der de rundt 610 ble stoppet av bajuvarene.
Bajuvarerne i dagens Bayern nevnes for første gang i 551. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs Donau og sydover via Brennerpasset, der de rundt 680 nådde Bozen, som inntil da hadde vært langobardisk.
Frankerne innlemmet etter hvert alle disse områdene i riket sitt. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under Karl den store (806–814) og igjen under de første tysk-romerske keiserne (1033–1349).

Gjennom middelalderen var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater.^[13] De større områdene var:

Savoie oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass (store og lille St. Bernhard samt Mont Cenis) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra Chambéry til Torino i 1560, forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den italienske statsdannelsen.
Det sveitsiske edsforbund oppstod på 1200-tallet etter at Schwabens herskerhus Zähringerne hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom kantonene Schwyz, Uri og Unterwalden mot habsburgerne. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med Gotthardpasset et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i freden i Westfalen (1648).
Tirol løsrev seg fra Bayerns herredømme i løpet av 1200-tallet. Fyrstegrevskapets sterke posisjon var begrunnet i at det med Brenner- og Reschenpasset kontrollerte Det tysk-romerske rikets to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse Margrete, som til slutt overlot landet til habsburgerne.
Habsburgerne stammet fra Aargau i Sveits, men ble i 1276 hertuger av (Nedre) Østerrike og Steiermark. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg Kärnten, Krain (1335), Tirol (1363), Vorarlberg (1363–1814) og Salzburg (1805). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.

I det gunstige klimaet på 1200-tallet kolonialiserte walserne høytliggende områder i Alpene (her en gård i typisk walserarkitektur)

Sengotisk praktarkitektur i Innsbruck vitner om tiden som residensby for fyrstegrevene av Tirol (i bildet slottsbalkongen med det forgylte taket; Karwendelfjellene i bakgrunnen)
Foto: Martin Biely

I middelalderens varmeperiode opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og klostrene og fyrstene belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. Walservandringene, schwaig-gårder, de zimbriske bosetningene og Dolomittenes kolonialisering var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter årtusenskiftet. De store febesetningene på setrene førte til utviklingen av fellesseterdrift og løpe-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde ost til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene (St. Gallen, Chur, Trento, Meran, Innsbruck, Salzburg) hadde i datidens Europa. Med den lille istiden begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, epidemier hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.

Befolkningen hadde i mange alpestater større friheter enn i middelalderens Europa for øvrig. Det sveitsiske edsforbund hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også Tirols by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, Briançon-forbundet). Noen av disse områdene ble også anerkjent som riksumiddelbare av den tysk-romerske keiseren (urkantonene, Urseren). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder (Graubünden, Tirol) utviklingen av livegenskapen, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at lavadelen aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier (riksumiddelbarhet) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) fribyene i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I løpet av absolutismens tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.

Under Napoleonskrigene ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat (Den helvetiske republikk), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. Wienkongressen i 1815 reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot Lombardia og la grunnsteinen for den italienske samlingen i 1861. Etter første verdenskrig kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at sydfronten passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900 moh.

Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende økonomiske omveltninger: Nedgangen i det alpine landbruket begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble transporten gjennom Alpene mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (montes horribiles – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som belle epoque («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for alpeturismen. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I dag er Alpene delt i avfolkningsområder i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og befolkningen fortsetter å vokse.

Språk i Alpene

I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske språkgruppene.

Romanske språk tales i syd og vest. Disse går tilbake på folkelatinen som ble talt i Alperommet.
- De retoromanske språkene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
  - retoromansk i Graubünden,
  - ladinsk i Dolomittene,
  - friulisk i Friuli.
- Frankoprovençalsk ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen Fribourg–Ivrea, mens sydgrensen var linjen Grenoble–Torino. I Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom italieniseringen på 1900-tallet. I Aostadalen og Valais taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
- Fransk var opprinnelig representert ved (dialekten/språket) oksitansk, som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i Piemonte og Aostadalen.
- Italiensk oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
  - ligurisk mellom De maritime/liguriske Alpene og middelhavskysten;
  - piemontesisk rundt Torino;
  - lombardisk mellom Maggioresjøen og Gardasjøen, inkludert Ticino og enkelte daler i Graubünden;^[14]
  - venetiansk øst for Gardasjøen.
Av de germanske språkene tales:
- tysk i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det første årtusenskiftet. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
  - alemannisk i vest (Sveits, Liechtenstein, Vorarlberg, Allgäu) med enkelte walsertyske språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
  - bairisk i øst (mesteparten av Østerrike, Bayern og Syd-Tirol) med enkelte zimbriske språkøyer i Italia.
Av de slaviske språkene tales:
- slovensk i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet.^[15] Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i Slovenia, de østlige delene av Friuli-Venezia Giulia og de sydlige delene av Kärnten og Steiermark.

Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med Alpenes hovedkam – og nesten aldri med dagens statsgrenser. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte passtater).

Bosetning

Mens befolkningstallet i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11 millioner mennesker (57 %).^[16] Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:^[17]

Høyde (moh.)	Befolkning per 1990	Befolkning per 1870	Areal	Antall kommuner
under 500	53 %	44 %	23 %	1912
500–999	41 %	47 %	51 %	2995
1000–1499	6 %	9 %	22 %	838
1500 eller høyere	< 1 %	< 1 %	4 %	109

I seks områder har bosetningen nådd 2000 moh.:

Queyras (De cottiske Alpene, Hautes-Alpes, Frankrike)
Oisans (De grajiske Alpene, Hautes-Alpes/Isère, Frankrike)
Val d'Anniviers (Valais-Alpene, Valais, Sveits)
Avers (Platta-Alpene, Graubünden, Sveits)
Trepalle (Livigno-Alpene, Lombardia, Italia)
Ötztal/Schnalstal (Ötztal-Alpene, Nord-Tirol/Syd-Tirol, Østerrike/Italia)

Dette landskapet fra Adelboden i Bern-Alpene viser den spredte bosetningen som er typisk for germanske områder

De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en befolkningsnedgang, mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.

De tradisjonelle bosetningsformene har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, passfotsteder). I den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.^[18]

Bosetningsstedene kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:

De kjegleformede sedimentene ved munningen av bekker i større daler og
naturlige terrasser utgjorde ofte førstevalget;
skråninger var noe sjeldnere;
dalbunnene ble generelt unngått på grunn av flomfare;
høyder (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten borgaktige tettsteder (såkalte villages perchés) i De liguriske og maritime Alpene, men blir gradvis sjeldnere mot nord.

Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje for stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.

Næringsliv i Alpene

Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk (se eget avsnitt under). I løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen (se eget avsnitt under). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:

Tertiærnæringer har i dag størst betydning i Alpene.
- Handel hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer (Bolzano, Chur, Bellinzona, Aosta, Grenoble, Susa).
- Transport er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren (se under). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten gjennom Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold i Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter Wienkongressen i 1815) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
- forskning og utvikling.
- Banker og forsikringer.
- Turisme (se under).

Sekundærnæringer har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
- Industri spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
  - tekstilindustri, som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
  - tungindustri ved malmforekomster;
  - energikrevende industri (bl.a. aluminiumproduksjon, elektrokjemi) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
- Energiforsyning er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder (se over) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av vannkraft. Den totale installerte effekten av vannkraftverkene i Alpene er rundt 40 GW, derav 10 GW i Sveits, 9,5 GW i Italia, 9 GW i Østerrike, 7,5 GW i Frankrike og 4 GW i Slovenia.
- Vannforsyning av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
- Byggenæringen har ikke minst profittert på turismens gode kår.
- Håndverk er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
  - steinprodukter (kar, tavler);
  - stråhatter, kurver;
  - treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
  - tøy (toving, veving, strikking, brodering);
  - metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
Primærnæringene har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
- Landbruk er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer (se under).
- Jakt og sanking har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
- Gruvedriften har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet (se over), men de fleste gruvene er nå nedlagt.

Landbruk

Hesterasen *Haflinger* stammer fra pakkhestene som ble brukt for transport over bl.a. Brennerpasset

Siden den tidligere middelalderen har landbruk preget Alpene helt opp til den alpine vegetasjonssonen, dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert seterbruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av kulturkretsene. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:

Eng/seter-drift er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens åkre bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier enger. Terrasselandbruk forekommer ikke. I større høyder (vårsetre og setre) fins bare beiter og slåtter. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren kjøttproduksjon eller ren melkeproduksjon.
Åker/seter-drift har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest rug), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man transhumans i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også vinberg i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og Ticino, mens noe er igjen i Italia, Valais og Graubünden.
Åker/kastanje-drift er en variant av åker/seter-drift som suppleres av kastanjer. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900 moh. Etter at kastanjekreften ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
Eng/skog-drift kombinerer storfehold med skogdrift. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av De nordlige og sydlige Kalk-Alpene. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
«Flatmarksjordbruk», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, se over) ty til utstrakt vanning. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt coltura mista, dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: grønnsaker i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene frukttrær. I dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er epleplantasjene i Vinschgau, vinbergene i Valtellina eller grønnsaksåkerne i Unterinntal.
Ekstensiv sauehold er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene (transhumans). I dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.

Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):

Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk^[19] og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for allmenningens tragedie.
Reproduksjon var like viktig som produksjon, dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som dugnadsarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.

Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.

Turisme

Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100 millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at turismen i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for sommerturister. Vinterturismen er det lagt til rette for med minst 20 000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også byturisme, kuropphold, gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.

Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av alpinismen var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. Alpeforeninger hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (Belle Epoque-perioden) frem til første verdenskrig var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.

Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.

Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter (trekking, konkurranse- og ekstremklatring, terrengsykling, snøbrett, rafting, paragliding, basehopping, brettseiling, tennis, golf, bungee-jumping osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine problemene, ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.

Transport

Motorveien over Brennerpasset (E45) er den mest trafikkerte i Alpene
Foto: Luca Lorenzi

Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I romertiden var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden (Tenda-, Montgenèvre-, lille St. Bernhards-, Settimo-, Julier-, Reschen-, Brenner- og Radstädter Tauern-passet). I den tidlige middelalderen lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av Det tysk-romerske rike. Den vanligste ruten som keiserne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i Roma, gikk via Brennerpasset. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500 tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over Gotthardpasset.

I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom EUs indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var Mont Cenis-tunnelen i 1871, Gotthard- og Tendatunnelen i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport gjennom Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:

Overgang	type overgang (passhøyder i moh.)	godstrafikk^[20] (mill. tonn)	derav transitt (%)
VE Ventimiglia	L fjellomkjøring for vei og jernbane	F 10,4	F 50
MC Mont Cenis	C jernbane- og veitunnel; veipass (2083)	B 19,9	I 28
MB Mont Blanc	K veitunnel	D 14,3	E 60
SI Simplon	E jernbarnetunnel og veipass (2005)	J 4,7	B 85
GO St. Gotthard	B jernbane- og veitunnel; veipass (2091)	C 18,2	C 70
BE San Bernardino	D veitunnel og -pass (2065)	L 0,6	H 29
RE Reschen	F veipass (1504)	K 0,8	D 63
BR Brenner	G jernbane- og veipass (1374)	A 25,9	A 90
TA Tauern	A jernbane- og veitunnel; veipass (2576/1738)	G 10,0	G 33
SC Schober	J jernbane- og veipass (849)	E 10,9	K 6
SE Semmering	H jernbane- og veipass (984)	H 9,8	J 19
WE Wechsel	I jernbane- og veipass (980)	I 6,4	L 5

Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. trusler mot Alpene).

Kultur og tradisjoner

Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller språkregioner), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, alpehorn, tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser (Sveits' urkantoner, Tirol, Bayern) og/eller liten faktisk betydning.

Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke fjellslåttenes høy på, avtalene som regulerer bruk av fjellbeiter, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er sagn om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den lille istiden!), og sagn om dverger eller underjordiske som røpet ystingens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede karnevalstradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner (bufardagen m.m.).

Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder bosetningsmønstre (grender vs. småbyer), landbruksformer (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), arverett (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.

Trusler mot Alpene

Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. historie), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:

Sentrumsregioner (S) er byer og bynære områder i de større dalene (Isère, Rhône, Inn, Mur, Adige) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
I pendlerregioner (P) dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
Landlige regioner (L) driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
I avfolkningsregioner (A) har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).

Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, U står for ubebodd):

Regions- type	Problemer
Regions- type	Økonomiske	Sosiale/kulturelle	Økologiske
S	høye leiepriser (pga. lite tilgjengelig areal)	minkende identifikasjon med og kunnskap om Alpene; tap av kulturell identitet og tradisjoner	høy grad av luftforurensning gjennom kombinasjonen av transport, pendling, transitt og hyppig værinversjon; fortetting, tap av matjord
P	ikke nok lokale arbeidsplasser	minkende identifikasjon av pendlere med «soveregionen» sin, interessekonflikter mellom pendlere og «hjemmeværende»; på sikt tap av kulturell identitet	trafikkrelaterte forurensningsproblemer; lokalt mulighet for underbruk^[19]
L	lite konkurransedyktig pga. dårlig infrastruktur; monostrukturell spesialisering (på turisme eller landbruk); stor sårbarhet for endringer eller svingninger i etterspørselen	til dels interessekonflikter mellom turisme og landbruk	turismerelaterte miljøproblemer; overbruk i dalene; underbruk^[19] i høyden; tap av biologisk mangfold (inkludert tradisjonelle husdyrraser)
A	arbeidsledighet	perspektivløshet; fraflytting (og medfølgende tradisjonstap); forgubbing	forbigående og stedvis problemer gjennom underbruk^[19]
U	—	—	turismerelaterte miljøproblemer; storprosjekter for energiproduksjon og vannforsyning; isbresmelting

At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et historisk perspektiv til og med et nokså nytt fenomen: Fra bronsealderen og frem til det 19. århundre utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under absolutismen; dagens statsgrenser er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den lille istiden rammet Alpenes landbruk ytterlig.

Alpene kunne være et foregangsområde for bærekraftige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk (se over). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at allmenningens tragedie ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for økologisk reproduksjon (se over), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.

Alpepolitikk

Alpene har i Alpekonvensjonen fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.

Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.

Navnet

Alpenes navn (slovensk Alpe; tysk Alpen; fransk, ladinsk og latin Alpes; italiensk Alpi; friulisk, oksitansk og retoromansk Alps; frankoprovençalsk Arpes; bairisk Oipm) går tilbake på en indoeuropeisk eller muligens førindoeuropeisk ordrot *alp, som sannsynligvis betød «fjellbeite». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På alemannisk brukes ordet Alpen fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både setre og fjellkjedene.

Teorien om at Alpene er beslektet med den indoeuropeiske roten *albhos = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en folkeetymologi. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra lingvistisk hold.

Se også

Referanser og noter

^ (fr) Le Mont-Blanc passe de 4.810 mètres à 4.808,7 mètres BFMTV
^ Alpene er på sitt bredeste langs linja München–Innsbruck–Bozen/Bolzano–Trento–Verona.
^
De følgende bebodde områdene ligger på «feil» side av Alpenes hovedkam:
- Kommunene Simplon og Zwischbergen hører til den sveitsiske kantonen Wallis, men ligger syd for hovedkammen.
- Den sveitsiske kantonen Ticino ligger i sin helhet syd for hovedkammen.
- Dalene Val Mesolcina, Val Bregaglia, Valposchiavo og Val Müstair hører til den sveitsiske kantonen Graubünden, men ligger syd for hovedkammen.
- Kommunen Livigno hører til den italienske regionen Lombardia, men ligger nord for hovedkammen.
^ Et avløp på 216 km³ per år tilsvarer i gjennomsnitt 6850 m³ per sekund (1 km³/a ≈ 31,7 m³/s).
^ I dette tallet er noen mindre elver, som drenerer rett i Middelhavet, tatt med; bl.a. Var og Roya.
^ Som «alperandsjøer» betegnes også innsjøer som ble dannet gjennom Alpenes isbreer, men ligger utenfor Alpene, dvs. nord for dem. De største av disse er Neuchâtel-, Chiem-, Starnberger- og Ammersjøen.
^ Zemp, M., m.fl. (2006). «Alpine glaciers to disappear within decades?». Geophysical Research Letters. 33: L13504. ISSN 0094-8276. doi:10.1029/2006GL026319.
^ De romanske landene deler Alpene i Vest-, Sentral- og Øst-Alpene (italiensk Alpi Occidentali, Centrali og Orientali; fransk Alpes occidentales, centrales og orientales). Skillelinjene går ved hhv. det store St. Bernhards- og Brennerpasset.
^ Det er altså omtrent det området som på fransk og italiensk heter Vest-Alpene.
^ Unntaket er i så fall området mellom Ivrea og Como med den tektonisk interessante Ivrea-sonen, som geologisk hører til sydalpin, men geografisk til Vest-Alpene.
^ Den totale «forkortingen» av Alpene er beregnet til rundt 400 km i Vest-Alpene og 500 km i Øst-Alpene. Så mye lenger var altså jordskorpen i dette området før Alpenes dannelse hadde begynt.
^ Disse bergartene omtales ofte om autoktone, men dette er misvisende, siden de har blitt fraktet sammen med de underliggende dekkene.
^ De mindre statene i Alpene i middelalderen omfattet bl.a. grevskapene Tenda, Dauphiné, Provence, markgrevskapene Saluzzo og Susa, republikken Briançon, De tre forbund, men også kirkelige stater som fyrstbispedømmene Chur, Brixen og Trento og riksklostrene Einsiedeln, Disentis, Berchtesgaden.
^ I to kommuner strekker lombardisk seg sågar nord for Alpenes hovedkam: Bivio i Graubünden og Livigno i Lombardia.
^ Den historiske vestgrensen for slaviske språk (moravisk og slovensk) i Alpene rund år 800 lå noe øst for linjen Innichen–Salzburg–Passau.
^ Anslagene av befolkningstallet er sterkt avhengig av den valgte avgrensningen av Alpene: Fordi de lavereliggende områdene har tettest bosetning, kan tallet variere mellom 7 og 14 millioner mennesker (100 %) ved arealdifferenser på bare 10 %.
^ Bätzing, W. (1993). «Der sozio-ökonomische Strukturwandel des Alpenraumes im 20. Jahrhundert. Eine Analyse von "Entwicklungstypen" auf Gemeinde-Ebene im Kontext der europäischen Tertiarisierung». Geographica Bernensia, Reihe P, Geographie für die Praxis. 26: 1-156. Befolkningen er gruppert etter høyden over havet av kommunenes forvaltningssete.
^ Alpelandene har ulike definisjoner på by. Bruker man, for å gjøre forholdene sammenlignbar, 10 000 innbyggere som en felles definisjon, fantes det i 1990 143 byer med 27 % av Alpenes befolkning. De fleste av byene er små (mindre enn 25 000 innbyggere; jf. listen over det største alpebyene). Andelen i 1870, før sammenbruddet av det alpine landbruket, var også 26 %. Dette fremhever byenes store kulturelle betydning i Alpenes historie.
^ ^a ^b ^c ^d Både over- og underbruk øker erosjonsfaren: overbruk (rovdrift) bl.a. fordi det ødelegger vegetasjonsdekket; underbruk fordi det fører til spredningen av høytvoksende «ugress», som om vinteren fremmer snøras og snøkryping. Erosjonsfaren gjennom underbruk vil reduseres etter noen tiår (i store høyder: mange tiår), når kulturlandskapet har forsvunnet og blitt til skog igjen.
^ Tall er millioner tonn (netto) per år i 1994. Kilde: Sigmaplan (1995). Alpenquerender Güterverkehr auf Strasse und Schiene 1994. Alpenbogen Ventimiglia bis Wien. Bern: Eidgenössisches Verkehrs- und Energiewirtschaftsdepartement.

Kilder

Denne artikkelen står i stor gjeld til Werner Bätzings bøker:

Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck.

Eksterne lenker

(en) Alps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alps – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alpevernkommisjonen
Alpekonvensjonen Arkivert 10. juni 2004 hos Wayback Machine.
Statistikk og beskrivelser av 101 alperegioner (tysk)

[1] (fr) Le Mont-Blanc passe de 4.810 mètres à 4.808,7 mètres BFMTV

[2] Alpene er på sitt bredeste langs linja München–Innsbruck–Bozen/Bolzano–Trento–Verona.

[3] De følgende bebodde områdene ligger på «feil» side av Alpenes hovedkam:
Kommunene Simplon og Zwischbergen hører til den sveitsiske kantonen Wallis, men ligger syd for hovedkammen.

Den sveitsiske kantonen Ticino ligger i sin helhet syd for hovedkammen.

Dalene Val Mesolcina, Val Bregaglia, Valposchiavo og Val Müstair hører til den sveitsiske kantonen Graubünden, men ligger syd for hovedkammen.

Kommunen Livigno hører til den italienske regionen Lombardia, men ligger nord for hovedkammen.

[4] Kommunene Simplon og Zwischbergen hører til den sveitsiske kantonen Wallis, men ligger syd for hovedkammen.

[5] Den sveitsiske kantonen Ticino ligger i sin helhet syd for hovedkammen.

[6] Dalene Val Mesolcina, Val Bregaglia, Valposchiavo og Val Müstair hører til den sveitsiske kantonen Graubünden, men ligger syd for hovedkammen.

[7] Kommunen Livigno hører til den italienske regionen Lombardia, men ligger nord for hovedkammen.

[4] Et avløp på 216 km³ per år tilsvarer i gjennomsnitt 6850 m³ per sekund (1 km³/a ≈ 31,7 m³/s).

[5] I dette tallet er noen mindre elver, som drenerer rett i Middelhavet, tatt med; bl.a. Var og Roya.

[6] Som «alperandsjøer» betegnes også innsjøer som ble dannet gjennom Alpenes isbreer, men ligger utenfor Alpene, dvs. nord for dem. De største av disse er Neuchâtel-, Chiem-, Starnberger- og Ammersjøen.

[7] Zemp, M., m.fl. (2006). «Alpine glaciers to disappear within decades?». Geophysical Research Letters. 33: L13504. ISSN 0094-8276. doi:10.1029/2006GL026319.

[8] De romanske landene deler Alpene i Vest-, Sentral- og Øst-Alpene (italiensk Alpi Occidentali, Centrali og Orientali; fransk Alpes occidentales, centrales og orientales). Skillelinjene går ved hhv. det store St. Bernhards- og Brennerpasset.

[9] Det er altså omtrent det området som på fransk og italiensk heter Vest-Alpene.

[10] Unntaket er i så fall området mellom Ivrea og Como med den tektonisk interessante Ivrea-sonen, som geologisk hører til sydalpin, men geografisk til Vest-Alpene.

[11] Den totale «forkortingen» av Alpene er beregnet til rundt 400 km i Vest-Alpene og 500 km i Øst-Alpene. Så mye lenger var altså jordskorpen i dette området før Alpenes dannelse hadde begynt.

[12] Disse bergartene omtales ofte om autoktone, men dette er misvisende, siden de har blitt fraktet sammen med de underliggende dekkene.

[13] De mindre statene i Alpene i middelalderen omfattet bl.a. grevskapene Tenda, Dauphiné, Provence, markgrevskapene Saluzzo og Susa, republikken Briançon, De tre forbund, men også kirkelige stater som fyrstbispedømmene Chur, Brixen og Trento og riksklostrene Einsiedeln, Disentis, Berchtesgaden.

[14] I to kommuner strekker lombardisk seg sågar nord for Alpenes hovedkam: Bivio i Graubünden og Livigno i Lombardia.

[15] Den historiske vestgrensen for slaviske språk (moravisk og slovensk) i Alpene rund år 800 lå noe øst for linjen Innichen–Salzburg–Passau.

[16] Anslagene av befolkningstallet er sterkt avhengig av den valgte avgrensningen av Alpene: Fordi de lavereliggende områdene har tettest bosetning, kan tallet variere mellom 7 og 14 millioner mennesker (100 %) ved arealdifferenser på bare 10 %.

[17] Bätzing, W. (1993). «Der sozio-ökonomische Strukturwandel des Alpenraumes im 20. Jahrhundert. Eine Analyse von "Entwicklungstypen" auf Gemeinde-Ebene im Kontext der europäischen Tertiarisierung». Geographica Bernensia, Reihe P, Geographie für die Praxis. 26: 1-156. Befolkningen er gruppert etter høyden over havet av kommunenes forvaltningssete.

[18] Alpelandene har ulike definisjoner på by. Bruker man, for å gjøre forholdene sammenlignbar, 10 000 innbyggere som en felles definisjon, fantes det i 1990 143 byer med 27 % av Alpenes befolkning. De fleste av byene er små (mindre enn 25 000 innbyggere; jf. listen over det største alpebyene). Andelen i 1870, før sammenbruddet av det alpine landbruket, var også 26 %. Dette fremhever byenes store kulturelle betydning i Alpenes historie.

[underbruk-19] Både over- og underbruk øker erosjonsfaren: overbruk (rovdrift) bl.a. fordi det ødelegger vegetasjonsdekket; underbruk fordi det fører til spredningen av høytvoksende «ugress», som om vinteren fremmer snøras og snøkryping. Erosjonsfaren gjennom underbruk vil reduseres etter noen tiår (i store høyder: mange tiår), når kulturlandskapet har forsvunnet og blitt til skog igjen.

[20] Tall er millioner tonn (netto) per år i 1994. Kilde: Sigmaplan (1995). Alpenquerender Güterverkehr auf Strasse und Schiene 1994. Alpenbogen Ventimiglia bis Wien. Bern: Eidgenössisches Verkehrs- und Energiewirtschaftsdepartement.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]