Vitenskapelig publisering

Vitenskapelig publisering er publiseringen av vitenskapelige resultater på grunnlag av studier. Vitenskapelig publisering skiller seg både i innhold og i metode fra publisering av for eksempel skjønnlitteratur eller populærvitenskap. Innholdsmessig er forskjellen at en vitenskapelig publikasjon må inneholde funn eller tolkninger som representerer ny kunnskap. Ofte, men ikke alltid, gjennomgår vitenskapelige publikasjoner en form for fagfellevurdering før publisering. En stor del av den vitenskapelige publiseringen skjer i form av artikler i vitenskapelige tidsskrifter, og det ligger gjerne omfattende arbeid bak en slik artikkel (ofte ett eller flere årsverk) og det kan i en del tilfeller ta flere år før arbeidene blir publisert. Vitenskapelig publisering kan også skje bl.a. i bokform, enten som monografier eller antologier, og i form av rapporter.

Krav til ny kunnskap

En publikasjon regnes som vitenskapelig hvis den kan dokumentere økt eller ny kunnskap innen et vitenskapelig felt. Det kan være beskrivelsen av en oppdagelse eller et nytt funn, bekreftelse av en ny hypotese, en test av en eksisterende hypotese eller en ny tolkning av eksisterende funn.

For å dokumentere den vitenskapelige nyhetsverdien, er litteraturhenvisninger en viktig del av vitenskapelige publikasjoner, dvs referanser til relevante studier som dokumenterer eller underbygger forutsetninger eller hypoteser. Slike publikasjoner må nevnes og settes i sammenheng med egne funn eller tolkninger.

Fagfellevurdering

Enhver publikasjon blir vurdert av utgiveren, ofte forlaget eller annen ansvarlig utgiver. Denne vurderingen alene garanterer imidlertid ikke for vitenskapelig kvalitet. Tvert imot kan forlag være fristet til å gi ut bøker nettopp fordi de er usannsynlige og dermed oppsiktsvekkende. Videre kan man gi ut nærmest hva som helst i eget forlag.

Vitenskapelige publikasjoner, særlig tidsskriftartikler, blir derfor ofte i tillegg kvalitetssikret gjennom såkalt fagfellevurdering. Dette innebærer at manuskriptet blir sendt til andre forskere som har erfaring fra samme fagfelt (såkalte refereer eller fagkonsulenter), og som skal vurdere manuskriptet. Disse fagfellene skriver så tilbake til utgiveren, påpeker eventuelle feil og svakheter og kommer med en anbefaling om manuskriptet skal publiseres eller ikke. Forfatteren får så enten avslag, pålegg om å forbedre manuskriptet, eller manuskriptet blir antatt. Det er vanlig at det gjennomføres to slike vurderingsomganger, og det er sjelden at artikler blir antatt uten krav om endringer. Ofte krever fagfellene omfattende endringer. Praksis varierer imidlertid en del fra tidsskrift til tidsskrift. Noen tidsskrifter bruker svært krevende fagfeller, og da kan prosessen gjerne ta lengre tid. Antall fagfeller som blir benyttet varierer som regel fra én til tre. Det er vanligst å benytte de samme personen i alle rundene, men noen tidsskrifter bruker nye i hver runde. Det er ofte meningen at fagkonsulentene og forfatteren ikke skal kjenne hverandres identitet, selv om det i praksis ikke alltid er mulig å forhindre det i dag.

Det er ikke uvanlig at prosessen med fagfellevurdering tar flere år; mens enkelte tidsskrifter gjennomfører denne prosessen på noen få måneder kan andre bruke så mye som 2-3 år. Ca. ett år er relativt vanlig.

Det må understrekes at fagfellevurdering med eksterne konsulenter er et forholdsvis nytt system, ikke ble brukt like ofte før, og at det fortsatt finnes vitenskapelige tidsskrifter som ikke alltid bruker det. F.eks. bruker Nytt Norsk Tidsskrift, et svært anerkjent norsk vitenskapelig tidsskrift innen humaniora og samfunnsvitenskap, bare redaksjonell vurdering hvis redaksjonsmedlemmene har kompetanse innen det aktuelle fagfeltet, og ekstern vurdering hvis dette ikke er tilfelle. Artiklene regnes imidlertid som like vitenskapelige som artikler som det er brukt eksterne konsulenter for. Slike tidsskrifter regnes likevel som fagfellevurderte fordi redaksjonsmedlemmene har kompetanse til å vurdere artiklene.

Vitenskapelige tidsskrifter

Det meste som publiseres av vitenskapelige resultater, blir publisert i vitenskapelig tidsskrifter.

Vitenskapelige bøker

Blant vitenskapelige bokutgivelser er antologier (bøker som består av kapitler som ulike forfattere har bidratt med) vanligere enn monografier (bøker med én forfatter eller der noen få forfattere har samarbeidet om hele boken). Kravene til vitenskapelighet er de samme som for tidsskriftartikler og det brukes som regel en form for fagfellevurdering. Ofte gjør bokredaktørene en større del av vurderingen selv enn det som er vanlig i tidsskrifter. Det er også vanlig at akademiske forlag sender hele boken til fagfellevurdering.

En vitenskapelig avhandling (f.eks. doktorgradsavhandling) regnes som en form for monografi.

Annen vitenskapelig publisering

Rapporter, som regel utgitt i interne rapportserier ved forskningsinstitutter ved universitetene eller utenfor, var tidligere en svært vanlig måte å publisere vitenskapelig på i f.eks. Norge. Fortsatt brukes denne metoden mye ved frittstående forskningsinstitutter og for publisering av mer praktisk orienterte forskningsresultater, særlig forskning gjennomført direkte på oppdrag fra departementer og statsetater. Rapporter publisert i slike rapportserier gjennomgår i regelen en form for intern fagfellevurdering og regnes som vitenskapelige. Ved mange institutter betegnes mer omfattende rapporter (og som har gjennomgått den grundigste kvalitetssikringen) rapport, mens mindre omfattende rapporter kan betegnes notat eller arbeidsnotat. Også de to sistnevnte kan oppfattes som rapporter i en bredere forstand.

Nasjonal vurdering av vitenskapelig publisering

Flere land vurderer tidsskrifter og bøker opp mot vitenskapelige kriterier og samler oversikter over disse i søkbare databaser over vitenskapelige publiseringskanaler. I Norge gjøres dette ved registeret over publiseringskanaler (tidsskrifter, serier og forlag) som gir publikasjonspoeng. Dette er et nasjonalt register styrt av det nasjonale publiseringsutvalget ved Universitets- og høgskolerådet. Registeret rangerer publiseringskanaler i nivå 0, 1 og 2 som gir ulik økonomisk uttelling til institusjonene i tellekantsystemet som ble etablert i 2005.