Afghanistans folkedemokratiske parti
Afghanistans folkedemokratiske parti | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Afghanistan | ||
| Leder(e) | Mohammed Najibullah | ||
| Grunnlagt | 1. januar 1965 | ||
| Nedlagt | mars 1992 | ||
| Etterfølger | Afghanistans demokratiske watanparti | ||
| Hovedkvarter | Kabul | ||
| Ungdomsorg. | Democratic Youth Organisation of Afghanistan | ||
| Antall medlemmer | 160 000 | ||
| Ideologi | Sosialisme marxisme-leninisme venstrenasjonalisme sekularisme antiimperialisme | ||
| Politisk posisjon | Venstresiden | ||
| Flagg | |||
 | |||
Afghanistan folkedemokratiske parti[1] (persisk: حزب دموکراتيک خلق افغانستان) var et sosialistisk[2] parti i Afghanistan som ble grunnlagt i Kabul i 1965. Flere av grunnleggerne hadde tatt høyere utdannelse i Moskva. Partiet var veldig inspirert av Sovjetunionen. Partiet var splittet mellom to fraksjoner: den radikale Khalq (folk)-fraksjonen, ledet av Noor Mohammed Taraki, og den mer moderate Parcham (flagg)-fraksjonen, ledet av Babrak Karmal.
I 1973 begikk Mohammed Daoud Khan et kupp mot kong Zahir Shah. ADFP støttet kuppet og var i begynnelsen med i Daouds regjering, men partiet ble etter hvert offer for Daouds politiske undertrykkelse. Sammen med alle andre afghanske opposisjonspartier ble partiet forbudt i 1977. I 1978 gjorde kommunistpartiet et kupp og tok makten, og grunnla Den demokratiske republikken Afghanistan, en sosialistisk stat. Motstanden mot regimet var betydelig på grunn av dets sekulære politikk og undertrykkelse av opposisjonelle. I tillegg var regimet preget av innbyrdes konflikter, både mellom den regjerende Khalq-fraksjonen og den opposisjonelle Parcham-fraksjonen, og mellom president Taraki og statsminister Amin. I august 1978 begynte den amerikanske regjeringen å støtte de islamistiske mujahedin-gruppene for å fremprovosere en sovjetisk invasjon. Da regjeringen stod i fare for kollaps, intervenerte Sovjet 24. desember 1979.
Fra den sovjetiske invasjonen ble ADFP og Afghanistan ledet av den pro-sovjetiske lederen Babrak Karmal. Siden Karmal var upopulær i den afghanske befolkningen, ble han tvunget av Mikhail Gorbatsjov til å gå av i 1986. Han ble erstattet av Mohammed Najibullah, som forsøkte å reformere regimet. Ettpartisystemet ble opphevet i 1987, men opprørerne nektet å samarbeide med regjeringen.
Sovjetunionen trakk seg ut i februar 1989, og borgerkrigen fortsatte. I 1990 endret ADFP navn til Afghanistans demokratiske watanparti. Under ledelse av Najibullah klarte partiet å holde seg ved makten frem til 1992, da regjeringen ble styrtet etter at regjeringshærens viktigste kommandør, Abdul Rashid Dostum, allierte seg med Mujahedin-lederen Ahmed Shah Massoud.
Ulike krigsherrer hadde da kontroll over ulike deler av landet, men de tidligere medlemmene av kommunistpartiet fikk stort sett være i fred så lenge de holdt seg i ro frem til Taliban tok makten i 1996.
I 1994, et par år etter kommunistenes fall, ble det vedtatt å forandre navn til Afghanistan sosialistparti. Politikken ble også noe moderert.
I 1996 tok Taliban makten i Kabul der mesteparten av partiet hold til. Taliban arresterte alle som var medlem av partiet og alle som i kommunisttiden hadde hatt styrende posisjoner. Tilsammen 27 medlemmer ble dømt til døden for uislamsk oppførsel (partiet hadde et ateistisk grunnsyn). Flere ble torturert før de ble hengt. Det var en massakre som har fått liten oppmerksomhet. President Najibullah var den første som ble torturert og henrettet av Taliban sammen med sin bror. Henrettelsen av Najibullah og broren ble fordømt av FN. En del medlemmer klarte allikevel å flykte og tok tilhold i Pakistan.
En rekke afghanske kommunister - deriblant Abdul Rashid Dostum - sluttet seg til den såkalte Nord-Alliansen, som kjempet mot Taliban-regimet.
Etter den amerikanske invasjonen i 2001 ønsket ikke USA og NATO at kommunistene skulle spille noen viktig rolle. Partiet hadde én representant ved konferansen som ble arrangert om Afghanistans fremtid i Bonn samme år.
Det har oppstått en rekke partier som hovedsakelig består av tidligere ADFP-medlemmer, og som hevder å være arvtagere. Det kanskje største av disse partiene er Afghanistans nasjonale forente parti, som ble grunnlagt i 2003 av Nur ul-Haq Ulumi. Ulumi ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i 2005, og var den kandidaten i Kandahar-provinsen som fikk nest flest stemmer. Partiet støtter presidentkandidaten Abdullah Abdullah ved valg.
I 2006 dro en delegasjon fra partiet til Europaparlamentet der de blant annet besøkte den sosialistiske grupperingen. Møtet ble avbrutt etter kort til siden europeerne var misfornøyd med afghanernes manglende fordømmelse av USA og NATO (de har et pragmatisk syn og mener at deres tilstedeværelse er bedre enn alternativet og de har mye dårligere erfaring med Taliban) og afghanerne var misfornøyd med manglende støtte fra sine europeiske søsterpartier.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ http://snl.no/Muhammad_Najibullah
- ^ After the April revolution, the new government under President Noor Mohammed Taraki declared a commitment to Islam within a secular state, and to non-alignment in foreign affairs. It maintained that the coup had not been foreign inspired, that it was not a “Communist takeover”, and that they were not “Communists” but rather nationalists and revolutionaries. (No official or traditional Communist Party had ever existed in Afghanistan.) But because of its radical reform program, its class-struggle and anti-imperialist-type rhetoric, its support of all the usual suspects (Cuba, North Korea, etc.), its signing of a friendship treaty and other cooperative agreements with the Soviet Union, and an increased presence in the country of Soviet civilian and military advisers (though probably less than the US had in Iran at the time), it was labeled “communist” by the world’s media and by its domestic opponents. http://williamblum.org/chapters/killing-hope/afghanistan
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) People's Democratic Party of Afghanistan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
