Vilhelm I av Nederland
Vilhelm I (Opprinnelig Willem Frederik Prins van Oranje-Nassau; født 25. august 1772 i Haag, død 12. desember 1843 i Berlin) var konge av Nederland 1813-1840. Han lot seg utrope i 1813 og ble ved Wienerkongressen i 1815 også tilkjent Belgia og Luxembourg. Han ønsket å styrke landets økonomi, og regnes for en dyktig person når det gjaldt finanspolitikk. Men han gjorde også flere ting som ikke ble satt pris på. Han gjorde nederlandsk til offisielt språk i hele landet. Han førte også en uforsonlig politikk overfor katolikkene. I 1830 gjorde belgierne opprør. Opprøret ble slått ned, men Frankrike støttet siden belgiernes sak. Til sist måtte Vilhelm bøye seg for kravet om Belgias selvstendighet.
| Vilhelm I Konge av Nederland | |||
|---|---|---|---|
 Vilhelm I i kroningsdrakt malt av Joseph Paelinck | |||
| Født | 24. aug. 1772[1][2][3][4] Haag | ||
| Død | 12. des. 1843[1][2][3][4] (71 år) Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Statsoverhode, monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Wilhelmine av Preussen Henrietta d'Oultremont | ||
| Far | Vilhelm V av Oranien | ||
| Mor | Vilhelmina av Preussen | ||
| Søsken | Frederica Louise Wilhelmina av Oranien Wilhelm Georg Friedrich av Oranien-Nassau | ||
| Barn | Vilhelm II av Nederland Prins Fredrik av Nederland Prinsesse Pauline av Nederland Prinsesse Marianne av Nederland | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
| Gravlagt | Nieuwe Kerk | ||
| Utmerkelser | 11 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden (1814)
Storkorsridder av Order of the Bath 4. klasse av Sankt Georgsordenen Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen Storkors av Den nederlandske løves orden Sankt Stefans orden Hosebåndsordenen Det gyldne skinns orden Serafimerordenen Den sorte ørns orden Storkors av de tre ordeners ordensbånd[5] | ||
| Annet navn | Willem Frederik Prins van Oranje-Nassau | ||
| Regjeringstid | 1813–1840 | ||
| Etterfølger | Vilhelm II av Nederland | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Han abdiserte i 1840 og ble etterfulgt av sønnen Vilhelm II. Han slo seg ned i Berlin sammen med sin annen kone, Henrietta d'Oultremont. Der bodde han til sin død.
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerKong Vilhelm Is foreldre var den siste startholderen Vilhelm V av Oranien og Vilhelmina av Preussen. Til 1813 var Vilhelm kjent som Prins Vilhelm VI av Oranien. I 1791 gifter han seg med sin kusine Wilhelmine av Preussen (1774–1837), datter av kong Fredrik Vilhelm II av Preussen.
Arvestattholder
redigerVilhelm var arvestattholder da De syv forente provinsers republikk ble invadert av de franske revolusjonære arméer. Han flyktet med sin far til England. Til forskjell fra faren hadde Vilhelm en sterk personlighet og han forsøkte å vinne tilbake republikken.
I 1799 landsteg Vilhelm i det nåværende Noord-Holland. Etter noen slag ble han tvunget til å forlate landet igjen. Napoleon Bonaparte gav ham noen små tyske fyrstedømmer som erstatning for de tapte territorier. Disse fyrstedømmer ble konfiskerte da Napoleon invaderte Tyskland (1806).
Etter Napoleons nederlag ved Leipzig (oktober 1813), retirerte franske styrker til Frankrike. En provisorisk regjering ble dannet under ledelse av noen tidligere patrioter som kalte tilbake Vilhelm, til forskjell fra under deres opprør i 1785.
Suveren fyrste
rediger
Den 30. november 1813 landsteg Vilhelm på Scheveningens strand, bare noen meter fra det sted der han hadde forlatt landet med sin far atten år tidligere, og den 6. desember tilbød den provisoriske regjeringen ham tittelen konge. Vilhelm avslo og tilkjennegav at han bare ville ha tronen om han var suveren fyrste — en tittel noe sted mellom konge og stattholder — og folkets rettigheter ble garantert av «en vis konstitusjon». Konstitusjonen tilbød Vilhelm omfattende (nærmest absolutt) makt. Ministrene var ansvarlige bare til ham og ingen annen. Han ble installert som suveren fyrste i Den nye kirke i Amsterdam. I 1814 fikk han suverenitet over hele Nederlendene.
Konge
redigerDen 16. mars 1815 utropte Vilhelm seg selv til konge av Det forente kongedømme Nederlandene, da han følte seg truet av Napoleon som hadde flyktet fra Elba. Hans sønn, den fremtidige kong Vilhelm II, deltok som nederlandsk øverstkommanderende i slaget ved Waterloo. Etter at Napoleon var blitt sendt i eksil antok Vilhelm en ny konstitusjon som omfattet meget av den gamle konstitusjon, såsom omfattende kongemakt.
Hovedsakelige forandringer
redigerParlamentet Staaten-Generaal var inndelt i to kamre. Førstekammeret (Eerste Kamer) ble utnevnt av kongen. Andrekammeret (Tweede Kamer) ble valgt av provinsialstatene, som i sin tur ble valgt gjennom direktevalg med begrenset stemmerett. De 110 plasser var delt likt (55:55) mellom nord og sør (norddelens befolkning var omkring 2 millioner, sørdelens omkring 3,5 millioner). Staaten-Generaals funksjon var hovedsakelig å godkjenne kongens lover og dekreter. Konstitusjonen inneholdt mange nåværende nederlandske politiske institusjoner, men deres funksjoner og valgregler er forandret meget gjennom årene.
Et problem med konstitusjonen var at de sørlige landsdeler (dagens Belgia) var underrepresentert. Denne underrepresentasjon var en av årsakene til den belgiske revolusjon. I den folkeavstemning som skulle anta konstitusjonen ble den forståelig nok godkjent i nord og forkastet i sør. Særskilt i sør var valgdeltagelsen lavt. Vilhelm erklærte da at alle som ikke stemte, stemte ja. Han planla en storslagen installasjon for seg selv i Brussel, der han gav folket koppermynt (hans første økenavn ble Kopperkongen).
Spyspissen i kong Vilhelms politikk var økonomisk utvikling. Ettersom han grunnla mange handelsinstitusjoner ble hans andre økenavn Kjøpmannkongen. Særlig i den søndre landsdel blomstret industrien. De nordlige provinsene var sentrum for handelen. Dette, i kombinasjon med koloniene (Nederlandsk Ostindia, Surinam og De nederlandske Antiller), skapte stor rikdom for kongeriket. Imedlertid gikk disse penger til (nord)nederlandske hender og bare et fåtall belgiere lyktes i å tjene på den økonomiske veksten. I dette ligger en annen årsak til det belgiske opprør. Vilhelm bygde også opp personlig rikdom fra landets industrielle velstand.
Offisielt var kirken skilt fra staten. Vilhelm selv var imidlertid sterkt reformert. Dette, særlig sammenholdt med de ovennevnte omstendigheter, forårsaket en viss forbitring blant folket i den søndre del, som for det meste var katolikker. Vilhelm førte også en kontroversiell språk- og skolepolitikk. Nederlandsk ble innført som offisielt språk i Flandern. For flamlendere som var nederlandskspråklige var dette intet stort problem, men det var uakseptabelt for franskspråklige aristokrater og industriarbeidere. Skolene rundt om i kongeriket ble tvunget til å undervise i den reformerte religion og i det nederlandske språk. Katolikker fryktet at kongen hadde til hensikt å utrydde katolisismen og fransken.
Det belgiske opprør
redigerI august] 1830 ble operaen La Muette de Portici (om undertrykkelse av napolitanere) satt opp i Brussel. Dette utløste en sterk nasjonalisme og hollandofobi i Brussel, som spredte seg til resten av nåværende Belgia. Snart kom det til masseoppløp. oppløpene ble rettet hovedsakelig mot den upopulære justisministeren, som bodde i Brussel og nesten ble myrdet. Vilhelm ble rasende og svarte med å sende trupper for å slå ned oppløpene. Imidlertid hadde oppløpene blitt spredt til andre byer i sør og ble snart til folkelige opprør. Det tok ikke lang tid innen den nye uavhengige staten Belgia ble utropt.
Neste år (1831) sendte Vilhelm sine sønner til Belgia for å undertrykke denne stat. Til tross at de først var fremgangsrike ble den nederlandske armé tvunget tilt trekke seg tilbake etter at Frankrike intervenerte.
Tapet av Belgia, abdikasjon
redigerVisse folkelige følelser for huset Oranien fantes fortsatt i noen år men oranierne fikk aldri tilbake kontrollen over Belgia. Vilhelm var sta og fortsatte med krigen. Hans økonomiske fremganger havnet i skyggen av mishusholdningen som var forårsaket av krigen og i sin tur øket krigens kostnader, som tynget økonomien. I 1839 ble Vilhelm nødt til å avslutte krigen. Det forente kongeriket Nederlandene ble oppløst og erstattet av Kongeriket Nederlandene.
Forfatningsendringer ble påbegynt i 1840 ettersom de deler av forfatningen som berørte det forente kongerike måtte tas bort. Forandringene omfattete også innføring av rettslig ansvar for ministre. Selv om parlamentet fortsatt ikke kunne kontrollere politikken kunne nå prerogativet kontrolleres. Den meget konservative Vilhelm kunne ikke fordra disse forfatningsendringer. Dette i kombinasjon med tapet av Belgia og Vilhelms intensjon å gifte seg med Henrietta d'Oultremont fikk ham å ville abdisere. Dette gjorde han den 7. oktober 1840 da hans eldste sønn etterfulgte ham som kong Vilhelm II.
Vilhelm I døde i Berlin etter tre år sammen med Henrietta.
Barn
redigerReferanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som William I, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/William-I-king-of-The-Netherlands, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 64644, oppført som Vilim I.[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Guillem I dels Països Baixos, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0031614[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Ernst Münch: Zur Geschichte des Lebens, des Charakters und der Regierung Königs Wilhelms I. der Niederlande. I: Ders.: Biographisch-historische Studien. Hallberger, Stuttgart 1836. Bd. 2, s. 45–136.
- Friedrich Christian Delius (2001). Der Königsmacher. Roman. Berlin: Rowohlt Berlin.
- Uwe Schögl (red.): Oranien. 500 Jahre Bildnisse einer Dynastie aus der Porträtsammlung der Österreichischen Nationalbibliothek, Wien und der Niederländischen Königlichen Sammlung Den Haag. (Ausstellung vom 1. Februar bis 19. März 2002, Camineum der Österreichischen Nationalbibliothek, Wien). Österreichische Nationalbibliothek u. a., Wien 2002, ISBN 3-01-000028-6, s. 106–107.
Eksterne lenker
rediger