Aak

Aak er et seilførende lekterfartøy av stor størrelse på flodene og kanalene i det nederlandske, belgiske og tyske innlandet. Betegnelse aak er et meget gammelt tysk ord for en elvebåt som fungerte som et fraktfartøy i de belgiske, nederlandske og tyske vassdragene med tilhørende kanaler. Denne generelle skipstypen som deles inn i et stort antall varianter etter lokale og historiske definisjon, var meget populært fram til begynnelsen på det tjuende århundret helt siden slutten på middelalderen.

Aak

Profilen på baugen og akterstavnen av en stevenaak med bunnplankene som nådde opp til enden på stevnene.

Det er en stor familie av ulike varianter som hver for seg har deres egne betegnelser etter deres opprinnelsessted som «Kölner Aak» fra den tyske Köln, kallenavn som «herna» eller «schouw», og deres særpregenhet som «beitelaak», «stevenaak» og «klipperaak». I tiden hadde byggemetoden for skipstypen sett gjennomgripende endringer fra klinkbygging til bygging i jern slik at utseendet varierte også mellom aak-skipene ment for den samme funksjon. De større skipene var normalt bare sett på de større floder som Rhinen i det store vassdraget som også inkluderer elver som Mosel som flyter oppover til Frankrike.

De minste varianter av skipstypen også som kystnære fiskefartøyer og mindre kanalfartøyer var kalt aak som en generell betegnelse på et fartøy i Nederland, spesielt i provinsen Friesland og den sørlige provinsen Zuiderzee, var fiskefartøyer fra slutten på 1800-tallet betegnet som «lemsteraak», dermed startet en tendens om å bygge aak som kystnære lystbåter inn i det 20. århundret. I hele Nederland hadde hver eneste region deres egne varianter med deres egne betegnelse i et stort spektrum fra lekteren til lystbåten. Lokale sluser og høyden på en bru i den enslige regionen bestemte hvordan den lokale aaken skulle være.

Felles for de ulike fartøyene fra det største lekterfartøyet på 43 meters lengde til den mindre lystbåten på 9 meters lengde, er deres flate bunn med lite dypgang med spring på baugen og dels akterskipet som kan være skjeformet, triangulært formet eller butt med overheng med utfallende sider fra bunnen til ripebordet som er vertikalt. På andre varianter var ripebordet innesvingende som en tumblehome. Men varieres så meget at begrepet aak ofte er det eneste som forbinder de ulike typene som «klipperaak», en aak med klipperbaug med meget skarpe linjer på deres skrog.

Det som bestemte definisjonen «aak» i eldre tid er bordkledningen på baugen med oppbøyde bunnborder helt opp til enden på springet på baugen. Denne konstruksjonsmetoden med oppbøyde bunnplanker helt opp til endene på fartøyet stort sett var bare sett på havgående fartøyer definert som holk i senmiddelalderen, og på nyere innlandsfartøyer på de sentraleuropeiske vassdragene. Dermed oppsto teorien om at aak-familien av de mange forskjellige fraktfartøyene nedstammet fra den gamle skipstypen holk som var utbredt i de nordeuropeiske farvannene. Klinkbyggede og kravellbyggede aak-skip hadde eksistert sammen fram til midten av 1800-tallet. Dette produserte meget butte stevner på et meget rommerlig skrog med stor lasteevne uansett størrelse, den minste som i familien var en båt på bare 2 meter lengde.

I nyere tid fra midten av 1800-tallet var begrepet «aak» omgjort til en generell betegnelse på seilførende lekterfartøyer på Rhinen og sideelvene etter innføring av jern som byggemateriale på de nyere aak-skipene som fikk rette sider, runde stevner og flat reling mens klipperaak og stevenaak fikk rette linjer og skarpe stevner for at de skulle være lette å slepe når de ikke var under seil.

Som flatbunnede fartøyer på innelukket farvann og floder som kanaler hadde de seilførende lekterfartøyene behov for senkekjøl i form av sidesverd for å unngå avdrift under seil, men ble tatt under slep av robåter eller motorbåter i trange omgivelser eller trukket av hester på de trange kanaler. Ofte hadde det enkelte aak-skipet en enkel rigging med én hovedmast med råseil, gaffelseil og stagseil samt en mindre mesanmast med gaffelseil. De minste hadde bare én mast, men de større kunne ha to master som «zeilaak».

De fleste lekterne av type aak har åpne lasterom med dekk i baugen og akterskipet, men noen ganger var kubrygger oppført langs relingene på hver side og et midlertidig tak reist over lasterommet. Av og til hadde mannskapet deres oppholdsted i en kabin midtskips eller litt akterover.

Den nederlandske aak

De nederlandske aak-båtene på mellom tjue og ni meter er de minste variantene av familien, og har vært populære for de nederlandske båtbyggerne ettersom den lette og enkelte konstruksjonen forbundet med gode seilegenskaper i lukket farvann og god lasteevne, gjorde båtene og skiper av type aak meget ettertraktet. Dermed var båtene av typen aak brukt til ulike oppdrag siden slutten på 1700-tallet.

Varianten «hollandse aak» som også var betegnet som «hollandse slechtaak» eller «hollandse zoomaak» var mye mindre enn de tyske variantene med større bredde og vertikal forstevn i sammenligning, og var bare én av meget mange ulike varianter fra Noord-Brabant. Den representerte den nederlandske lekteren som sjeldent var lengre enn tjue meter i de nederlandske kanalene og elvene.

Som fiskefartøyer var aak-fartøyet videreutviklet inn i lemmeraak og «palingaak» som også hadde vært brukt som brønnbåter for frakt av levende fisk som ål. Andre kystnære fiskefartøyer for å fiske etter skalldyr, flatfisk og blåskjell på meget grunne farvann hadde også den samme bakgrunnen som «wieringeraak» og «boeieraak». I nyere tid ble mange aak-båter ombygd til lystbåter og fritidsbåter.

Rijinaak

Den siste varianten som fremdeles betegnes som en aak er «rijnaak» som på nederlandsk betyr «rhinskip». Varianten er fra det 21. århundret og har en størrelse på mellom 95 og 135 meter i lengde og 11,45 til 17,40 meter i bredde, samt et deplasement på mellom 1500 og 4500 tonn. Men begrepet var bare løst brukt om en store motoriserte lektere som også fungerte som et havgående fraktfartøy over korte avstander. På tysk het dette rheinaak.

Variantene (lekter)

Variantene (båter)

Litteratur

Aak to Zumbra, A dictionary of the World`s Watercraft, Basil Greenhill, 2000 ISBN 0-917376-46-3