Wikipedia

Video

Video (latin «jeg ser») er et system for innspilling, redigering, gjengivelse og kringkasting av bilde og lyd. Videoteknikken har vært i profesjonell bruk siden 1960-tallet. På starten av 1980-tallet ble den for alvor tilgjengelig for publikum. Det skjedde via lanseringen av videomaskiner for avspilling og innspilling, samt tilgang til å benytte ferdiginnspilte spillefilmer på disse.

Informasjonen ble opprinnelig kun lagret analogt men senere også digitalt på en videotape i en kassett. Avhengig av kostnad i forhold til kvalitet brukes ulike bredder, lengder og hastighet på tapen. Til forskjell fra vanlig lydtape (lydkassetter) for hjemmebruk brukes videotapens hele bredde samtidig, og inn- og avspilles derved kun i én retning.

Teknikk

rediger

Teknikken for inn- og avspilling på tapen består blant annet av oppdeling av bilde og lydsignalene. Bildesignalene er videre delt opp i ulike frekvensområder som skiller mellom svarthvit- og fargeinformasjon.

Tapen transporteres i jevn hastighet ved inn- og avspilling og trekkes da av to vertikale pigger i en U-form rundt en relativt stor skråstilt roterende skive med en eller flere magnethoder montert i periferien av skiven. Ved hjelp av varierende elektriske signaler polariseres magnetisk følsomme partikler på tapen. Ved hurtigspolning frem og tilbake går "piggene" til utgangsposisjonen og tapen passerer da godt adskilt fra det roterende systemet.

Bildesignalet: På grunn av skråstillingen blir lydhodenes vei over tapen lenger enn ellers, og skivens rotasjonshastighet vil da være betydelig høyere over tapen enn tapens fremdrifts-hastighet. Derved oppnår mann den tilsiktede effekten at mer informasjon per tidsenhet kan lagres, det vil si at signaler med høyere frekvens kan lagres, hvilket er nødvendig for å oppnå god bildekvalitet.

Omvendt avspilles videoinformasjonen ved at tapen passerer roterende magnethoder. Den elektriske strømmen som da oppstår blir så forsterket med ulike teknikker og sendt til en monitor eller TV-skjerm.

Lydsignalet: Lydinformasjonen lagres og avspilles med separate magnethoder på et spor parallelt på tapens ytterkant og frekvensområdet blir derved lavere. Her er prinsippet det samme som ved inn- og avspilling av lydkassetter. Som nevnt ovenfor kan man på lydtape imidlertid velge å bruke deler av bredden av gangen slik at tapen kan transporteres i begge retninger (med fordoblet spilletid) eller for å kunne separere ulike lydkilder i flere parallelle og derved tidsmessig eksakt synkroniserte spor.

Marked

rediger

Ulike teknikker har siden begynnelsen av 60-årene konkurrert på både forbruker- og det profesjonelle markedet.

På forbrukersiden var det VHS (Video Home System) som var det dominerende på 1980- og 1990-tallet, men ulike typer digitale DVD-systemer begynte etter 2000 å overta forbrukermarkedet. Lagringsmediet er her DVD-plater i stedet for kassetter med tape. En av fordelene ved den digitale på DVD og harddisker kvalitet samt muligheten til å finne og forflytte seg til ulike steder på innspillingen uten lang ventetid.

I Norge

rediger
 
Riwa video på Heimdal i 2014. Den siste videoforretningen i Trondheim som drev med utleie. (Nedlagt i 2016)
 
Riwa video på Heimdal i 2014. Den siste videoforretningen i Trondheim som drev med utleie (Nedlagt i 2016). Fremst i bildet ser vi kjøpefilmer, mens vi i bakre del ser leiefilmer.

Videospilleren begynte så smått å gjøre sitt inntog i Norge i 1978.[1] På dette tidspunkt var det rundt 6000 spillere i Norge, og rundt halvparten av disse var å finne i private husholdninger, mens resten befant seg på diverse institusjoner, TV-produksjonsselskaper osv.[1]

I 1977 ble det solgt 2000 videospillere i Norge[1] og videosystemene som den gang var tilgjengelig var VCR, VHS og Betamax.[1] Svært få private husstander hadde en slik maskin på denne tiden og video var lite kjent. Gjennombruddet kom i 1980 da det ble solgt 14 000 maskiner i Norge.[2][3] (Til sammenligning ble det i 1980 solgt 21 000 maskiner i Danmark, 80 000 i Sverige, 250 000 i Storbritannia, 500 000 i Vest-Tyskland, over 600 000 i USA og 915 000 i Japan).[3]

Til tross for den store økningen var det var det fremdeles få hjem som hadde en videospiller i begynnelsen av 1980-årene, men mot slutten av tiåret ble den langt på vei allemannseie. I tillegg bidro Movieboxens inntog i 1985 til at man kunne leie filmer uten å eie egen videomaskin. I 1985 foregikk halvparten av de 20 millioner videofilmutleier ved at kunden leide en Moviebox.[4]

På midten av 1980-årene forsvant videosystemene Betamax og Video 2000 slik at VHS ble stående som eneste alternativ for vanlig forbrukere.

Videoforretninger

rediger

Rene utleieforretning for videofilmer begynte å etablere seg rundt 1980. I løpet av tiåret økte denne typen forretninger betraktelig og i begynnelsen av 1988 var det registrert bortimot 2400 videobutikker i Norge. I tillegg kom et stort antall uregistrerte utsalgssteder som førte tallet opp i rundt 3000.[5] I 1997 var det i underkant av 1000 registrerte utleieforretninger i Norge, mens rundt 3000 forretninger solgte kjøpevideo. Sistnevnte inkluderer også kiosker, bensinstasjoner og dagligvarehandel.[6]

Da de første videobutikkene i landet så dagens lys var NRK eneste tilgjengelige TV-kanal (med unntak av de som bodde ved svenskegrensen og fikk inn Sverige), og mandagsfilmen på NRK var den eneste filmen som ble sendt på kanalen i løpet av uka. Utleiemarkedet hadde en stor vekst på 1980-tallet, og videobransjen omsatte på midten av tiåret for rundt 700 millioner kroner.[7] Fra 1987 ble det innført avgift til Norsk kino- og filmfond for hver film for både kinoer og videoforhandlere.[8] Samme år ble en konsesjonsordning innført som ga den enkelte kommune myndighet til å bestemme hvem som skulle få lov til å bedrive salg og utleie av video.[9] Denne ordningen ble imidlertid opphevet i 2011.[10] Fra og med 2022 var ikke distributørene av kjøpefilm lenger forpliktet til å registrere og merke videoene hos Medietilsynet, samt betale gebyr for dette. Videogramavgiften på 3.50 kroner per solgte film ble derimot beholdt.[11]

I 1997 omsatte videobransjen videogram for 1 milliard kroner. Rundt 400 millioner av disse kom fra kjøpefilm, som var sterkt økende på 1990-tallet.[6] Barne- og familiefilmer utgjorde 60 prosent av all kjøpefilm i 1997.[6] Det ble videre foretatt 18 millioner utleietransaksjoner til en verdi på 600 millioner. Det vil si at hver nordmann statistisk hadde leid 4,5 videofilmer.[6] Utleiebeløpet var det samme som i 1996.[6]

Nedgangen

Etter millenniumskiftet begynte nedgangen i leiemarkedet å gjøre seg gjeldende, og fra 2004 til 2009 hadde det en omsetningssvikt på en tredjedel.[12] Svikten kom som følge av økende tilgjengelighet til film fra TV og Internett. I tillegg fikk kjøpefilmen for alvor sin utbredelse etter at DVD-formatet ble lansert.[13]

I 2006 var utleieomsetningen på 403 millioner kroner, mens den i 2013 hadde sunket til bare 64 millioner kroner, en nedgang på hele 84 prosent. Etter 2010 akselererte denne utviklingen og i 2013 anslo Videomagasinet at det kun var 70 leieforretninger tilbake (mot 3000 i 1988). I begynnelsen av 2014 fantes det rundt 40 butikker som primært driver med videoutleie, og rundt 400 plasser som driver med utleie som en sekundærnæring, som kiosker og bensinstasjoner.[14][15] Høsten 2014 var det bare 20 igjen, og Riwa video var eneste rene videobutikken igjen i Trondheim.[16] Første kvartal 2015 var dette tallet redusert til kun 10 videobutikker.[17]

I tillegg til TV, kjøpefilm og Internett møtte utleiebransjen fra nå av også økende konkurranse fra Klikkefilm (video on demand). Fra 2010 begynte også omsetningen av kjøpefilmen svikte. Fysisk utleie av DVD og Blu-ray Disc falt med ca. 30 prosent fra 2011 til 2012. I 2011 omsatte utleierne for ca. 262 millioner kroner mot ca. 187 millioner i 2012.[18] Fra 2012 til 2013 falt utleien med ytterligere 60 prosent.[19]

Det første tegnet om at oppgang i digial videutleie markedet også ble mindre kom i 2015; Bedrifter som driver videoutleie i Norden (CDON, CMore, Filmnet, Google Play Film, HBO Nordic, Apple iTunes, Netflix, SF Anytime og Viaplay, pluss mange bredbånds- og kabel-tv-aktører som har egne eller videresolgte tjenester) begynte å konsolidere [20]

Ulike videotapeformater

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d «Video inn i hjemmene» Arkivert 2. november 2011 hos Wayback Machine., VG 12. september 1978, s. 37
  2. ^ «Ung / Salg av videospillere». Aftenposten Aften. 16.2.1995. 
  3. ^ a b «Videosalget opp, opp ...». Aftenposten Video-bilag. 15.10.1981. s. 1. 
  4. ^ «Video for alle», VG 6. februar 1986, s. 44
  5. ^ «Antall video-butikker bør halveres til 1500», Dagens næringsliv 9. september 1988, s. 32
  6. ^ a b c d e Dagbladet - Vi leier video for en milliard (28.12.1998) «Kjøpefilmmarkedet fortsetter å skyte i været. I år har fire millioner nordmenn og -kvinner kjøpt hver sin videofilm. Leie- og kjøpefilmmarkedet utgjør i år én milliard kroner.»
  7. ^ Side 9 i Radiobransjen nr. 2/1986
  8. ^ Til kamp mot videoavgift
  9. ^ Da Disney tok kjøpefilmen til Norge Arkivert 1. mars 2014 hos Wayback Machine.
  10. ^ «Opphevelse av konsesjonsordningen for omsetning av video». Arkivert fra originalen 16. april 2015. Besøkt 10. april 2015. 
  11. ^ «Slutt på video- og dvd-registrering hos Medietilsynet». Arkivert fra originalen 12. januar 2022. Besøkt 12. januar 2022. 
  12. ^ Dramatisk fall for leiefilm
  13. ^ «Dramatisk fall», Aftenposten 26. november 2009, s. 6 og 7
  14. ^ «DVD-utleien ned 84 prosent på syv år». Arkivert fra originalen 17. mai 2014. Besøkt 6. mai 2014. 
  15. ^ «Den klassiske videobutikken dør ut», NRK 19. februar 2013
  16. ^ Videomagasinet - Klorer seg fast i knalltøff bransje (23.9.2014) Arkivert 12. november 2014 hos Wayback Machine.
  17. ^ Videosjappa forsvinner
  18. ^ «Fortsatt nedgang i fysisk salg og utleie av DVD», Release.no 13. januar 2013
  19. ^ DVD-en strupes av strømmetjenestene
  20. ^ http://www.digi.no/932717/slaar-sammen-filmtjenester Arkivert 2. februar 2015 hos Wayback Machine. Slår sammen filmtjenester (02.02.2015)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Video&oldid=24251037»