Hopp til innhold

Akademisk frihet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Albert Einstein definerte akademisk frihet som «retten til å søke etter sannhet og publisere og lære det jeg anser som sannhet»

Akademisk frihet er et juridisk og etisk grunnprinsipp i akademisk virksomhet som forskning og høyere utdanning. Det innebærer at forskere og studenter har rett til å undersøke ethvert område og fritt gi uttrykk for sine faglige synspunkter, og at denne retten er en «forutsetning for tillit, troverdighet og kvalitet».[1]

Akademisk frihet bygger blant annet på den generelle lovfestede ytringsfriheten, men går utover denne retten. Akademisk frihet omfatter både institusjonell autonomi og faglig frihet for den enkelte forsker, spesielt faglig ytringsfrihet og retten til faglig integritet. Akademisk frihet er beskyttet av en rekke lovbestemmelser, sedvanerett og internasjonale erklæringer gjennom blant annet Europarådet, UNESCO, EU og andre internasjonale organisasjoner. I vestlige land er det konsensus om akademisk frihet som akademisk grunnverdi og deltagerne i Det europeiske forskningsområdet har forpliktet seg til aktiv beskyttelse av den akademiske friheten for all forskning. I Norge er akademisk frihet dels formelt lovfestet og dels ulovfestet rett, og gjelder for all forskning, både i universitets- og høgskolesektoren og i instituttsektoren; den akademiske friheten regnes også som et helt grunnleggende forskningsetisk prinsipp. I autoritære stater blir ikke alltid akademisk frihet etterlevd.

UNESCO har definert akademisk frihet som «retten til, uten innskrenkninger i vedtatte doktriner, fritt å kunne undervise og diskutere, frihet til å forske og utbre og publisere forskningsresultater, frihet til fritt å uttrykke meninger om den institusjon eller de system man arbeider innenfor, frihet fra institusjonell sensur og frihet til å delta i faglige og representative akademiske organisasjoner» og retten til «å velge majoriteten av representantene til akademiske organer».

Akademisk frihet omfatter også generelt retten til å være engasjert som fagperson og samfunnsborger, delta i offentlige arenaer og nyte godt av den ytringsfriheten alle borgere har. Det er et sikkert sedvanerettslig prinsipp i Norge at alle forskere har rett til å uttale seg med sin tittel og institusjonstilhørighet i den offentlige samtalen, uten at arbeidsgiver har noen rett til å regulere innholdet.[2][3] Utgangspunktet for den akademiske friheten er at forskere har en særlig selvstendig stilling i måten de utfører sin forskning og formidling på og ikke kan instrueres i faglig forstand, mens de på den annen side i regelen kun uttaler seg som fagpersoner i en individuell egenskap og ikke på vegne av arbeidsgiveren som institusjon.[3] En forskningsinstitusjon er et «akademisk fellesskap» av forskere som uttaler seg hver for seg.[4]

Historie og innhold

[rediger | rediger kilde]

Akademisk frihet innebærer at forskere skal kunne formidle idéer eller fakta, også slike som strider med oppfatningene til kolleger, ledelsen hos egen institusjon, myndighetene eller politiske aktører, uten å bli utsatt for noen form for sanksjoner. Akademisk frihet omfatter publisering av forskningsresultater i faglige kanaler, undervisningsvirksomhet og formidling i offentligheten; det innebærer som sentrale momenter også retten til å velge hvilken kanal man vil ytre seg i og retten til å ytre seg uten sensur. Albert Einsteins definisjon har blitt stående som svært innflytelsesrik: «med akademisk frihet forstår jeg retten til å søke etter sannhet og publisere og lære [undervise og formidle] det jeg anser som sannhet».[5]

Forståelsen av akademisk frihet som en særegen verdi kan spores tilbake til begrepet lærefrihet (Lehrfreiheit) i tysk universitetsdebatt på 1800-tallet, som handlet om de vitenskapelig ansattes rett til å utøve embetene sine gjennom undervisning og forskning uten innblanding fra statlige byråkrater, uten å be om tillatelse og uten fare for represalier. Motsatt hadde studentene læringsfrihet (Lernfreiheit); studentene ble ansett som voksne med frihet og evne til å ta ansvar for sin egen læring. Den akademiske friheten handlet i dette perspektivet om å skape en spesiell plass for akademiske institusjoner i en byråkratisk og autoritær stat, og beskytte forskning og høyere utdanning mot utidige byråkratiske inngrep.[6]

Akademisk frihet er ikke en absolutt rett til å velge sine egne arbeidsoppgaver (i arbeidstiden), men handler først og fremst om de kravene til integritet og etikk som forventes ved utførelsen av oppgavene, spesielt det forskningsetiske sannferdighetskriteriet, og retten til å formidle funn og innsikter i tråd med dette gjennom undervisning, publisering og deltagelse i den offentlige diskusjonen. I hvor stor grad akademikere velger sine arbeidsoppgaver er avhengig av innholdet i stillingen; den som er professor i kjemi vil i regelen ha stor frihet til å velge arbeidsoppgaver som med rimelighet kan forstås å falle innenfor dette fagområdet. For forskere som utfører forskningsprosjekter på oppdrag fra ulike eksterne finansiører – enten det er forskningsråd, EU, nasjonale myndigheter (departementer, direktorater), organisasjoner eller bedrifter, og enten de jobber ved universitetene eller i instituttsektoren – er det i større grad kontraktsmessig bestemt hvilke prosjekter de skal arbeide med i arbeidstiden, men de har den samme retten til akademisk frihet som andre forskere når det gjelder kravene til faglig integritet i utførelsen av forskningen og i retten til å formidle funn og innsikter. På denne måten skiller forskningsvirksomhet seg fra konsulentvirksomhet og utredninger og innovasjon i forvaltning og næringsliv. Den som er prosjektleder for et forskningsprosjekt har også retten til å bestemme hvordan forskningen skal gjennomføres, innenfor det som eventuelt er kontraktsmessig bestemt. Så lenge det ikke går utover arbeidsoppgavene i arbeidstiden har en akademisk ansatt også full anledning til å engasjere seg i helt andre fag og forskningsområder enn de som inngår i stillingen. Akademisk frihet omfatter også generelt retten til å være engasjert som fagperson og samfunnsborger, delta i offentlige arenaer og nyte godt av den generelle ytringsfriheten alle borgere har.

Akademisk frihet internasjonalt

[rediger | rediger kilde]

Akademisk frihet regnes i demokratiske stater som et viktig prinsipp og grunnverdi for all akademisk virksomhet.

I 1997 definerte UNESCO akademisk frihet som «retten til, uten innskrenkninger i vedtatte doktriner, fritt å kunne undervise og diskutere, frihet til å forske og utbre og publisere forskningsresultater, frihet til fritt å uttrykke meninger om den institusjon eller de system man arbeider innenfor, frihet fra institusjonell sensur og frihet til å delta i faglige og representative akademiske organisasjoner» og retten til «å velge majoriteten av representantene til akademiske organer».[7]

Europarådet, Organisasjonen av amerikanske stater og flere samarbeidspartnere vedtok en felleserklæring om akademisk frihet i 2019, der akademisk frihet ble beskrevet som et grunnprinsipp for all forskning.[8] I oktober 2020 vedtok ministerkonferansen i Det europeiske forskningsområdet Bonn-erklæringen om akademisk frihet, etter forslag fra det tyske EU-formannskapet. Erklæringen fremhever akademisk frihet som grunnleggende for vitenskapelige fremskritt og regjeringenes ansvar for å beskytte den akademiske friheten. Erklæringen krever aktiv oppfølging med mer effektive instrumenter for å beskytte den akademiske friheten og foreslår etableringen av et overvåkningssystem for akademisk frihet i Europa.[9]

I mange vestlige land er akademisk frihet lovfestet, grunnlovfestet, følger av sedvanerett og/eller forstås som en del av den mer generelle retten til ytringsfrihet. Selv om ytringsfrihet er en helt grunnleggende komponent i og forutsetning for den akademiske friheten, omfatter akademisk frihet mer enn bare vanlig ytringsfrihet.

Innskrenkninger i den akademiske friheten

[rediger | rediger kilde]

I land der ytringsfriheten og andre demokratiske prinsipper generelt står svakt, herunder i Folkerepublikken Kina, flere land i Sentral-Asia som Usbekistan og Kasakhstan, og flere land i Midtøsten og Afrika, står også den akademiske friheten svakt. Ytringsfrihet og akademisk frihet er også under press i Russland og flere andre østeuropeiske land i større eller mindre grad; innen EU har særlig den ungarske Orbánregjeringens politikk på dette området blitt kritisert for å innskrenke den akademiske friheten.[5]

Akademisk frihet er dels formelt lovfestet og dels ulovfestet rett i Norge og gjelder for all forskning.[10] Den akademiske friheten i Norge er dels utledet av den grunnlovfestede generelle ytringsfriheten (Grl. § 100), dels av sedvane ved norske akademiske institusjoner siden tidlig på 1800-tallet og dels av internasjonale forsknings- og utdanningspolitiske utviklingstrekk. Kunnskapsdepartementet fastslår at «akademisk frihet er et grunnleggende prinsipp i forsk­ningen og en viktig betingelse for å sikre uavhengig og pålitelig forsk­ning».[11] Norge er deltager i Det europeiske forskningsområdet, som gjennom Bonn-erklæringen har forpliktet seg til aktiv beskyttelse av den akademiske friheten.[9]

Forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov (NOU 2020: 3) fastslår at prinsippet om individuell akademisk frihet i Norge tidligere var å anse som ulovfestet rett.[12] Den individuelle akademiske friheten ble eksplisitt lovfestet ved institusjoner under universitets- og høyskoleloven i 2007.[13][14] Ved institusjoner utenfor universitets- og høyskoleloven gjelder prinsippet om akademisk frihet fortsatt som ulovfestet rett. I 2010 vedtok Stortinget enstemmig etter forslag fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden en presisering av at den akademiske friheten også omfatter forskere ved institusjoner som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven, slik som i instituttsektoren, helseforetakene og forvaltningsorganer med forskningsvirksomhet (f.eks. Folkehelseinstituttet), og bad regjeringen «fremme forslag som på egnet måte tydeliggjør den akademiske frihet for forskere ved institusjoner som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven»; disse institusjonene står for rundt 70% av den samlede forskningsinnsatsen i Norge.[15] Norges forskningsråd stiller krav om at institutter «må legge til rette for at prinsippene om akademisk frihet skal gjelde for all offentlig finansiert forskning», uavhengig av om de er underlagt universitets- og høyskoleloven, herunder i retningslinjene for statlig basisfinansiering.[16]

Forskerforbundet har uttalt at «akademisk frihet er en forutsetning for at de vitenskapelig ansatte i alle fagområder og forskningsutøvende sektorer skal kunne utfordre etablerte sannheter og flytte grensene for vår kunnskap, og dermed også en forutsetning for tillit, troverdighet og kvalitet».[1] Forskerforbundet har som politikk at også de institusjonene som ikke direkte faller under universitets- og høyskoleloven, slik som andre forskningsinstitutter og helseforetak, skal innarbeide prinsippet om akademisk frihet i sine vedtekter og plandokumenter for å sikre at prinsippet etterleves.[10] For eksempel har Folkehelseinstituttet forankret i interne retningslinjer at forskere oppfordres til å være aktive i samfunnsdebatten og formidle sin forskning fritt og uten sensur.[17] Forskerforbundet har uttalt at «det er viktig at forskning som finansieres over statsbudsjettet legger til grunn akademisk frihet for forskerne og åpenhet om forskningsresultatene. Dette er viktig for å sikre at kunnskapsproduksjonen skjer i henhold til vitenskapelige anerkjente prinsipper».[18]

NOU 2006: 19 definerte akademisk frihet for forskerrollen som

  1. Frihet til å stille spørsmål – også ved det autoriteter anser som etablert kunnskap og forståelse, og ved saksforhold eller teser som det knytter seg sterke interesser eller følelser til.
  2. Frihet til å bestemme hvilket materiale og hvilke metoder man vil benytte for å finne svar; mer presist et sant eller holdbart svar.
  3. Frihet til å legge frem hypoteser, resultater og resonnementer offentlig.
NOU 2006: 19[13]

Statssekretær Therese Eia Lerøen i Kunnskapsdepartementet uttalte i 2021 at «akademisk frihet er en av hjørnesteinene i ethvert demokratisk samfunn og det er helt avgjørende for både økonomisk og sosial utvikling [...] Gjennom Bolognaprosessen har utdanningsministrene gjentatte ganger sluttet seg til å støtte og beskytte studenter og ansattes rett til akademisk frihet uten å være redd for represalier [...] akademisk frihet står høyt på agendaen for norske myndigheter både internasjonalt og nasjonalt. Vi har en aktiv rolle i arbeidet med å fremme akademisk frihet i European Higher Education Area. For Norge var det derfor gledelig at alle utdanningsministrene vedtok den viktige definisjonen av, og uttalelsen om, akademisk frihet på ministermøtet i Roma i fjor [...] Ytringsfrihet og akademisk frihet er helt grunnleggende demokratiske prinsipper. Og ikke noe annet sted enn i høyere utdanning og forskning bør disse prinsippene være tydeligere og fullt ut implementert».[19]

Meld. St. 19 (2020–2021) uttalte at akademisk frihet «innebærer også frihet internt på institusjonene og setter skranker for hvordan ledelsen, administrasjonen og kollegaer kan opptre overfor den enkelte ansatte i faglige spørsmål. Det siste har vært et viktig punkt helt siden Humboldt, og for Underdal-utvalget var det en viktig begrunnelse for å pålegge institusjonene en plikt til å verne om den akademiske friheten».[20] Regjeringen varslet i 2021 at den vil nedsette et eget utvalg som skal utrede hvordan den akademiske friheten kan beskyttes.[21]

De nasjonale forskningsetiske komiteene har uttalt at «akademisk frihet innebærer blant annet frihet til å legge frem resultater offentlig. Forskningsetisk sett er det ingen skiller mellom ulike typer av forskning når det gjelder friheten til å legge frem forskningsresultater.»[22] Den akademiske friheten innebærer også retten til ytringsfrihet og deltagelse i den offentlige diskusjonen. Anine Kierulf har uttalt at «alle – også forskere – har politisk ytringsfrihet til å uttale seg om det de vil».[23]

Kristian Gundersen har uttalt at det er «sikker sedvane for at den enkelte faglige ansatte har full rett til å uttale seg med sin tittel og institusjonstilhørighet uten at dette gir institusjonene noen rett til å regulere innholdet, heller ikke med tanke på sitt eget omdømme».[2] Synspunktet støttes av jussprofessor Morten Holmboe: «En forsker som uttaler seg og oppgir tittel og institusjonstilknytning, taler ikke på vegne av institusjonen»;[24] han utdypet i en artikkel i Kritisk juss at «så lenge den ansatte ikke uriktig gir inntrykk av å tale på vegne av arbeidsgiveren, skal det mye til for at arbeidsgiveren har grunnlag for å gripe inn overfor arbeidstakeren. Det gjelder også når arbeidstakeren har oppgitt tittel og arbeidssted. Det kan ha betydning for mottakelsen av en ytring at man kjenner til avsenderens tittel og yrkestilknytning (...) For forskere og andre fagansatte (...) vil det ofte være en relevant opplysning hvilken tittel og hvilket arbeidssted man har, så lenge man uttaler seg om noe i tilknytning til eget fagfelt. De vil normalt ikke uttale seg på vegne av institusjonen».[3] I de etiske retningslinjene for statstjenesten heter det at «det er bare ytringer som kan skade virksomhetens saklige og legitime interesser, som vil bryte lojalitetsplikten. Dette vil likevel ikke i seg selv være tilstrekkelig for å innskrenke den ansattes ytringsfrihet. Det må foretas en helhetlig vurdering i det enkelte tilfellet, hvor grunnene for å gjøre inngrep i den ansattes frihet veies opp mot hensynet til demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse. For kritiske ytringer på eget fagområde skal det i utgangspunktet særlig tungtveiende grunner til før et inngrep er legitimt».[25] Sivilombudsmannen har uttalt at «det rettslige utgangspunktet er (...) at arbeidsgiver ikke har adgang til å reagere på en ansatts ytringer, med mindre det foreligger en åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens legitime og saklige interesse».[26] Jurist og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf har uttalt at et krav om at forskere skal presisere at de «ikke uttaler seg som forskere» i seg selv strider med ytringsfriheten.[23]

Advokat og ytringsfrihetsekspert Jon Wessel-Aas har uttalt at «den enkelte forsker ytrer seg på egne vegne og står fritt til å mene hva de vil (...) en forskningsinstitusjon som sådan mener ikke det som de enkelte forskerne mener (...) institusjonen har ikke ansvar for forskernes meninger (...) du uttaler deg ikke på vegne av institusjonen når du uttaler deg som forsker, selv om tittelen din viser at du har et ansettelsesforhold ved institusjonen». Wessel-Aas påpekte at det i utgangspunktet er styret eller daglig leder som uttaler seg på vegne av en institusjon, og at utgangspunktet for vanlige ansatte (dersom noe annet ikke er presisert eksplisitt) er at deres uttalelser er i en personlig/individuell egenskap og ikke på vegne av institusjonen. Wessel-Aas uttalte videre at «det er ikke forenlig med grunnloven at forskere må forelegge kronikker de vil skrive som forsker for instituttledelsen før publisering».[27]

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt har uttalt at «de vitenskapelige ansatte er i en selvstendig posisjon, og kan ikke instrueres så lenge de oppfyller sine forpliktelser når det gjelder forskning og undervisning. De skal først og fremst være lojale overfor sitt fag. Det er dermed ikke illojalt å være uenig med faglig og administrativ ledelse, og gi uttrykk for dette.»[28] Stig S. Gezelius og Klaus Mittenzwei skriver at «sannferdighetsplikten innebærer at forskere ikke kan ytre seg i strid med egen faglig overbevisning, og følgelig ikke kan ytre seg etter instruks fra andre».[29]

Universitetsrektor Ole Petter Ottersen har uttalt at «et universitet kan ikke og bør ikke ta stilling til meninger fra enkeltforskere. Som universitet og statlig myndighet er vår oppgave å beskytte retten til å uttrykke sine meninger, og å være en arena for en informert og seriøs debatt.» Ottersen fremhever at formidling er universitetets «tredje oppgave» (ved siden av forskning og undervisning) og at «akademisk frihet skal ikke ha noen begrensninger».[30] Universitetsrektor Klaus Mohn har uttalt at «universitetet er et akademisk fellesskap, ikke et foretak. Som ansatt eller student [...] trenger man ikke ryggdekning fra ledelsen for ytringer i offentlig debatt. Og det er heller ikke slik at rektor går god for alle oppfatninger og ytringer fra ansatte og studenter [...] At deltagelsen i diskusjon og debatt fra ansatte og studenter [...] skal være klar, konsistent og enstemmig er hverken et mål eller et ideal [...] derfor er det mitt håp at ansatte og studenter [...] vil fortsette å engasjere seg i aktuelle samfunnsspørsmål».[4]

Gisle Andersen har uttalt at den eneste begrensningen av retten til akademisk frihet i instituttsektoren er at forskere i tråd med kontrakt kan pålegges å arbeide i bestemte prosjekter, og at retten til publisering av resultater i visse tilfeller kan begrenses der det har en konkret kommersiell begrunnelse, og f.eks. er omfattet av en kontrakt med oppdragsgiver.[31]

Spørsmål om akademisk frihet har vært viktig i diskusjoner om norsk forskningssamarbeid med stater der den akademiske friheten står svakt, særlig Kina, og norske myndigheter, politikere og fagmiljøer har fremhevet akademisk frihet både som en sentral norsk verdi og som en universell verdi for forskning.[32][33] I 2020 startet Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond kampanjen «Dominoeffekten» til forsvar for akademisk frihet.[34]

Det har i Norge vært noen eksempler på at enkelte instituttledere, ofte mellomledere, har forsøkt å begrense akademisk ansattes ytringsfrihet, noe som hver gang har møtt sterke reaksjoner, både ved institusjonene og i offentligheten, og flere ganger ført til at toppledelsen ved institusjonene fastslo at prinsippet om akademisk frihet skal gjelde. En sak i 2009 der en ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet hadde sendt en truende henvendelse til direktøren ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) etter en kronikk publisert av en forsker der som argumenterte for at landbrukspolitikken førte til nedbygging av landbruket og distriktene fikk mye oppmerksomhet, og har ofte vært omtalt i debatter om akademisk frihet; ekspedisjonssjefen karakteriserte kronikken som «skadelig for NILFs omdømme» og krevde å få vite om forskeren uttalte seg «på vegne av» instituttet; NILF-saken førte direkte til at landbruksministeren fastslo at forvaltningen ikke skal styre forskningen, at forskere ikke normalt uttaler seg «på vegne av» instituttet de arbeider ved og til at Stortinget enstemmig vedtok presiseringen av at akademisk frihet også gjelder for forskere i instituttsektoren.[35][1][15] Forskernes rett til å formidle forskningen, og skillet mellom forskning og forskningsformidling på den ene siden og byråkratisk rådgivning på den andre, har også vært diskutert ved Folkehelseinstituttet ved noen anledninger,[36][37] noe som ledet til utviklingen av retningslinjer som fastslo forskernes rett til å delta i offentlig debatt og formidle faglige innsikter og synspunkter. I 2020 gjorde NRK et poeng av å introdusere seniorforsker ved FHI Bjørn Grinde i et debattprogram på denne måten: «Bjørn Grinde, du er seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, men jeg skal poengtere at du er her som privatperson», noe som førte til reaksjoner og ble beskrevet som brudd på Grindes akademiske frihet.[36][38] I en artikkel i de nasjonale forskningsetiske komiteenes tidsskrift Forskningsetikk i 2020 argumenterte Stig S. Gezelius for at det var behov for å styrke den akademiske friheten for forskerne i instituttsektoren.[39] Gezelius og Klaus Mittenzwei skrev i en senere artikkel i samme tidsskrift: «Siden institusjoner ikke er selvstendig tenkende bevisstheter, kan institusjoner ikke fatte standpunkter etter vitenskapelige sannferdighetskriterier. Faglig overbevisning kan ikke vedtas. Idéen om at forskningsinstitusjoner skal ha faglige standpunkter, savner derfor rasjonelt grunnlag [...] hverken institusjonens rettslige forpliktelser eller oppdragsgivers forventninger gir holdbare argumenter for innskrenkning av forskernes ytringsfrihet og forfatteransvar».[29] Nina Kristiansen i forskning.no kommenterte at «forskere skal være frie og uavhengige, det er nettopp det som gir dem troverdighet. De skal ikke ha bindinger i valg av tema og metode, resultatene er deres egne. De bestemmer selv hvor og hvordan de snakker om forskningen sin. Det er i alle fall det som står i loven, vedtak, erklæringer og festtaler».[36]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Akademisk frihet under press: Om sentrale prinsipper og utviklingstrekk (PDF). Forskerforbundet. 2017. 
  2. ^ a b «Akademisk frihet i omdømmebyggingens tid». Aftenposten. 8. juni 2019. 
  3. ^ a b c Holmboe, Morten (2019). «Faglig frihet for teoretikere og praktikere». Kritisk juss. 45 (1). 
  4. ^ a b «Gjer døra høg...», Aftenbladet
  5. ^ a b Corbett, Anne; Gordon, Claire (2018). «Academic Freedom in Europe: The Central European University Affair and the Wider Lessons». History of Education Quarterly. 58 (3): 467–474. doi:10.1017/heq.2018.25. 
  6. ^ Kallerud, Egil (2006). Akademisk frihet: en oversikt over spørsmål drøftet i internasjonal litteratur. NIFU-STEP. Arkivert fra originalen 26. mars 2020. Besøkt 26. mars 2020. 
  7. ^ «Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel». UNESCO. 11. november 1997. 
  8. ^ «Global forum on academic freedom, institutional autonomy, and the future of democracy». Europarådet. 
  9. ^ a b «Bonn Declaration on Freedom of Scientific Research» (PDF). Ministerial Conference on the European Research Area. 2020. Arkivert fra originalen (PDF) 1. mai 2021. 
  10. ^ a b «Akademisk frihet». Forskerforbundet. 
  11. ^ «Etikk i forskningen». Kunnskapsdepartementet. 
  12. ^ «15.2 Gjeldende rett». NOU 2020: 3: Ny lov om universiteter og høyskoler. Regjeringen. 2020. 
  13. ^ a b NOU 2006: 19 Akademisk frihet. Regjeringen. 2006. 
  14. ^ «Lovfesting av akademisk frihet (2007)». Forskerforbundet. Arkivert fra originalen 25. mars 2020. 
  15. ^ a b «Representantforslag om akademisk frihet for forskere: Dokument 8:7 S (2009–2010), Innst. 135 S (2009–2010)». Stortinget. 
  16. ^ Statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter (PDF). Norges forskningsråd. Arkivert fra originalen (PDF) 25. mars 2020. Besøkt 25. mars 2020. 
  17. ^ «– Folkehelseinstituttet bør skille tydeligere mellom råd og forskning». Forskerforum. 18. desember 2017. 
  18. ^ «Akademisk frihet for forskere utenfor UH-sektoren»
  19. ^ «Akademisk frihet er helt grunnleggende i ethvert demokrati»
  20. ^ Meld. St. 19 (2020–2021)
  21. ^ Ekspertutvalg skal se på akademisk frihet i Norge, Forskerforum
  22. ^ «Vurdering ang. henvendelse om akademisk frihet og før var-prinsippet». De nasjonale forskningsetiske komiteene. 9. oktober 2019. Arkivert fra originalen 27. mars 2020. 
  23. ^ a b «Kierulf: 'Alle – også forskere – har politisk ytringsfrihet til å uttale seg om det de vil'». Khrono. 2. juli 2019. 
  24. ^ Morten Holmboe: «Hvem skal vokte forskerne?», Khrono, 15. januar 2019
  25. ^ Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Etiske retningslinjer for statstjenesten, punkt 3.3.
  26. ^ Sivilombudsmannens uttalelse 13. april 2013, SOM-2012-1031.
  27. ^ Jon Wessel-Aas: «Ytringsfrihet i akademia», innledning på seminaret Akademisk frihet og ytringsfrihet i akademia, Forskerforbundet, 4. mai 2021
  28. ^ «Nedkvitne anker ikke». Universitetsavisa. 4. februar 2010. 
  29. ^ a b «Også oppdragsforskning krever frihet». Forskningsetikk. 12. mai 2020. Arkivert fra originalen 9. august 2020. Besøkt 19. mai 2020. 
  30. ^ «– Ydmykhet viktig i debatten om Covid-19», Dagens Medisin, 21. april 2020
  31. ^ Når kan styringsretten legitimt begrense akademisk frihet ved forskningsinstitutter?
  32. ^ «Iselin Nybø: – Tok opp akademisk frihet i Kina». Uniforum. 24. april 2018. 
  33. ^ «NTNU: Ser med bekymring på innskrenking av akademisk frihet i Kina». Forskerforum. 20. desember 2019. 
  34. ^ «Frykter dominoeffekt mot akademisk frihet». Khrono. 13. mars 2020. 
  35. ^ «I klinsj med landbruksbyråkratiet», forskning.no, 28. juni 2010
  36. ^ a b c «Hvor frie er forskerne på Folkehelseinstituttet?», Aftenposten, 20. april 2020
  37. ^ «– Folkehelseinstituttets ledelse har gjort grove overtramp», forskning.no, 20. desember 2017
  38. ^ Arnfinn Pettersen, Ingen frihet uten ytringsfrihet, Humanist forlag, 2020
  39. ^ «– Instituttforskernes frihet bør styrkes Arkivert 25. mai 2020 hos Wayback Machine.», Forskningsetikk, 20. april 2020

Litteratur

[rediger | rediger kilde]