Alexandria

«Alexandria» har flere betydninger.

Alexandria
Land		Egypt
Grunnlagt		331 f.Kr. (Julian)
Oppkalt etter		Aleksander den store
Tidssone		EET (UTC 2)
Postnummer		21500
Retningsnummer		03
Areal		1 214,4 km²
Befolkning		5 039 975 (2017)
Bef.tetthet		4 150,18 innb./km²
Høyde o.h.		-1 meter
Nettside		www.alexandria.gov.eg/
Politikk
Borgermester		Adel Labib
Posisjonskart Alexandria Alexandria (Egypt)
Alexandria 31°11′51″N 29°53′33″Ø
Alexandria på Commons

Alexandria (gresk Αλεξάνδρεια, koptisk: Rakotə, arabisk: الإسكندرية Al-ʼIskandariya), populært kalt «Middelhavets perle», er den nest største byen og et betydelig økonomisk senter i Egypt. Den strekker seg rundt 32 km langs kysten av Middelhavet i den nordlige delen av landet. Dets lave høyde ved Nildeltaet gjør området meget sårbart ved økende havnivå. Alexandria er Egypts største havn og behandler rundt 80 prosent av Egypts import og eksport. Det er også et viktig industrielt senter grunnet dets rørledninger med naturgass og olje fra Suez. Byen er også viktig for turistnæringen. Den hadde en befolkning på 4 028 028 innbyggere i 2006, beregnet til 5 039 975 i 2017.

Hode av Aleksander, oppdaget 2009.

Alexandria ble grunnlagt rundt en liten, antikk egyptisk by omkring 331 f.Kr. av Aleksander den store. Den ble et viktig senter for hellenistisk sivilisasjon og forble hovedstaden for hellenistiske, romerske og bysantinske Egypt i bortimot 1000 år inntil den muslimske erobringen endret dens posisjon og framgang i 641 e.Kr. De nye herskerne opprettet en ny hovedstad ved Fustat som senere ble absorbert i Kairo. Hellenistiske Alexandria var best kjent for fyrtårnet på Faros, et av verdens syv underverker i antikken; dets store bibliotek (det største i den antikke verden, nå erstattet av et moderne); og Nekropolis (katakombene ved Kom El Shoqafa) som var en av verdens syv underverker i middelalderen. Alexandria var den nest mektigste byen i den antikke verden etter Roma. Pågående maritime arkeologi ved byens havn, som begynte i 1994, har avslørt detaljer om stedet fra før Aleksander den stores ankomst da en by ved navn Rhakotis eksisterte her. Det har også gitt detaljer om tiden under ptolemeerdynastiet.

Fra slutten av 1700-tallet ble Alexandria igjen et viktig senter for internasjonal shipping og et av de aller viktigste handelssentre i verden, både grunnet at den profiterte på den enkle forbindelsen over land mellom Middelhavet og Rødehavet, og den lukrative handelen med egyptisk bomull (Gossypium barbadense). Grunnet Alexandrias tiltrekningskraft som et internasjonalt senter for akademisk lærdom og handel har byen helt fram til i våre dager, hvor det har endret seg, hatt en kosmopolitisk befolkning og et kulturelt mangfold.

Historie

Antikken

Byen er preget av en sterk blanding mellom gammelt og nytt.

Alexandria er tradisjonelt blitt grunnlagt av Aleksander den store i april 331 f.Kr. som Ἀλεξάνδρεια (Alexandria), en av utallige byer han oppkalte etter seg selv. Aleksanders sjefsarkitekt for prosjektet var Deinokrates. Alexandria var ment å erstatte byen Naukratis som den hellenistiske hovedstaden i Egypt, og skulle være hovedforbindelsen mellom Hellas og Nildalen. Imidlertid har karbondatering av sjøskjellfragmenter og forurensning fra bly utfordret dette synet ved at en bosetning eksisterte i to tusen år forut.

Rett øst for Alexandria (hvor bukta Abu Qir er nå), var det i oldtiden myrområder og flere øyer. Så tidlig som på 600-tallet eksisterte de viktige havnebyene Kanopos og Heraklion (Tonis). Førstnevnte ble absorbert i Alexandria mens sistnevnte mistet sin betydning og etter hvert sank den i havet. Den ble gjenoppdaget av marinarkeologisk utforskning i 2000.

Aleksander den store, byens grunnlegger.

En liten egyptisk bebyggelse, Rhakotis, eksisterte allerede ved kysten, og ble senere det egyptiske navnet på Alexandria: *Raˁ-Ḳāṭit, skrevet rˁ-ḳṭy.t, «Det som er bygget opp». Bebyggelsen ble etter hvert omfattet som et egyptisk kvartal i Alexandria. Noen måneder etter grunnleggelsen av den nye byen, reiste Aleksander østover for videre erobringer og kom aldri tilbake til byen. Etter at Alexander var dratt, overtok hans visekonge, Kleomenes , og fortsatte byens ekspansjon. Etter Aleksanders død oppsto det en strid mellom hans etterfølgere, og en av hans generaler, Ptolemaios I Soter, greide å frakte Aleksanders lik til Alexandria, og således begrunne sin posisjon. Byen be setet for ptolemeerdynastiet i det ptolomeiske rike i Egypt i 275 år, fra 305 til 30 f.Kr.

Selv om Kleomenes hovedsakelig var ansvarlig for å lede Alexandrias fortsatte utvikling, synes det som om Heptastadion og kvartalene på fastlandet i hovedsak var produkt av ptolemeerne; Ptolemaios I Soter og hans etterkommere. Byen fylte tomrommet etter at Tyr og overtok dens handel og ble et senter for den nye handelen mellom Europa i vest og Arabia og India i øst. På mindre enn en generasjon ble byen større enn Kartago og i løpet av et århundre var den blitt en av de største i den hellenistiske verden — kun forbigått av Roma i størrelse og rikdom. Den ble Egypts fremste greske by med et stort antall grekere fra ulik bakgrunn. Alexandria var det intellektuelle og kulturelle senter i den antikke verden for en lang tid. Byen og dets Museion tiltrakk seg de fremste lærde og intellektuelle, inkludert grekere, jøder og syrere. Byen ble senere plyndret og mistet sin betydning.

Alexandria var ikke bare et senter for grekere og hellenistisk språk og kultur, men ble også det største urbane jødiske samfunnet i verden. Egyptiske jøder har vært de eldste jødiske samfunn i verden, og Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) har nedtegnet at et stort antall jøder søkte tilflukt i Egypt etter ødeleggelsen av kongedømmet Judea i 597 f.Kr. Ytterligere bølger av jødiske innvandrere bosatte seg i Egypt i den ptolemeiske tiden, særlig rundt Alexandria, men også andre steder. Tidlig på 200-tallet f.Kr. var det en utstrakt diaspora av jøder i Egypt. Den jødisk-romerske historikeren Josefus hevdet at da Ptolemaios I Soter underla seg Judea førte han rundt 120 000 jødiske fanger med tilbake til Egypt. En inskripsjon med en dedikasjon til Ptolemaios og Berenike i en synagoge ble oppdaget på 1800-tallet i nærheten av Alexandria, og Josefus hevdet også at Ptolemaios II Filadelfos friga de 120 000 fangene. Septuaginta, en gresk versjon av Tanákh, ble framstilt i Alexandria av hellenistiske jøder. De første ptolemeerne holdt orden og fostret utviklingen av institusjoner som gjorde Alexandria til det ledende hellenistiske senteret for lærdom, ga frihet til byens tre største etniske befolkninger, grekere, jøder og egyptere, men lot dem holde seg adskilte.

I 115 e.Kr. ble store deler av Alexandria ødelagt i Kitoskrigen, som ga den romerske keiser Hadrian og hans arkitekt Decriannus en anledning til å gjenoppbygge og endre byens struktur. I 215 besøkte keiser Caracalla byen og ettersom en del fornærmelige satirer som innbyggerne hadde rettet mot ham beordret han sine soldater til å henrette alle ungdommer gamle nok til å bære våpen. Den 21. juli 365 ble Alexandria ødelagt av en tsunami grunnet jordskjelvet på Kreta, en hendelse som senere ble minnet årlig som «skrekkdagen».

Islamsk invasjon og erobring

Fyrtårnet i Alexandria på et arabisk dokument, Kitab al-bulhan, ca. 1300-tallet.

I Arabia hadde en religion blitt opprettet på 600-tallet av bevegelsens lederskikkelse Muhammed, som muslimene betraktet som en profet. Som Egypts nærmeste nabo i øst skrev Muhammed et brev til «kongen av Egypt» i Alexandria, som da i virkeligheten var den østromerske keiser Herakleios i Konstantinopel, der han krevde at de kristne i landet konverterte til islam, ellers «ville det få konsekvenser», står det i brevet.

I 619 ble Alexandria angrepet og erobret av sasanidiske persere, men keiser Herakleios klarte å frigjøre byen i 629. I 641 ble byen på nytt angrepet av muslimske arabere ledet av 'Amr ibn al-'As, og byen holdt ut en beleiring på 14 måneder før den falt. Herakleios hadde samlet en stor hær for å komme byen til unnsetning, men døde før det var mulig. I erobringen av byen ble tusenvis av soldater drept, mens andre flyktet i skip oppankret på Alexandrias havn. Det ble gjort et forsøk i 645 på å frigjøre Alexandria, men den ble gjenerobret av 'Amr i 646. I 654 ble en invasjonsflåte sendt av Konstans II slått tilbake, og deretter var det ingen alvorlige forsøk fra Konstantinopel på igjen å få kontroll over Alexandria. Den kristne befolkningen i byen ble underlagt religiøs skatt, mens muslimer fikk skattefordeler og andre privilegier, noe som over tid førte til at deler av befolkningen konverterte. De arabiske soldatene bosatte seg i og rundt byen og tok innfødte kvinner som sine koner. Den islamske erobringen av Alexandria førte til et geopolitisk skifte i regionen, og førte til en gradvis nedgang for byen. Flere tusen i den jødiske befolkningen valgte å flykte fra det arabiske herredømmet. Mange av kirkene ble omgjort til moskeer og i 1323 var det lite igjen av det hellenistiske Alexandria.

Etter slaget ved Ridaniya i 1517 ble byen erobret av osmanske tyrkere og forble under osmansk styre fram til 1798. Alexandria tapte mye av sin tidligere betydning til den egyptiske havnen Rosetta, 65 km øst for Alexandria, i løpet av 800- og 1700-tallet, og fikk kun tilbake sin tidligere betydning før med byggingen av Mahmoudiyah-kanalen i 1807.

Moderne tid

General Bonaparte ankomst til Alexandria, utsnitt av oljemaleri, Guillaume-François Colson, ca. 1800, Versailles

Bombardering av Alexandria av den britiske marinen i 1882.

Alexandria havnet i sentrum av de militære operasjonene til Napoléon Bonaparte under de franske krigene i Egypt og Syria i 1798. Franske tropper stormet byen den 2. juli 1798, og den ble på franske hender fram til ankomsten av en britisk ekspedisjon i 1801. Britene vant en betydelig seier over franskmennene i slaget ved Alexandria den 21. mars 1801, deretter beleiret de byen som falt til dem den 2. september 1801. Muhammad Ali, den osmanske guvernøren av Egypt, begynte gjenoppbyggingen og nyutvikling av byen i tiden rundt 1810, og i 1850 hadde Alexandria begynt å få tilbake noe av sin tidligere storhet. Egypt vendte seg mot Europa for å modernisere landet. Grekere, fulgt av andre europeere, begynte å flytte til byen. Tidlig på 1900-tallet var det mange litterater, poeter og forfattere som bosatte seg i byen.

I juli 1882 ble byen bombardert av den britiske flåten og deretter okkupert for å beskytte britiske interesser i regionen mot egyptisk nasjonalisme.

I juli 1954 ble byen et mål for et mislykket israelsk bombekampanje. Den ble senere ble kjent som Lavon-affæren, og kostet Israel politisk prestisje, og den israelske forsvarsministeren Pinhas Lavon ble tvunget til å avgå grunnet saken. Den 26. oktober 1954 ble Mansheyaplassen i Alexandria åsted for et mislykket forsøk på å myrde Gamal Abdel Nasser. Attentatmannen fra det muslimske brorskapet sto sju meter fra Nasser, fyrte av åtte skudd og traff med ingen.

Alexandria har siden sin grunnleggelse vært en kulturell mangfoldig og kosmopolitisk by. I 1948 var det mellom 75 000 og 80 000 jøder i Alexandria, og nær alle ble tvunget til forlate byen i løpet av 1950-tallet. I 2014 utgjorde det jødiske befolkningen mindre enn 40 borgere. Også europeere begynte å forlate Alexandria som følge av Suezkrisen, som igjen førte til et utbrudd av arabisk nasjonalisme og innskrenkelse av borgerlige rettigheter. Nassers nasjonalisering av eiendom, som var på sitt høyeste i 1961, fordrev resten av europeerne.

Utformingen av den antikke byen

Alexandria sett fra citadellet Qaitbay

Det gresk Alexandria var inndelt i tre regioner:

• Brucheum: det kongelige eller det greske kvartalet som utgjorde den mest storslåtte delen av byen. I romersk tid ble Brucheum utvidet med et tillegg av et offisielt kvarter, noe som utgjorde fire regioner for byen. Byen var bygget med et nett av parallelle gater, hver av dem hadde en ledsagende underjordisk kanal.
• Det jødiske kvartalet: det utgjorde den nordøstlige delen av byen.
• Rhakotis: den gamle byen fra før Aleksander den stores tid og som ble absorbert av Aleksandria etter å ha vært bosatt hovedsakelig av egyptere. Den har sitt greske navn Rakhotis fra en sammenstilling av egyptiske Ra-aa-qedet som betydde «byen Ra velsignet/hadde forsete». Rakhotis ble omtalt i litteraturen som «en liten fiskelandsby», men var en betydelig by bestående av tolv landsbyer og grunnlagt rundt 700 år før Aleksanders greske by.

To hovedgater, kantet med søyler og sagt å ha vært rundt 60 meter bred, krysset hverandre i sentrum av byen, nær det punktet hvor Sema (eller Soma) til Aleksander var, det vil si hans mausoleum. Dette punktet er meget nær dagens moske Nebi Daniel og linjen til den store sørvest-gaten til kystbyen Canopus (nå en del av Alexandria), 25 km fra Alexandrias sentrum. Denne veien er kun noe avvikende fra den moderne Boulevard de Rosette (nå omdøpt til Sharia Fouad). Spor av den gamle veiens brostein og kanaler har blitt funnet i nærheten av den moderne veien, som ble utforsket av tyske arkeologer i 1899 utenfor de østlige befestningene som ligger godt innenfor området til den antikke byen.

Alexandria besto opprinnelig av ikke mer enn øya Faros, som var knyttet til fastlandet med en 1 260 meter lang molo og ble kalt for Heptastadion («sju stadia» — en stadion (στάδιον) var et gresk måleenhet på omtrentlig 180 meter). Enden av denne moloen festet mot land ved hodet av dagens store torg hvor Måneporten begynner. Alt som nå ligger innenfor dette punktet det moderne kvartalet Ras al-Tin er bygget på silt som gradvis har gjort moloen bredere og utvasket. Kvartalet Ras al-Tin utgjør i dag alt som er igjen av øya Faros, stedet hvor det berømte fyrtårnet har blitt forvitret bort av havet. På østsiden av molen var den store havnen, nå en åpen bukt, og på vestsiden lå havnen Eunostos, med dens indre basseng Kibotos, nå utvidet i stor grad for å utgjøre den moderne havnen.

Alexandrias byplan ca. 50 f.Kr.

På Strabons tid (siste halvdel av 100-tallet f.Kr.) var de fremste bygningene følgende, oppregnet slik som de ble sett fra skip som ankom den store havnen:

• De kongelige palasser, utfylte den nordøstlige vinkelen av byen og dekket forberget Lokias, som lukket den store havnen i øst. Lokias (dagens Pharillon) som forsvunnet bortimot fullstendig i havet, sammen med palassene, den private havnen, og øya Antirhodos (som antagelig sank en gang på 300-tallet e.Kr.). Landet har sunket her, slik som det har skjedd over hele Afrikas nordkyst.
• Det store teateret på det moderne hospitalhøyden i nærheten av jernbanestasjonen Ramleh. Denne ble benyttet av Julius Cæsar som en midlertidig forskansning, og hvor han sto imot en beleiring fra folket i byen etter at han hadde invadert Egypt.
• Poseidonion, tempelet for Poseidon lå i nærheten av teateret.
• Timonium, privat bolig som ble bygget av Marcus Antonius ved bryggene.
• Emporion, utenlandske handelsmenns sted.
• Apostases, magasinene.
• Navalia, kaianleggene, lå vest for Timonium, langs sjøkanten så langt som til molen.
• Cæsareum, det store tempel for Julius Cæsar som ble bygget Kleopatra, men fullført av Augustus. Det lå bak Emporion og det var her matematikeren Hypatia ble myrdet av en kristen mobb i 415. Dette var også stedet hvor to store egyptiske obelisker sto, kjent som «Kleopatras nåler», og som senere ble fraktet til henholdsvis New York City og London. Tempelet ble siden en kirke, men deler av de antikke levninger har blitt gjenfunnet.
• Gymnasion og Palaestra (bryteskole) lå begge på innlandet i nærheten av Boulevard de Rosette i den østlige halvdelen av byen, men det nøyaktige stedet er ukjent.
• Tempelet for Saturn; det nøyaktige stedet er ukjent.
• Mausolea til Aleksander den store (Soma) og medlemmer av ptolemeerdynastiet i en inngjerdet sirkel, nær punktet hvor hovedgatene krysset hverandre.
• Museion (Musaeum) med dets berømte bibliotek og teater i samme region; nøyaktig sted er ukjent.
• Serapeion (Serapium), det mest berømte av alle templer i Alexandria, og dedisert den synkretiske guden Serapis. Strabon forteller at det sto på vestsiden av byen, og arkeologiske undersøkelser antyder at det sto i nærheten av Pompeius’ søyle, som var et uavhengig romersk monument reist i 297 for å feire keiser Diokletians erobring av byen (og er feilaktig tilskrevet Pompeius).

Navnene på en del få andre offentlige bygninger på fastlandet er kjent, men det er liten informasjon om deres faktiske posisjon. Ingen av dem er imidlertid så berømte som den bygningen som sto på det østlige punktet på øya Faros. Der sto det store fyrtårnet, et av verdens syv underverker i antikken, etter sigende 138 meter høyt. Den første av polemeerne, Ptolemaios I Soter, begynte prosjektet, og den andre av dem, Ptolemaios II Filadelfos, fullførte det. Den totale kostnaden var 800 talenter, og tok tolv år å fullføre, og fungerte som en prototype for alle senere fyrtårn i verden. Lyset ble framskaffet med en stor ovn på toppen, og tårnet var hovedsakelig bygd av solide blokker av kalkstein. Fyrtårnet ble ødelagt i et jordskjelv på 1300-tallet, noe som gjorde det til det underverk fra antikken som varte nest lengst, etter Kheopspyramiden på Gizaplatået utenfor Kairo i Egypt. Et tempel for håndverksguden Hefaistos sto på Faros ved enden av moloen.

På 100-tallet e.Kr. utgjorde befolkningen i Alexandria over 180 000 voksne mannlige borgere, i henhold til en folketelling datert fra 32 e.Kr., i tillegg til et stort antall frimenn, kvinner, barn og slaver. Beregninger av den totale befolkningen strekker seg fra 216 000 til 500 000 innbyggere, noe som gjør Alexandria til en av de største byer i verden bygd før den industrielle revolusjon. Tyr i Fønikia hadde tidligere vært en viktig by i Midtøsten for all handel, men etter at Alexander den store ødela den fylte Alexandria det tomrom som Tyr etterlot seg. Kartago i dagens Tunisia fikk også framgang ved Tyrs ødeleggelse, men var fortsatt en ny havn da Alexandria begynte å vokse og ble til «den største i den kjente verden».

Klima

Innsjøen Mariout ved Alexandria.

Alexandria er lokalisert langs sørkysten av Middelhavet. Den har et varmt og tørt ørkenklima (BWh), i henhold til Köppens klimaklassifisering) som ligger på grensen til et varmt og delvis regnfattig klima (BSh). Som resten av Egypts nordlige kyst, den framherskende nordvinden som blåser over Middelhavet, gir kystbyen et mindre strengt klima fra ørkenklimaet i innlandet. Sammen med Rafah (ved Gazastripen i øst) er Alexandria de to stedene med mest nedbør i hele Egypt. Andre våte steder er Rosetta, Baltim, Kafr el-Dawwar og Mersa Matruh.

Byens klima er påvirket av Middelhavet som moderer dens temperaturer, og fører til variabel til regnfylte vintre og moderat varme somrer som til tider kan bli meget fuktige. Januar og februar er de kjøligste månedene med daglig maksimumstemperaturer som typisk kan strekke seg fra 12° til 18° C og minimumstemperaturer som kan nå 5° C. Alexandria kan få voldsomme stormer, regn og tidvis også snø, sludd og hagl i de kalde månedene. Disse hendelsene i kombinasjon med dårlig avløpssystem har ført til tidvise oversvømmelser i byen. Juli og august er de varmeste og tørreste månedene i året med en gjennomsnittlig maksimumstemperatur på 30° C. Den gjennomsnittlige årlige nedbøren er på rundt 200 mm, men har også vært så mye som 417 mm.

Alexandrias middeltemperatur:

Jan	Feb	Mar	Apr	Mai	Jun	Jul	Aug	Sep	Okt	Nov	Des
18° C	17° C	17° C	18° C	20° C	23° C	25° C	26° C	26° C	25° C	22° C	20° C

Historiske steder og arkeologi

Romersk amfiteater.

Pompeius' søyle.

Kom El Shoqafa

Levningene av tempelet Taposiris Magna.

Romersk oljelampe fra 100-tallet med avbildningen av en havn, muligens den i Alexandria.

Grunnet de jevnlige krigene i Alexandria i antikken er det meget lite som gjenstår av den antikke byen i dag. Mye av de kongelige og sivile kvartalene sank nedenfor havnen grunnet jordskjelv i 365, og resten har blitt bygd over i moderne tid.

Pompeius' søyle er en romersk triumfsøyle og en av de best kjente antikke monumentene som fortsatt står i Alexandria. Den er lokalisert på Alexandrias akropolis, en beskjeden høyde lokalisert ved siden av byens arabiske gravlund, og var opprinnelig en del av en søylegang tilhørende et tempel. Inkluderte dens pidestall (sokkel) er den 30 meter høy, skaftet er av polert rød granittstein, 2,7 meter i diameter nederst og minsker til 2,4 meter mot toppen. Selve søyleskaftet er 27 meter og framstilt av en enkel granittstein. Den veier bortimot 396 tonn.

Strukturen ble plyndret og demontert på 300-tallet da en fundamentalistisk kristen biskop besluttet at hedendommen måtte bli utradert. Betegnelsen «Pompeius’ søyle» er misvisende da den ikke har noe med Pompeius å gjøre, men ble reist i 293 for keiser Diokletian, muligens som minne om seieren over opprøreren Domitius Domitianus. Under selve akropolis er det under bakken levninger av Serapeion, tempelet hvor mysteriene til guden Serapis ble utført, og hvor dens uthogde nisjer i muren kan ha vært benyttet som overflødighetslager for antikkens bibliotek. I senere tid har mange antikke gjenstander blitt funnet i havet ved siden av, men hovedsakelig deler av gammel keramikk.

Alexandrias katakomber, kjent som Kom El Shoqafa eller Alexandrias nekropolis, ligger en kort distanse fra Pompeius’ søyle. De består av en labyrint i flere nivåer eller etasjer. Man stiger ned til dem via en stor spiraltrapp. Katakombene består av et dusin kamre smykket med dekorerte søyler, statuer og andre synkretiske romersk-egyptiske religiøse symboler, gravnisjer, og sarkofager, foruten også et stort banketthall i romersk stil hvor de besøkende og slektninger av de avdøde kunne innta minnemåltider. Katakombene ble hogd ut av berget på begynnelsen av 100-tallet og var i bruk til utpå 300-tallet før de ble glemt og gjenoppdaget ved et tilfelle i 1900.

Den mest omfattende arkeologiske undersøkelsene som er blitt utført i Alexandria av antikkens strukturer er kjent som Kom El Deka. Den har avslørt den antikke byens relativt godt bevarte teater og levninger fra romersk bad.

Vedvarende anstrengelser har blitt gjort for å undersøke levningene av antikke Alexandria. Oppmuntring og hjelp har blitt gitt av det lokale arkeologiske samfunn og enkeltpersoner, særskilt grekere stolte av deres by som er et monument til deres ærefulle historie. Utgravninger ble utført i byen av grekere i håp om å gjenfinne graven til Aleksander den store, men uten hell. Tidligere og nåværende direktører av museet har vært i stand til fra tid til annen å utføre systematiske utgravninger når muligheten har vært til stede. Den britiske arkeologen D.G. Hogarth, assosiert med Arthur Evans og T.H. Lawrence, gjorde forsøksvis forskning på vegne av Egypt Exploration Society (EES) og Promotion of Hellenic Studies i 1895, og en tysk ekspedisjon arbeidet i to år i tiden 1898–1899. Det er særlig to vanskeligheter forskerne står overfor: mangel på plass til utgravning grunnet nybygg, og at en del interessante områder ligger under vann.

Ettersom den store og fortsatt voksende moderne byen står umiddelbart på den antikke er det svært vanskelig å finne betydelig rom for arkeologiske undersøkelser, uten store kostnader. Områdene som er mest tilgjengelig for undersøkelser er i nordøst og sørvest, men samtidig bort imot umulig å komme under de romerske lagene. De viktigste resultatene ved Pompeius’ søyle var de som ble oppnådd av Giuseppe Botti, direktør for museet, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av det nye århundret. Her var det flere åpne områder uten bebyggelse og hvor det ble avdekket en større bygning eller en gruppe bygninger, og som kanskje var en del av Serapeion. Rett ved var de omfattende katakombene og kolumbaria (gravhvelv med nisjer). Disse inneholdt et meget bemerkelsesverdig hvelv med merkelige malte relieffer som nå er kunstig opplyst og åpent for publikum. Objekter som ble funnet ved disse undersøkelsene er oppbevart i museet, det mest bemerkelsesverdige er en stor okse laget av basalt, antagelig en gang tilknyttet kulten i Serapeion. Andre katakomber og graver som blitt åpnet er Kom El Shoqafa og Ras El Tin. De tyske undersøkelsene fant levninger av en ptolemeisk søylegang og gater i den nordøstlige delen av byen, men lite annet. Hogarth undersøkte deler av en stor mursteinstruktur under jordhaugen Kom El Deka, som kan ha vært en del av Paneum, Mausolea, eller en romersk festning.

Kleopatras kongelige kvarter ble oversvømmet av jordskjelv og tsunami, noe som førte til gradvis synking på 300-tallet. Denne seksjonen, som nå er under vann, inneholder mange av de mest interessante delene av den greske byen, inkludert kvartalet med palasset. Det ble utforsket i 1992 og er fortsatt omfattende undersøkt av den franske undervannsarkeologen Franck Goddio og hans gruppe. Et skulpturhode av Cæsarion (sønn av Julius Cæsar og Kleopatra) ble funnet, og vist fram til turister til tross for en del kontroverser.

Egypts departement for kultur og oldtid har utarbeidet en dristig plan for å forvandle Kleopatras sunkne palass til en turistattraksjon under vann. Planen er at turister skal kunne besøke det kongelige området, som ligger seks meter under havflaten fra kysten i nettverk av gjennomsiktige tunneler på havbunnen. Prosjektet er et samarbeidsprosjekt med de egyptiske myndigheter og UNESCO: «Prosjektet Alexandrias undervannsmuseum». Vannet i Alexandrias kulturarv under vann er hardt preget av forurensning. Det gjør ikke bare vannet mer formørket og vanskeliggjør utsikten, men øker også erosjonen og nedbrytningen av gjenstandene. UNESCO har i samarbeid med de egyptiske myndighetene i et internasjonalt hydrologisk program evaluert situasjonen med tanke på administrasjon av vannressursene og kloakkvann med håp om å komme opp med en anbefaling for en omfattende løsning.

Tempelet Taposiris Magna ble bygget i ptolemeisk tid og dedisert Osiris. Det er lokalisert i Abusir, de vestlige forstedene til Alexandria i området Borg el Arab. Kun den ytre veggen og pylon, inngangspartiet, gjenstår. Det er bevis på hellige dyr ble dyrket her. Arkeologer har funnet et nekropolis for dyr i nærheten av tempelet. Levninger av en kristen kirke viser at tempelet ble omgjort til en kirke i de senere århundrer. I det samme området er det også funnet levninger av offentlige bad bygget av keiser Justinian, et dike, kaianlegg og en bro. I nærheten av stranden i det samme området er det levninger av et tårn reist av kong Ptolemaios II Filadelfos. Tårnet var en nøyaktig etterligning av fyrtårnet på Faros ved Alexandria.

Ved konstruksjonen av et nytt strandbelte i Alexandria ble det dratt opp levninger aven kristen kirke, og byggingen av moderne bygninger blir sjelden utført uten at en del antikke objekter blir oppdaget. Det ligger fortsatt mye uoppdaget i byen, men til tross for alle anstrengelser er det ikke mye fra antikken igjen å se i Alexandria utenfor museet og nabolaget til Pompeius’ søyle.

Religion

Alexandria har stått i sentrum for mektige religiøse samfunn og religiøse retninger i over to tusen år, preget av regionens omskiftende herskere og kriger. Etter at gresk-romersk religion ebbet ut har det vært særlig jødedom, kristendom og islam som vært dominerende.

Islam

El-Mursi Abul Abbas-moskeen.

Den mest kjente moskeen i Alexandria er El-Mursi Abul Abbas-moskeen i Bahary, ikke langt fra citadellet Qaitbay i havnen. Den ble bygget i 1775, men meget omformet i 1929 og 1945. Andre kjente moskeer i byen er Ali ibn Abi Talib i Somouha, Bilal, al-Gamaa al-Bahari i Mandara, Hatem i Somouha, Hoda el-Islam i Sidi Bishr, al-Mowasah i Hadara, Sharq al-Madina i Miami, al-Shohadaa n Mostafa Kamel, Al Qa'ed Ibrahim, Yehia i Zizinia, Sidi Gaber i Sidi Gaber, og Sultan-moskeen.

Salafibevegelsen har sin egyptiske base i Alexandria. Det er en ortodoks (ultrakonservativ), fundamentalistisk bevegelse innenfor sunni-islam. Bevegelsen er sterkt antivestlig og krever innføring av sharialover. Bevegelsen har også et politisk parti, Al-Nour-partiet («Lysets parti»), som også har base i byen og i overveiende preget av salafibevegelsens medlemmer og oppfatninger. Partiet ble opprettet i mai 2011 og fikk salafistemmene i parlamentsvalget i 2011–2012. Partiet støtter president Abdel Fattah al-Sisi.

Kristendom

Interiøret av Sankt Markus-katedralen, tilhørende den koptiske kirke, i Alexandria.

• Se hovedartikkel, Koptisk kristendom

Etter Roma og Konstantinopel ble Alexandria betraktet som det tredje viktigste kristne setet i verden. Paven i Alexandria sto kun etter biskopen i Roma, hovedstaden i Romerriket fram til 430. Kirken i Alexandria hadde jurisdiksjon over det meste av Afrika. Etter konsilet i Khalkedon i 451 ble kirken i Alexandria delt mellom miafysittene og melkittene i en teologisk strid på spørsmålet om Jesus’ vesen. Miafysittene opprettet hva som i dag er kjent som den koptisk-ortodokse kirke i Alexandria, mens melkittene opprettet det som i dag er kjent den gresk-ortodokse kirke i Alexandria, eller særskilt som den melkittiske kirke. Patriarken for den førstnevnte koptiske kirken er paven og patriarken av Alexandria og hele Afrika. Patriarken for den melkittiske kirken i Alexandria er den melkittiske patriark av Antiokia.

I den tidlige kristendom i antikken var Alexandria et betydelige sentrum for den kosmopolitiske religiøse bevegelse som er samlet under betegnelsen gnostisisme, men senere avvist av kristne som en form for kjetteri.

Den patriarkens sete for den koptiske kirken er sankt Markus-katedralen i Ramleh. Tradisjonen hevder at kirken ble grunnlagt av evangelisten Markus i 60. Andre viktige koptiske kirker i Alexandria er Paven Kyrill den førstes kirke i Cleopatra, Sankt Georgs kirke i Sporting, Sankt Markus og pave Peter den førstes kirke i Sidi Bishr, Sankt Marias kirke i Assafra, Sankt Marias kirke i Gianaclis, Sankt Mennas’ kirke i Flemming, Sankt Minnas’ kirke i Mandara, og Sankt Takla Haymanots kirke i Ibrahimeya, som ble innviet i 1969. Sistnevnte er helliget den etiopiske helgen.

De viktigste kirker for den østlige-ortodokse kirkesamfunn i Alexandria er Agioi Anárgyroi-kirken, Kirken for Marias budskapsdag, Sankt Antonius fra Padovas kirke, Erkeenglene Gabriel og Mikaels kirke, Taxiarchon-kirken, Sankt Katarina av Alexandrias kirke, Katedralen for innsovningen (av Guds mor) i Mansheya, Kirken for innsovningen, Profeten Elias kirke, Sankt Georgs kirke, Kirken for den ubesmittede unnfangelse i Ibrahemeya, Sankt Josefs kirke i Fleming, Sankt Josef fra Arimateas kirke, Sankt Markus og sankt Nektarios’ kapell i Ramleh, Sankt Nikolas av Myras kirke, Sankt Paraskevi av Romas kirke, Sankt Sava-katedralen i Ramleh, Sankt Teodor av Amasyas kapell, og den russisk-ortodokse kirke for sankt Aleksander Nevskij, som tjener det russisktalende samfunnet i Alexandria.

Den apostoliske stedfortreder i Alexandria (latin: Vicariatus Apostolicus Alexandrinus) har domsmyndighet over alle katolikker i Egypt. Dens medlemskirker er blant annet Katarina av Alexandrias kirke i Mansheya og Jesuittenes kirke i Cleopatra. Alexandria er også det nominale setet til den melkittiske titulære patriark i Aleksandria (som er i Antiokia) og katedralsetet til dets patriarkalske område i Egypt, Sudan og Sør-Sudan, og som benytter bysantinske riter, og det nominelle setet for den armensk-katolske bispesetet Iskandkeriya (for hele Egypt og Sudan, men hvor dens katedral er i Kairo), et hjelpe- eller underbispedømme av den armenske-katolske patriark i Kilikia, og som benytter armenske riter.

Sankt Markus’ kirke i Shatby, grunnlagt som en del av den franske katolske skole Collège Saint Marc i Alexanderia, er en multilivssynskirke som holder prekener i henhold til romersk-katolske, koptisk-katolske og koptisk-ortodoks riter.

Jødedom

Eliyahu Hanavi-synagogen.

Egyptiske jøder utgjør både en av de aller eldste og de yngste jødiske samfunnene i verden. Grunnet Egypts geografiske nærhet til Israel har landet siden oldtiden vært et tilfluktsted. Særlig Alexandrias kosmopolitiske vesen i antikken førte til et stort jødisk samfunn, og det hellenistiske jødiske samfunnet oversatte Den hebraiske Bibelen til gresk, Septuaginta, fullført i 132 f.Kr., og denne dannet grunnlaget for flere kristne utgaver som Det gamle testamente.

Etter den første verdenskrig vokste den jødiske befolkningen til kanskje bortimot 80 000 grunnet økende forfølgelse i Europa. Flere egyptiske jøder spilte en rolle i Egypts nasjonalisme. Derimot fikk Alexandrias en gang blomstrende jødiske samfunn en rask og dramatisk nedgang som følge av den arabisk-israelske krig 1948. Hatsk reaksjoner blant egyptere førte til de fleste jødiske samfunn i Alexandria og andre steder i Egypt tapte eiendom og sivile rettigheter, og de flyktet til det nylig opprettede Israel, men også til Frankrike, Brasil og andre land i løpet av 1950-tallet. Samfunnet i Alexandria som hadde vært på rundt 50 000 ved den andre verdenskrig, er nå beregnet til å være mindre enn 50 personer.

Den viktigste og nå eneste synagogen i Alexandria er Eliyahu Hanavi-synagogen, som huser rundt 30 Tora-skriftruller som ble reddet hit etter de andre synagogene i byen ble stengt.

Kultur

Biblioteker

Bibliotheca Alexandrina

Det nye biblioteket i kveldslyset.

Det kongelige bibliotek i Alexandria var en gang det største bibliotek i verden. Det er antatt at det ble opprettet på begynnelsen av 200-tallet f.Kr. under styret til Ptolemaios II Filadelfos. Det ble sannsynligvis opprettet etter at hans far hadde bygget hva som ville bli det første bibliotekskompleks, tempelet for musene — Museion (gresk: Μουσείον), og fra dette er det moderne norske ordet museum avledet.

Det har rimelig blitt fastslått at biblioteket, eller deler av dets samling, ble ødelagt av brann ved en rekke tilfeller. Biblioteksbranner var altfor vanlig og erstatning av håndskrevne manuskripter var meget vanskelig, kostbart og tidkrevende. Når biblioteket ble fullstendig ødelagt er derimot ikke endelig fastslått er fortsatt et emne for akademisk debatt.

Grunnet det gamle bibliotekets store prestisje i århundrenes løp ble det fremmet planen om å opprette et nytt på omtrent samme sted. Denne planen ble virkeliggjort med Bibliotheca Alexandrina som ble innviet i 2002. Arkitektene bak den prestisjepreget bygningen var det norske arkitekturfirmaet Snøhetta. Det moderne biblioteket er lang mer enn kun et bibliotek; det er Egypts nasjonalbibliotek, foruten å være et galleri, museum, og kultursenter. Det er trespråklig med litteratur på arabisk, engelsk og fransk.

Museer

Alexandria nasjonalmuseum.

Det gresk-romerske museum.

• Alexandria nasjonalmuseum (ANM) ble innviet den 31. desember 2003 og er lokalisert i et restaurert palass i italiensk stil i Tariq El Horreya-veien (tidligere Rue Fouad) nær sentrum av byen. Det inneholder rundt 1 800 gjenstander som forteller historien om Alexandria og Egypt. De fleste museumsgjenstandene kommer fra andre egyptiske museer. Museet er huset i det gamle palasset til Al-Saad Bassili Pasha, en av de rikeste handelsmennene på trevarer i Alexandria. Palasset ble påbegynt konstruksjonen i 1926. Tidligere har det også tilhørt den amerikanske konsultatet.
• Museum for den gresk-egyptiske poeten Konstantinos P. Kavafis (1863-1933), født og døde i Alexandria. Kavafis er også oversatt til norsk.
• Det gresk-romerske museum har flere gjenstander fra den gresk-romerske periode, særskilt fra ptolemeisk tid på 200-tallet f.Kr., blant annet skulptur av Apis i svart granitt, egypternes hellige okse, foruten mumier, sarkofager, tepper, og andre gjenstander som gir et innblikk i den gresk-romerske sivilisasjon i kontakte med den eldre, stedegne egyptiske.
• Kunstmuseet i Alexadria har sin opprinnelse i 1904 i en donasjon av internasjonale verker, og har siden blitt utvidet egyptiske og kunstnere fra Midtøsten. Museet dekker en rekke sjangre, barokken, romantikken, rokokko, og orientalisme.
• Det kongelige juvelmuseum er lokalisert i det tidligere palasset til prinsesse Fatima Al Zahraa Haider I Alexandrias nabolag Zizenia. Bygningen inneholder en ikke verdsatt samling av juveler og smykker fra Muhammad Ali-dynastiet. I tillegg er det også utstilt malerier fra 1800-tallet, statuer og dekorativ kunst. Museet ble innviet i 1986, men etter flere år med renovasjoner og utvidelser ble det gjenåpnet i 2010.

Teater

Alexandrias operahus.

Alexandrias operahus, eller Sayyid Darwish-teateret, ble bygget i 1918 og åpnet i 1921. Bygningen har siden 2000 blitt restaurert. Det blir framført klassisk musikk, arabisk musikk, ballett og opera. Tilleggsnavnet kom i 1962 til ære for Sayed Darwish, en pioner i arabisk musikk.

Sport

Alexandria Stadium.

Den fremste sporten som interesserer folket i Alexandria er fotball, noe som også er tilfellet i resten av Egypt. Alexandria Stadium er et anlegg flere arrangementer, men hovedsakelig for fotballkamper. Av større anledninger ble den sist brukt for Afrikamesterskapet i fotball 2006. Anlegget er den eldste stadium i Egypt og Afrika og ble bygget i 1929. Den har kapasitet for 20 000 tilskuere. Alexandria var en av tre byer som deltok i å være vertskap for Afrikamesterskapet i 2006, som Egypt vant.

Vannsport som surfing, vannscooter, og vannpolo blir også praktisert i mindre skala. Aktiviteter som skateboard ble først introdusert i Egypt i denne byen. Alexandria Sporting Club er særskilt kjent for sitt lag i basketball, som tradisjonelt har flere spillere i Egypts landslag. Byen har vært vert for AfroBasket, som kontinentets mest prestisjefylte basketballturnering, ved fire anledninger; 1970, 1975, 1983, og 2003.

Alexandria har fire stadioner:

• Alexandria Stadium
• Borg El Arab Stadium
• El Krom Stadium
• Harras El Hodoud Stadium

Andre mindre utbredte sporter som tennis og squash er vanligvis spilt i private sosiale og sportsklubber.

Turisme

Alexandria er et mål for turister, grunnet både offentlige og private badestrender, og byens antikke historie og dens museer, særskilt Bibliotheca Alexandrina, som har som mål å gjenoppleve det antikke bibliotekets prestisje.

En av de fremste turistattraksjoner er den årlige starten i byen på Cross Egypt Challenge (CEC) som er motorsykkeltevling som går over vanskelige og utfordrende veier og spor i Egypt. Løpet går totalt over 2500 og 3000 km, men langs ulike løyper hvert år. Tevlingen ble første gang arrangert i 2011 og det har årlig vært en stor feiring natten før rallyet etter at alle internasjonale deltakere har kommet til byen.

• 
  Gate i Alexandria
• 
  Alexandrias horisont
• 
  Østhavnen
• 
  Monumentet over den ukjente marinesoldat.
• 
  Shallalat-hagene
• 
  Ferdinand Magellan
• 
  Horatio Nelson
• 
  Vasco da Gama
• 
  Christofer Columbus
• 
  Den engelske hagen
• 
  Den franske hagen
• 
  Fasaden på Alexandria Museum
• 
  Jernbanestasjonen Misr
• 
  San Stefano Grand Plaza
• 
  Pompeius' søyle
• 
  Stanley-broen
• 
  Montaza Palace
• 
  Helnan Palestine hotell

Litteratur

• Butler, Alfred J. (1978): The Arab Conquest of Egypt Arkivert 6. august 2020 hos Wayback Machine. (PDF), Oxford University Press
• Claudel, Paul-André (2011): Alexandrie. Histoire d'un mythe, Paris: Editions Ellipses, ISBN 978-2-7298-66303
• Empereur, Jean-Yves (1998): Alexandria Rediscovered, fotograf Stephane Compoint, George Braziller, ISBN 978-0807614426
• Forster, E.M. (2004): Alexandria A History and a Guide, opptrykk fra 1922, Andre Deutsch, ISBN 978-0233050782
• Fraser, P.M. (1972): Ptolemaic Alexandria, 3 bind, Oxford University Press, ISBN 978-0198142782
• Haag, Michael (2004): Alexandria: City of Memory [20th-century social and literary history], Yale University Press, ISBN 978-0300191127
• Mansel, Philip (2010): Levant: Splendour and Catastrophe on the Mediterranean, London, John Murray, ISBN 978-0-7195-6707-0.

Eksterne lenker

• (ar) Offisielt nettsted
• (en) Alexandria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) ٱلْإِسْكَنْدَرِيَّةُ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) (en) Alexandria hos Wikivoyage
• Det statlige turistbyrået om Alexandria
• Det greske samfunnet i Alexandria