Ahmed Shah Massoud

Ahmed Shah Massoud
Født		حمد شاه مسعود 2. september 1953 Jangalak, Panjshir-dalen, Afghanistan
Død		9. september 2001 (48 år) Takhar-provinsen, Afghanistan
Beskjeftigelse		Ingeniør Forsvarsminister Militær leder
Embete		Minister of Defence of Afghanistan (1992–2001)
Utdannet ved		Universitetet i Kabul Lycée Esteqlal
Søsken		Ahmed Zia Massoud Ahmad Wali Massoud
Barn		Ahmad Massoud
Parti		Jamiat-e Islami
Nasjonalitet		Afghanistan
Utmerkelser		Ismoili Somoni-ordenen (2021)
Ahmed Shah Massoud på Commons

Ahmed Shah Massoud (persisk: احمد شاه مسعود; født 2. september 1953, død 9. september 2001) var en afghansk militærleder som spilte en ledende rolle i å kaste Sovjetunionens militære styrker ut av Afghanistan. Han fikk kallenavnet «Løven av Panjshir». Massoud var etnisk tadsjiker. På begynnelsen av 90-tallet ble han forsvarsminister under president Burhanuddin Rabbani. Etter at Rabbanis regjering kollapset og Taliban dukket opp, ble Massoud den militære lederen av Nordalliansen, en koalisjon som bestod av forskjellige afghanske opposisjonsgrupper i borgerkrigen. Da Taliban etablerte kontroll over mesteparten av Afghanistan, ble Massouds styrker presset lenger og lenger inn i det fjellrike området i nord, hvor de kontrollerte rundt 10% av territoriet til Afghanistan og kanskje 30% av befolkningen.

Bakgrunn

Familie og barndom

Ahmad Shah Massoud ble født 2. september 1953 i Jangalak, Panjshir-dalen. Han var sønn av politisjefen Dost Mohammad Khan. I 5-årsalderen, begynte han i barneskole i Bazarak. Da hans far ble forfremmet til sjef i Herat, gikk han på Mowaffaq School i Herat. Han fikk også en religiøs utdannelse ved "Masjed-e-Jame"-moskeen i Herat. Senere flyttet hans far til Kabul, der han gikk ved French lycee i Al Istiqlal i Kabul. Helt siden barndommen ble han vurdert som svært talentfull. Han snakket persisk (Dari) fra barndommen av, men snakket også flytende fransk, pashtu og urdu. Han hadde også gode kunnskaper i det arabiske språket.

Massoud var gift og hadde fire døtre og en sønn, og familien har en stor prestisje i afghansk politikk. En av hans seks brødre, Ahmed Zia Massoud er den nåværende visepresidenten i Afghanistan og Ahmed Wali Massoud er ambassadør til Storbritannia.

Student og begynnende opprører

Da han studerte i Kabul Universitet i 1972, ble han involvert i sazman-i jawanan-i musalman-bevegelsen, en studentavdeling av Jamiat Islami, hvis formann var professor Burhanuddin Rabbani. Denne islamittiske organisasjonen var imot den voksende kommunistiske makten, som kom etter kuppet som brakte Mohammed Daoud Khan til makten i 1973. Like etter Daoud tok makten, begynte han å bekjempe de islamittiske bevegelsene og tvang de som ikke ble arrestert til å flykte til Pakistan. Derfra begynte de å organisere en motstandsbevegelse støttet av Zulfikar Ali Bhutto.

I juli 1975 organiserte Gulbuddin Hekmatyar, et opprør mot Daouds regime. Massoud hadde ansvaret for å hisse opp Panjshir, og hadde noe suksess i området, selv om opprøret var en fiasko, på grunn av manglende støtte blant folket og Gulbuddins uvilje mot å la offiserer fra regimet bli med i opprøret. Tilbakeslaget svekket den islamittiske bevegelsen og tvang folkene bak opprøret tilbake til Pakistan. I 1976 ble motstandsbevegelsen splittet mellom de som støttet Rabbani (leder av Jamiat) og de som støttet Hekmatyar (grunnlegger av Hezbi Islami). Massoud, som la skylden for det mislykkede opprøret på Hekmatyar, ble med i Rabbanis fraksjon.

Krigen mot Sovjetunionen

Opprøret i 1978

Det første væpnete opprøret mot den nye marxistiske regjeringen kom i Nuristan i juli 1978. Massoud ble med opprørsstyrkene og var til stede da de utslettet en pansret bataljon sendt av regjeringen for å slå ned opprøret. Etter å ha sett at opprøret ville få støtte i folket, dro Massoud tilbake til Panjshir, og startet et annet opprør der 6. juli 1979. Kampene varte i 40 dager, der hele Panjshir, Salang og Bola Ghain var i åpent opprør mot Kabul. Massoud ble såret i benet under disse kampene og hans styrker gikk tom for våpen og ammunisjon og regjeringsstyrkene vant tilslutt. Massoud lærte av tapet og bestemte seg for å unngå direkte kamp med fienden og heller basere seg på geriljataktikk. Han begynte å lage baser og gi sine menn nødvendig trening.

Sovjetisk invasjon

Sovjetiske styrker i Afghanistan i 1986

Sovjetiske styrker i Afghanistan i 1988, forbereder seg på oppdrag

Sent i 1979 kontrollerte ulike opprørsstyrker mesteparten av landet, og kommunistregimet holdt på å kollapse. Dette førte til at president Hafizullah Amin ba om hjelp fra Sovjetunionen, men da sovjeterne invaderte 27. desember 1979, drepte de Amin og erstattet han med Babrak Karmal.

Fra starten av kampene var Massouds Mujahedin en torn i siden for de sovjetiske styrkene. Han overfalt konvoier som reiste gjennom passet Kotal-e Salang, noe som førte til drivstoff-mangel i Kabul. For å lette trykket på forsyningslinjene, måtte sovjeterne åpne en offensiv mot Panjshir. Mellom 1980 og 1985, ble slike angrep utført to ganger i året, og selv om de tok i bruk mer og mer utstyr og soldater ved hver anledning, klarte de sovjetiske styrkene aldri å nedkjempe Massouds styrker. I 1982 sendte så Sovjetunionen en styrke på 12 000 soldater til området, noe som fikk Massoud til å trekke sine styrker tilbake til nærliggende daler, der de besatte forberedte stillinger. Da de sovjetiske styrkene bevegde seg mot disse stillingene, falt de i bakhold og led store tap. Da sovjetstyrkene trakk seg tilbake, overlot de sine stillinger til afghanske regjeringsstyrker, som Mujahedin angrep og overtok, en etter en .

I 1983 ble Sovjetunionen og Massoud enige om en våpenhvile. Han brukte denne til å utvide sitt område utenfor Panjshir, for det meste i Takhar og Baghlan. Denne ekspansjonen førte til at Babrak Karmal krevde at Den røde armé skulle gjenoppta sin offensiv, for å knuse Panjshir-gruppen. Men Massoud hadde mottatt forhåndsvarsler om angrepet gjennom sine agenter i regjeringen, og trakk alle alle de 30 000 innbyggerne ut av dalen, slik at de sovjetiske bombene falt på tomme landsbyer. Etter 1985 ble ingen flere offensiver rettet mot Panjshir.

Med slutten på krigen i sikte, var Massoud i stand til å iverksette neste fase i sin plan, nemlig å utvide området under hans kontroll og frigjøre de nordlige provinsene i Afghanistan. I august 1986 inntok hans styrker Farkhar i Takhar-provinsen, og i november inntok han hovedkvarteret til 20. DRA-divisjon ved Nahrin i Baghlan-provinsen, noe som var en viktig seier for motstandsgruppene. Denne ekspansjonen ble også utført gjennom diplomati, da flere andre krigsherrer lot seg overtale til å adoptere Massouds militære system.

Den sovjetiske og afghanske hæren ble slått i talløse små trefningerer mellom 1984 og 1988, men mange av kampene er ikke dokumentert eller kjent for andre. Kraften i den afghanske motstanden førte til at den siste sovjetiske soldaten forlot landet 2. februar 1989, etter at Mikhail Gorbatsjov hadde bestemt seg for å avslutte det sovjetiske nærværet i landet.

Kabul faller, april 1992

Sovjetiske styrker forlater Afghanistan i 1989

Kabul

Etter at Sovjetunionen trakk sine styrker ut i 1989, viste det seg at regimet ledet av Mohammed Najibullah, uventet klarte å stå imot mujahedin-styrkene på egen hånd. Støttet av en massiv flom av våpen fra Sovjetunionen, klarte de afghanske regjeringsstyrkene å nå et nivå som de tidligere aldri hadde under sovjetisk okkupasjon, og klarte å hindre at alle større byer ble overtatt.

I 1992, etter at Sovjetunionen ble oppløst, begynte regimet i Kabul å gå i oppløsning. Mat og drivstoff ble mangelvare, og regimets støttespillere (Khalq og Parcham) begynte å skille lag. Et par dager etter at det var klart at Najibullah hadde mistet kontrollen, sørget militære ledere for at ledelsen av landet skulle overføres til lokale krigsherrer og kommandanter over hele landet. Lokale råd eller shuras ble umiddelbart etablert for lokale styrer, der sivile og militære ledere fra Najibullah-regimet vanligvis ble inkludert. I mange tilfeller ble overføringen av makt gjort mellom tidligere fiender.

I midten av januar 1992, kun tre uker etter at Sovjetunionen ble oppløst, var Massoud klar over en intern konflikt i regjeringen. Flere generaler gjorde opprør og regjeringen overførte ledelsen av styrkene i nord til Abdul Rashid Dostum. Han og Massoud ble enige om en avtale, sammen med en annen krigsherre, Sayyed Mansour. Disse tre allierte konsoliderte sin posisjon i Mazar-e Sharif 21. mars 1992. Koalisjonen dekket ni provinser i nord og nordøst. Etter hvert som regjeringens grep ble dårligere og dårligere, ble det klart at det ikke fantes regjeringsstyrker mellom alliansens områder og flybasen Bagram, 70 km nord for Kabul. I midten av april hadde ledelsen ved flybasen kapitulert til Massoud. Kabul var uten forsvar.

18. mars annonserte Najibullah at han var villig til å gå av, og 17. april, etter som regjeringen hans gikk i oppløsning, prøvde han å rømme, men ble stoppet på flyplassen i Kabul av Dostums styrker. Han flyktet til bygninger som FN holdt til i og ble der til 1995. I mer enn en uke, unnlot Massoud å sende styrkene sine inn i hovedstaden, fordi han ventet på at de politiske lederne skulle komme fra Peshawar. De ulike partene hadde muligheter til å ta over regjeringsmakten i landet, men ingen hadde noen plan for gjennomføringen. Med sin mest fremtredende kommandant klar til å innta Kabul, var Rabbani nær makten ved default. I mellomtiden prøvde forhandlere fra FN å finne en løsning som ville sikre maktoverføringen

Motstand mot Taliban

Området som Nordalliansen holdt før det amerikansk-ledede angrepet i desember 2001

Etter som Taliban tok kontroll over 90% av Afghanistan, hadde de ulike fraksjonene ikke noe annet valg enn å danne en allianse ved navn 'United Islamic Front for the Salvation of Afghanistan'. Fordi de fleste fraksjonene kom fra de nordlige delene av landet, brukte vestlige media betegnelsen Nordalliansen. Alliansen bestod av krigsherrer og stammeledere som alle hadde vært i kamp med Taliban. Alliansen ble støttet av India på grunn av konflikten med Pakistan og av Iran fordi alliansen var imot sunniene i Taliban, av Russland og Tadsjikistan på grunn av den voksende islamittiske bevegelsen i Tsjetsjenia og Sentral-Asia^{[trenger referanse]}.

I 1998 tilbød CIA (en langvarig alliert av Massoud) Afghanistans anti-Taliban opposisjon en større belønning for å ta Osama bin Laden, død eller levende. Dette ble ytterligere bevist av daværende president Bill Clinton, som i et intervju med The New York Times i 2001 uttalte: «At the time, we did everything we can do ... I authorised the arrest and, if necessary, the killing of Osama bin Laden, and we actually made contact with a group in Afghanistan to do it.»

I april 2001 inviterte Nicole Fontaine Massoud til å holde en tale for Europaparlamentet. I hans tale, advarte han mot at Taliban hadde forbindelser med Al-Qaida, og at et større terroristangrep var nært forestående. USA og de europeiske regjeringene reagerte ikke på denne advarselen.

Attentat

Massoud ble offer for et selvmordsangrep som skjedde ved Khvajeh Ba Odin den 9. september, to dager før terrorangrepet 11. september 2001, et bemerkelsesverdig tidspunkt ifølge noen eksperter. Angriperne var to arabere som ga seg ut for å være belgiske, opprinnelig fra Marokko. Passene deres viste seg å være stjålet. Ifølge noen øyenvitner oppførte de seg som journalister, kanskje var meningen å ramme flere rådsmedlemmer fra Nordalliansen samtidig.

De utløste en bombe som var gjemt i et videokamera eller beltet til en av angriperne. Det virker som Massoud døde innen 30 minutter, selv om hans død ble benektet inntil en offentliggjøring som ble gjort 13. september. Eksplosjonen drepte også Mohammed Asim Suhail, en tjenestemann i Nordalliansen, mens Mohammed Fahim Dashti og Massoud Khalili ble skadet. En av angriperne ble drept av eksplosjonen og den andre skutt da han prøvde å flykte.

Tidspunktet for attentatet, bare to dager før terrorangrepet 11. september 2001 i USA, blir av mange sett på som et bevis på at Osama bin Laden stod bak attentatet for å hjelpe sine venner i Taliban og sikre seg deres beskyttelse og samarbeid i Afghanistan. Attentatmennene skal også ha vist støtte for bin Laden i de spørsmålene de stilte Massoud. Pakistansk etterretningstjeneste (ISI) og Mujahedin-lederen Abdul Rasul Sayyaf, en afghansk Wahhabi og islamist, er også blitt nevnt som mulige organisatorer av angrepet. Massoud var en sterk motstander av pakistansk engasjement i Afghanistan. Attentatmennene skal ha kommet inn i Nordalliansens område med hjelp fra Abdul Rasul Sayyaf og fikk hans hjelp til å passere de normale sikkerhetskontrollene.

Fransk etterretningstjeneste avslørte 16. oktober 2003 at kameraet brukt av attentatmennene var blitt stjålet i desember 2000 fra en fotograf på arbeid i Grenoble. Ved å spore serienummeret på kameraet, klarte FBI å finne fram til den opprinnelige eieren. Fransk etterretningstjeneste og FBI begynte så å følge ruten som kameraet tok mellom tyveriet og attentatet på Massoud.

Etter sin død

Massoud's gravsted i Panjshir-dalen

I 2001 tildelte den midlertidige regjeringen til president Hamid Karzai ham tittelen "Helt av den Afghanske Nasjon". Et større mausoleum blir bygd i Panjshir for å erstatte et mindre.

Massoud er hovedpersonen i Ken Folletts Løvenes Kamp, en roman om den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. Mange dokumentarer, bøker og filmer er blitt laget om Ahmad Shah Massoud. I den halvdokumentariske og Emmy-vinnende miniserien på tv, «Terrorens Dag» (eng: «The Path to 9/11»), fra september 2006, blir Massoud og hans samarbeid med amerikanerne gjennom flere år beskrevet, inklusive attentatet mot han.

Myten

Massoud fikk etter hvert kallenavnet «Løven av Panjshir». «Løven av Panshir» er et vers og spiller på ord fra det persiske språket, som henviser til hans motstand mot Sovjetunionen, den mytologiske løven i persisk litteratur og endelig stedsnavnet til Panjshir-dalen der Massoud ble født. Stedsnavnet betyr på persisk «Dalen til de fem løvene». Frasen «Løven av Panjshir» som på persisk blir "Shir-e-Panjshir," er en rytmisk lek med ord.

Andre kilder om Massoud

• Stephen Tanner: Afghanistan: A Military History from Alexander the Great to the Fall of the Taliban
• Christophe de Ponfilly: Filmen Massoud l'Afghan (Franskspråklig)
• Christophe de Ponfilly: Massoud et la délégation de l'espoir (Franskspråklig)
• Coll, Steve (2004). Ghost Wars: The Secret History of the CIA, Afghanistan and Bin Laden, from the Soviet Invasion to September 10, 2001 Penguin Press, 695. ISBN 1-86320-007-6.
• Peter Bergen: Holy War, Inc.
• A. R. Rowan: On The Trail Of A Lion: Ahmed Shah Massoud, Oil Politics and Terror
• Ken Follett: Lie Down With Lions
• Roger Plunk: The Wandering Peacemaker
• References to Masood appear in the book A Thousand Splendid Suns by Khaled Hosseini.
• MaryAnn T. Beverly: From That Flame (2007, Kallisti Publishing)

Eksterne lenker

• (en) Ahmad Shah Massoud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Massoud's Letter To The People Of America
• Jawedan.Com – A tribute site to Ahmad Shah Massoud (in Persian & English)
• TIME Magazine – 60 Years of Asian Heroes: Ahmad Shah Massoud
• RadioLiberty: Profile
• The Last Interview with Ahmad Shah Massoud
• "Breakfast with Massoud" by Roger Plunk Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
• Bharat Rakshak Monitor – Ahmad Shah Mas’ud (1953–2001)
• Proposal for Peace, promoted by Commander Massoud, in English Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. in Dari (Persian) Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
• Open Directory Project – Ahmed Shah Massoud directory category
• Jawedan.Com – A tribute to Massoud (English & Persian)

Massoud, l'Afghan (documentary film):

• New York Times Film Review
• rottentomatoes.com Film Review
• Theatrical Release

From That Flame' (historical fiction)

• From That Flame by MaryAnn T. Beverly