Alexander Ales
| Alexander Ales | |||
|---|---|---|---|
| Født | 23. apr. 1500[1] Edinburgh[2] | ||
| Død | 17. mars 1565[1] (64 år) Leipzig[3] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, universitetslærer | ||
| Utdannet ved | University of St Andrews Queens' College | ||
| Nasjonalitet | Skottland | ||
Alexander Ales (også kjent som Alesius; født 23. april 1500 i Edinburgh i Skottland, død 17. mars 1565) var en skotsk teolog av den augsburgske skole. På grunn av sine lærestandpunkter i teologiske spørsmål regnes han blant de såkalte filippistene.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han ble født i Edinburgh hvor hans opprinnelig navn var Alexander Alane. Han studerte ved St Andrews ved det nydannede læresenteret St Leonard's hvor han tok eksamen i 1515. En tid etter ble han utpekt som kanoniker ved skolens kirke og hvor han ble ansett som energisk for den skolastiske teologi som sto imot reformatorenes lære.
Reformasjonens mann
[rediger | rediger kilde]Han slo totalt om ved opplevelsen av henrettelsen av Patrick Hamilton, abbed av Fern, i 1528. Han hadde blitt valgt for å møte Hamilton i en teologisk kontrovers om de skotske protomartyrer med oppdraget å overbevise ham ved argumentere mot hans «feil». Hamiltons verdighet på bålet imponerte Alesius i en slik grad at han ble vunnet over til reformatorenes sak.
Flukt til Tyskland: Fra talerstolen under en gudstjeneste prekte han mot geistlighetens utsvevelser før kirkemøtet i St Andrews. Det førte til at han ble satt i arrest og han ville sannsynligvis ha blitt straffet ytterligere om han ikke hadde greid å flykte til Tyskland i 1532. Etter å ha reist rundt i nordlige Europa bosatte han seg i Wittenberg hvor han ble kjent med Martin Luther og Philipp Melanchthon, og han undertegnet Augsburg-bekjennelsen (Confessio Augustana).
I mellomtiden ble han anklaget for kjetteri i Skottland og dømt uten høring. I 1533 kom det et påbud fra de skotske geistlige som forbød å lese Det nye testamente av lekfolk, utledet fra et brev til kong Jakob V av Skottland (1513–1542) hvor Alesius forsvarte folkets rettigheter.
Et svar fra Johann Cochlaeus på dette, også adressert til den skotske kongen, førte til et andre brev fra Alesius hvor han utdypet sitt argument med stor styrke og kom inn på mer generelle spørsmål. I august 1534 ble han og noen andre bannlyst ved Holyrood av erkebiskopen av St Andrews. Da kong Henrik VIII av England (1509–1547) brøt med Den hellige stol i Roma ble Alesius overtalt til å reise til England hvor han ble hjertelig mottatt i august 1535 av kongen og hans rådgivere, Thomas Cranmer og Thomas Cromwell.
Etter et kort opphold ved Lambeth Palace ble han utpekt, etter påtrykk fra Cromwell, daværende kansler ved universitetet, til å holde en forelesning om teologi ved University of Cambridge, men da han hadde gitt noen få redegjørelser fra hebraiske salmer ble han forhindret til å fortsette av en fraksjon katolikker. I London livberget han seg selv for en tid ved å praktisere som lege. I 1537 var han tilstede ved et prestemøte og på forespørsel fra Cromwell framførte han en strid med John Stokesley, biskop av London, om sakramentets natur. Hans argumenter ble senere utgitt under tittelen Of Me Auctorile of the Word of God om antallet sakramenter.
Ny flukt til Tyskland: I 1539 ble Alesius tvunget til å flykte for andre gang til Tyskland da Thomas Cromwell ble rammet av sine motstandere og mistet kongens gunst, men også over spørsmålet om vedtakene om De seks artikler. I Tyskland ble han gitt en teologisk posisjon ved universitetet i Frankfurt an der Oder hvor han som professor i teologi foreleste om de reformerte doktriner. For kort tid var han tilbake i England igjen under kong Edvard VI av Englands regime og fikk i oppdrag av Cranmer på å skrive en latinsk utgave av Den første bønnebok (1549) for å informere Martin Bucer, en tysk protestantisk reformator, ved at man ønsket dennes mening om dette.
Tilbake i Leipzig levde han resten av sitt liv i fred. To ganger ble han æret ved å bli valgt som rektor av universitet. Hans skrifter var både eksegetisk (det som angår skriftfortolkning) og kontroversielt, hovedsakelig det siste.
Blant hans skrifter var Expositio Libri Psalmorum Davidis (1550) og hans kontroversielle arbeider viser til slike emner som oversettelsen av bibelen til morsmålet, polemikk mot Servetus og andre emner. Han utga et stort antall skrifter bestående av teologisk og polemisk art. Tyve av disse er nevnt av John Bale i hans verk Liste over engelske forfattere. I Alesius’ kontroversielle verker opprettholdt han sitt synergistiske syn på den skotske teologen John Mair. Han viste sin interesse for sitt opprinnelige hjemland ved utgivelsen av et Cohortatio ad Concordiam Pietatis, missa in Patriam suam (1544) som hadde uttrykt anerkjennelse av Luther, og et Cohortatio ad Pietatis Concordiam ineundam (1559).
Verker
[rediger | rediger kilde]- Alexandri Alesii Scotti Responsio Ad Cochlei Calumnias. Wittenberg, 1534. (Antwortschrift gegen Johannes Cochläus), Mal:URN
- De Utilitate Missae et de vero usu & fructu coenae Domini (ca. 1563, Antwortschrift gegen Ruard Tapper) Digitalisat
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 116010061, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- The best early account of Alesius is the Oratio de Alexandra Alesio of Jacob Thomasius (April 1661), printed in the latter's Orationes (No. XIV., Leipzig, 1683).
- Cousin, John William (1910). A Short Biographical Dictionary of English Literature. London, J.M. Dent & sons; New York, E.P. Dutton.
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.