Øse

Vannøse med blad av kobber og hank av jern. Slike øser var vanlige i Norge på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Etter hvert blir de avløst av emaljerte øser i samme form og senere av øser rustfritt stål. Disse øsene kunne henge på siden av vannbøtta eller vannstampen, og de ble brukt både til å drikke av og til å øse vann over i andre beholdere. Kobberøsene var gjerne fortinnet innvendig for å hindre forgifting fra irr på kobberet. Lengde 33 cm. Norsk Folkemuseum, NF.1951-0397. Foto Anne-Lise Reinsfelt.

Øse

Moderne øse av melamin.

Rosemalt øløse av bjerk fra Fyresdal i Telemark. Øsen er datert 1766 og har innskriften: Ao 1766 Drik Min Ven Med Glede Bliver du Druken Saa Maa du vel Qvæde / SV. Slike øser ble brukt til å drikke av og større øser kunne også brukes for å hente øl fra tønnen i kjelleren. Lengde 33 cm. Norsk Folkemuseum NF. 1896-0790. Foto Anne-Lise Reinsfelt.

Øse (eller ause) er et kjøkkenredskap som består av en beholder som kan være halvkuleformet, sylindrisk eller likne en dyp skål og som er festet til et skaft. Selve beholderen kan ofte ha en tut. Enden på skaftet kan ha form som en krok for at øsen skal kunne henges på kanten av en stor gryte, kasserolle, melkespann, vannbøtte eller knagg og å forhindre at den drukner i væsken.

Øser kan være laget av tre, metall, glass eller plast.

Bruk

Øsen brukes primært til å håndtere all slags matretter og råvarer som har en flytende eller overveiende flytende konsistens, som f.eks vann, olje, øl, supper, sodd eller mel. De er brukt både til å flytte en masse fra et kar til et annet, til å drikke av og til å måle med. De forskjellige typene har gjerne egne betegnelser som vannøse, fløteøse eller fløteskje, sauseøse eller sauseskje, øløse, meløse eller måleøse. Små drikkeøser av tre kalles gjerne koks.

Øser finnes i mange størrelser og for en rekke spesialiserte formål, fra små fløtehentere og sauseøser til store vannøser og melkeøser, også kalt spannøser eller måleøser, som rommer en liter eller mer.

På 16-, 17- og 1800-tallet var øser av tre ofte brukt som drikkekar til vann, melk og øl i Norge, og øløser hadde gjerne skåret eller malt dekor. Fra Telemark kjenner vi også tvilling- og trillingøser som er brukt til ø drikke øl av. Slike øser er skåret i tre med to eller tre sammekoblede kar. Mellom karene er det hull slk at ølet kan flyte fritt mellom rommene. En trillingøse fra Treungen, Nissedal i Telemark som er datert 1799 har denne innskriften: Drik mig ud om Du kaan seen saa Til den Tredie maan: Jørgen H S H..

Melkeøser ble brukt både til å øse opp og til å drikke eller melk eller myse av. Melkeøser har gjerne et dypt blad og kort skaft. I eldre tider var melkeøser gjerne laget i tre, men i senere tid ble det mer vanlig med melkeøser i metall, først i kobber med hank av jern og senere i emaljert jernblikk og så i rustfritt stål. Melkeøser er også brukt som betegnelse på de måleøsene i forskjellige størrelser som ble brukt til å øse melke og fløte opp i kundenes medbrakte spann før det ble innført salg av melk i flasker.

Øser finnes også i enda større dimensjoner i smelteverk og brukes til intern transport av smeltet metall.

Øsekar er en øse med en form som er spesielt tilpasset arbeidet med å tømme en båt for regn- eller sjøvann.

Litteratur

• Gjærder, Per (1975): Norsk drikkekar av tre. Bergen – Oslo – Tromsø
• Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for drikkestell, med tegninger av Torill Sand. Oslo
• Østby, Jon Birger (1984): Nomenklatur for melkestell. Med tegninger av Torill Sand. Oslo.

Eksterne lenker

• Øser i Digitaltmuseum
• Fløteøser i DigitaltMuseum
• Øløser i DigitaltMuseum