Vågehval

«Nordlig vågehval» omdirigeres hit. Se også sørlig vågehval.

Vågehval (Balaenoptera acutorostrata) er en art i finnhvalslekten, en slekt som inkluderer åtte arter og tilhører finnhvalfamilien, som totalt inkluderer tre slekter og ni eller ti (det hersker en viss uenighet) bardehvaler.

Vågehval
Vågehval i havflaten på Skjálfandi, Island Vågehval
Nomenklatur
Balaenoptera acutorostrata Lacépède, 1804
Populærnavn
vågehval, nordlig vågehval vanlig vågehval minkehval
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Hvaler
Familie		Finnhvaler
Slekt		Balaenoptera
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig
Økologi
Habitat:		marint
Utbredelse:
utbredt på den nordlige halvkule
Inndelt i
nordatlantisk vågehval nordstillehavsvågehval

Beskrivelse

Skjelett av vågehval (Museum Koenig,Bonn

En selvdød vågehval bukseres inn til Ystad småbåthavn 17. august 2016.

Foto: Jonn Leffmann

Vågehvalen blir omkring 7-10 meter lang og veier vanligvis 6-9 metriske tonn (maksimalt 10 tonn). Vågehvalen har en lang svart rygg og er hvit i buken. Den ble første gang identifisert av Lacépède i 1804.

Vågehval er den nest minste av bardehvalene, bare dvergretthvalen (Caperea marginata) er mindre. Gjennomsnittlig lengde er 6,9 og 7,4 meter for både hanner og hunner når de når paringsalder (6-8 år gamle). Anslag for maksimal lengde varierer fra 9,1 m til 10,7 m for hunner og 8,8 m til 9,8 m for hanner. Begge kjønn veier rundt 4-5 tonn ved kjønnsmoden alder. Vågehvaler er gravide i 10 måneder og kalvene er 2,4 til 2,8 meter lange ved fødselen. De nyfødte hvalene ammes i fem måneder.

Vågehvaler skiller seg fra andre hvaler med å ha et hvitt bånd på hver av sveivene. Kroppen er vanligvis sort eller mørkegrå på oversiden og hvit på undersiden. Mesteparten av hvalens rygg, inkludert ryggfinnen og blåsehullene (bardehvaler har to pustehull) dukker opp samtidig når hvalen går opp for å puste. Hvalen puster så 3-5 ganger i korte intervaller før den dypdykker i 2-20 minutter. Før et dypdykk bøyer hvalen ryggen betraktelig. Maksimal svømmehastighet for vågehvaler er blitt anslått til å være 20–30 km/t. Vågehvalen har mellom 240 og 360 bardeplater på hver side i overkjeven. Vågehvalen lever vanligvis i 30-50 år; i noen tilfeller kan de bli så gamle som 60 år.

Taksonomi

Mange regner sørlig vågehval som en underart av vågehval, og derfor regnet andre mål en de som oppgis her (siden den sørlige er større), men etter en avgjørelse i IWC i juni 2000 regnes de nå som separate arter og blir derfor også oppført slik her.

Vågehval (B. acutorostrata) er tidligere klassifisert under flere ulike vitenskapelige navn, blant annet som B. davidsoni (Cope 1872), B. minimia (Rapp, 1837) og B. rostrata (Fabricius, 1780), men disse navnene er ikke lenger gyldige.

Bestand og utbredelse

Den totale vågehvalbestanden beregnes å være rundt 184 000 (95 % konfidensintervall, IWCs vitenskapelige komité 2004) dyr i sentral- og nordøst-atlanteren. I 2005 var det ingen enighet om anslagene for nordstillehavet eller den sørlige halvkule.

IUCN lister vågehval som livskraftig (Least concern), da sist vurdert i 2008. Hos CITES står den på Appendix I (utrydningstruet) med unntak av vestgrønlandsbestanden, som blir nevnt i Appendix II (handelskontroll nødvendig).

I 2021 ble bestanden i norske farvann (basert på telling 2014-2019) anslått til 100.000-150.000 individer.

Hvalfangst

Norske vågehvalkvoter (blå linje, 1994-2006) og fangst (rød linje, 1946-2005) i antall dyr (fra offisiell norsk statistikk)

Utdypende artikkel: Hvalfangst

Hvalfangst er nevnt i norske skriftlige kilder så tidlig som år 800, og jakt på vågehval med harpun var vanlig i det 11. århundret. I vestnorge ble vågehval fanget i bukter og drept med bakterieinfiserte piler, en fangstmetode som fortsatte fram til det 20. århundret.

Ved slutten av 1930-tallet ble vågehval bytte for hvalfangere fra flere land, Brasil, Canada, Kina, Grønland, Japan, Korea, Norge, og Sør-Afrika. På den tiden ble vågehval vanligvis ikke jaktet på av store hvalfangst-operasjoner i sørhavene, på grunn av sin relativt beskjedne størrelse. Likevel, på begynnelsen av 1970-tallet, etter at større hvaler som seihvalen, finnhvalen og blåhvalen hadde blitt utsatt for overfangst, ble vågehvalen interessant også for disse gruppene. I 1979 var vågehvalen den eneste hvalarten som ble fanget av sørhavsflåter. Fangsten fortsatte i samme tempo til det generelle moratoriet på hvalfangst ble introdusert i 1982. Ifølge en studie av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) ble 116 000 vågehvaler fanget av hvalfangere mellom 1904 og 2000. Rundt 100 000 av disse ble fanget i sørhavene.

Etter moratoriet stanset det meste av vågehvalfangsten. Japan, og senere også Island (i august 2003), har likevel fortsatt å jakte på vågehval til vitenskapelige formål. Disse vitenskapelige formålene har blitt kritisert av mange organisasjoner for å være et dekke for kommersiell hvalfangst. Både Island og Japan har et langsiktig mål om å gjenoppta kommersiell hvalfangst. Norge fulgte moratoriet i begynnelsen, men protesterte mot det i IWC og gjenopptok kommersiell fangst i 1993. Norske hvalfangere fanget 639 vågehval i 2005. Kvoten for 2019 har blitt satt til 1278 dyr.

Vågehvalkikking

På grunn av at de er relativt tallrike blir vågehvaler ofte målet for hvalsafarier, som setter seil fra eksempelvis Isle of Mull i Skottland og Húsavík på Island. Vågene er ofte nysgjerrige og vil gjerne prøve seg på litt «menneskekikking». I motsetning til den spektakulært akrobatiske knølhvalen hever ikke vågehvalen halefinnen opp av vannet når de dykker, og de hopper sjeldnere over vannoverflaten. Dette, kombinert med det faktum at vågehvaler kan dykke under vann i så lenge som tjue minutter, har ført til at noen hvalkikking-entusiaster kaller dem «stinky minkes» (engelsk for stinkende vågehvaler). Dette navnet kan også brukes fordi det ofte er mulig å lukte ånden til en vågehval mens man observerer den fra en båt.

Kilder

• Fahey, B. 1999. Balaenoptera acutorostrata" (On-line), Animal Diversity Web. Accessed March 08, 2007
• Cetacean Specialist Group 1996. Balaenoptera bonaerensis. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 08 March 2007
• Balaenoptera acutorostrata (TSN 180524). Integrated Taxonomic Information System. Hentet ut 18. mars 2006.
• Balaenoptera bonaerensis (TSN 612592). Integrated Taxonomic Information System. Hentet ut 18. mars 2006.
• Branch, T. A., and D. S. Butterworth. 2001. Southern Hemisphere minke whales: standardised abundance estimates from the 1978/79 to 1997/98 IDCR/SOWER surveys. Journal of Cetacean Research and Management 3:143-174.
• Minke Whales, Rus Hoelzel og Jonathon Stern, ISBN 1-900455-75-7
• National Audubon Society Guide to Marine Mammals of the World, Reeves, Stewart, Clapham og Powell, ISBN 0-375-41141-0
• Whale Watching in Iceland, Asbjorn Bjorgvinsson og Helmut Lugmayr, ISBN 9979-761-55-5
• Whales & Dolphins Guide to the Biology and Behaviour of Cetaceans, Maurizio Wurtz og Nadia Repetto. ISBN 1-84037-043-2
• Encyclopedia of Marine Mammals, redaktører Perrin, Wursig og Thewissen, ISBN 0-12-551340-2

Eksterne lenker

• (en) vågehval – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) vågehval i Encyclopedia of Life
• (en) vågehval i Global Biodiversity Information Facility
• (no) vågehval hos Artsdatabanken
• (sv) vågehval hos Dyntaxa
• (en) vågehval hos Fossilworks
• (en) vågehval hos ITIS
• (en) vågehval hos NCBI
• (en) Kategori:Balaenoptera acutorostrata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Balaenoptera acutorostrata – detaljert informasjon på Wikispecies
• Project Minke – minke whales from the West Coast of Scotland Arkivert 6. mars 2021 hos Wayback Machine.
• Northeast Pacific Minke Whale Project Arkivert 28. mars 2010 hos Wayback Machine.