Wikipedia

Ulrich Mühe

tysk skuespiller

Ulrich Mühe (født 20. juni 1953 i Grimma som Friedrich Hans Ulrich Mühe, død 22. juli 2007 i Walbeck i Börde) var en tysk film- og teaterskuespiller. Han spilte familiefar i to av Michael Hanekes 90-tallsfilmer (Bennys video og Funny Games), men høydepunktet i karrieren var da han spilte hovedrollen som samvittighetsfull Stasioffiser i De andres liv fra 2006, som i 2007 ble belønnet med Oscar for beste utenlandske film. Det var samtidig en av Mühes siste roller. Han var far til skuespilleren Anna Maria Mühe.

Ulrich Mühe
FødtFriedrich Hans Ulrich Mühe
20. juni 1953[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Grimma[5]
Død22. juli 2007[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (54 år)
Walbeck
BeskjeftigelseSceneinstruktør, teaterskuespiller, filmskuespiller, fjernsynsskuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedHochschule für Musik und Theater Leipzig
Theaterhochschule Leipzig
EktefelleJenny Gröllmann (1984–1990)
Annegret Hahn
Susanne Lothar (1997–2007)
BarnAnna Maria Mühe
Andreas Mühe
Sophie Mühe
NasjonalitetTyskland
Øst-Tyskland
Medlem avAkademie der Künste Berlin
Akademie der Künste der DDR
Bayerische Akademie der Schönen Künste
UtmerkelserKainz-medaljen
Bayerns fjernsynspris (2005) (sammen med: Der letzte Zeuge, Gregor Edelmann)[7]
Den europeiske filmprisen for beste skuespiller (2006) (for verk: De andres liv, tema for: 19th European Film Awards)[8]
Berliner Bär (2000)
Aktive år1979–2007
IMDbIMDb
Ulrich Mühe på Commons

I Tyskland var han spesielt kjent for hovedrollen som Dr. Robert Kolmaar i TV-serien Der letzte Zeuge. Han vokste selv opp i DDR, og engasjerte seg i 1989 i demonstrasjoner mot kommunistregimet.

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Ulrich Mühe var sønn av buntmakermester Hans-Günther Mühe.[9] Han vokste opp med broren Andreas, som senere fortsatte farens verksted.[10] Etter endt skolegang gikk han gjennom yrkesutdanning med abitur som faglært bygningsarbeider. Den påfølgende militærtjenesten, som han måtte avslutte tidlig på grunn av et magesår (etter eget utsagn ble to tredjedeler av magen fjernet), gjorde han ved DDRs grensetropper ved Berlinmuren. Fra 1975 til 1979 studerte han skuespill ved teaterakademiet «Hans Otto» i Leipzig.[11]

Politisk engasjement

rediger

I løpet av gjenforeningsperioden var Mühe involvert i offentlige diskusjoner i DDR og var en av initiativtakerne til demonstrasjonen den 4. november 1989 på Berlins Alexanderplatz. Han leste offentlig fra Walter Jankas bok Schwierigkeiten mit der Wahrheit på Deutsches Theater i Øst-Berlin, som da ble drevet av Dieter Mann. Denne boken var da ennå ikker i handel i DDR.

Dokumentasjon

rediger

I 1989-1991 dokumenterte regissøren Christoph Rüter prøvene til Heiner Müllers oppsetning av Hamlet/Machine på Deutsches Theater i Øst-Berlin, der Ulrich Mühe spilte hovedrollen: The Time is out of Joint/Die Zeit ist aus den Fugen (100 min., WDR). Samtidig viste filmen hvordan DDR svant bort. En annen dokumentar av Rüter, Jetzt bin ich allein, ble laget etter Ulrich Muehles død og ble først sendt på 3sat den 26. juli 2008, nær ettårsdagen for hans død.[12] Etter Müehes død laget sønnen Konrad kortfilmen Fragen an meinen Vater (2011).[13]

Strid med Jenny Gröllmann

rediger

I 2006, i et intervju for filmboken Das Leben der Anderen snakket Ulrich Mühe om påståtte uformelle kontakter mellom hans andre kone Jenny Gröllmann og HA II/13 fra MfS. Gröllmann innhentet deretter midlertidige forføyninger mot utgiveren av boken samt mot Mühe selv fra Berlins regionale domstol. Retten innvilget Gröllmanns søknad og forbød videre distribusjon av boken.[14] Retten avviste Mühes anke, og forbød ham å fortsette å utpeke Jenny Gröllmann som en uoffisiell kontakt, siden MfS-dokumentene kun ville gi «mistankemomenter», men ingen fakta.[15][16][17]

Privat

rediger

Mühe hadde to sønner fra sitt første ekteskap med dramaturgen Annegret Hahn (født 1951)[2]. I sitt andre ekteskap var Ulrich Mühe gift med skuespillerinnen Jenny Gröllmann (1947-2006) fra 1984 til 1990, som han møtte mens han filmet Die Poggenpuhls. Fra dette ekteskapet kom en datter, skuespillerinnen Anna Maria Mühe (født 1985).

Mühe møtte skuespillerinnen Susanne Lothar (1960–2012) på Salzburg-festivalen i 1990 under fremføringen av stykket Die Jüdin von Toledo og var gift med henne fra 1997 til sin død.[10] Han bodde sammen med henne og deres to barn først i Hamburg og fra 1999 i Berlin. Etter Ulrich Mühes død ble sønnen Jacob ivaretatt i formynderskap av skuespillerkollegaen Gesine Cukrowski..[18]

I mars 2007, kort tid etter å ha vunnet Oscar-utdelingen, ble han operert for magekreft.[19] Han bukket under for sykdommen i en alder av 54 år i sommerhuset sitt i Walbeck,[20] der den amerikanske skuespilleren Tom Cruise hadde besøkt ham ti dager før hans død.[21]

Ulrich Mühe ble posthumt gjort til æresborger av sin fødeby Grimma. Den tidligere Theodor-Körner-Strasse ble omdøpt til Ulrich-Mühe-Strasse.[22]

Karriere

rediger

Teater

rediger
 
Ulrich Mühe med Inge Keller (l.) og Simone von Zglinicki (r.) ved oppføringen av Ibsens Gjengangerne, 18. november 1983

Etter studiene ble Ulrich Mühe engrasjert ved Städtische Theater Karl-Marx-Stadt, før Heiner Müller i 1982 hentet ham til Berlin, der han begynte som gjesteskuespiller ved Volksbühne. I 1983 ble Mühe ensemblemedlem ved Deutsches Theater, der han overbeviste i roller i Egmont (1986), Lessings Philotas og som patriarken i Nathan der Weise (1988) og ble ensembelets store stjerne. Særlig ble fremhevet Mühes tittelrolletolkning i Hamlet og i Die Hamletmaschine inscenert av Heiner Müller i 1989.

Etter det politiske vendepunkt i Øst-Tyskland hadde han vekslende teaterengagementer, blant annet ved Burgtheater under Claus Peymann (Clavigo av Goethe med Andrea Clausen og Paulus Manker, og Peer Gynt), og i 1990 ved Salzburger Festspiele som kong Alphons i Die Jüdin von Toledo (miedSusanne Lothar). Fra sent i 1990-årene viet han seg atter sterkere til scenen og spilte i 1999 i Hamburger Kammerspiele inSarah Kanes Gesäubert (regi: Peter Zadek) og ved Wiener Burg 'Henri' i Yasmina Rezas Drei Mal Leben (regi: Luc Bondy). Ved siden av sceneproduksjoner som Wittgenstein Incorporated (Wiener Festwochen, 2003) og Sarah Kanes Zerbombt (Berlin, 2005) var Mühe på litteraturhøytlesninger og lignende. 2004 insenerte han som teaterregissør dramaet Der Auftrag av Heiner Müller.

Mühe var medlem av Bayerische Akademie der Schönen Künste.

Film og fjernsyn

rediger

Fra 1983 medvirket Mühe i forskjellige kino- og fjernsynsfilmer. Hans kinodebutvar som „junger Mann“ i Olle Henry med Michael Gwisdek i hovedrollen. I 1985 spilte han dikteren Friedrich Hölderlin i Hälfte des Lebens av Herrmann Zschoche; hans daværende hustru Jenny Gröllmann spilte Hölderlins store kjærlighet, Susette Gontard. Han arbeidet flere ganger med Gröllmann; for eksempel i 1986 i den todels Das Buschgespenst og i 1988 i Polizeiruf 110: Flüssige Waffe.

Internasjonalt gjennombrudd fikk han i 1989 i hovedrollen som løytnant Theodor Lohse i Bernhard Wickis Das Spinnennetz. I 1992 spilte han i Helmut Dietls oscarnominerte Satire Schtonk! I I 1990 spilte han tittelrollen i filmatiseringen av Thomas Manns novelle Der kleine Herr Friedemann.

Etter at han i 1990 ble kjent med Susanne Lothar på Salzburger Festspielen, spilte han flere ganger mot henne, som i Detlef Rönfeldts todels Das tödliche Auge (1993), i filmene Das Schloß (1997, basert på Franz Kafkas roman) og Funny Games (1997) under den østerrikske regissør Michael Haneke, og i NDR-Tatort Traumhaus del av etterforskerteamet Stoever og Brockmöller.

I 1994 spilte han egyptologen dr. Heinrich Gützkow sammen med Iris Berben i filmversjonen av Uwe Timms barnebok Rennschwein Rudi Rüssel.[23] Med Berben var han i 1995 å se som Jakob Seiler i ZDF-krimien Rosa Roth – Lügen. I Erich Loest-romanversjonen av Nikolaikirche spilte han sogneprest Ohlbaum. Fra 1998 til sin død var han ved Gesine Cukrowskis rettsmedisineren dr. Robert Kolmaar i ZDF-krimserien Der letzte Zeuge.

I 2000 hadde han dobbeltrolle i forvekslingsparodien Goebbels und Geduldig. I 2002 var han SS-mann i Der Stellvertreter. I 2004 var han Stasi-kapteinen Gerd Wiesler i Florian Henckel von Donnersmarcks kinofilm Das Leben der Anderen, som vant Oscar i 2007, og mange andre filmpriser.

I 2006 ble Nemesis innspilt; den kunne ikke vises på grunn av en rettstvist. Men etter hans død kunne det likevel skje, i 2010.[24]

Hørespill

rediger

Ulrich Mühe var med på hørespill og leste også inn lydbøker.

Filmografi (utvalg)

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Ulrich Muhe, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ulrich-Muhe, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000020121, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Friedrich Hans Ulrich Mühe, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id muhe-friedrich-hans-ulrich, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.stmwi.bayern.de, besøkt 22. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ arkiv-URL web.archive.org, www.europeanfilmacademy.org, besøkt 29. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ 125 Jahre Richard Förster, Pelz, Leder, Mode. Firmenchronik, Werdau 1. oktober 2006.
  10. ^ a b Zerbrochen. Arkivert 2. januar 2016 hos Wayback Machine. I: Berliner Zeitung, 26. juli 2007; Nachruf
  11. ^ Mal:Munzinger
  12. ^ Pathos, messerscharf'. 
  13. ^ Fragen an meinen Vater. Berlinale Shorts, Berlinale 2011
  14. ^ Das Leben der Anderen: Gericht stoppt Suhrkamp-Buch. I: Spiegel Online, 13. april 2006
  15. ^ Mühe-Prozess: Gröllmann darf nicht IM genannt werden. I: Spiegel Online, 4. juli 2006
  16. ^ Jenny Gröllmann: „Ich muss das zu Ende bringen – meinetwegen bis zum Tod“. Stern Online, 19. juli 2006.
  17. ^ Im Audiokommentar des Films Das Leben der Anderen weist der Regisseur Florian Henckel von Donnersmarck darauf hin, dass die Birthler-Behörde Ulrich Mühe von Jenny Gröllmanns IM-Tätigkeit bestätigt habe, er sie aber nicht als solche bezeichnen dürfe, genauso wenig wie Bärbel Bohley, die eine ebensolche Tätigkeit ihres Anwalts Gregor Gysi zwar bestätigen könne, eine Bezeichnung Gregor Gysis als „IM-Notar“ jedoch unter Strafe verboten sei. Die verantwortliche Vertriebsfirma der DVD verpflichtete sich im Dezember 2006 schriftlich, diese Passagen zukünftig nicht mehr zu verbreiten.
  18. ^ «Mühes Sohn will schauspielern - B.Z. – Die Stimme Berlins» (på tysk). 25. januar 2009. Besøkt 7. juni 2023. 
  19. ^ Ja, ich habe Krebs. Welt Online, 21. juli 2007
  20. ^ Benedikt Vallendar Sein anderes Leben. Justament, lest 25. juni 2016.
  21. ^ Hahne, Dieter: Warum unser Bürgerhaus den Namen 'Ulrich Mühe' trägt, i: Heimatgrüße aus Walbeck (Hrsg. von Dietmar Pätz, Dieter Hahne und Jutta Pätz), Gestaltung: Meiling Druck, Haldensleben 2015, Seite 65.
  22. ^ Simone Kaempf (20. juni 2023). «Grimma bekommt Ulrich-Mühe-Straße». nachtkritik.de. Besøkt 19. juni 2023. 
  23. ^ «KJK - Ausgabe 62-2/1995 - RENNSCHWEIN RUDI RÜSSEL». Besøkt 21. juli 2012. 
  24. ^ Artikel Arkivert 7. mars 2017 hos Wayback Machine. auf Focus.de av 14. november 2012, lest 14. november 2012.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ulrich_Mühe&oldid=24100412»