Yagi-antenne
Yagi-antenne (egentlig Yagi-Uda-antenne[1]) er en retningsbestemt dipolantenne der antennekabelen har kontakt med en foldet halvbølgedipol.[2][1] Bak denne er det en eller flere stenger eller en plate som fungerer som reflektor.[2] Foran den foldede dipolen er det en eller flere direktorer.[2] Midten av alle disse er forbundet med en stang, som kun virker som fysisk støtte for de andre elementene.
1: Foldet dipol
2: Reflektorer
3: Direktorer
4: Koaxial- eller flat-kabel
Yagi-Uda-antennen skiller seg fra andre typer antenner ved at kun ett av elementene i antennen er aktivt, det vil si tilføres strøm ved hjelp av en mateledning (også kalt fødeledning).[1] De øvrige elementene – en Yagi-Uda-antenne kan bestå av fra 3 til opptil 15–20 elementer – er passive, og kalles iblant «parasittelementer».[1]
Konstruksjon
redigerDimensjonene på – og avstandene imellom – dipol, reflektor og direktorer bestemmer hvilke frekvenser og eventuelt hvilken båndbredde antennen vil fungere med. Antall direktorer foran antenna avgjør både signalspekteret til antenna og retningskarakteristikken. Retningskarakteristikken beskriver hvor lite sendepunkt den fokuserer på, akkurat som romvinkelen på synsfeltet i det menneskelige øye, eller retningskarakteristikk av en mikrofon.
Lengden av den foldede dipolen tilsvarer omtrent halve bølgelengden på radiosignalet som er i resonans med dipolen.
Kabelen som benyttes kan være 300 ohm symmetrisk flatkabel. Med en balun /enkel transformator/impedanstilpasser kan 75 eller 50 ohm koaxialkabel benyttes.
Andre antennetyper egner seg bedre for bølgelengder over omkring 4 meter/ frekvens under 75 MHz, eller under omkring 20 cm/ over 1,5 GHz.
Anvendelsesområder
redigerDe vanlige Yagiantennene har horisontale direktorer, reflektor og dipol som er egnet for radioforbindelse med horisontalt polarisert radiosignal. For radioforbindelser med vertikalt polarisering må direktorer, dipol og reflektor stå vertikalt. De vanlige, gamle TV-antennene var typiske Yagi-antenner; i Norge (og de fleste steder i Sverige) var TV-sendingene horisontalt polariserte, og antennene måtte derfor være konstruert slik at selve antenneelementene lå horisontalt.[2]
Foruten for TV-signaler kan Yagi-antenner brukes blant annet for radiolinjer, for faste mobiltelefonantenner der dekningen er dårlig, for radiopeileorientering, lokalisering av radiomerkede dyr, og for enkelte radioamatørforbindelser.
Historikk
redigerYagi-Uda-antennen ble oppfunnet i 1926 av professor Shintaro Uda[3] ved Tohoku-universitetet i Sendai i Japan.[1] Hans kollega professor Hidetsugu Yagi beskrev i 1928 antennen i en engelskspråklig oversiktsartikkel om forskning på radiokortbølgeteknikk i Japan, og fikk dermed sitt navn knyttet til antennen.[1] Likevel har Yagi alltid anerkjent at Uda hadde hovedæren for oppfinnelsen. Det hevdes at det riktige navnet bør være Yagi-Uda-antennen.[1]
På grunn av enkel konstruksjon og sterk retningsvirkning ble antennen mye brukt til radar ombord i fly under 2. verdenskrig. Etter slaget om Singapore ble japanske militære først oppmerksomme på den nye typen antenne etter at de hadde fått fatt i notater fra en engelsk radartekniker som skrev om Yagi-antenne. Japansk etterretning oppdaget ikke at det var et japansk etternavn i denne sammenhengen. Under forhør sa radarteknikeren at antennen var oppfunnet av en japansk professor.
Denne historien har en parallell til da amerikanske etterretningsoffiserer forhørte tyske rakettforskere og fant ut at amerikanske Robert Goddard var foregangsmannen innen rakettutvikling, selv om han var relativt ukjent i USA på den tiden.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ a b c d e f g Andreassen, Svein O. (1994). «Yagi-antenner». Radioantenner. Oslo: Tele-mobil. ISBN 8291322007.
- ^ a b c d Schröder, John (1965). «Antenner for FM- og TV-mottaking». Radiobyggboken. Oslo: Teknologisk forl. s. 348–356.
- ^ Stokke, Knut N. (2002). Fra sender til mottaker. Nesbru: Vett & viten. ISBN 8241205341.