Hopp til innhold

Øystein Magnusson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Øystein I
Konge av Norge
Denne skulpturen fra Munkeliv kloster er Norges eldste kongeportrett
Født1088
Norge
Død1123
Hustad i Romsdal
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
EktefelleIngebjørg Guttormsdatter
FarMagnus Berrføtt[1]
SøskenTora Magnusdatter
Sigurd Jorsalfare
Harald Gille
Olav Magnusson
BarnMaria Øysteinsdatter
NasjonalitetNorge
GravlagtNidarosdomen
Annet navnØystein Magnusson
Regjeringstid11031123

Øystein I Magnusson (norrønt: Eystein Magnusson), født 1088, død 29. august 1123Hustad, var konge av Norge 11031123.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe.

Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.[2]

Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.

Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.[3]

Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv klosterNordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirke i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). Ifølge tradisjonen skal han også ha grunnlagt Nikolaikirken i Bergen.[4] Øysteins hadde stor interesse for Bergen[5] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.

Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.

Kong Øystein bygger, Gerhard Munthes illustrasjon fra Heimskringla

I Magnussønnenes saga i Snorres Heimskringla beskrives kong Øystein slik:

«Konge Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker.»[6]

Kongens eneste barn, Maria Øysteinsdatter, ble gift med Gudbrand Skavhoggsson. Maria og Gudbrand ble foreldre til opprørskongen Olav Ugjæva.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Alle de ti dronningene vi kjenner til mellom (Harald Hårfagres dronning) Ragnhild Eriksdatter og (Håkon Håkonssons) Margaret Skulesdatter var utlendinger av fyrstelig herkomst». De to unntakene var Ingebjørg, og Ragna Nikolasdatter. «Dronningene danner et [...] mønster som forankrer det norske rikskongedømmet i et nordisk fellesskap», Steinar Imsen. Våre dronninger. Grøndahl og Dreyer, 1991. ISBN 82-09-10678-3
  3. ^ «[Sigurds korstog] gav sagaforfatterne en kjærkommen anledning til å kontrastere de to brødrene – etter faste og nokså stereotype mønstre som vi finner mange steder i sagalitteraturen – som henholdsvis 'krigerkonge' og 'fredskonge'» Claus Krag. «Øystein I Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 10. 2005
    «[Snorre har] konstruert sine psykologiske motsætning mellem de to brødrene». Edv. Bull. «Eystein Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 3. 1926
  4. ^ Ekroll, Øystein (1997): Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget.
  5. ^ Resonnement om Bergen hentet fra Claus Krag
  6. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 16

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga. I: Norges Kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldeldal, Oslo 1979


Forgjenger  Konge av Norge
(med Olav Magnusson (1103-1115))
(og Sigurd Jorsalfare)

11031123
Etterfølger