Wikipedia

Våpen (heraldikk)

våpenskjold

Våpen med de likeverdige betegnelsene våpenskjold eller våpenmerke (sml. tysk Wappen, engelsk Coat of Arms, fransk Armoiries) er et kjennetegn som består av en sammensetting av farger (tinkturer) og figurer som vanligvis brukes i tilknytning til en skjoldformet innramming.[1]

Våpen som eget fagområde kalles heraldikk. Ordet er dannet av herold, fordi herolder har vært fagfolk for våpen helt siden middelalderen.[2]

Typer våpen

rediger
 
Avbildning fra ca. år 1330 av våpenskjold med enkelt skjoldmerke, liten hjelm, helt kort hjelmklede og stort hjelmtegn. Badens våpen i den berømte Zürcher Wappenrolle.

Et våpen kan bestå av bare en farge- og figursammensetting innenfor en skjoldformet innramming, som for eksempel de fleste nyere norske kommunevåpen.[3]

Et skjoldmerke kan ha tillegg av én eller flere figurer på eller utenfor skjoldet; slik som kongekronen på Norges riksvåpen, eller kongekrone, våpenkappe og ordenskjede i det norske kongevåpen, eller hjelm med hjelmklede og hjelmtegn i den norske Forsvarssjefens våpen, eller to skjoldholdere som noen ganger brukes utenfor skjoldet i Sarpsborgs byvåpen.[4]

I gamle fyrstevåpen og i slektsvåpen (også kalt «slektsmerker») er det mest vanlig at våpenets elementer består av skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn, uten andre tilleggsfigurer.[5]

I nyere tid er det et skille mellom offentlige våpen og private våpen. De offentlige våpen er kjennetegn for statlige, fylkeskommunale og kommunale institusjoner og myndigheter.[6] De private våpen er for organisasjoner, virksomheter, enkeltpersoner og slekter.

Flere våpen kan være kombinert som unionsvåpen i ett skjold eller alliansevåpen med to skjold ved siden av hverandre.[7] Unionsvåpen kan ha våpenmerker for flere territorier eller for flere personer og slekter, mens alliansevåpen viser to ektefellers våpen. I sammensatte våpen med flere skjoldfelter kan det midt på settes inn et hjerteskjold, slik som i Danmarks store riksvåpen, med kongefamiliens våpen i midten, omgitt av felter for de forskjellige delene av riket.

En egen type våpen er fantasivåpen for oppdiktede land eller personer og for personer fra tiden før det fantes våpenskjold i vanlig forstand. Mange fantasivåpen er tatt med i fortegnelser over våpen, såkalte våpenruller fra middelalderen og senere.[8]

Våpenlignende merker som skiller seg mer eller mindre fra vanlig europeiske våpenskjold, har vi i arabiske og israelske offentlige kjennetegn, de kommunistiske symboler og kjennetegn, de japanske mon, skjoldmerker fra afrikanske masaier, totemfigurer fra amerikanske indianere og andre folkegrupper.

Opprinnelse

rediger

Kjennetegn og dekorasjoner som ligner på våpenskjold finnes allerede i antikken og i mange kulturer. Dessuten er det mengder av våpenskjold som har figurer hentet fra eldgamle og internasjonale symboler som løve, flakt ørn, drage, kors, sverd, stjerne.[9]

I fransktalende områder ble våpenskjoldene på siste del av 1100-tallet, satt i et eget system.[10] Dette spredte seg raskt til resten av Europa og har senere spredt seg til så å si alle land. Gjennom århundrene har våpenskjoldene og heraldikken utviklet seg noe forskjellig i de enkelte land, men hovedtrekkene i systemet er forholdsvis stabile.

Systemet – og det karakteristiske for våpen – er i hovedsak at

(1) et våpen er et fast kjennetegn og ikke bare en tilfeldig skjolddekorasjon

(2) forskjellige innehavere av våpen har forskjellige våpen

(3) et våpen har minst to farger og minst én figur

(4) farger og figurer er mer eller mindre forenklede og stiliserte

(5) ett og samme våpen gjengis – eller kan tenkes gjengitt – på flere måter, i flere materialer og med eller uten skjoldform.

Det finnes imidlertid enkelte unntak fra disse punktene.

Et våpens innhold

rediger

Sammensetningen av farger og figurer, kalles et våpens innhold. Dette i motsetning til et våpens form som er de enkelte, konkrete avbildninger og beskrivelser.[11]

Farger (tinkturer) i våpen inndeles i fargene svart, rødt, blått, grønt og i noen få tilfeller purpur eller «naturlig» farge, samt de såkalte metallene gull og sølv. I tillegg kommer ulike pelsverk, særlig gråverk og hermelin.[12] For sammensettinger i våpen gjelder den grunnleggende tinkturregelen: ikke metall på metall eller farge på farge. Men det finnes unntak, blant annet for kristen lyssymbolikk med gull på sølv som i Nord-Trøndelags fylkesvåpen. Pelsverk kan brukes både som farge og som metall.[13]

I middelalderen og i moderne heraldikk er det et ledende synspunkt at et våpen bør inneholde bare én farge og ett metall[14], mens mindre detaljer kan være i en tredje tinktur. Kjente eksempler er det norske riksvåpens gylne løve i rødt med sølvbladet øks, eller Danmarks riksvåpen med blå løver og røde hjerter på gull.

Figurene i et våpen deles inn i heroldsfigurer (også kalt heraldiske figurer eller heroldsbilder) og alminnelige figurer. Mens heroldsfigurene særlig er geometriske inndelinger av skjoldflaten, er alminnelige figurer alle andre figurer.[15]

I tidlig heraldikk utgjorde skjoldet alene innehaverens våpen. Senere i middelalderen kunne skjoldet etter hvert bli supplert med hjelm, hjelmklede og hjelmtegn, eventuelt flere hjelmer med slikt utstyr.[16] Andre komponenter kunne inkludere – etter innehaverens rang, vedkommendes smak og tidens mote – rangkroner eller tilsvarende rangtegn (f.eks. embedsinsignier), skjoldholdere, våpenkappe, ordenstegn, bånd (med motto).[17]

Mange våpen inneholder bare enkle inndelinger i f.eks. bjelke og sparre, mens andre kan inneholde dyr, fabelvesener, bygninger (f.eks. borger) eller symboler for næringsveier, yrker, landskaper ( f.eks. en fjellformasjon som i Nordkapps våpen), religiøse motiver (f.eks. kors) m.v.[18]

De såkalte talende våpen har innhold som er laget for å henspille på innehaverens navn.[19] I senmiddelalderen i Skandinavia forekom det at slekter fikk navn etter våpenets innhold, f.eks. «Bjelke», Huitfeldt eller «Natt och Dag». Dette skjedde særlig etter at danske adelsslekter fikk påbud om å ta seg faste slektsnavn.

Våpen i Vest-Europa hadde i tidlig heraldisk tid et enkelt innhold som ideal. Dette var ut fra våpenets opprinnelige formål: å være et raskt gjenkjennelig identitetsmerke på slagmarken.[20] I senere tid ble våpen ofte mer kompliserte, dels sammenstilling av merker i skjold og med ytre utstyr, men sjelden så omfattende som i det tyske keiservåpenet under Hohenzollerne. I Norden fikk nye våpen etter omkring 1600, som oftest en utforming som brøt med middelalderens heraldiske praksis, f.eks. ved å bli inndelt i mange felter allerede i utgangspunktet. Peter Wessel «Tordenskjold» fikk som adelsmann et våpen med flere felter, hvert med referanse til hans egenskaper eller bedrifter.[21]

I østeuropeiske våpen ble de heraldiske reglene ikke anvendt så strengt, men det foregår en innskjerping der i offentlige våpen gjennom de senere år.

I nyere tid ble våpenmerker i andre verdensdeler ofte konstruert bare delvis heraldiske, eksempelvis statsvåpen for republikker i Sør-Amerika.

Den romersk-katolske kirke har en egen kirkelig heraldikk, blant annet med tilleggsfigurer som hatter, dusker og staver (bl.a. bispestav) utenfor skjoldene.[22]

De sentrale heraldiske normer, eller ledende synspunkter i middelalderen og idag, er at figurer i våpen skal være generelle og abstrakte, figurene skal ikke være for steds- og tidsbundne, de skal være egnet til sterk stilisering, og et våpen bør ha helst bare én figur eller så få figurer som mulig.[23]

I tiden etter middelalderen og i mange land har det vært store avvik fra disse ledende synspunktene.[24]

  •  
    Gull kors på sølv bunn i det kristne kongeriket Jerusalems våpen, er et unntak fra tinkturregelen. Tegnet i vår tid
  •  
    Hohenzollerns våpen med heroldsfigurer i skjoldet. Fra Züricher Wappenrolle, ca. 1340
  •  
    Kombinerte heroldsfigurer, alminnelige figurer og naturalistiske figurer, Syd-Tyskland ca. 1600
  •  
    Talende slektsvåpen Bärenfels med skjold, hjelm, hjelmtegn og hjelmklede. Glassmaleri fra Basel
  •  
    Sammensatt skjold fra 1651 for den svenske greveslekten Stenbock. Tegnet i vår tid
  •  
    Landskapsbilde i 1800-talls kommunevåpen for Rychnov u Jablonce nad Nisou, Tsjekkia
  •  
    Hatt, dusker og stav i våpenet til den italienske biskopen Carlo Ambrogio Mezzabarba (død 1741).Tegnet i vår tid
  •  
    Det tyske keiservåpenet med mengder av figurer og ytre utstyr i Hohenzollernes tid
  •  
    Enkelt og moderne kommunevåpen med heroldsfigur og snitt, for Kuusjoki, Finland

Et våpens form

rediger

Det er grunnleggende at et våpens form kan variere, mens innholdet skal være det samme.[25] Vi ser dette f.eks. i den historiske utviklingen av det norske riksvåpenet. Normalversjonene av dette fra 1844, 1905, 1937 og 1992 har samme heraldiske innhold, mens figurstreker, omriss og detaljer som halen og øksa, har forskjellige utforminger.[26] Et våpen kan derfor være det samme selv om utformingen veksler etter de historiske stilartene, bruksformål, den enkelte kunstners særpreg, materialet våpenet utføres i osv. Danmarks tre gående løver og Sveriges tre kroner har ofte variasjoner i de enkelte figurenes form – gjerne tilpasset plasseringene innenfor skjoldformen.

Skjoldformen regnes ikke som del av innholdet, og varierer mellom trekantet, rektangulært, firkantet oppe og avrundet nede, oval m. fl.[27]

Avbildninger av våpen er i middelalderen og vår tid preget av rene og ubrutte farger, samt sterke stiliseringer og forenklinger av figurer. Forenklingene gjøres i såkalt heraldisk stil.[28]

Fra denne formgivningen er det store avvik etter middelalderen og i mange land.

Et våpen blir beskrevet fagmessig i egen type beskrivelse, en blasonering, som utformes etter egne regler. Blasoneringer omtaler bare innholdet i et våpen og ikke formgivningen. Det norske riksvåpen og nyere kommunevåpen er fastsatt i form av en blasonering.[29]

En særegenhet for beskrivelser av våpen er at heraldisk høyre og venstre side defineres i forhold til den som står bak våpenet; dette kommer av at våpen oppsto som identifikasjonsmerker på skjold, og de ble beskrevet fra bærerens synsvinkel. De internasjonale betegnelsene for heraldisk høyre og venstre er dekster og sinister, som er hentet fra latin.[30]

Bruk av våpen

rediger

Offentlige myndigheter har i vår tid en omfattende bruk av våpen på skilter, uniformer, mynter, pengesedler, frimerker, brevpapir og i annonsering og kunngjøringer m.m. Slik bruk av offentlige våpen som kjennetegn er beskyttet av lovgivningen mot misbruk, særlig i den någjeldende norske straffeloven § 165 bokstav b og den tidligere straffeloven § 328, men også i forbudene mot registrering som varemerker og design, samt i internasjonale traktater.[31]

Når private våpen er varemerker og andre kjennetegn for økonomisk virksomhet, samt i design, kan de i noen grad oppnå rettsbeskyttelse, dels ved registrering hos Patentstyret og dels ved innarbeiding. Foreningers og lignende organisasjoners private våpen, for eksempel idrettsklubbers skjoldmerker, kan antageligvis ha et rettsvern, iallfall hvis bruken er fast og varig.

 
Glassmalerier malt på vinduene på Torsnes, Galtungfamiliens slektsgård i Hardanger, ca. 1636. Våpen for personer i slektene Galtung, Orning og Juell (øverste rekke), Bildt, Orning og Mowatt (nederste rekke)

Mer tvilsomt er det om de rene person- og slektsvåpen har rettsbeskyttelse i Norge idag. Som veiledende synspunkt kan man si at et gammelt slektsvåpen kan overtas og følge sammen med slektsnavnet. En ren navnelikhet uten slektsskap, anses imidlertid ikke som god nok grunn til å ta i bruk en annen persons eller slekts våpen.[32] Heraldisk interesserte personer lager seg gjerne sine egne, nye våpenskjold.

Person- og slektsvåpen brukes idag mest innenfor den private sfære og ses nokså sjelden i det offentlige rom. Disse våpnene har derfor ikke så sterkt behov for beskyttelse gjennom rettsvesenet.

Et noe sterkere rettsvern har trolig slektsvåpen i enkelte land, særlig England og Skottland, der herolder som heraldiske myndigheter, fortsatt tildeler folk våpenskjold mot forholdsvis høy betaling.[33]

I Storbritannia finnes det systemer for å skille enkeltpersoners våpen innenfor samme slekt. Da blir det satt inn små bifigurer, brisyrer, som viser barnets plass i rekkefølgen, og slik at kun eldste sønn arver våpenet uten endringer.[34] I praksis følges disse retningslinjene nesten bare av kongehuset.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 396.
  2. ^ Neubecker: Heraldik (1979),side 10, Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 12.
  3. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987).
  4. ^ Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 400.
  5. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 52 .
  6. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 40.
  7. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 42, 46 og 51.
  8. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 224-225.
  9. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 106-140.
  10. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 11-12.
  11. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25.
  12. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 86-87.
  13. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 27.
  14. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 27.
  15. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 28-32.
  16. ^ Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 400.
  17. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 166-179.
  18. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 88-142.
  19. ^ Cappelen: Norske slektsvåpen (1969), side 34-35.
  20. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 12-13.
  21. ^ Cappelen: Norske slektsvåpen (1969),side 29-35.
  22. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 236-239.
  23. ^ Geir Helgen: «Berlin-erklæringen om grunnregler for heraldisk utforming», Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 115, København mars 2017, side 238-240, og Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25-28.
  24. ^ Volborth:Heraldry – Customs, Rules and Styles (1981) .
  25. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25.
  26. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 49-51.
  27. ^ Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 400.
  28. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25-26.
  29. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 32-34.
  30. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 34.
  31. ^ Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 394-396.
  32. ^ Cappelen: Norske slektsvåpen (1969),side 36-39.
  33. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 38-39.
  34. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 96-104.

Litteratur

rediger

Andre land

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Våpen_(heraldikk)&oldid=24539635»