Syndflod

Miniatyrmaleri av Noahs ark som er strandet på fjellet, fra fortellingen om syndfloden i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet) der Gud straffer syndige mennesker ved å drukne alt liv på jorda bortsett fra Noah, familien hans og utvalgte dyr og fugler i en voldsom oversvømmelse. Illustrasjon fra et jødisk manuskript nedtegnet i Nord-Frankrike på 1200-tallet.

Syndflod er en oversvømmelse som ifølge religiøse myter utsletter hele eller store deler av jordens befolkning. Mest kjent er beretningen om Syndfloden i kapitlene 6–8 i første Mosebok i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet i Bibelen), hvor Gud beslutter å utrydde «alt kjøtt» ved en voldsom flom som straff for synd, men befaler Noah å bygge et stort skip, en ark, slik at han selv og hans familie og et par av alle dyr og fugler kan overleve med ham.

Mytologiske fortellinger om en stor oversvømmelse som blir sendt av gudene som en straff for å drukne verden og ødelegge en sivilisasjon, forekommer vidt i tid og geografi. De meste kjente mytene er som nevnt Bibelens fortelling om Noahs ark, den hinduistiske om Manu, og fortellingene om Utnapishtim i Gilgamesj-eposet og om Deukalion i gresk mytologi.

John Martins oljemaleri «Oversvømmelsen» (The Deluge) fra 1834, Yale-universitetet i USA.

Hypoteser om opprinnelse til syndfloden

«Oversvømmelsen» av Paul Gustave Doré (1865), hvor druknende mennesker klamrer seg til en klippe.

The First Fossil Hunters (2000) av Adrienne Mayor, fulgt av Fossil Legends of the First Americans (2007) hevdet at syndflodsberetningene var inspirert av at funn i oldtiden av sjøskjell og fisk i innlandet og fjellpartier. Selv om grekere, egyptere, romere og kinesere alle har omtalt sjøskjell og/eller fisk de om over i høytliggende områder, var det Leonardo da Vinci som foreslo om ikke en syndflod kunne være årsak til de lagdelte og pent ordnede strata han fant i de italienske Appenninene. Grekerne fremmet hypotesen om at jorden flere ganger hadde vært oversvømmet, og fremla fossiler av sjøskjell og fisk funnet på fjelltopper som bevis på dette.

Bakgrunnen for syndflodsberetningene kan være en oversvømmelse av Svartehavet rundt ca. 5600 f.Kr.

Det har også vært spekulasjoner om en stor tsunami i Middelhavet frambrakt av utbruddet på øya Santorini i Egeerhavet, datert til rundt 1630-1600 f.Kr. geologisk, var det historiske grunnlaget for et folkeminne som ble utviklet til den greske myte om syndfloden (se Devkalions oversvømmelse nedenfor). Imidlertid hadde den flodbølge som rammet sørlige områdene av Egeerhavet og Kreta ingen større effekt på det greske fastlandet og byer som Mykene, Athen, og Theben som fortsatte å blomstre. Det har derfor blitt argumentert for at denne hendelsen var mer lokal enn en omfattende effekt, men en legende kan ha hatt en lokal opprinnelse og siden blitt spredt til kulturer som ikke nødvendigvis var direkte involvert ved at fortellingen i seg selv er fengende. Myten om Atlantis kan blant annet også ha hatt sin opprinnelse i den samme myten.

En annen teori er at en meteor eller komet kræsjet i Indiahavet i forhistorisk tid, en gang rundt 2800-3000 f.Kr., og skapte det 30 km lange undersjøiske Burcklekrateret og samtidig førte til en voldsom tsunami som oversvømmet sivilisasjonene langs kystene.

Stephen Oppenheimer har i boken Eden in the East: The Drowned Continent of Southeast Asia (1998) fremmet hypotesen om at eurasiere har opprinnelse i Sør-Asia. Geologisk bevis viser til en økning av havnivået som fulgte den avtakende istiden, så mye som opp til 150 meter, i løpet av tidsepoken 14 000 til 7 000 år siden.

Dette førte til kontinentalsokkelen utenfor kysten av sørøstlige Asia sank. Dette tapte kontinentet kalles for «Sundaland» og arkeologiske bevis peker på en opprinnelig kultur i dette området. Økningen av havnivået førte til at denne kulturen ble spredt til alle kanter. Oppenheimer har merker seg at kulturene i regioner hvor geologi har ført til nedsenket kontinentalsokkel også har myter om syndflod mens det er ingen myter om syndflod i Afrika ettersom landet ble relativt uberørt av økningen i havnivået.

Syndfloder i ulike kulturer

Sumer

Tavlen med Gilgamesj-myten.

Den tidligste omfattende myte om syndfloden finnes i den fragmentariske sumeriske skapelsesberetningen om Eridu, datert av dens skrift til 1600-tallet f.Kr.

Fortellingen viser hvordan guden Enki advarer Ziusudra (Zi-ud-sura i betydningen «han som så livet», i referanse til gaven om udødelighet som han fikk av gudene) om gudenes beslutning om å ødelegge menneskeheten med en flodbølge eller oversvømmelse. Avsnittet som beskriver hvorfor gudene har tatt denne beslutningen har gått tapt. Enki gir instrukser til Ziusudra (også kjent som Atrahasis) om å bygge et stort skip – teksten som beskriver instruksjonene har også gått tapt. Etter at dette har skjedd skal han befolke jorden på nytt, akkurat som i mange andre syndflodlegender.

Etter en oversvømmelse som varer i syv dager gjør Ziusudra de nødvendige ofringer og knefall til An, himmelguden, og Enlil, den øverste gud, og blir gitt evig liv i Dilmun, det sumeriske paradiset, av An og Enlil.

Babylonia

I den babylonske eposet om Gilgamesj er det referanser til en stor oversvømmelse i tavle 11, mot slutten av versjonen til skriveren Sin-liqe-unninni i Han som så dypet. Dette var et senere tillegg til Gilgamesj-syklusen, hovedsakelig parafrasert eller kopiert ordrett fra eposet om Atrahasis.

Helten Gilgamesj, som søker udødelighet, lette etter Utnapishtim, som er gitt udødelighet, i det jordiske paradiset Dilmun. Utnapishtim forteller hvordan Ea (tilsvarende til den sumeriske guden Enki) advarte ham om gudenes plan for å ødelegge alt liv på jorden med syndflod og ga ham instruksjoner om å bygge et stort skip som han kunne redde sin familie, sine venner, og sin rikdom og krøtter. Etter syndfloden angret gudene sin beslutning og gjorde Utnapishtim udødelig.

Jødisk

Utdypende artikkel: Noahs ark

Noah ofrer til Gud etter syndfloden. Illustrasjon fra 1847-1853.

Den best kjente versjonen om syndfloden er den jødiske legende om oversvømmelsen som er bevart i Første Mosebok: «Da sa Gud til Noah: «Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden. Du skal lage deg en ark av sypresstre, innrede den med mange rom og tjærebre den både innvendig og utvendig...»

To apokryfe bøker, Første Enoksbok og Boken om Jubelårene, begge skrevet senere enn Første Mosebok, inneholder utdypinger av Noah-fortellingen.

Gud velger Noah, «en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige» og «Men Noah fant nåde for Herrens øyne.» Gud kommanderte Noah til å bygge en ark for å redde seg selv, sin familie og jordens dyr og fugler. Etter at Noah bygget arken, «Da nå sju dager var til ende, kom storflommen over jorden. I det året da Noah fylte 600 år, den syttende dagen i den andre måneden, brøt alle kilder fra det store havdypet fram, og himmelens luker åpnet seg. Og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter.» Og videre «Nå flommet vannet over jorden i førti dager. Det steg og løftet arken, så den fløt opp fra jorden. Ja, vannet økte voldsomt på jorden, og arken fløt på vannet. Høyere og høyere steg det over jorden; alle høye fjell under himmelen ble skjult. Femten alen over fjellene steg det, så de ble helt borte.» Dette varte til «Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene. Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.» På dette tidspunkt slapp Noah ut en ravn og deretter en due for å undersøke hvordan verden sto til. Deretter forlot Noah og hans familie arken, Noah bygde et alter og ofret dyr til Gud som plasserte en regnbue i skyene som et tegn på at han aldri på nytt ville ødelegge jorden med vann: «Så lenge jorden står, skal sæd og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt, aldri mer ta slutt.»

Den apokryfiske Første Enoksbok fra 100-tallet f.Kr. legger til fortellingen ved å nevne at Gud sendte syndfloden for å fjerne Nefilim, gigantiske vesener som tilhørte de falne englene, vokterne (Grigori, «Guds sønner»), og av menneskehetens kvinner. Også Bibelen nevner disse kjempene i 1. Mos 6,4: «På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.»

Islam

Koranen, muslimenes hellige bok som er skrevet på et langt senere tidspunkt, inneholder en fortelling som er tilsvarende den jødisk-kristne fortelling om syndfloden. De viktigste forskjellene er at kun Noah og noen få troende fra lekfolket går ombord i arken. Noahs sønn, den ene av fire, og hans hustru nekter å gå ombord da de mener de ville overkomme oversvømmelsen for seg selv. Koranens ark (sura 11:44) kommer til å hvile på fjellet Judi (arameisk Djûdi, arabisk جبل جودي – Jabal Ǧūdī) eller Qardu tradisjonelt antatt å være et fjell i nærheten av Mosul i dagens Irak eller Cudi Dağı i dagens Tyrkia.

Koranens gjenfortelling er basert på jødisk-kristne legenden, tilsynelatende av syrisk opprinnelse fra romersk provins Syria, men kan også gå tilbake til inspirasjoner fra syndflodmyter utenfor den bibelske tradisjon.

Antikkens Hellas

Gresk mytologi viser til tre syndfloder: Ogyges’ oversvømmelse; Devkalions oversvømmelse; og Dardanos’ oversvømmelse. To av dem avsluttet menneskets tidsalder: Ogyges’ oversvømmelse avsluttet Sølvalderen og Devkalions oversvømmelse avsluttet den første bronsealder.

Ogyges

Den ogugenske oversvømmelse er kalt så ettersom den skjedde på samme tid som Ogyges, en mytisk konge i Attika. Selve navnet «Ogyges» synes å være synonymt med «opphavelig» eller «første soloppgang». I mange tradisjoner fortelles det at denne oversvømmelsen dekket hele verden og var så ødeleggende at Attika forble uten konger helt til Kekrops ble konge.

Platon har beregnet i sin Lovene (bok III) at denne oversvømmelsen skjedde 10 000 år før hans egen tid. I Timaeus (22) og i Critias (111-112) har Platon beskrevet «den største oversvømmelse av alle» som skjedde 9500 år før tiden til Solon, i løpet av 9500-tallet f.Kr. I tillegg nevner tekstene at «mange store oversvømmelser har skjedd i løpet av ni tusen år» siden Athen og Atlantis var fremtredende.

Kart av østlige Middelhavet og Hellas for tiden 10 000 f.Kr.

Teorien om en oversvømmelse i Egeerhavet framlegger at en stor oversvømmelse skjedde på slutten av Sen pleistocen eller begynnelsen av holocen. Sistnevnte er en geologisk periode som begynte tilnærmelsesvis 9600 f.Kr. og fortsetter til dagens tid. Denne oversvømmelsen ville ha skjedd ved slutten av siste istid, beregnet til rundt 10 000 år siden da havnivået steg til så mye som 130 meter, særlig under Smaltvannpuls 1A da havnivået steg med omtrent 25 meter i deler av den nordlige hemisfære over en periode på mindre enn 500 år.

Kartet til høyre viser hvordan regionen ville ha sett ut for rundt 12 000 år siden, eller 10 000 f.Kr., da havnivået ville ha vært 125 meter lavere enn i dag. Peloponnes var knyttet til fastlandet og Korintbukta var ikke dannet. Øyene rundt Attika, som Egina, Salamis og Euboia, var deler av fastlandet. Kykladene dannet en stor øy kjent som Aegeis mens Bosporos og Hellespont var ikke dannet ennå.

Disse geologiske funnene støtter hypotesen om at den ogugenske oversvømmelsen var basert på en faktisk hendelse.

Devkalion

Devkalions legende er fortalt av Apollodor fra Athen i Bibliotheke og har en del likheter med Noahs ark. Prometheus rådet sin sønn Devkalion om å bygge en «kiste». Alle andre menn omkom, unntatt de få som unnslapp ved å klatre opp høye fjell. Fjellene i Thessalia ble delt, og hele verden bortenfor Peloponnes’ eide ble oversvømmet. Devkalion og hans hustru Pyrrha gikk i land på Parnassos etter å ha drevet med strømmen i kisten i ni dager og netter.

En eldre versjon av den samme fortellingen som ble fortalt av Hellanikos av Lesbos lar Devkalions «ark» gjøre landgang på fjellet Othrys i Thessalia. En annen redegjørelsen lar ham landsette på en topp, antagelig Fouka, i Argolida, senere kalt for Nemea. Da regnet opphørte gjorde han ofringer til Zevs, han kaster steiner bak seg og disse steinene ble gjort om til menn, og de steinene som Pyrrha kastet ble til kvinner. Apollodor mener at dette var etymologien til at det greske Laos (folk) er avledet fra laas (stein). Megaranerne har fortalt at Megaros, sønn av Zevs, slapp fra Devkalions oversvømmelse ved å svømme til toppen av fjellet Gerania, ledet fram av skrikene til traner.

Dardanos

Samothraki, med fjellet Fengari i bakgrunnen, som Dardanos i henhold til legenden reddet seg i land på under syndfloden.

Dardanos’ oversvømmelse har den samme basisfortelling. I henhold til Dionysios fra Halikarnassos forlot Dardanos byen Feneos i Arkadia for å bosette seg i et nytt land nordøst for Egeerhavet. Da Dardanos’ oversvømmelse skjedde ble landet lagt under land og det fjellet som Dardanos og hans familie reddet seg i land på dannet øya Samothraki. Dardanos forlot dog Samothraki på en oppblåst skinnpose og fløt i land ved kysten av Lilleasia og bosatte seg ved det legendariske fjellet Ida («gudinnenes fjell»). I frykt for en ny oversvømmelse bygde han ikke en ny by, men levde utendørs i femti år. Hans sønnesønn Tros bygde dog til slutt en ny by som ble hetende Troja etter ham.

Norrøn verden

Yme blir drept av Odin og brødrene hans. Illustrasjon av Lorenz Frølich.

I norrøn mytologi var det to adskilte oversvømmelser. I henhold til den fortelling som Snorre Sturlason videreførte i Den yngre Edda skjedde den første ved tidens gryning før verden var formet. Yme, den første jotne eller selve urjotnen, ble drept av Odin og hans brødre Vilje og Ve, og da han falt fløt det så mye blod fra hans sår at det druknet nesten alle andre jotner med unntak av Bergelmer og hans hustru. De unnslapp i et skip og overlevde, og fra dem nedstammer den nye slekten av jotner. Mens Ymes blod utgjorde havet brukte gudene Ymes kropp som byggematerialer for å forme jorden.

Den andre oversvømmelsen i den norrøne tidssyklus er forutbestemt til å skje i framtiden i løpet av den siste kampen mellom gudene og jotnene – Ragnarok. I løpet av denne apokalyptiske hendelse vil den fryktelige Midgardsormen som ligger under havet som omgir Midgard, de dødeliges rike, stige opp fra havets dyp og ta del i kampen, noe som resulterer i en katastrofal flodbølge og oversvømmelse som vil drukne alt land. Etter Ragnarok vil jorden og verden fødes på nytt og menneskehetens nye tidsalder vil begynne.

Mytologisten Brian Branston har merket seg likhetene mellom denne legenden og en hendelse som er beskrevet i det angelsaksiske episke diktet Beowulf som tradisjonelt har blitt assosiert med syndfloden i Bibelen. Isteden kan det ha vært en korresponderende hendelse i den bredere germanske mytologi som gjenspeiles i angelsaksisk mytologi.

Irland

I henhold til den apokryfiske historie om Irland i Lebor Gabála Érenn (Boken om erobringen av Irland) ble de første bosettere av Irland ført til øya av Noahs barnebarn Cessair. Her ble de alle sammen druknet (på nytt), unntatt en person av en oversvømmelse førti dager etter at de nådde fram til Irland. Senere etter at Partholón, lederen av en andre gruppe mennesker som nådde fram til Irland, og Nemed, lederen av en tredje gruppe, nådde fram til Irland, kom enda en oversvømmelse som drepte alle, unntatt tredve bosetterne som ble spredt over verden. Det var kristne munker som første skrev ned denne fortellingen som tidligere hadde vært fortalt muntlig, og det er sannsynlig at den er blitt farget av Bibelens fortelling om Noah i et forsøk å gjøre den mer kristen.

Finland

I Kalevalas åttende seksjon «Haava» («Såret») finnes det ansatser til en episode som har klare likheter med den norrøne fortellingen. Den finske folkloristen Matti Kuusi oppfatter fortellingens elementer: å bygge en båt, et sår, og en oversvømmelse; som paralleller til andre legender om en syndflod. I dette avsnittet forsøker Väinämöinen en heroisk bedrift som resulterer i et strømmende sår. Blodet fra såret renner ut og dekker hele verden. Denne oversvømmelsen er ikke vektlagt i den kjente versjonen av Kalevala som Elias Lönnrot redigerte og utformet, men er tydeligere i eldre versjoner av teksten. I en variant innsamlet i nordlige Norra Österbotten i 1803–1804 lyder det:

Blodet kom fram som en flom

væsken rant som en elv

det var ingen haug

og intet høyt fjell

som ikke ble oversvømmet

alt fra Väinämöinens tå

fra den store heltens kne.

Litteratur

• Dundes, Alan (red.): The Flood Myth, University of California Press, Berkeley, 1988. ISBN 0-520-05973-5 / 0520059735
• Bailey, Lloyd R.: Noah, the Person and the Story, University of South Carolina Press, 1989, ISBN 0-87249-637-6
• Greenway, John (red): The Primitive Reader, Folkways, 1965
• Grey, G.: Polynesian Mythology, Illustrated edition, gjenopptrykk 1976. (Whitcombe and Tombs: Christchurch), 1956.
• Reed, A. W.: Treasury of Maori Folklore (A.H. & A.W. Reed:Wellington), 1963.
• Reedy, Anaru (overs.): Nga Korero a Pita Kapiti: The Teachings of Pita Kapiti. Canterbury University Press: Christchurch, 1997.
• Lambert, W. G. & Millard, Alan: Atrahasis: The Babylonian Story of the Flood, Eisenbrauns, 1999, ISBN 1-57506-039-6.
• Edda, Den eldre Edda og Den yngre Edda. Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3

Eksterne lenker

• The Great Flood All texts (Eridu Genesis, Atrahasis, Gilgamesh, Bible, Berossus), commentary, and a table with parallels
• Mark Isaak (1996–2002). «Flood stories from around the world». Arkivert fra originalen 4. februar 2002. Besøkt 27. juni 2007.  Arkivert 4. februar 2002 hos Wayback Machine.

  «Mirror from September 2002». Besøkt 27. juni 2007. 

• Ballard & The Black Sea National Geographic
• Flood Legends from Around the World, syndflod-myter fra hele verden
• Flommyten slik den er presentert av Uru-Muratos av Bolivias Altiplano.