Norsk Kvinnesaksforening

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) er en norsk tverrpolitisk organisasjon som arbeider for et likestilt samfunn og alle jenters og kvinners menneskerettigheter. Den ble etablert i 1884 og er landets eldste politiske organisasjon etter Venstre. NKF står i en bred og inkluderende, progressiv og liberal kvinnesakstradisjon forankret i menneskerettighetene og det liberale demokratiet, og arbeider holistisk for jenter og kvinner i all sin mangfoldighet. Foreningen favner politisk bredt med medlemmer fra SV til Høyre og har alltid vært åpen for alle uansett kjønn. NKF introduserte likestillingsideen i norsk politikk og var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som mål. På norsk ble begrepet kvinnesak tradisjonelt brukt om den liberale kvinnesakstradisjonen NKF representerte, i ny tid også kalt liberal feminisme. Foreningen består av et landsforbund som ledes av et sentralstyre og av lokallag i flere store byer, og har hovedkontor på Majorstuen i Oslo. NKF er den norske seksjonen i International Alliance of Women (IAW), som historisk var den fremste internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett. NKF arvet formelt Landskvindestemmeretsforeningens IAW-medlemskap i 1937, men anser seg selv som en av IAWs stiftere i 1904.

Norsk Kvinnesaksforening
NKFs kontorer i Majorstuveien 39 i Oslo
Org.form		Forening/lag/innretning
Org.nummer		975659720
Stiftet		28. juni 1884
Land		Norge
Hovedkontor		Oslo
		Anne Hege Grung (2020)
Medlemskap		International Alliance of Women
Fokus		Likestilling
Formål		Likestilling
Metode		Lovreform, politisk påvirkning, opplysningsarbeid
Ideologi		Liberal feminisme, Interseksjonell feminisme, likestilling, menneskerettigheter, progressivisme, liberal internasjonalisme
Tidsskrift		Nylænde Kvinnesaksnytt
Grunnlegger(e)		Gina Krog, Cecilie Thoresen, Hagbart Berner
Nettsted		kvinnesak.no (nb) kvinnesak.no (en)
Erstatter		Diskusjonsforeningen Skuld

NKF ble grunnlagt for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet» etter initiativ fra Gina Krog, Cecilie Thoresen og Hagbart Berner av 171 kjente kvinner og menn (84 kvinner og 87 menn), blant dem et halvt dusin statsministre. Stifterne var inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA, særlig forløperne til League of Women Voters, Gina Krog gikk aktivt inn for «den amerikanske plattform» og NKF har i det hele alltid vært inspirert av amerikansk liberal feminisme. NKF er tradisjonelt den sentrale organisasjonen innen den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen og hadde lenge nære bånd til Venstre. NKFs utgangspunkt har alltid vært kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, og NKF har alltid fokusert på politisk og rettslig reform for å fremme likestilling innenfor rammen av det liberale demokratiet. NKF-leder Ragna Nielsen sa at «kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker». NKFs viktigste leder i etterkrigstiden, Eva Kolstad, beskrev kvinnesak som en kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner», og understreket at kvinnesak angår hele samfunnet. NKFs arbeidsform er samarbeid med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora, særlig FN. NKF er tradisjonelt en relativt teknokratisk, hierarkisk og formell organisasjon som prioriterer saksfokusert lobbyvirksomhet gjennom myndighetskontakt. NKF har alltid hatt et nært forhold til og bidratt vesentlig til å forme den offisielle likestillingspolitikken i Norge. Foreningen har alltid omfattet mange jurister og andre akademikere, og ser det som sin oppgave å gå foran for å gjennomføre progressive reformer for å fremme et likestilt samfunn. NKF-leder Margarete Bonnevie sto for en bred, liberal visjon for kvinnesaksbevegelsen og beskrev foreningen som «kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen. Fra etableringen favnet foreningen både progressive og likestillingsorienterte kvinner og menn. NKF utgav tidsskriftene Nylænde og Kvinnesaksnytt. NKF har et nært samarbeid med de nordiske søsterorganisasjonene i IAW, Kvenréttindafélag Íslands, Dansk Kvindesamfund og Fredrika Bremer-förbundet, og tradisjonelt et nært forhold til Venstrekvinnelaget. NKF tok initiativ til etableringen av bl.a. Norske Kvinners Sanitetsforening og Sex og Politikk, og mange NKF-medlemmer ble også tidlig engasjert i Amnesty. NKF har siden 1894 hatt en stilisert solsikke som symbol, symbolet som fra 1860-årene ble brukt av den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen.

NKF har i tråd med sin brede liberale forankring og rettslige orientering et menneskerettsperspektiv på arbeidet for likestilling og alle jenters og kvinners rettigheter. Aslaug Moksnes understreket at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner – kontra særstilling – som har framtida for seg». Rosemarie Tong beskriver den liberale kvinnesaksbevegelsens mål siden 1800-tallet som «et rettferdig og medmenneskelig samfunn der friheten blomstrer». Foreningens tradisjonelle hovedsaker er kvinners politiske rettigheter (som valg- og stemmerett), juridisk likestilling, representasjon av kvinner i politikken, likestilt utdanning og arbeidsliv, og økonomisk rettferdighet mellom kjønnene. NKF arbeidet i etterkrigstiden for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, etableringen av Likestillingsombudet og for gjennomføring av FNs kvinnekonvensjon. NKF arbeider også mot vold mot kvinner og for å få kvinne- og likestillingsperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, forankret i et liberalt internasjonalistisk grunnsyn. Kvinnesaksbevegelsen har også lang tradisjon for å engasjere seg for likestilt og inkluderende språk. Kvinnesaksbevegelsens grunnleggende prinsipp er at alle uavhengig av kjønn skal ha like rettigheter, friheter og muligheter, og NKF har alltid forstått begrepet kvinnesak som ensbetydende med hovedmålet om likestilling. For NKF har det alltid vært sentralt at kvinnesaken ikke er noen kamp mot menn, men først og fremst den kampen både kvinner og menn kjemper sammen for et likestilt samfunn.

NKF-leder Eva Kolstad var den første rikspolitikeren som offentlig forsvarte skeives rettigheter. Fra slutten av 1900-tallet tok kvinnesaksbevegelsen gradvis en interseksjonell vending, i tråd med utviklingen i forståelsen av kvinners menneskerettigheter og kvinnesaksbevegelsens tradisjon som menneskerettsorientert, progressiv bevegelse, og påvirket av feminismens tredje bølge. IAW-president Marion Böker sa i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement» at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse. Under kvinnekommisjonsmøtet i FN i 2021 arrangerte IAW og søsterorganisasjonen Kvenréttindafélag Íslands (KRFÍ) et forum der Böker diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og skeiv solidaritet og motvirke transfiendtlige stemmer. Kvinnesaksbevegelsens inkluderende og menneskerettsorienterte feminisme er forankret i den internasjonale kvinnesaksforeningens, IAWs, prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».

Historie

Norges første kvinnelige student Cecilie Thoresen var første præsidentinde i Diskusjonsforeningen Skuld. Hennes kamp for å få ta examen artium ledet til etableringen av Skuld og siden NKF, der hun ble nestleder. Hun var aktiv i Venstre og hennes liberale grunnsyn preget også hennes engasjement i kvinnesaksbevegelsen.

Maleri: Erik Werenskiold

Kampen for utdanning og Diskusjonsforeningen Skuld

Utdypende artikkel: Diskusjonsforeningen Skuld

Nissens Pikeskole spilte en avgjørende rolle i etableringen av kvinnesaksbevegelsen, og miljøet rundt skolen stod sentralt i etableringen av Diskusjonsforeningen Skuld og NKF.

I 1883 etablerte seks unge kvinner (i alderen 17–25) Diskusjonsforeningen Skuld. Stifterne var de første kvinnene som tok høyere utdannelse, og foreningens første præsidentinde ble Cecilie Thoresen, Norges første kvinnelige student. De andre stifterne var Thoresens venninne Anna Bugge, Marie Holst, Minda Ramm, Laura Rømcke og Betzy Børresen. Foreningen tok navnet fra nornen Skuld, som symboliserte fremtiden i norrøn mytologi.

Tre av de seks stifterne av Skuld, Anna Bugge, Marie Holst og Minda Ramm, sammen med sine matematikklærere løytnant Michael Hall og kandidat Thrane (1886)

Foreningen Skuld sprang ut av kampen for å åpne høyere skoler og universiteter for jenter og kvinner i 1870- og 1880-årene. Nissens Pigeskole spilte en avgjørende rolle i denne kampen, og miljøet rundt skolen kom senere til å spille en viktig rolle i etableringen av Skuld og NKF. Skolen var i andre halvdel av 1800-tallet landets fremste utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner, og også den første institusjonen som begynte med høyere utdannelse for kvinner. I 1877 henvendte bestyrerne og eierne av Nissens Pigeskole – B.C. Pauss (gift med Gina Krogs ungdomsvenninne Henriette Pauss), J.C. Keyser og Einar Lyche – seg til Kirke- og undervisningsdepartementet og la frem et forslag til lov om middelskoleeksamen for jenter, som ble startskuddet for en omfattende åpning av adgangen til formell høyere utdannelse for kvinner. Stortinget støttet forslaget og året etter fikk Nissens Pigeskole som første skole rett til å holde middelskoleeksamen for jenter.

Blant elevene på det første middelskolekurset ved Nissens Pigeskole var Cecilie Thoresen og Anna Bugge. I Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907 fortalte Thoresen at «jeg var allerede blit 20 aar, men bestemte mig til at ta middelskoleexamen for saa senere at bli no». Etter å ha fullført middelskoleeksamen ved Nissens Pigeskole i 1879 ønsket Thoresen å ta examen artium, som fortsatt bare var åpen for menn. Hun tok kontakt med venstrepolitikeren Hagbart Berner, som fremmet et privat lovforslag overfor Stortinget. Dette ble vedtatt 30. mars 1882 og samme år tok hun artium med laud og ble immatrikulert ved Det Kongelige Frederiks Universitet som første kvinne.

I 1883 startet løytnant Michael Hall et lite privat artiumskurs for kvinner, og noen av elevene på dette kurset dannet foreningen Skuld sammen med Cecilie Thoresen, den eneste kvinnen som hadde artium. Den første utenfor kretsen av stiftere som ble tatt opp som medlem var kvinnesaksforkjemperen Gina Krog. Krog hadde i 1880 gitt opp lærergjerningen og gått inn i det hun senere kalte «min kamptid». Hennes synspunkter ble formet av kontakten med ledere i den britiske og amerikanske liberale stemmerettsbevegelsen (suffragistene), og under et opphold i Storbritannia i 1880 ble hun kjent med Millicent Fawcett, som ble et stort forbilde for henne. Etterhvert som Skuld utvidet virksomheten og begynte å leie et lokale for sine stadig større møter ble Krog den dominerende skikkelsen i foreningen. Senere NKF-leder og «Statsministerinde» Randi Blehr ble også medlem kort etter stiftelsen.

Gjennom kontakten med andre progressive – på 1800-tallet kalt «radikale» – miljøer hovedsakelig knyttet til det nye partiet Venstre var Skuld i 1884 sentral i etableringen av Norsk Kvinnesaksforening, som en bredere koalisjon av kvinnelige og mannlige kvinnesaksforkjempere med betydelig politisk gjennomslagskraft. Tredve år senere skrev Gina Krog at «Skuld» dermed hadde «opfyldt sin mission».

Stiftelsen av NKF

Venstrepolitikeren Gina Krog tok sammen med stortingsrepresentant Hagbart Berner initiativ til å stifte NKF. Asta Nørregaards maleri av Krog eies av NKF.

Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet 28. juni 1884 for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet».

NKFs første leder Hagbart Berner var jurist, stortingsrepresentant for Venstre og den første redaktøren i Dagbladet

Initiativtagerne til etableringen av NKF var Gina Krog, resten av kretsen rundt Skuld og stortingsrepresentant for Venstre Hagbart Berner. Berner var også den første redaktøren for Dagbladet, og han var kjent for å tale kvinnenes sak i Stortinget og stod tidligere bak lovforslaget som gav kvinner rett til å ta artium og studere ved universitetet. Ved siden av Krog og Berner var Cecilie Thoresen blant de mest sentrale i etableringen.

NKF var fra begynnelsen åpen for både kvinner og menn og søkte å favne bredt blant progressive kvinner og menn. Gina Krogs viktigste forbilde var den amerikanske National Woman Suffrage Association, som ble ledet av de liberale kvinnesaksforkjemperne Susan B. Anthony og Elizabeth Cady Stanton og som var forløperen til League of Women Voters; Krog tok til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å arbeide for like rettigheter i Norge.

Grunnleggerne av NKF hadde en tydelig tilknytning til den politiske eliten i Norges da klart største parti Venstre og toneangivende venstremedier; Venstre ble etablert samme år som NKF og fikk i valget året etter 63,4 % av stemmene, og favnet dermed opprinnelig hele den parlamentariske venstresiden. I tillegg til Diskusjonsforeningen Skuld hadde NKF røtter i miljøene rundt landets ledende utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner, Nissens Pigeskole (grunnlagt 1849), Dagbladet (grunnlagt 1869), Nyt Tidsskrift (grunnlagt 1882), Kristiania Lærerindeforening (grunnlagt 1866) og Kristiania Læseforening for Kvinder. Leseforeningen hadde blitt grunnlagt av Hedvig Maribo med Camilla Collett som inspirator i 1874; Maribo hadde sammen med Henriette Wegner allerede i 1850 grunnlagt Norges eldste kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse.

Initiativtagerne klarte å mobilisere store deler av det politiske Norge som stiftere: Blant de 171 stifterne var det 87 menn og 84 kvinner, herunder en lang rekke stortingsrepresentanter, med ett unntak alle partiformennene og statsministrene fra Venstre frem til 1908/09, senere Høyre-statsminister Francis Hagerup (som markerte seg som Høyres fremste stemmerettsforkjemper), redaktørene for de store Venstreavisene og andre kjente personer fra det politiske og offentlige liv. Også Gina Krogs bror og Cecilie Thoresens senere ektefelle Fredrik Arentz Krog var blant stifterne.

Norsk Kvinnesaksforening var formelt partipolitisk nøytral, men i stor grad dominert av Venstrefolk, i en slik grad at den på 1800-tallet ble oppfattet som «den liberale kvinneorganisasjonen» og som et «underbruk» av Venstre. Kvinnesaksforeningen «ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. [...] Foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden». Tre av organisasjonens første ledere var også gift med statsministre fra Venstre, og mange andre kvinner som var aktive i organisasjonen var gift med fremtredende Venstre-politikere. Venstre satt i regjering det meste av tiden gjennom de første tiårene av NKFs eksistens, og tilknytningen til det dominerende regjeringspartiet gav NKF betydelig gehør hos myndighetene.

Statsminister, Høyre-leder og jussprofessor Francis Hagerup var medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i NKF

Det første hovedstyret i NKF bestod av leder Hagbart Berner og styremedlemmene Gina Krog, Cecilie Thoresen, Anna Stang, Francis Hagerup, Mathilde Schjøtt, Emil Nicolaysen og Olaf Skavlan. Berner foreslo Krog som leder, men hun takket nei. Krog var likevel foreningens dominerende skikkelse i dens første år, og hennes politiske linje vant tidlig frem. Camilla Collett ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet. Etter et år overtok «Statsministerinde» Anna Stang som foreningens leder. De opprinnelige vedtektene tilstrebet en omtrentlig kjønnsbalanse i styret, men fra 1885 ble fem av åtte styreplasser forbeholdt kvinner. ​Bestemte krav til medlemmenes kjønn ble fjernet etter noen år og frem til begynnelsen 1900-tallet hadde NKF som regel et eller to mannlige styremedlemmer, gjerne jurister som bistod foreningen med sin kompetanse. De første årene var disse særlig Francis Hagerup og senere regjeringsadvokat Annæus Schjødt.

I 1887, da den første utgaven av Nylænde kom ut, hadde NKF 564 medlemmer i hovedforeningen i Christiania, 183 medlemmer i Bergensavdelingen og 71 medlemmer i Trondheimsavdelingen. Medlemmene bestod overveiende av kvinner fra borgerskapet og liberale menn som tilhørte den reformvillige venstresiden i norsk politikk. Selv om NKF opprinnelig særlig hentet støtte fra den «radikale» (progressive) fløyen i Venstre fikk foreningen etterhvert en bredere støtte innen Venstre, samtidig som foreningen også fikk støtte av progressive høyrefolk.

Kampen for stemmerett

«Statsministerinde» Fredrikke Marie Qvam, NKF-leder 1899–1903, var en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister og ble omtalt som «Korridorenes Dronning». I perioden som NKF-leder var hun også leder i Norske Kvinners Sanitetsforening og Landskvindestemmeretsforeningen, som hun begge hadde grunnlagt.

I de første tre årtiene i NKFs historie stod kampen for kvinners stemmerett sentralt i kvinnesaken. Majoriteten i NKF med Gina Krog i spissen gikk inn for full likestilling med menn og vant raskt frem i foreningen med sitt syn, men valgte likevel å stifte to avleggere for å jobbe direkte med stemmerettssaken: Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Dette representerte ikke noe brudd med NKF, og medlemmene i begge disse organisasjonene var fortsatt med i NKF. NKF samarbeidet etterhvert nært med disse, og Landskvindestemmeretsforeningen var i hele sin eksistens i realiteten en datterorganisasjon av NKF med overlappende ledelse og politikk.

Internasjonalt var NKF og de norske stemmerettsforeningene med utspring i NKF knyttet til den etablerte, moderate kvinnestemmerettsbevegelsen – kalt suffragistene i engelskspråklige land – som vektla konstruktive reformer og arbeid gjennom parlamentariske kanaler og samarbeid med myndighetene, og som pleiet tett kontakt spesielt med ledende liberale politikere. NKFs britiske søsterorganisasjon ledet av den moderate (liberale) suffragistlederen Millicent Fawcett omtalte seg som «Law-Abiding Suffragists» for å markere distanse til de radikale suffragettene. Fawcett var selv et viktig forbilde for Gina Krog, også i valg av arbeidsform. I 1890-årene tok NKF og stemmerettsforeningene med utspring i foreningen etter initiativ fra Gina Krog solsikken og fargene gull og hvitt som symboler etter forbilde av den amerikanske liberale stemmerettsbevegelsen.

Maleri av Anna Rogstad på Stortinget. Rogstad var medstifter, styremedlem og æresmedlem i NKF og ble den første kvinnen som møtte på Stortinget

Ved siden av kampen for stemmerett engasjerte NKF seg fra 1880-årene mot prostitusjon og særlig for å få slutt på ordningen med offentlig prostitusjon, som skildret i romanen Albertine. NKFs fjerde leder Anna Bugge var særlig opptatt av kvinners økonomiske uavhengighet, og NKF engasjerte seg også for å bedre kvinners utdannelse og økonomi. NKF arbeidet også mot vold mot kvinner, og kjempet for politisk innflytelse for kvinner.

I 1895 ble «Statsministerinde» Randi Blehr leder for NKF; hun var gift med NKFs medstifter og æresmedlem, statsminister Otto Blehr, og var også en markant forkjemper for norsk selvstendighet fra Sverige og for humanitære saker. Hun ble i 1899 etterfulgt av «Statsministerinde» Fredrikke Marie Qvam. Qvam var gift med NKFs medstifter statsminister Ole Anton Qvam og ble regnet som en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister, og derfor omtalt som «Korridorenes Dronning». I 1903 ble Randi Blehr leder for andre gang, og da hun gikk av i 1922 hadde hun ledet foreningen i 23 år til sammen, herunder gjennom seieren i stemmerettskampen. I 1896 ble den humanitære organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening etablert etter initiativ fra NKF av Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Randi Blehr, og Qvam ledet sanitetsforeningen i 37 år. Sanitetsforeningen var opprinnelig tenkt som en kvinneorganisasjon for Norges Røde Kors, og ble en bred massebevegelse med 250 000 medlemmer på det meste. I styret de første årene av NKFs eksistens satt også blant andre Hildur Schirmer, Laura Rømcke og hennes mann, regjeringsadvokat Annæus Schjødt, Henrik Ibsens lege Edvard Bull og høyesterettsadvokat og Coop-grunnlegger Ole Dehli.

Det nordiske kvinnesaksmøtet i Christiania i 1902, i Gamle Festsal. NKF-leder Fredrikke Marie Qvam leder møtet.

Gustav Vigelands statue av Camilla Collett, laget på oppdrag fra NKF, avdukes i Slottsparken i 1911, med taler av NKFs Gina Krog og Hildur Schirmer. Schirmer er kledd i hvitt, som var den liberale kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsens viktigste farge sammen med gull.

NKF og datterorganisasjonen Landskvindestemmeretsforeningen stod bak underskriftsaksjonen i 1905, som samlet inn nærmere 300 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen fra kvinner som ikke fikk stemme. Da Stortinget i 1913 enstemmig vedtok stemmerett for kvinner var vedtaket i tråd med Landskvindestemmeretsforeningens lovforslag: «Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der».

Anna Rogstad, den første kvinnen som møtte på Stortinget, var medstifter, styremedlem og æresmedlem i NKF. Den første kvinnen som fikk fast plass på Stortinget, Karen Platou, var også NKF-medlem, og foreningens daværende leder Aadel Lampe var innvalgt som vararepresentant på den samme listen og valgkretsen som Platou.

I 1902 utlyste Norsk Kvinnesaksforening en konkurranse om et monument til hundreårsjubileet for Camilla Colletts fødsel. Oppdraget gikk etter en lang prosess til Gustav Vigeland, og statuen «I storm» i Slottsparken ble reist i 1911. Bak initiativet stod styremedlem i NKF Hildur Schirmer.

Nylænde

Utdypende artikkel: Nylænde

NKF utgav fra 1887 tidsskriftet Nylænde, redigert av Gina Krog og fra 1916 av Fredrikke Mørck. Krog var også tidsskriftets ansvarlige utgiver fra 1893, men NKF tok over ansvaret igjen i 1916. Tidsskriftet ble nedlagt i 1927. Det ble det viktigste kvinnesakstidsskriftet i Norge og et av landets mest innflytelsesrike politiske og kulturelle tidsskrifter i det hele tatt. Nylænde var det ledende organet for kampen for kvinners stemmerett, som Gina Krog mente var den viktigste kvinnesaken. Tidsskriftet var også et ledende organ for litteraturkritikk; Marius Wulfsberg ved Nasjonalbiblioteket uttalte at «det var Gina Krog og hennes anmeldere [i Nylænde] som gjorde Ibsen til en stor forfatter».

Politisk representasjon og likestilt utdanning og arbeidsliv

«Statsministerinde» Randi Blehr, NKF-leder 1895–1899 og 1903–1922

Etter at stemmerett ble oppnådd i 1913 arbeidet NKF for representasjon av kvinner i politikken og for kvinners likestilling i skole, utdanning og arbeidsliv. NKF fikk også et nært samarbeid med Venstrekvinnelaget, som ble etablert i 1911 i Kristiania. Et av foreningens mest offentlig aktive styremedlemmer i årene fra 1913 var Marie Kjølseth, en av Norges første kvinnelige leger. Foreningen samarbeidet fra 1916 med sine nordiske søsterorganisasjoner – Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands og Fredrika Bremer-förbundet – gjennom Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon. I 1919 deltok NKF-medlemmene Betzy Kjelsberg og George Wegner Paus ved etableringen av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen i Washington D.C., og NKF engasjerte seg sterkt i sammensetningen av den norske delegasjonen og for at den skulle ha en kvinnelig representant.

De to NKF-medlemmene Betzy Kjelsberg og George Wegner Paus deltok i etableringen av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. NKF engasjerte seg sterkt i sammensetningen av den norske delegasjonen.

Årene rundt 1930 var preget av redusert aktivitet i NKF, og foreningen fikk mer preg av en lukket klubb bestående av personer med lang fartstid i kvinnesaksbevegelsen. I 1936 overtok en gruppe hovedsakelig yngre kvinner med Margarete Bonnevie i spissen ledelsen i organisasjonen og innledet en ny og mer offensiv fase. Året etter ble Norges andre kvinnelige professor Ellen Gleditsch ny nestleder i NKF; Norges første kvinnelige professor Kristine Bonnevie var også NKF-medlem og svigerinne til den nye NKF-lederen. Blant andre sentrale var lege og stortingsrepresentant for Høyre Signe Swensson, som også ledet Norges yrkeskvinners landsforbund og som senere var NKF-leder en kort periode. I 1936 publiserte en rekke av foreningens prominente medlemmer, både gamle og nye, et opprop om å tegne medlemskap i foreningen; blant underskriverne var mange av tidens kjente kvinner, som Åse Gruda Skard, og en rekke menn, slik som Francis Bull og Annæus Schjødt d.e. (begge deres fedre var medstiftere og tidligere styremedlemmer), Knut Getz Wold og Jens Chr. Hauge. Etter forslag fra Bonnevie fikk NKF i 1936 ny formålsparagraf om å «virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund»; NKFs arbeidsform ble definert i § 2 som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene» samt opplysningsarbeid. Andreas H. Hvidsten skriver at «Bonnevies liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter – og en sterk tiltro til at en slik likestilling også vil føre til en større kulturendring hvor ‘meget som er skakt og vrangt [vil] bli rettet på, og at [...] mann og kvinne styrer samfund og hjem sammen.’ Dette ble også i stor grad NKFs standpunkt.»

I 1930-årene ble kvinner igjen presset ut av arbeidslivet, blant annet gjennom en bestemmelse om at kvinner som giftet seg kunne sies opp, og NKF arbeidet for å få slutt på diskriminering av kvinner i arbeidslivet gjennom offentlige reguleringer og lover, og gjennom diskriminering fra arbeidsgivernes side. NKF tok i 1950-årene initiativ til fjerningen av samskatten, som gjorde at det ikke lønnet seg for gifte kvinner å ha arbeid. I 1960-årene engasjerte NKF seg for å få slutt på at gutter hadde flere teoretiske fag i skolen enn jentene.

Aaslaug Aasland var et aktivt medlem av NKF siden hun var jusstudent tidlig i 1920-årene; hun ble i 1945 en av de første kvinnelige statsrådene etter forslag fra NKF, og var den første kvinnen som fungerte som Norges statsminister

Før 1936 var det liten kontakt mellom NKF og Arbeiderpartiet. Margarete Bonnevie mente at kvinnesaksforkjempere med tilhørighet i Arbeiderpartiet også burde være med i NKF, og fra 1936 sluttet enkelte arbeiderpartimedlemmer, kvinner og menn, seg til NKF. Blant kjente arbeiderpartipolitikere som tidlig ble med i NKF var Aaslaug Aasland og Jens Chr. Hauge. I 1950- og begynnelsen av 1960-årene stod likevel husmorideologien sterkt i Arbeiderpartiet og det var først og fremst Venstre og NKF som stod for likestillingsideen i norsk politikk. Da Arbeiderpartiet fra 1964 begynte å nærme seg NKFs likestillingspolitikk og hjertesaker – ikke minst lik rett til arbeid og felles ansvar for familielivet – startet en tilnærming mellom NKF og Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartimedlemmer ble et mer betydelig innslag i NKFs medlemsmasse, særlig fra 1970- og 1980-årene.

Den senere arbeiderpartipolitikeren Aaslaug Aasland meldte seg inn i NKF allerede som jusstudent i begynnelsen av 1920-årene og var et aktivt medlem av foreningen i mange tiår. I begynnelsen av juni 1945 rettet NKF en henstilling til Stortinget om at kvinner måtte få plass i den nye regjeringen, som ble publisert i en rekke av landets aviser. Foreningen foreslo Aaslaug Aasland som sosialminister, Ellen Gleditsch som kirke- og undervisningsminister og Sigrid Stray som justisminister. Einar Gerhardsen tok i november samme år Aasland inn i regjeringen som konsultativ statsråd, og hun ble senere sosialminister (1948) og fungerende statsminister (1953). Aasland var den første kvinnen som ledet et norsk departement og den første kvinnen som fungerte som Norges statsminister.

Etter en reform av organisasjonsstrukturen i 1946 rendyrket Norsk Kvinnesaksforening rollen som landsforbund; foreningen «tok mål av seg å trekke opp de store linjene for likestillingskampen, og la stor vekt på kontakt med myndighetene for å få gjennom nødvendige reformer». NKF skal «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd», erklærte Margarete Bonnevie i 1946. Hennes etterfølgere fulgte opp denne ambisjonen; den nye NKF-formannen Dakky Kiær beklaget i 1946 at Bonnevie «gikk fra borde nettopp nå når skipet skulle settes ut på storferd», men lovet at foreningen skulle arbeide videre på grunnlag av Bonnevies verk og kjempe for at kvinnene så verdien av økonomisk selvstendighet og ble gode samfunnsborgere.

Statlig institusjonalisering av likestillingsfeltet i etterkrigstiden

Minneplakett for NKF-leder, Venstre-leder, statsråd og likestillingsombud Eva Kolstad utenfor Venstres Hus; både NKF, Venstre og Likestillingsombudet har holdt til i bygningen.

IAW-president Hanna Rydh fra Sverige var en viktig inspirator for Eva Kolstad og for NKF i foreningens internasjonale orientering i etterkrigstiden

Eva Kolstad kom inn i foreningen som 28-åring i 1946 og ble dens mest markante lederskikkelse i etterkrigstiden, samtidig som hun var aktiv venstrepolitiker. Hun ble valgt til leder i 1956 og satt i 12 år. I Kolstads ledertid arbeidet NKF for en lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, som senere resulterte i likestillingsloven og etableringen av et statlig apparat for å fremme likestilling, herunder Likestillingsrådet og Likestillingsombudet. NKF har fra etterkrigsårene lagt stor vekt på likestilling som menneskerettighet og på arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet. Norges første kvinnelige høyesterettsdommer Lilly Bølviken var 1. nestleder i NKF 1960–1966.

NKF ble sammen med moderorganisasjonen International Alliance of Women (IAW) i Kolstads ledertid sterkt engasjert i internasjonalt samarbeid, særlig gjennom FN-systemet. NKF og IAW har siden arbeidet mye for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. I IAWs tidsskrift International Women’s News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program». IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, spesielt i utviklingsland. Den daværende IAW-presidenten Hanna Rydh fra Sverige var sterkt internasjonalt orientert, og arbeidet systematisk for å bygge opp samarbeid i utviklingsland. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president Margery Corbett Ashby. Rydh ble en viktig inspirator for NKF og Eva Kolstad, ikke minst i den internasjonale orienteringen i etterkrigstiden. IAW er – som NKF – historisk preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming», der eliten ses som de viktigste endringsagentene, samtidig som den hevdet å snakke for alle kvinner. IAW så det dermed som oppgaven til kvinner med høyere utdanning å gå foran for å fremme et mer likestilt samfunn, og arbeidet for dette gjennom tett kontakt med regjeringer og internasjonale organisasjoner.

Kolstad etterfulgte Margarete Bonnevie som norsk styremedlem i International Alliance of Women i 1949. Hun var svært aktiv i IAW helt frem til 1976, og ble gjennom IAW godt kjent med FN-systemet. Året etter at hun gikk av som NKF-leder ble hun valgt inn i FNs kvinnekommisjon som kandidat for regjeringene i alle de nordiske landene. Hun ble senere forbruker- og administrasjonsminister og leder i Venstre. Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale» i tradisjonen etter Margarete Bonnevie. I 1972 ble Likestillingsrådet etablert etter forslag fra NKF, og Eva Kolstad ble leder for rådet i 1975. Likestillingsrådet uttalte i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide». I 1978 fikk NKF gjennomslag for to av sine hjertesaker, likestillingsloven og etableringen av Likestillingsombudet, og Kolstad ble utnevnt til det første ombudet.

NKF ble i etterkrigstiden preget av at kvinnesak i økende grad ble sett i sammenheng med menneskerettsparadigmet og de fremvoksende internasjonale menneskerettssystemene. I programerklæringen i den første utgaven av Kvinnesaksnytt (1950) vektla NKF-leder Dakky Kiær menneskerettighetene og fremhevet FN-systemet som menneskerettighetenes viktigste forsvarer. Mange NKF-medlemmer var også engasjert i menneskerettsarbeid utenfor NKF, bl.a. som tidlige medlemmer av Amnesty International. NKF-medlemmer var også godt representert i Human-Etisk Forbund fra etableringen, og både Margarete Bonnevie og Eva Kolstad hadde sentrale verv i HEF.

NKF tok på landsmøtet i 1966 initiativ til å etablere en norsk avdeling i International Planned Parenthood Federation, nå kjent som Sex og Politikk. Legen Gertrud Günther, som i flere år var leder i Drammen Kvinnesaksforening, stod bak initiativet. NKF samarbeidet med Den norske lægeforening om etableringen.

NKF tok før valget i 1967 initiativ til den tverrpolitiske Aksjonen kvinner i kommunestyrene, som hadde som mål å øke kvinners politiske representasjon, og fikk med seg Einar Gerhardsen og Per Borten på aksjonen. Det ble gjennomført tilsvarende aksjoner i 1971 og 1979, i samarbeid med foreningens medlem og senere leder Torild Skard (de såkalte «kvinnekuppene»). I 1972 laget NKF i samarbeid med Dagbladet det første forslaget til en «kvinneregjering» i Norge.

Karin M. Bruzelius, NKFs leder 1978–1984 og 2018–2020 og norsk styremedlem i International Alliance of Women (IAW) 1979–1985. Bruzelius ble i 1989 Norges første kvinnelige departementsråd og i 1997 høyesterettsdommer

Kolstads politiske linje ble videreført av etterfølgerne, herunder Karin M. Bruzelius, som var NKFs leder 1978–1984 og norsk styremedlem i International Alliance of Women (IAW) 1979–1985, og som ble Norges første kvinnelige departementsråd i 1989 og senere høyesterettsdommer. NKF hadde fra starten svært nære bånd til Likestillingsombudet, ikke minst som følge av Kolstads arbeid som likestillingsombud og gjennom at institusjonen hadde kommet i stand etter forslag fra NKF.

I 1970 gikk NKF inn for selvbestemt abort, noe som bidro til et brudd med Norske Kvinners Nasjonalråd. På det tidspunktet var selvbestemt abort fortsatt omstridt i store deler av den borgerlige kvinnebevegelsen som NKF tilhørte, og standpunktet var for sin tid forholdsvis progressivt. NKF, en organisasjon med tradisjon for å være hierarkisk og sentralstyrt, og som så på seg som en «elitetropp» i likestillingskampen, hadde lenge også vært misfornøyd med de lokale kvinnerådenes innflytelse i nasjonalrådet. Abortsaken skapte likevel fortsatt uenighet gjennom deler av 1970-årene, og foreningens sekretær og høyrepolitiker Baby Johannessen, en representant for foreningens konservative fløy, gikk av i protest i 1973.

Flere yngre NKF-medlemmer var med å starte den andre feminismebølgen i Norge 1970 og landsstyremedlem i NKF Siri Nylander Mæland introduserte selve begrepet feminisme i norsk sammenheng. I kontrast til 1970-årenes nye og venstreradikale kvinneorganisasjoner holdt NKF likevel fast på sin egenart og sitt liberale samfunnssyn, og NKF er grunnleggende uenig med de venstreradikale organisasjonene både i analysen av samfunnet og målet for samfunnet, som for NKF er et likestilt samfunn forankret i det liberale demokratiet og menneskerettighetene. For NKF er kvinnesak heller ingen kamp mot menn, og NKF er opptatt av å kjempe sammen med menn for et likestilt samfunn. NKF oppfattet dessuten seg selv som en forening som var i en helt annen liga enn noen av de nye kvinneorganisasjonene, som en forening som søkte å være bredt representativ for kvinner og menn som arbeidet for et likestilt samfunn, og som var rundt hundre år eldre. Lønnå skriver at «som eneste kvinnesaksorganisasjon sto NKF hele tiden først og fremst for likestilling [...] Kvinnesaksforeningens viktigste virkemåte var kontakt med myndighetene i et jevnt og faglig solid arbeid. Den trakk til seg kvinner som var opptatt av en ryddig arbeidsstil på et faglig solid grunnlag, som ønsket en tverrpolitisk organisasjon som kunne samarbeide med staten, men som også hadde vilje til radikale [i betydningen progressive] standpunkter, for eksempel i abortsaken [...] foreningen var ikke så synlig i mediebildet som de nystartede organisasjonene, men på sitt eget område oppnådde den mye. Flere av de sakene som må regnes som NKFs spesialiteter, ble ført fram til seier i løpet av 70-tallet: kontroll av lærebøker med hensyn til kjønnsroller, forskrifter om likestilling som mål for skolen, oppretting av Likestillingsrådet, Likestillingsombudet og forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame». NKFs likestillingslinje «gikk av med seieren i den store ideologidebatten på 70-tallet» ved at «staten overtok foreningens grunnsyn». Blant de venstreradikale kvinneorganisasjonene ble NKF oppfattet som en klart borgerlig organisasjon; en studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg omtalte NKF som del av den borgerlige (og mer spesifikt borgerlig-liberale og borgerlig-progressive) feminismen og uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon». I 1977 foreslo Trondhjems Kvinnesaksforening at NKF skulle skifte navn for å tydeliggjøre at foreningen først og fremst står for likestilling. En del av bakgrunnen for forslaget var at begrepet kvinnesak ofte misforstås av personer utenfor kvinnesaksbevegelsen, som ikke er kjent med kvinnesaksbevegelsens liberale tradisjon og forståelse av kvinnesak som det samme som likestilling. Forslaget om navneendring fikk imidlertid ikke tilslutning, og flertallet la vekt på at navnet er svært tradisjonsrikt og at det ikke er noen motsetning mellom kvinnesak og likestilling; for NKF betyr kvinnesak kampen for et likestilt samfunn.

Blant viktige ledere i foreningen i 1980-årene var særlig Karin Bruzelius og Anne Kari Lande Hasle. Andre sentrale personer i foreningen var Bjørg Schonhowd Leite, Else Michelet og Annelise Høegh (stortingsrepresentant for Høyre). Leite hadde også etterfulgt Eva Kolstad som leder for det statlige Likestillingsrådet i 1979, var styremedlem i UNIFEM og hadde sentrale roller knyttet til likestillingsarbeidet i bistandsforvaltningen. Hasle ble i 1990 utnevnt til departementsråd i Barne- og familiedepartementet, og ble dermed den andre kvinnen etter Bruzelius som ble departementsråd i Norge. Styremedlemmet og juristen Rakel Surlien, som var miljøvernminister i Willoch-regjeringen og siden departementsråd i Justisdepartementet, var også Norges første medlem av FNs kvinnediskrimineringskomité i den perioden hun hadde verv i NKF.

I begynnelsen av 1980-årene stod Norsk Kvinnesaksforening bak opplysningskampanjen «Kvinner og valget» som ble finansiert av regjeringen. NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening, hadde fra 1970-årene en meget aktiv gruppe for kvinnerettet bistandspolitikk, u-landsgruppen, som gjorde en pionérinnsats på feltet. Dette markerte en økt vekt i NKF på det internasjonale likestillingsarbeidet og kvinners menneskerettigheter i utviklingsland. I 1989 var NKF sentral i TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden» og NKF var medstifter av TV-aksjonens etterfølger Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål i 1995.

Kvinnesaksbevegelsen som progressiv og likestillingsorientert bevegelse har lang tradisjon for å engasjere seg for likestilt/inkluderende språk, og bidro i etterkrigstiden til en kulturendring der kjønnede ord og titler som «lærerinne» og «frøken» gikk ut av bruk i Norge. For kvinnesaksbevegelsen har det alltid vært viktig at kvinner i samfunnet først og fremst skal ses på som mennesker – på lik linje med menn. Kvinnesaksbevegelsen har også engasjert seg for kjønnslikestilt språk i lovtekster, og fikk i etterkrigstiden gradvis gjennomslag for sitt syn. I 1979 innførte Justis- og politidepartementet retningslinjer for kjønnslikestilt språk i arbeidet med lovtekster. For kvinnesaksbevegelsen ble det også tidlig naturlig å støtte opp om en inkluderende språkutvikling mer allment.

Bredt menneskerettsfokus – NKF fra årtusenskiftet

NKF-lederne Torild Skard og Margunn Bjørnholt foran maleriet «Drømmen om freden» i Palais des Nations, Genève, 2014

I dag har NKF et bredt fokus på likestilling og alle jenters og kvinners menneskerettigheter i Norge og internasjonalt, og arbeider for gjennomføringen av FNs kvinnekonvensjon, for likestilling i arbeidslivet, for representasjon av kvinner i politikk, mot vold mot kvinner og for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. NKF fungerer som diskusjonsforum og høringsinstans for spørsmål som berører jenter og kvinner og er særlig aktiv i arbeidet overfor ulike FN-organer. Særlig perioden i årene frem til 2016 var en svært aktiv periode for NKF – den mest aktive på over tredve år – som også var preget av styrking av foreningens helhetlige menneskerettsperspektiv og det internasjonale arbeidet. NKF har på 2000-tallet lagt vekt på NKF som premissleverandør for den offisielle likestillingspolitikken i tradisjonen etter Margarete Bonnevie og Eva Kolstad, og på NKF som bindeledd mellom myndighetene og fagmiljøer. Aslaug Moksnes understreket i 2007 at «det er vår kamp for menneskerettigheter (...) som har framtida for seg».

NKF ble igjen mer aktiv i internasjonalt arbeid rettet mot FN-systemet etter at daværende seniorforsker ved NUPI Torild Skard, tidligere lagtingspresident (SV), assisterende utenriksråd, FN-direktør og styreleder i UNICEF, ble valgt til leder i 2006, og dette engasjementet ble videreført og utvidet under Skards etterfølger, professor Margunn Bjørnholt, som også satt i styret i NKFs internasjonale moderorganisasjon International Alliance of Women (IAW) og som var den mest aktive personen i IAWs ledelse sammen med den daværende presidenten Joanna Manganara. I Skards og Bjørnholts ledertid tok NKF en aktiv rolle i arbeidet med skyggerapporteringen om Norges gjennomføring av FNs kvinnekonvensjon til FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen), deltok med egne arrangementer under møtene i FNs kvinnekommisjon i New York og bygget ut NKFs internasjonale samarbeid, særlig innen IAW-familien og i FN-relaterte prosesser. NKF samarbeidet i denne perioden også nært med foreningens nærmeste søsterorganisasjoner i kvinnesaksbevegelsen, Dansk Kvindesamfund og Kvenréttindafélag Íslands. I Bjørnholts ledertid tok NKF i 2013 initiativ til etableringen av en bred og inkluderende paraplyorganisasjon, Norges kvinnelobby, som har som formål å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene for alle jenter og kvinner, særlig gjennom overvåkning av gjennomføringen av kvinnekonvensjonen i Norge, et av de viktigste menneskerettsinstrumentene som er relevante for kvinner samt minoritetskjønn, og som knyttet til seg en rekke eksperter med tilknytning til NKF, som Karin Bruzelius, Cathrine Holst, Anne Hellum og Hege Skjeie. NKL har et mer norsk fokus enn et av NKFs tidligere initiativer, Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål, og NKF vektla at FOKUS og Norges kvinnelobby vil utfylle hverandre. NKF la i tråd med sin egen forankring i menneskerettighetene vekt på at en organisasjon NKF har grunnlagt må arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, for alle jenter og kvinner uansett bakgrunn og identitet – herunder kjønnsidentitet og seksuell orientering – og dette ble nedfelt i vedtektene. NKF vurderte menneskerettighetene som et samlende grunnlag. NKF stod for planleggingen og i all hovedsak for oppbyggingen av prosjektet. NKF tok også en mer aktiv rolle i myndighetsdialogen i Norge, og som NKF-leder deltok Bjørnholt i den offisielle delegasjonen til FNs kvinnekommisjon. NKF engasjerte seg fra samme tid i økende grad i spørsmål om vold mot kvinner og Istanbul-konvensjonen som trådte i kraft i 2014. I tillegg stod særlig spørsmål om økonomisk likestilling og finansieringen av likestillingsarbeidet på agendaen for NKF.

Kvinnesaksbevegelsen som NKF tilhører har fra slutten av 1900-tallet i økende grad vektlagt et moderne interseksjonelt perspektiv, i tråd med sin menneskerettsorienterte og progressive politiske tradisjon og utviklingen i forståelsen av kvinners menneskerettigheter og likestillingspolitikk. Kvinnesaksbevegelsens inkluderende og menneskerettsorienterte feminisme er forankret i den internasjonale kvinnesaksforeningens, IAWs, prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige». Dette ståstedet deler den sterkt FN-orienterte kvinnesaksbevegelsen med f.eks. UN Women, som i 2024 minnet om at «feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ -personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet».

Rosemarie Tong skriver at den liberale kvinnesaksbevegelsen aksepterer kritikken for at de tidligere, på 1800-tallet og mye av 1900-tallet, var for lite oppmerksomme på andre kvinner enn den borgerlige, hvite middelklassen, og diskuterer bl.a. hvordan NKFs amerikanske pendant National Organization for Women etterhvert har fokusert mer på minoritetskvinner og hvordan minoritetskvinner har blitt mer aktive i den liberale kvinnesaksbevegelsen. NOW kaller seg idag «en interseksjonell (...) organisasjon med en holistisk tilnærming til kvinnesak» og uttaler at «som interseksjonelle feminister vet vi at mangfold er vår styrke». Kvinnesaksbevegelsens interseksjonelle vending skjedde gradvis i løpet av de siste årene av 1900-tallet og hadde allerede i 1990-årene bidratt til at bevegelsen hadde blitt mer opptatt av mangfoldet blant jenter og kvinner, og den har fortsatt etter årtusenskiftet. Hele kvinnesaksbevegelsen, herunder IAW-familien, er mot alle former for rasisme, transfobi og homofobi, som en del av kvinnesaksbevegelsens grunnverdier som menneskerettsorientert bevegelse i et moderne og demokratisk samfunn. I 2018 støttet NKF utvidelsen av det strafferettslige diskrimineringsvernet til å omfatte blant annet kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ved siden av blant annet seksuell orientering.

Christopher R. Fardan ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) skriver at Norge i 2020-årene har vært preget av en raskt voksende antigenderbevegelse, og at «transpersoner fortjener særlig oppmerksomhet og solidaritet». Iris B. Segers og Celestine S. Kunkeler ved C-REX skriver at antigenderbevegelser har dype røtter i antifeminisme. I flere land har også kvinnesaksbevegelsen i 2020-årene blitt utsatt for presskampanjer fra antigenderaktører. IAW-president Marion Böker uttalte i 2023 i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement» at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot antidemokratiske krefter og krefter på ytre høyre som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter. Böker poengterte at det for kvinnesaksbevegelsen er avgjørende å distansere seg fra miljøer som sprer hat mot transpersoner og sa at transfiendtlige aktører som opptrer i feminismens navn ved nærmere ettersyn viste seg å være «høyrevridde og rasister».

Oslo Kvinnesaksforening har uttalt at «anti-gender-bevegelsen jobber nå systematisk i en rekke land og i flere internasjonale fora for å reversere og underminere både kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter» og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT -organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene». NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884 og store inspirator og samarbeidspartner i alle år, Dansk Kvindesamfund, har uttalt at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ». Under kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte moderorganisasjonen IAW sammen med den nære søsterorganisasjonen Kvenréttindafélag Íslands (KRFÍ) et forum der Marion Böker fra IAW-styret diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan «styrke feministisk og skeiv solidaritet» i et klima der «transfiendtlige stemmer truer feministisk solidaritet», og KRFÍ uttalte at kvinnesaksbevegelsen arbeider «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa».

Fra 2010-årene har Venstre og Venstrekvinnelaget arrangert Kolstadseminaret om liberal feminisme og likestillingspolitikk, for å hedre minnet etter Eva Kolstad, NKFs viktigste leder i etterkrigstiden og Venstres første kvinnelige leder. På Kolstadseminaret i 2019 om de viktigste likestillingsutfordringene pekte likestillingsminister og NKF-medlem Trine Skei Grande på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid. I 2017 arrangerte MiRA-Senteret et dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme, der MiRA-Senterets leder og NKF-medlem Fakhra Salimi understreket at kvinners rettigheter ikke kan adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i vårt samfunn, og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen. Leder Naomi Ichihara Røkkum i Venstrekvinnelaget, en organisasjon med nære historiske bånd til NKF, uttalte på det samme møtet at «vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».

I 2016 ble Stortingets 1. visepresident Marit Nybakk (Ap) valgt som NKFs leder og tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland utnevnt til æresmedlem. I 2018 ble høyesterettsdommer Karin Bruzelius valgt til leder av NKF for andre gang etter å ha vært nestleder i Bjørnholts lederperiode. Diplomat, Ap-politiker og statsviter Helga Hernes ble utnevnt til æresmedlem. NKF har videreført sitt tradisjonelle fokus på FN-systemet og arbeidet med internasjonale konvensjoner knyttet til kvinners menneskerettigheter og likestilling, og foreningens rolle som bindeledd mellom myndighetene og fagmiljøer på bl.a. kvinneretts- og menneskerettsfeltet. Som følge av lavere aktivitet i kvinnesaksbevegelsen og NKF fra 2016 ble Kvinnesaksnytt nedlagt etter 66 år, sammen med NKFs nygrunnlagte tidsskrift Feministen og flere andre prosjekter.

Politisk plattform

NKF i kvinnebevegelsene og menneskerettsbevegelsene

Norsk Kvinnesaksforening tilhører tradisjonelt den bevegelsen som gjerne kalles den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen. Dette utgjør historisk den liberale, progressive og likestillingsorienterte grenen innen den større borgerlige kvinnebevegelsen – som selv tradisjonelt er forstått i motsetning til arbeiderkvinnebevegelsen. Den borgerlige kvinnebevegelsen favnet fra 1800-tallet både mer konservative miljøer som gikk inn for større respekt for kvinner, men uten å gå inn for fulle statsborgerlige rettigheter, og mer liberale og progressive miljøer som var kjennetegnet av fokuset på kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, med særlig vekt på stemmerett, rett til utdanning og økonomisk likestilling. Ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble skillet mer uttalt, og den borgerlige kvinnebevegelsen ble internasjonalt delt i to paraplyorganisasjoner: Den mer konservative International Council of Women (ICW) og den mer liberale International Woman Suffrage Alliance (nå International Alliance of Women; IAW) som ble etablert av den liberale fløyen etter at ICW vegret seg for å støtte kvinners stemmerett.

NKF hadde fra begynnelsen en vag formålsparagraf og rommet i begynnelsen både de progressive og mer moderate perspektivene innen den borgerlige kvinnebevegelsen, men fikk etterhvert en tydelig tilhørighet i den liberale og likestillingsorienterte delen av bevegelsen. NKFs stifter Gina Krog stod fra begynnelsen for en slik liberal linje, der målet var at kvinner skulle få fullverdige rettigheter som statsborgere. Da International Woman Suffrage Alliance ble etablert som paraplyorganisasjon for den liberale kvinnesaksbevegelsen, med vekt på formell likestilling, vedtok NKF å tegne medlemskap og sluttet seg politisk til denne organisasjonen (nærmere om formelt medlemskap under). Gjennom 1900-tallet og 2000-tallet har NKF holdt fast på et likestilt samfunn som kvinnesaksbevegelsens overordnede mål.

I Norge bestod kvinnesaksbevegelsen – den progressiv-liberale grenen av den borgerlige kvinnebevegelsen – primært av Norsk Kvinnesaksforening sammen med foreningens avleggere Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898), og Venstrekvinnelaget (1911). Samtidig hadde kvinnesaksbevegelsen en tilhørighet i den bredere borgerlige kvinnebevegelsen som også omfattet organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening, Hjemmenes Vel og Norske Kvinners Nasjonalråd.

For NKFs del er begrepet «kvinnebevegelse» noe upresist; NKF anser seg ifølge Aslaug Moksnes ikke egentlig som en «kvinneorganisasjon», men som en kvinnesaksorganisasjon, altså en organisasjon som arbeider for kvinners menneskerettigheter og et likestilt samfunn og som alltid har vært åpen for alle uansett kjønn. Under enhver omstendighet regner kvinnesaksbevegelsen seg som sin egen bevegelse med sin egen politiske tradisjon, og NKF og kvinnesaksbevegelsen skilte seg klart fra de fra radikale kvinnebevegelsene og -organisasjonene som oppstod i 1970-årene, både gjennom sin analyse av og mål for samfunnet, sin liberaldemokratiske og menneskerettsorienterte forankring, sin likestillingspolitikk og sin formelle og reformistiske arbeidsform. AKPs kvinnebevegelse hevdet f.eks. at NKF er reaksjonære og beskrev NKF som en borgerlig-liberal organisasjon som stod langt fra AKPs kvinnebevegelse. NKF er bare i en felles politisk bevegelse med de organisasjonene som deler NKFs idégrunnlag – (den borgerlige) kvinnesaksbevegelsen – spesielt med sine egne søsterorganisasjoner i IAW som NKF har samarbeidet nært med i langt over hundre år, som Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands og Fredrika Bremer-förbundet. I Norge har NKF tradisjonelt nære bånd til og deler i store trekk idégrunnlag med Venstrekvinnelaget, men er som tverrpolitisk organisasjon ikke bundet til partiet Venstre på samme måte. I mer begrenset og vekslende grad har NKF som sektorpolitisk organisasjon på kvinne- og likestillingsfeltet kunnet ha et visst praktisk samarbeid også med organisasjoner som står langt fra NKF politisk. Samtidig har NKF og kvinnesaksbevegelsen fornyet sin tenkning i tråd med samfunnsutviklingen og sin progressive tradisjon, og NKF gikk dermed i 1970-årene inn for selvbestemt abort. Dette representerte et brudd med den mest konservative fløyen av den borgerlige kvinnebevegelsen på den tiden, men var i tråd med endringene i rådende oppfatninger i samfunnet i tiårene som fulgte. På 2000-tallet har kvinnesaksbevegelsen også tatt en mer interseksjonell vending, i tråd med utviklingen i forståelsen av menneskerettigheter og likestillingspolitikk, og kvinnesaksbevegelsens egen tradisjon som progressiv og menneskerettsorientert bevegelse.

Som menneskerettsorientert bevegelse står kvinnesaksbevegelsen også nær andre menneskerettsbevegelser, og det ble derfor tidlig naturlig for mange i kvinnesaksbevegelsen å engasjere seg også i generelle menneskerettsorganisasjoner (som f.eks. Amnesty). Kvinnesaksbevegelsen deler mye av sitt overordnede idégrunnlag og samfunnssyn med andre menneskerettsbevegelser og generelle menneskerettsorganisasjoner.

Grunnsyn: Likestilling som hovedmål

Margarete Bonnevie, NKFs leder 1936–1946, sa at NKF skal arbeide for løsninger som er til beste for alle kvinner og samfunnet, «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd». Bonnevies liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter.

I programerklæringen i den første utgaven av Kvinnesaksnytt (1950) vektla NKF-leder Dakky Kiær menneskerettighetene og fremhevet FN-systemet som menneskerettighetenes viktigste forsvarer. Fra etterkrigsårene ble menneskerettsparadigmet kraftig styrket innen kvinnesaksbevegelsen, og perioden markerte en ny giv for den liberale internasjonalismen, også innen kvinnesaksbevegelsen

Eva Kolstad, NKFs leder 1956–1968, ble likestillingsminister, Venstre-leder og Norges første likestillingsombud. Kolstad var sterkt inspirert av tidligere NKF-leder Margarete Bonnevie og den svenske IAW-presidenten Hanna Rydh.

Høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius under en forelesning om menneskerettighetenes stilling i norsk rett

Norsk Kvinnesaksforening kjemper for alle jenters og kvinners rettigheter og har et likestilt samfunn som overordnet mål. NKF er den viktigste organisasjonen innen den tradisjonelle borgerlige eller liberale kvinnesaksbevegelsen, og står for en inkluderende og progressiv liberal feminisme – tradisjonelt kalt kvinnesak på norsk. NKF har et menneskerettsperspektiv på arbeidet for likestilling og tar hensyn til et moderne interseksjonelt perspektiv, i tråd med utviklingen i tenkningen om menneskerettighetene og den liberale feminismens omfavnelse av en interseksjonell analyse i moderne tid. Harriet Bjerrum Nielsen har uttalt at NKF «har alltid vært liberal og bredt engasjert [og] ikke fløypolitisk». Foreningen arbeider «for å fremme jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling gjennom konstruktive politiske og rettslige reformer forankret i det liberale demokratiet» og har som grunnleggende prinsipp at alle uavhengig av kjønn skal ha samme rettigheter og muligheter i samfunnet. NKF arbeider mot alt som medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer jenter og kvinner og hindrer likestilling. NKF er tverrpolitisk og derfor åpen for alle som støtter dette målet, uavhengig av partitilhørighet. NKF har som mål å ivareta interessene til alle som identifiserer seg som jenter og kvinner og har alltid søkt bred politisk støtte for sine synspunkter, og mener den tverrpolitiske tilnærmingen er den mest effektive måten å oppnå praktiske resultater for kvinners rettigheter gjennom. Kvinnesaksbevegelsen har alltid bygget på en immanent (innenfra) og konstruktiv kritikk av liberale stater, og hatt som mål å endre samfunnet gjennom reform. NKF beskriver seg som «en inkluderende og tverrpolitisk feministisk organisasjon som består av kvinner og menn som kjemper for alle jenter og kvinner» og som har likestilling som mål. NKF introduserte likestillingsideen i norsk politikk og var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som mål.

NKF-leder Ragna Nielsen uttalte at «kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker». NKF-leder Margarete Bonnevie forstod kvinnesak som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter. NKF-leder Eva Kolstad sa at kvinnesak er «en kamp for det frigjorte menneske» og et likestilt samfunn. NKF-leder Karin M. Bruzelius har uttalt at NKF med kvinnesak «faktisk egentlig mener likestilling». Foreningens æresmedlem og historiker Aslaug Moksnes har uttalt at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner – kontra særstilling – som har framtida for seg». I programerklæringen i den første utgaven av Kvinnesaksnytt (1950) vektla NKF-leder Dakky Kiær menneskerettighetene og beskrev kvinnesakens oppgave som å «vekke kvinnene så de ser sitt ansvar og setter sine krefter inn på å leve et menneskelig og samfunnsmessig sett fullverdig liv, og samtidig søke sammen med mennene å utvikle samfunnet derhen, at dette blir mulig for alle individer». Eva Kolstad skrev i Kvinnesaksnytt i 1959:

Det vi vil fram til er et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner [...] Kvinnesak er derfor nå like lite som før kamp mot menn. Det er en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, for videre åndelig frigjøring. Problemet gjelder alle menn og alle kvinner, det gjelder familien – og samfunnet».

Eva Kolstad, NKF-leder, Kvinnesaksnytt, 1959

I Norge ble begrepet kvinnesak tradisjonelt bare brukt om den borgerlige, liberale kvinnesakstradisjonen som NKF var den fremste representanten for og som hadde politisk og juridisk likestilling som hovedmål, en politisk tradisjon som i moderne tid også er kjent som liberal feminisme. Rosemarie Tong skriver at den liberale feminismens mål er å skape «et rettferdig og medmenneskelig samfunn der friheten blomstrer». For kvinnesaksbevegelsen som NKF tilhører er det liberale demokratiet en selvsagt forutsetning for bevegelsens arbeid; «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program» het det i IAWs tidsskrift International Women's News i 1946. Liberal feminisme med sin vekt på likestilling og konstruktivt samarbeid med myndighetene er grunnlaget for den offisielle likestillingspolitikken i mange vestlige land og innen FN-systemet. Liberal feminisme «sies ofte å være feminismens urmor; dens lange historie strekker seg helt tilbake til opplysningstiden» og den fokuserer tradisjonelt på den offentlige sfæren, som politikk og arbeidsliv. NKF var lenge skeptisk til det nye begrepet feminisme fordi det kunne «skape unødige motsetningsforhold til menn», men etter at begrepet fikk en mer allmenn aksept har NKF fra 1980-årene også definert seg som feministisk. NKF bruker i dag begrepet feminisme synonymt med kvinnesak, forstått som kampen for et likestilt samfunn, og i tråd med hvordan begrepet forstås i en liberalfeministisk tradisjon. Cathrine Holst har uttalt at

Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen var (…) liberal eller liberalfeministisk. De borgerlige kvinnesakskvinnene kjempet for at kvinner skulle få statsborgerlige friheter og rettigheter: ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, stemmerett, organisasjonsfrihet, arverett, eiendomsrett og næringsfrihet – og for kvinners adgang til utdanning og yrkesliv. Kvinner burde kort sagt få de samme frihetene og rettighetene som menn.

Cathrine Holst

Begrepene «borgerlig» og «liberal» skal forstås svært bredt og inkluderende, og ikke uten videre i moderne partipolitisk sammenheng: Utgangspunktet for kvinnesaksbevegelsen er kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, og bevegelsen henter oppslutning fra alle som kan dele dette målet. Derfor strekker kvinnesaksbevegelsen og NKF seg idag fra partier som SV til Høyre. Med kvinnesak og feminisme mener NKF dermed kampen for et likestilt samfunn og alle jenters og kvinners rettigheter på demokratisk grunn og informert av en menneskerettstenkning. For NKF er det derfor et grunnleggende poeng at kvinners rettigheter og menneskerettigheter for alle er to sider av samme sak. For NKF har det alltid vært sentralt at kvinnesaken ikke er noen kamp mot menn, men først og fremst en kamp for et likestilt samfunn. Foreningens individualistiske utgangspunkt kom også til uttrykk i en uttalelse fra redaksjonen i Kvinnesaksnytt i 1957, der det het at «vi vil gjerne slå fast at der ikke eksisterer noe kollektivsyn for kvinnene; kvinnene er enkeltmennesker med individuelle synsmåter, ikke gruppetyper [...] vi vil ikke tillegges et gruppesyn».

NKF beskriver seg som «Norges eldste og ledende organisasjon som kjemper for jenters og kvinners menneskerettigheter, og for likestilling» og oppgir at «NKF har i stor grad kjempet frem likestillingen i Norge og det statlige apparatet og lovverket som er knyttet til det». I tråd med røttene i 1800-tallets liberale kvinnesaksbevegelse har NKF alltid fokusert på politisk og rettslig reform og sett det som sin viktigste oppgave å være påvirker overfor myndighetene gjennom en konstruktiv dialog om politikkutforming. NKF-leder og høyesterettsdommer Karin Bruzelius har kalt det «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak». Margarete Bonnevie sa at NKF skal arbeide for løsninger som er til beste for alle kvinner og samfunnet, «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd». NKF-leder Kari Skjønsberg uttalte at NKFs oppgave er å «øve press på myndighetene for å oppnå større likestilling». Arbeidet for konkrete politiske reformer, som stemmerett og senere andre formelle rettigheter, har alltid stått sentralt for NKF. NKF hadde fra begynnelsen nære bånd til regjeringspartiet Venstre, som da var Norges største parti; også fra 1970-årene fikk NKFs synspunkter stort gjennomslag i offentlig politikk og i det statlige likestillingsapparatet som ble dannet etter initiativ fra NKF, og som også i stor grad ble preget av NKFs politiske tradisjon, ikke minst gjennom Eva Kolstads arbeid som likestillingsombud. NKFs likestillingslinje stod i motsetning til de venstreradikale kvinneorganisasjonene i 1970-årene; et eksempel på dette er at NKF var den eneste kvinneorganisasjonen som støttet innføringen av likestillingsloven, som NKF regnet som en stor seier. NKF skilte seg også ut gjennom de nære båndene til Likestillingsombudet og den offisielle likestillingspolitikken.

NKF forstår seg ifølge Aslaug Moksnes som en kvinnesaksorganisasjon og ikke som en kvinneorganisasjon. Dette skillet har alltid vært viktig for NKF, både fordi målet for kvinnesaksbevegelsen er et likestilt samfunn og foreningen primært står for likestillingspolitikk, og fordi foreningen aldri har vært en organisasjon bare for kvinner, men for alle som støtter foreningens politiske mål. NKF har stort sett medlemmer med partipolitisk tilhørighet fra sentrum-venstre til sentrum-høyre, og dessuten mange medlemmer uten partipolitisk tilhørighet; NKF har særlig hatt profilerte medlemmer med tilhørighet i partier som Venstre, Frisinnede Venstre, Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG. Venstre har tradisjonelt vært dominerende i NKF, fra etableringen og frem til 1970-årene. NKF har også hele tiden hatt et visst innslag av progressive Høyrefolk. Fra 1960- og 1970-årene fikk NKF gradvis et større innslag av medlemmer med tilhørighet i Arbeiderpartiet. Partiløse eksperter, som høyesterettsdommerne Lilly Bølviken og Karin M. Bruzelius, er også et viktig innslag i NKFs medlemsmasse og ledelse. NKFs medlemsmasse gjenspeiler Zhang og Rios' funn om at den liberale feminismen primært henter oppslutning fra middelklassekvinner som er «mainstream» og ikke i opposisjon til de rådende sosiale strukturene i liberale stater.

Politikken i kvinnesaksbevegelsen kommer i mye større grad fra oven, med en forankring dels i kvinnesaksbevegelsens progressive idégrunnlag med forankring i menneskerettighetene og det liberale demokratiet – herunder kvinnesaksbevegelsens likestillingspolitikk – og dels i teknokratisk ekspertise. Dette har lang tradisjon både i NKF og IAW. Margarete Bonnevie sa at en kvinnesaksorganisasjon gjerne kunne være en «elitetropp», bare den arbeider effektivt. Dette henger sammen med et tradisjonelt syn på eliten som de viktigste endringsagentene, som også kjennetegner IAWs «ovenfra-og-ned-tilnærming» til arbeidet for progressive reformer. I NKF er det tradisjon for at ledelsen går foran for å gjennomføre progressiv politikk og veilede medlemmene om kvinnesaksbevegelsens politikk og idégrunnlag, og sentralstyret har alltid vært den mest progressive kraften i foreningen.

I tråd med foreningens likestillingslinje er NKF prinsippfaste motstandere av kvinneseparatisme. NKF er tradisjonelt opptatt av at alle samfunnets arenaer skal være like åpne for alle uansett kjønn, at forholdet mellom kjønnene skal være preget av samarbeid og av at kvinnene skal ha en naturlig plass i de arenaer som har vært dominert av menn. Gina Krog uttalte på kvinnesaksmøtet i 1903 at «tanken om en kvindernes bygning [har] aldrig tiltalt mig det mindste. Hvorfor skal vi have en speciel kvindernes bygning? I næsten alle samfundets bygninger har vi jo faaet indpas, i universitetet giver vi ikke bare gjæsteroller. I kommunen er vi kommen ind. Naar vi nu har faaet alle disse bygninger aabnet for os, saa mener jeg, vi skal ikke have nogen særlig kvindernes bygning. Jeg synes, det er noget ringe ved dette. Mændenes bygning! Hvis man byggede en bygning for mænd! Det er ikke tiltalende. Man tænke sig bare!».

Vedtekter

NKF har i det meste av sin historie hatt relativt vage vedtekter, noe som har vært et bevisst valg. Den politiske plattformen omfatter derfor vedtektene tolket i en samtidskontekst og sett i sammenheng med den liberale, likestillings- og menneskerettsorienterte politiske tradisjonen NKF står i, både i Norge og internasjonalt.

Den opprinnelige formålsbestemmelsen, fra 1884 til 1936, var å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet». Hagbart Berner gikk bevisst inn for en bred, samlende og lite konkret bestemmelse. For Gina Krog og majoriteten som etterhvert vant frem i NKF var et likestilt samfunn hovedmålet og det var slik foreningen etterhvert tolket også den opprinnelige formålsparagrafen. Derfor gikk NKF etter noen år også inn for stemmerett på like vilkår, og engasjerte seg for likestilling i utdanning og arbeidsliv.

I 1936 fikk NKF nye, for sin tid svært moderne vedtekter skrevet av Margarete Bonnevie med en formålsparagraf om å «virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund» og en definisjon av foreningens arbeidsform som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene».

Fra 1946 hadde NKF som formålsparagraf at «Norsk Kvinnesaksforening er en partipolitisk nøytral landsorganisasjon hvis formål er å virke for at kvinner på like fot med mennene får gjøre sin fulle innsats på alle samfunnslivets og arbeidslivets felter». Foreningen ønsket da en mer forsonlig formålsparagraf som vektla kvinners positive innsats i samfunns- og arbeidslivet. NKFs likestillingspolitikk og mange av de sentrale elementene i Bonnevievedtektene var også nedfelt i foreningens arbeidsprogram og ble videreført som en tradisjon som supplerte vedtektene. Også 1946-vedtektene var bevisst generelle, slik at de også i fremtiden kunne tolkes i en samtidskontekst.

Gjennom hele 1970-årene og frem til 1983 var formålet beskrevet som å arbeide for likestilling gjennom «reformer og lovendringer slik at kvinner og menn skal ha de samme muligheter i samfunnet» og «like rettigheter og plikter i hjem, yrkesliv og samfunn».

Dagens vedtekter er fra 1983, og har et likestilt samfunn som foreningens overordnede mål. NKF bruker videre begrepet kvinners frigjøring i betydningen jenters og kvinners rettigheter og dermed også individuelle utfoldelsesmuligheter, i tråd med foreningens og kvinnesaksbevegelsens politiske tradisjon, informert av en menneskerettstenkning og liberale idealer om frihet og likhet; begrepet kvinnesak betyr også kvinners rettigheter (som også er tydelig av den engelske oversettelsen av Norsk Kvinnesaksforening, Norwegian Association for Women's Rights). Utgangspunktet er fortsatt kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, og det er dermed en liberal forståelse av frihet og frigjøring som legges til grunn. Begrepet har blitt brukt i denne betydningen i kvinnesaksbevegelsen siden 1800-tallet. Eva Kolstad skrev i 1959 at kvinnesak er «en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, for videre åndelig frigjøring». NKF bruker dermed begrepet i en annen betydning enn politiske bevegelser på venstresiden, og begrepet har for NKF aldri betydd antikapitalisme og heller ikke stått i noe motsetningsforhold til NKFs likestillingspolitikk, liberaldemokratiske forankring eller menneskerettsorientering. Begrepet kom inn i NKFs handlingsplan i 1978 under de forrige vedtektene som presiserte at kvinners frigjøring skal oppnås gjennom «reformer og lovendringer slik at kvinner og menn skal ha de samme muligheter i samfunnet» og føre til et likestilt samfunn. Som tidligere vedtekter må vedtektene tolkes i en samtidskontekst, i lys av at de er forholdsvis vage. Vedtektene ble skrevet i en tid med et mindre mangfoldig samfunn, og NKFs ledelse har i lang tid lagt til grunn at vedtektene skal leses som at NKF arbeider for alle jenters og kvinners rettigheter. Aslaug Moksnes uttalte i 2007 at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner» som må stå i fokus for NKF. Foreningen har gradvis også viet ulike minoritetsgrupper blant kvinner mer oppmerksomhet, og har stått for et klart interseksjonelt perspektiv over lang tid.

NKFs internasjonale moderorganisasjon International Alliance of Women (IAW) og NKFs søsterorganisasjoner i IAW-familien har alltid vært viktige inspirasjonskilder for NKF, og vedtektene må ses i sammenheng med den bredere tradisjonen NKF står i internasjonalt. Prinsippene for IAW, vedtatt i 1904, slår fast at alle mennesker uansett kjønn «er født frie og uavhengige […] med samme intelligens og ferdigheter, og med like stor rett til individuelle rettigheter og frihet» og at forholdet mellom kjønnene skal være preget av «gjensidig avhengighet og samarbeid, og at undertrykkelsen av det ene kjønns rettigheter og frihet» skader hele menneskeheten. IAWs moderne arbeid er også informert av to nye prinsipper organisasjonen har vedtatt: «Kvinnesak er menneskerettigheter» og «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige». Det liberale demokratiet er en grunnleggende forutsetning for kvinnesaksbevegelsen. Dette ble uttrykt i IAWs tidsskrift International Women's News i 1946 som at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program». Tidligere IAW-president Marion Böker sa i 2023 at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse. NKF henter også i særlig grad inspirasjon fra sine nærmeste søsterorganisasjoner gjennom mer enn hundre år, de andre nordiske kvinnesaksforeningene som er del av IAW: Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands (KRFÍ) og Fredrika Bremer-förbundet. Fredrika Bremer-förbundet har som formålsparagraf å «förverkliga jämställdhet mellan kvinnor och män med samma möjligheter, rättigheter och samma skyldigheter i hem, yrkesliv och samhälle». Den formålsparagrafen NKF hadde frem til 1983 var selv direkte inspirert av Fredrika Bremer-förbundets formålsparagraf. KRFÍ har idag som formålsparagraf å arbeide for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og mot «alle former for diskriminering» på «grunnlag av menneskerettighetene», som følge av et arbeid med å fornye vedtektene i det 21. århundre. KRFÍ – som har vært den mest aktive og ambisiøse kvinnesaksforeningen i Norden siden slutten av 2010-årene – er den eneste nordiske kvinnesaksforeningen som har gjennomført en fullstendig modernisering av sin formålsparagraf de siste 40 årene, men KRFÍs nye formålsparagraf er også i tråd med søsterorganisasjonenes selvforståelse i det 21. århundre og hvordan også gamle formålsparagrafer i andre kvinnesaksforeninger som NKF skal leses idag – i lys av samfunnsutviklingen og samtiden.

Begrepene «kvinnesak» og «feminisme»

NKF tilhører kvinnesaksbevegelsen – også kalt den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen. Den politiske tradisjonen NKF står i har i moderne tid også blitt omtalt som liberal feminisme. NKF har sin egen forståelse av begrepene kvinnesak og feminisme i tråd med dette. For NKF betyr kvinnesak den kampen som kvinner kjemper sammen med menn og andre kjønn for et likestilt samfunn; NKF-leder Karin M. Bruzelius har uttalt at NKF med «kvinnesak» «faktisk egentlig mener likestilling». For NKF er det videre helt grunnleggende at denne kampen skjer på grunnlag av det liberale demokratiet og menneskerettighetene, slik det også er nedfelt i IAWs prinsipper og praksis.

Personer utenfor kvinnesaksbevegelsen misforstår noen ganger hva begrepet kvinnesak betyr, og tror det er en form for (kjønns)sjåvinisme på vegne av kvinner, eller til og med en form for separatisme. Ingenting kunne være fjernere fra kvinnesaksbevegelsens politiske tradisjon, liberale samfunnssyn og vekt på at kvinnesak er en felles kamp for et likestilt samfunn, forankret i respekt for alle medmennesker, og i menneskerettighetene. Kvinnesaksbevegelsen har vært oppmerksom på at begrepet noen ganger blir misforstått, og NKF har diskutert å erstatte begrepet med likestilling i foreningens navn, noe Trondhjems Kvinnesaksforening ivret for i 1977. Kvinnesaksbegrepet ble beholdt på grunn av sin lange tradisjon og fordi kvinnesaksbevegelsen mener det er viktig å holde fast på begrepets opprinnelige, liberale betydning.

Begrepet feminisme er relativt nytt og ble f.eks. i Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1956 omtalt som et «mindre heldig» begrep for «kvinneemansipasjonen». Den norske kvinnesaksbevegelsen representert ved NKF holdt gjennom 1970-årene fast på et begrepsmessig skille mellom kvinnesak og feminisme, og NKF mente så sent som i 1980 at feminismebegrepet kunne «skape unødige motsetningsforhold til menn» og ikke var et begrep som passet så godt i NKF, mens kvinnesak ble forstått av NKF som et mer nøytralt navn på kampen for likestilling. I løpet av 1980-årene ble feminismebegrepet imidlertid etablert på norsk og andre språk som en relativt nøytral betegnelse på kampen for kvinners rettigheter i allmennspråket. Det som på norsk tradisjonelt ble kalt kvinnesak er i moderne språkbruk internasjonalt ofte kalt liberal feminisme, forstått som en bred hovedstrømning innen feminismen som arbeider for likestilling gjennom politiske, rettslige og sosiale reformer innenfor rammen av det liberale demokratiet; denne begrepsbruken har røtter først og fremst i engelsk. Når NKF og kvinnesaksbevegelsen bruker feminismebegrepet er det som et (moderne) synonym til kvinnesak, og betyr kampen for et likestilt samfunn i tråd med kvinnesaksbevegelsens idégrunnlag forankret i menneskerettighetene og det liberale demokratiet.

Kjernesaker

NKF arbeider for politiske rettigheter, juridisk likestilling og representasjon av kvinner i politikken, likestilt utdanning, arbeidsliv og økonomisk rettferdighet mellom kjønnene, for styrking av kvinne- og likestillingsperspektivet i utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk, seksuelle og reproduktive rettigheter, mot vold mot kvinner, og for kjønns- og seksualitetsmangfold som vesentlig side av kvinners menneskerettigheter og kjønnslikestilling i et moderne samfunn.

Politiske rettigheter, juridisk likestilling og representasjon av kvinner i politikken

Karikaturen «Det nye Ministerium – Kvinderne ved roret» av Gustav Lærum i Vikingen fra 1907 da kvinner fikk begrenset stemmerett ved stortingsvalg. NKFs stifter Gina Krog (t.v.) som handels- og sjøfartsminister og NKF-leder Randi Blehr som utenriks- og finansminister

Politiske rettigheter, juridisk likestilling og representasjon av kvinner i politikken er NKFs viktigste tradisjonelle hovedsak. Etter at fulle politiske rettigheter ble oppnådd i 1913 da kvinner fikk full stemmerett, har NKF arbeidet for representasjon av kvinner i politikken, blant annet på Stortinget, i regjeringen og i lokal- og fylkespolitikken. De første kvinnene som møtte på Stortinget var medlemmer av NKF, og NKF fikk i 1940-årene gjennomslag for sitt krav om representasjon av kvinner i regjeringen, der NKF-medlemmet Aaslaug Aasland også ble den første kvinnen som fungerte som statsminister i 1953. Siden har NKF arbeidet målrettet for en kjønnsbalansert sammensetning av regjeringen og andre politiske organer, og for å oppmuntre kvinner til å påta seg politiske verv.

Likestilt utdanning, arbeidsliv og økonomisk rettferdighet

Likestilt utdanning, arbeidsliv og økonomisk rettferdighet mellom kjønnene er tradisjonelt NKFs viktigste sak ved siden av politiske rettigheter. Jenters og kvinners tilgang til utdanning var den første saken kvinnesaksbevegelsen og dens tidligste forløpere arbeidet for, og bidro til etableringen av bevegelsen og NKF. Foreningen har arbeidet for å få slutt på kjønnssegregert undervisning og lover, offentlig politikk og holdninger som forhindrer likestilling i arbeidslivet. I 1950-årene fikk foreningen i nært samarbeid med Venstre gjennomslag for avviklingen av ordningen med samskatt, som gjorde at det i mange tilfeller ikke lønte seg for gifte kvinner å være yrkesaktive. Lik lønn for likt arbeid står også sentralt i NKFs politikk.

Utenriks- og utviklingspolitikk

Utenriks- og utviklingspolitikk har lenge vært et viktig fokus for NKF, i tråd med den liberale kvinnesaksbevegelsens vekt på internasjonalt samarbeid. Foreningens hovedfokus i utenriks- og utviklingspolitikken er styrking av alle jenters og kvinners rettigheter, særlig gjennom internasjonale organisasjoner og samarbeidsmekanismer. NKF og moderorganisasjonen International Alliance of Women (IAW) har et liberalt internasjonalistisk grunnsyn, engasjerte seg tidlig i Folkeforbundet og har idag stort fokus på FN-systemet; i IAWs tidsskrift International Women’s News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program». NKF hadde en sentral rolle i utviklingen av kvinnerettet utviklingspolitikk og var blant de viktigste initiativtakerne til Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål. NKF støtter hovedlinjene i norsk offisiell utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk. NKF har i det 21. århundre også stilt seg positiv til ideen om en interseksjonell, feministisk utenrikspolitikk, opprinnelig vedtatt av den svenske regjeringen i 2014, og slik den også fremmes av den tyske regjeringen og organisasjoner som Centre for Feminist Foreign Policy. NKF har aldri vært en pasifistisk organisasjon og grunnla tvert imot Norske Kvinners Sanitetsforening for å støtte det norske forsvaret; foreningen hadde følgelig også et mer forsvarsvennlig ståsted og et mer positivt syn på vestlig sikkerhetspolitikk i sin alminnelighet under den kalde krigen enn de venstreorienterte kvinneorganisasjonene. Moderorganisasjonen IAW var klart provestlig og arbeidet fra 1946 aktivt for å demme opp for kommunismen i utviklingsland. NKFs tverrpolitiske ståsted medførte at NKF stilte seg bevisst og gjennomført nøytral til mange politiske spørsmål av mer generell natur som ikke var knyttet til likestilling og som det var uenighet om i foreningens politiske nedslagsfelt fra sentrum-venstre til sentrum-høyre. F.eks. har NKF alltid vært nøytral til norsk medlemskap i EU og har hatt profilerte medlemmer som både var tilhengere og motstandere av EU-medlemskap; NKF-leder Clara Ottesen var f.eks. sentralstyremedlem i Europabevegelsen samtidig som hun var leder i NKF rett før EF-avstemningen i 1972. Ottesens etterfølger som NKF-leder Kari Skjønsberg uttalte at «vi kunne ikke gå ut mot EF. Det ville splittet foreningen». NKF ville heller ikke støtte kampanjer mot atomkraft i 1970-årene, siden dette kom i konflikt med norsk sikkerhetspolitikk og NKF mente det ikke var relevant for kvinnesaken.

Seksuelle og reproduktive rettigheter

NKF støtter trygg tilgang på abort, prevensjon og seksualundervisning for alle. Foreningen tok initiativet til etableringen av det som nå er Sex og Politikk. I tråd med den liberale kvinnesaksbevegelsens fokus på den offentlige sfæren – som politiske og juridiske rettigheter – mente NKF opprinnelig i stor grad at seksualitet var en privatsak, og engasjerte seg lenge lite i disse spørsmålene. Det viktigste unntaket var abortsaken, der NKF-lederne Margarete Bonnevie og Dakky Kiær fra 1930-årene var opptatt av reform av abortlovgivningen og der NKF til slutt gikk inn for selvbestemt abort i 1970, en sak som bidro til et brudd med Norske Kvinners Nasjonalråd og som også var kontroversiell internt i NKF den gangen. I tråd med den gradvise endringen av synet på seksuelle og reproduktive rettigheter i samfunnet begynte NKF fra 1960- og 1970-årene etterhvert også å engasjere seg i dette på et mer overordnet nivå. NKF var lenge svært skeptisk til å engasjere seg mot pornografi, og vektla at foreningen ikke kan tas til inntekt for et seksualfiendtlig moralsyn. Samtidig har foreningen tatt avstand fra utnytting og den kjønnsdiskriminerende siden ved pornografi, men forsøkt å finne en nyansert middelvei i spørsmålet. På den annen side står ikke dette spørsmålet like sentralt for NKF som det gjør for de radikale kvinneorganisasjonene, og NKF har primært arbeidet med saken i et lov- og forskriftsperspektiv, i tråd med sin vanlige arbeidsmetode.

Vold mot kvinner

Se også: International Alliance of Women#Vold mot kvinner

NKF arbeider mot vold mot kvinner i Norge og internasjonalt, herunder vold i nære relasjoner og konfliktrelatert vold. Foreningen var engasjert i arbeidet mot vold mot kvinner allerede på 1800-tallet, men lenge stod politiske og økonomiske rettigheter mer i forgrunnen. Fra 1980-årene har arbeidet mot vold mot kvinner fått mer oppmerksomhet i NKF. NKF har vært mest opptatt av den rettslige reguleringen og arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet, og har i dette spørsmålet hatt et nært samarbeid med det kvinnerettslige fagmiljøet som i stor grad består av NKF-medlemmer. NKF var på 1800-tallet sentral i arbeidet med å få slutt på offentlig prostitusjon i Christiania, som skildret i romanen Albertine, og støttet innføringen av sexkjøpsloven i 2008. NKFs standpunkt er i tråd med den liberale feminismens tradisjonelle motstand mot prostitusjon «først og fremst fordi mye av det involverer tvang og valg som ikke er autonome», og har derfor en mer pragmatisk enn ideologisk begrunnelse. Kvinnesaksbevegelsen deler ambisjonen om å motvirke menneskehandel og forhold som bidrar til å tvinge kvinner og andre kjønn ut i prostitusjon, men legger vekt på å lytte til forskningsmiljøer på feltet, anerkjenner at spørsmålet om kriminalisering er sammensatt – som diskutert av Anne Hellum og medforfattere – og vektlegger at det må kunne diskuteres på en nyansert og faglig måte, også i et menneskerettsperspektiv. Kvinnesaksbevegelsen forstår dermed sitt perspektiv som dialogorientert, og har et åpent sinn om hvilke tiltak som har best påvist effekt i å hjelpe utsatte. Kvinnesaksbevegelsen har i tråd med dette og sin vekt på et menneskerettsperspektiv vært villig til å lytte til ulike synspunkter i spørsmålet, med hovedfokus på å motvirke menneskehandel og utnytting, og tilhører dermed ingen av de to ideologiske fløyene May-Len Skilbrei diskuterer i sitt kapittel om rettighetskamper på prostitusjonsfeltet, som hun kaller «overlevendebevegelsen» og «sexarbeiderbevegelsen». NKFs moderorganisasjon IAW har selv en relativt nøytral, «FN-orientert» tilnærming (på linje med UN Womens erklærte nøytralitet) og NKFs søsterorganisasjoner er delt i kriminaliseringsdebatten (i den grad de har et ståsted i debatten, noe som ikke gjelder alle); noen av de største søsterorganisasjonene, som Deutscher Frauenring, er f.eks. aktivt mot. Også NKFs amerikanske pendant National Organization for Women, den største organisasjonen som deler politisk tradisjon med NKF, har vært svært delt i spørsmålet. Mange organisasjoner som tradisjonelt står NKF nær og som deler NKFs menneskerettsorienterte idégrunnlag (som generelle menneskerettsorganisasjoner som f.eks. Amnesty) eller som NKF selv etablerte (som Sex og Politikk), og mange av partiene og de tilknyttede kvinnepolitiske miljøene i NKFs politiske nedslagsfelt – som progressiv, menneskerettsorientert tverrpolitisk organisasjon med tradisjonelt tyngdepunkt i Venstre og som idag søker å representere spennet fra «Høyre til SV» – er kritiske til kriminalisering fra et menneskerettsperspektiv – det gjelder spesielt de kvinnepolitiske organisasjonene på borgerlig side som Norges Venstrekvinnelag og Høyres kvinneforum – og generelt har debatten om temaet i 2010- og 2020-årene vært preget av utvikling nasjonalt og internasjonalt, både innen kvinnesaksbevegelsen, andre nært allierte (menneskeretts)bevegelser og i kvinnerettslige/menneskerettslige og samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer, og bidratt til at kvinnesaksbevegelsen – herunder NKFs familie av søsterorganisasjoner i IAW – rommer ulike perspektiver på og vektlegger en nyansert og faglig forankret debatt om temaet. For den likestillingsorienterte kvinnesaksbevegelsen er spørsmålet dermed mindre ideologisk enn det er for de fløyene Skilbrei diskuterer, og i større grad et pragmatisk spørsmål om hva som er effektive strategier for å hjelpe utsatte ut av prostitusjon og bekjempe menneskehandel, og for kvinnesaksbevegelsen som menneskerettsorientert bevegelse er menneskerettighetene alltid et sentralt utgangspunkt, i dette som i andre spørsmål. For kvinnesaksbevegelsen, som tradisjonelt har fokusert mest på politiske og økonomiske rettigheter og som har hele samfunnet som fokus, står samtidig dette temaet ikke like sentralt som det gjør for de bevegelsene Skilbrei diskuterer.

Kjønns- og seksualitetsmangfold og antigenderbevegelsen

Se også: International Alliance of Women#Kjønns- og seksualitetsmangfold

Vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ

Dansk Kvindesamfund, NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884

NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884, Dansk Kvindesamfund, har ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».

NKF tilhører den tradisjonelt «borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen, en internasjonal bevegelse som står i en menneskerettsorientert og progressiv politisk tradisjon og dermed har individets rettigheter som utgangspunkt. Kvinnesaksbevegelsen ser på et likestilt samfunn som feminismens eller kvinnesakens overordnede mål og arbeider gjennom konstruktive reformer for å fremme alle jenters og kvinners menneskerettigheter og oppnå likestilling. For kvinnesaksbevegelsen handler kvinnesak ifølge Eva Kolstad først og fremst om å skape «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner» og Kolstad sa at kvinnesak er «en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter» og noe som angår hele samfunnet. Kvinnesaksbevegelsen er tradisjonelt opptatt av at kvinner først og fremst er mennesker og skal kunne delta i alle samfunnets arenaer, uten å bli redusert til sitt kjønn. NKFs stifter Gina Krog stod for en konsekvent og prinsippfast likestillingslinje. NKF-leder Ragna Nielsen sa at «kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker».

I tråd med dette utgangspunktet har kvinnesaksbevegelsen siden 1800-tallet arbeidet for et likestilt samfunn. Selv om den borgerlige kvinnesaksbevegelsen alltid har oppfattet seg som inkluderende og ikke-diskriminerende og var en progressiv bevegelse fra etableringen, kom bevegelsen i mange land på 1900-tallet under en viss kritikk for å være blind for andre kvinner enn den borgerlige, heterofile (og i mange land hvite) middelklassen. I Norge var Eva Kolstad som NKF-leder allerede i 1960-årene den første rikspolitikeren som offentlig forsvarte skeives rettigheter. NKF viet likevel som forening lenge LHBT -spørsmål begrenset oppmerksomhet. I 1970-årene mente mange i NKF f.eks. at lesbiskes situasjon ikke «vedkom» NKF og ga uttrykk for at mye lesbisk aktivisme var «ekstrem» og ødela for kvinnebevegelsen. F.eks. stemte Oslo Kvinnesaksforening i 1970-årene mot parolen «nei til undertrykking av homofile kvinner» fordi OKF syntes å mene at parolen ikke var relevant for kvinnesaksforeningen. Slike holdninger delte NKF den gangen med andre store liberale og likestillingsorienterte kvinnesaksorganisasjoner i utlandet, som i likhet med NKF var dominert av heterofile kvinner.

Fra de siste tiårene av 1900-tallet fikk LHBT -rettigheter bredere aksept i samfunnet, også i Norge, og ble etterhvert en viktig del av den offisielle likestillingspolitikken både i Norge og internasjonalt. UN Women minnet i 2024 f.eks. om at «kampen for LHBTIQ -personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ -personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn (...) feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ -personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet». Også kvinnesaksbevegelsen ble fra 1990-årene påvirket av den interseksjonelle vendingen i tenkningen om menneskerettighetene og impulsen fra feminismens tredje bølge. Den moderne kvinnesaksbevegelsen har en holistisk forståelse av kvinnesak, arbeider for å ivareta jenter og kvinner i all sin mangfoldighet og er mot alle diskriminerende ideologier som del av kvinnesaksbevegelsens grunnsyn som er forankret i menneskerettighetene. Kvinnesaksbevegelsen anerkjenner i tråd med sitt menneskerettsperspektiv at kjønn er et mangfoldig fenomen som ikke kan reduseres til biologi. I etterkant av en innledning i NKF skrev mangeårig NKF-medlem Anne Hellum at «[CEDAW-]komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet».

2020-årene har vært preget av en voksende antigenderbevegelse der angrep på transpersoner står sentralt i mange land. IAW-president Marion Böker deltok i 2023 i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement», som pekte på at den etablerte kvinnesaksbevegelsen i 2020-årene gjennomgående støtter LHBT -minoriteter. Böker sa i tråd med IAWs prinsipper at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, advarte mot antidemokratiske krefter og krefter på ytre høyre – herunder grupper som presenterer seg som feminister men som i virkeligheten «er høyrevridde og rasister» – som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter og sa at «for å gjøre en organisasjon inkluderende er det nødvendig å kjempe for det». Under kvinnekommisjonsmøtet i FN i 2021 arrangerte IAW og søsterorganisasjonen Kvenréttindafélag Íslands (KRFÍ) et forum der Böker diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og skeiv solidaritet og motvirke transfiendtlige stemmer, og KRFÍ understreket at kvinnesaksbevegelsen arbeider «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa». NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884, Dansk Kvindesamfund, har uttalt at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ». Deutscher Frauenring (IAW Tyskland) krever en transinkluderende feminisme, engasjerer seg for et inkluderende samfunn, og har understreket at demokratiet er under press fra ytre høyre. Oslo Kvinnesaksforening har uttalt at «anti-gender-bevegelsen jobber nå systematisk i en rekke land og i flere internasjonale fora for å reversere og underminere både kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter» og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT -organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene».

I 2017 arrangerte MiRA-Senteret et dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme, der MiRA-Senterets leder og NKF-medlem Fakhra Salimi understreket at kvinners rettigheter ikke kan adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i vårt samfunn, og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen. Leder Naomi Ichihara Røkkum i Norges Venstrekvinnelag, en organisasjon med nære historiske bånd til NKF, uttalte på det samme møtet at «vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen». Under Kolstadseminaret om de viktigste likestillingsutfordringene i 2019, og som hedret minnet om NKF-leder og Venstreleder Eva Kolstad, pekte likestillingsminister og NKF-medlem Trine Skei Grande på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.

Medlemsorganisasjonene i IAW har støttet innføringen av et tredje kjønn i lovgivningen i alle de landene hvor slike forslag har vært aktuelle. NKFs islandske søsterorganisasjon Kvenréttindafélag Íslands har utgitt en rapport som pekte på utfordringer for å oppnå reell likestilling av ikke-binære på Island.

Organisasjon

Lilly Bølviken, Norges første kvinnelige høyesterettsdommer, og 1. nestleder i NKF 1960–1966

NKF er en landsdekkende politisk organisasjon som består av et landsforbund og av lokallag i flere byer og regioner. Landsmøtet er øverste organ, og velger sentralstyret. Foreningen har lokallag i Oslo, Bergen og Drammen, og har tidligere hatt lokallag i Trondheim, Stavanger, Hamar, Lillehammer, Eidsvoll, Arendal, Haugesund, Fredrikstad og andre byer. Landsforbundets hovedoppgave er å jobbe rikspolitisk og internasjonalt gjennom å være et talerør overfor regjering, Storting, FN-systemet, andre landsdekkende organisasjoner og samarbeidende organisasjoner i utlandet, herunder å delta i en systematisk myndighetsdialog i Norge og i ulike arenaer og prosesser i FN-systemet, og å formidle kvinnesaksbevegelsens politikk til offentligheten. Lokalforeningenes formål er særlig å arrangere åpne møter, foredrag og debatter, drive skoleringsvirksomhet i sine regioner og jobbe opp mot mer regionale eller lokale myndigheter og organisasjoner (typisk på fylkes- og kommunenivå). NKF har alltid vært åpen for alle uansett kjønn.

NKF var fra starten en rikspolitisk organisasjon og fikk fra 1885 tilsluttede foreninger (filialer) i Bergen og Trondheim. Hovedforeningen i Christiania ble ledet av et hovedstyre (Hovedbestyrelsen). Likevel var NKF sterkt Christianiadominert, og lokallagene var ikke direkte representert i hovedforeningens styrende organer. Fra utgangen av 1800-tallet og frem til 1946 var lokalforeningene formelt selvstendige; Norsk Kvinnesaksforening hadde likevel en klar rikspolitisk rolle til tross for at de direkte medlemmene hovedsakelig var fra Osloområdet, og de lokale kvinnesaksforeningene var politisk på linje med NKF. På det meste var det 15 lokale kvinnesaksforeninger i tillegg til hovedforeningen Norsk Kvinnesaksforening. Etter initiativ fra NKF-leder Margarete Bonnevie og Signe Swensson fra Trondheim startet foreningen i slutten av 1930-årene en reformprosess for å gi foreningen en mer reelt landsdekkende struktur med representasjon av lokallagene i styrende organer. Reformprosessen ble avbrutt av krigen og først fullført i 1946, da foreningen fikk nye vedtekter. Den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening ble videreført og rendyrket som landsforbund, mens de mer lokale aktivitetene ble skilt ut i et nytt lokallag for Oslo og omegn, Stor-Oslo Kvinnesaksforening (senere Oslo Kvinnesaksforening). Den tidligere hovedbestyrelsen ble fra 1946 betegnet landsstyre og det ble etablert et landsråd som bestod av landsstyret og lederne for lokalforeningene. Lederduoen ble også utvidet til en nasjonal ledertrio; 1. nestleder var forventet å fokusere på det riksdekkende politiske arbeidet mens 2. nestleder ble regnet som en representant for lokallagene i den nasjonale ledelsen. I 1970 ble rådet nedlagt og erstattet av en ordning med et landsstyre og et mindre arbeidsutvalg (senere også kalt sentralstyre); i landsstyret satt medlemmene av arbeidsutvalget og ex officio lederne for lokallagene; arbeidsutvalget/sentralstyret stod for den daglige ledelsen og løpende politiske saker, mens landsstyret møttes sjeldnere for å vedta overordnet politikk og strategi. Fra 2018 ledes NKF på nasjonalt nivå av et sentralstyre valgt av landsmøtet.

NKF beskriver sin arbeidsform som «dialog med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora for kvinners menneskerettigheter, på et faglig solid grunnlag» og beskriver NKF som et «bindeledd mellom myndigheter og faglig ekspertise på likestilling». Foreningen har uttalt at «NKF er vant til at myndighetene legger stor vekt på våre synspunkter». Fokuset har helt siden 1884 vært på saksfokusert lobbyvirksomhet gjennom myndighetskontakt, særlig overfor Stortinget og regjeringen, og NKF har kunnet trekke på egne tillitsvalgte og medlemmer med høy juridisk og annen kompetanse, som dommere, akademikere og personer med sentrale stillinger i departementene. Grunnleggeren Gina Krog var sterk tilhenger av en saksfokusert arbeidsform, og demonstrasjoner og aksjonisme har aldri vært en sentral del av NKFs organisasjonskultur eller arbeidsform. NKF skilte seg tydelig fra den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene gjennom sin saksfokuserte (og særlig lovfokuserte) og akademiske arbeidsform, formelle organisasjonskultur og vekt på myndighetskontakt. NKF-leder Kari Skjønsberg fremhevet som foreningens styrke i 1973 at «vi nyter offentlig prestisje og arbeider gjennom offisielle kanaler» og uttalte at «jeg synes det er svært viktig at Norsk Kvinnesaksforening består som den institusjon den er» for å kunne «øve press på myndighetene for å oppnå større likestilling», og avviste at NKF skulle engasjere seg i grasrotaktivisme. NKF hadde gjennom det meste av 1900-tallet ikke noe forhold til 8. mars og markerte ikke dagen før i 1970-årene, da dagen fikk en mer tverrpolitisk profil og ble FN-dag. NKF har likevel fokusert mest på sine egne arrangementer. I Oslo er OKFs hovedarrangement en kransnedleggelse ved Camilla Collett-monumentet i Slottsparken som foreningen selv fikk oppført i 1911. NKF har til tider vært uvillig til å delta i 8. mars-tog og har ikke prioritert slike arrangementer like høyt.

Medlemstallet i NKF med tilsluttede foreninger har aldri vært mer enn drøyt 2 000 medlemmer; ved inngangen til 1980-årene hadde NKF ca. 1 200 medlemmer. Foreningen har i sin historie heller ikke lagt særlig vekt på bred rekruttering av medlemmer, men først og fremst bestått av offentlig kjente og høyt utdannede medlemmer som så det som sin oppgave å være en avantgarde og lede kvinnebevegelsen og likestillingskampen. I flere år ble medlemmene votert inn av styret, og så sent som i 1950-årene ønsket foreningen primært å ta opp kjente og meritterte personer som medlemmer. Flere av de organisasjonene NKF tok initiativ til etableringen av, som Norske Kvinners Sanitetsforening, Norske Kvinners Nasjonalråd og en tid Landskvindestemmeretsforeningen, ble i større grad masseorganisasjoner. Elisabeth Lønnå skriver at «organisasjonen har aldri vært stor. Men den har bestått av en elite av innsatsvillige og forutseende kvinner og menn, ofte med god utdanning, som har visst å gripe de mulighetene som har budt seg». Margarete Bonnevie mente at en kvinnesaksorganisasjon gjerne kunne være en «elitetropp», bare den arbeider effektivt. Dette noe elitære organisasjonssynet har også gjort seg gjeldende internt, og NKF er tradisjonelt en forholdsvis hierarkisk organisasjon der sentralstyret ofte har gått i bresjen for å gjennomføre progressiv politikk; som oftest har den sentrale ledelsen i NKF vært mer progressiv enn lokallagene. Organisasjonen har blitt beskrevet som «noe preget av akademikere». I tråd med foreningens fokus på lovarbeid har den tiltrukket seg mange jurister gjennom hele sin historie. Også NKFs moderorganisasjon International Alliance of Women var tradisjonelt preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene».

Sentralstyremedlem i NKF og leder i Trondhjems Kvinnesaksforening Aud Trætteberg oppsummerte i 1980 NKFs profil på denne måten:

Det er kvinnesaksforeningen som representerer kontinuiteten i arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Vi har vært med i snart hundre år, og sitter inne med en bredere erfaring enn de nye kvinneorganisasjonene. Vi arbeider mer i det stille. De store aksjoner er ikke vår hovedarbeidsform [...] vi tror på langsiktig påvirkning gjennom kanaler som skole, arbeids- og næringsliv [...] [vi] snakker [ikke] så mye [om] feminisme i [vår] forening. Vi synes det blir for mye dyrking av det kvinnelige, en slags forherligelse av det ene kjønnet som kan skape unødige motsetningsforhold til menn. Vi legger oss på en mer moderat linje, vi forsøker heller å skaffe oss reell innflytelse. Vi er en liten forening, men mange av våre medlemmer sitter i viktige stillinger hvor de kan gjøre en innsats for kvinnesaken [...] vi er partipolitisk uavhengige, og samler medlemmer fra Høyre til SV. Det ekstremt radikale eller konservative finner man ikke i kvinnesaksforeningen. Vi er enige i de fleste saker som angår kvinner, det generelt politiske lar vi ligge.

Aud Trætteberg

Lokallag

NKFs lokallag er knyttet til og navngitt etter større byer, men lokallagene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er egentlig regionale organisasjonsledd med disse byene som sentrum.

Oslo Kvinnesaksforening (1946)

Henriette Bie Lorentzen stod sentralt i etableringen av OKF

Oslo Kvinnesaksforening (OKF) er NKFs lokallag for Osloregionen/Østlandet. Oslo Kvinnesaksforening deler kontor på Majorstuen med NKF sentralt.

Lokallaget ble grunnlagt i 1946, da de lokale aktivitetene ble skilt ut fra den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884) som i stedet rendyrket rollen som landsforbund. Lokallaget het Stor-Oslo Kvinnesaksforening til 1949, da navnet ble endret til dagens navn. Henriette Bie Lorentzen – barnebarn av de ovennevnte kvinnesakspionerene Bernhard Pauss og Henriette Pauss – fikk en sentral rolle i gjenoppbyggingen av NKF fra 1945, i samarbeid med Margarete Bonnevie, og stod sentralt i omorganiseringen. Hun hadde akkurat vendt tilbake fra konsentrasjonsleir i Tyskland da hun holdt åpningstalen på landsmøtet i NKF i 1945, der hun sa at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.» Da Stor-Oslo Kvinnesaksforening ble etablert ble hun den første nestlederen. I det første styret satt også Liv Schjødt, Margarete Bonnevies datter Grete Bonnevie Høyer (siden Herseth), Henny Ording og to av Bie Lorentzens kusiner, Eva Gram (Paus) og Nora Schjander. Grunnleggerne av OKF var i stor grad født inn i kvinnesaksbevegelsen og var døtre, barnebarn og oldebarn av kjente kvinnesakskvinner og -menn.

Oslo Kvinnesaksforening hadde fra etableringen et nært forhold til Oslo Venstre, og særlig i 1940-, 1950- og 1960-årene var dette samarbeidet særlig tett og viktig for å få politisk gjennomslag i saker som NKF arbeidet for, herunder arbeidet med samskatten.

Ledere for foreningen har blant andre vært Liv Schjødt, Ingerid Gjøstein Resi, Eva Kolstad, Lillan Steen, Gunvor Øwre Havrevold, Sidsel Bauck, Elisabeth Colbiørnsen, Liv Anker, Birgit B. Wiig, Aslaug Moksnes, Bente Onsager Lund, Bitten Modal, Bjørg Schonhowd Leite, Anne Kari Lande Hasle, Sigrun Hoel, Kjellaug Pettersen, Anne Grethe Solberg, Aud Langbo, Gunhild Ramm Reistad og Karin Beate Theodorsen.

Lokallaget utgav tidligere medlemsbladet Solsikken, med navn etter NKFs og kvinnesaksbevegelsens symbol. Sofie Rogstad, som da var styremedlem i OKF, etablerte kvinnehistorie som forskningsfelt i Norge tidlig i 1970-årene.

Trondhjems Kvinnesaksforening (1885)

Antonie Løchen stiftet Trondhjems Kvinnesaksforening (TKF) i 1885

Trondhjems Kvinnesaksforening (TKF) eksisterte i 120 år. Den ble stiftet 20. januar 1885 av 29 kvinner og menn etter initiativ fra Antonie Løchen og Thora Storm, og ble dermed NKFs første lokallag. Stiftelsen fant sted hos Antonie Løchen. Fra starten var «den trondhjemske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Underafdeling under Hovedforeningen» i Christiania. Foreningen omfattet hele Trøndelag, ikke bare Trondheim by. Den var NKFs første lokallag og i mye av sin eksistens gjennom 120 år også blant NKFs mest aktive og innflytelsesrike lokallag. Foreningens historie var de første årene dominert av en slektskrets fra et liberalt og progressivt orientert miljø i det trønderske storborgerskapet, særlig av kvinner fra familiene Løchen, Jenssen og Richter og deres mannlige slektninger, hvorav flere var aktive venstrepolitikere. Blant stifterne og styremedlemmene var general og forsvarsminister August Spørck, sentralbanksjef Karl Gether Bomhoff og jurist og stortingsrepresentant Jacob Lindboe.

Lederne i foreningen var bl.a. Nicolai Jenssen, Antonie Løchen, Thora Storm, Mimi Spørck, Elisabeth Wexelsen Jahn, Elise Henschien, Signe Swensson, Ragnhild Hartmann Varmbo, Sigrid Follestad Kulvik, Lise Skjåk Bræk, Aud Trætteberg og Turid Ellingsen. Trondhjems Kvinnesaksforening tok initiativ til den nasjonale organisasjonsmodellen som ble vedtatt i 1946, der Norsk Kvinnesaksforening ble landsforbund. En bok om foreningens historie ble utgitt i 1967. Trondhjems Kvinnesaksforening var representert i den nasjonale ledertrioen med Signe Swensson og Jeanne Eirheim, og Swensson rykket opp fra 2. nestleder til NKF-leder i 1956. Laget ble nedlagt i 2005.

Bergen Kvinnesaksforening (1885)

Bergen Kvinnesaksforening fikk oppført Kvindernes Bygning i Amalie Skrams vei 5, som stod ferdig i 1915 og der foreningen hadde kontorer

Bergen Kvinnesaksforening (BKF) arbeider «for at alle kjønn skal ha samme muligheter og rettigheter». Foreningen ble stiftet 14. april 1885 av bl.a. Amalie Hansen, Nicoline Christine Hambro og legen Gerhard Armauer Hansen. Fra starten var «den bergenske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Under-afdeling under Hovedforeningen» i Christiania. I det første styret satt blant andre legen Gerhard Armauer Hansen, Ole Jacob Sparre, Anna Steineger og Anna Kreetz. Blant andre styremedlemmer de første årene var Nicoline Christine Hambro, Emanuel Mohn og Bolette Larsen. Foreningen ble ledet i lange perioder av Amalie Hansen og Fanny Schnelle. I 1887 etablerte foreningen Kvindesagsforeningens Friundervisning i Bergen, som i løpet av sin eksistens samlet hadde rundt 6 000 elever. I 1925 hadde foreningen 2–300 medlemmer. Bergen Kvinnesaksforening fikk oppført Kvindernes Bygning i Amalie Skrams vei 5, som stod ferdig i 1915 og som opprinnelig var organisert som et aksjeselskap eid primært av medlemmer av foreningen. Foreningen hadde selv kontorer i bygningen, som også huset foreningens husmorskole og utleieleiligheter. Lederen Fanny Schnelle og andre av foreningens medlemmer bodde selv i bygningen. Bergen Kvinnesaksforening ble nedlagt i 1935, men foreningens skole og Kvindernes Bygning A/S videreførte virksomheten i en årrekke, ledet av Marie de Lange. I 1976 ble Bergen Kvinnesaksforening gjenopplivet av bl.a. Kari Hop Skiftesvik, som var mangeårig leder i laget og 2. nestleder i NKF nasjonalt i flere perioder. Foreningen har utgitt medlemsbladet Amalie. Foreningen utgav i 2020 boken Bergens små og store døtre.

Stavanger Kvinnesaksforening (1893)

Stavanger Kvinnesaksforening (SKF) ble stiftet i 1893. De tidlige medlemmene tilhørte Stavangers venstrekretser og var medlemmer i den liberale Stavanger Frisindede Forening. Foreningens virkeområde var hele Stavangerregionen og Rogaland (det vil si området som utgjør Stavanger bispedømme), og foreningen var i praksis et fylkeslag for hele Rogaland. Blant lederne i foreningen var Anna Gjøstein, Anna Backe, Helga Laake og Kristin Aspelund. Foreningen har de siste årene ligget nede.

Drammen Kvinnesaksforening (1896)

Drammen Kvinnesaksforening (DKF) ble stiftet i 1896 av bl.a. Betzy Kjelsberg, som var den yngste av de seks kvinnene som etablerte NKFs forløper Skuld i 1883. Blant lederne i foreningen har vært Wenche Sivle, Marta Tærum, Dagny Sveaas, Gertrud Günther (også kjent som stifter av Sex og Politikk), Gunhild Ramm Reistad, Janicke Karin Solheim og Turid Lilleheie. Bøker om foreningens historie ble utgitt av Mary Karlsen og Gunhild Ramm Reistad i 1956 og 1996.

NKF-ledere

NKFs leder er organisasjonens øverste tillitsvalgte på nasjonalt nivå og leder sentralstyret. Ledervervet i den daværende Hovedbestyrelsen ble opprinnelig betegnet «formann» (Formand). Tittelen «leder» ble tatt i bruk i 1974. Den engelske tittelen er President. Forløperen Skuld brukte tittelen «president» (Præsident(inde)) også på norsk, kanskje fordi tittelen var mer kjønnsnøytral enn den vanlige ledertittelen i foreninger (Formand) på den tiden.

Nr	Bilde	Navn	Lederperiode	Bakgrunn	Parti
1		Hagbart Berner	1884–1885	jurist, stortingsrepresentant for Venstre, borgermester i Christiania og redaktør for Dagbladet	V
2		Anna Stang	1885–1886	«Statsministerinde», tidligere pikeskoleeier	V
3		Ragna Nielsen	1886–1888	lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for Riksmålsforbundet	V
4		Anna Bugge	1888–1889	jurist, diplomat og kvinnesaksforkjemper	V
5		Ragna Nielsen	1889–1895	lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for Riksmålsforbundet	V
6		Randi Blehr	1895–1899	«Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet	V
7		Fredrikke Marie Qvam	1899–1903	«Statsministerinde»; kvinnesaksforkjemper, humanitær leder, leder for Norske Kvinners Sanitetsforening	V
8		Randi Blehr	1903–1922	«Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet	V
9		Aadel Lampe	1922–1926	kvinnesaksforkjemper, lærer, politiker for Venstre og siden Frisinnede Venstre, blant de første kvinnene som ble valgt til Stortinget	FV
10		Fredrikke Mørck	1926–1930	lærer og redaktør	V
11		Anna Hvoslef	1930–1935	første kvinnelige journalist i Aftenposten	H
12		Kitty Bugge	1935–1936	fagforeningsleder	V
13		Margarete Bonnevie	1936–1946	Venstrepolitiker og forfatter	V
14		Dakky Kiær	1946–1952	sosialskoleleder og Venstre-politiker	V
15		Ingerid Gjøstein Resi	1952–1955	filolog og Venstrepolitiker	V
16		Marit Aarum	1955–1956	samfunnsøkonom, Venstrepolitiker og FN-ekspert	V
17		Signe Swensson	1956	lege og stortingsrepresentant for Høyre	H
18		Eva Kolstad	1956–1968	forbruker- og administrasjonsminister, Venstre-leder, leder for Likestillingsrådet, første likestillingsombud	V
19		Clara Ottesen	1968–1972	samfunnsøkonom og FN-ekspert	V
20		Kari Skjønsberg	1972–1978	førsteamanuensis i barnelitteratur; medlem av Likestillingsrådet; bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet	Ap
21		Karin M. Bruzelius	1978–1984	høyesterettsdommer
22		Sigrun Hoel	1984–1988	jurist og likestillingsombud
23		Irene Bauer	1988–1990	direktør i Miljøverndepartementet; Ap-politiker	Ap
24		Siri Hangeland	1990–1992	filolog og lektor	SV
25		Bjørg Krane Bostad	1992–1994	komitésekretær for Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité
26		Kjellaug Pettersen	1994–1998	spesialrådgiver i Utdannings- og forskningsdepartementet
27		Siri Hangeland	1998–2004	filolog og lektor	SV
28		Berit Kvæven	2004–2006	kjemiker og sjefingeniør i Klima- og forurensningsdirektoratet, tidligere nestleder i Venstre, president i Tekna, politisk rådgiver for forbruker- og administrasjonsminister Eva Kolstad	V
29		Torild Skard	2006–2013	seniorforsker ved NUPI, tidligere stortingsrepresentant (SV), lagtingspresident, styreleder for UNICEF, assisterende utenriksråd	SV
30		Margunn Bjørnholt	2013–2016	professor i sosiologi	MDG
31		Marit Nybakk	2016–2018	Stortingets 1. visepresident; tidligere president for Nordisk råd	Ap
32		Karin M. Bruzelius	2018–2020	høyesterettsdommer
33		Anne Hege Grung	2020–	professor i teologi

Forhold til andre organisasjoner

International Woman Suffrage Alliance Congress i London 1909. Øverste rekke fra venstre: Thora Daugaard (Danmark), Louise Qvam (Norge), Aletta Jacobs (Nederland), Annie Furuhjelm (Finland), Mirowitch (Russland), Käthe Schirmacher (Tyskland), Honneger (Sveits), uidentifisert. Nederst fra venstre: uidentifisert, Anna Bugge Wicksell (Sverige), Ann Shaw (USA), Millicent Fawcett (president, England), Carrie Chapman Catt (USA), Fredrikke Marie Qvam (Norge), Anita Augspurg (Tyskland). Bugge Wicksell og Qvam var NKF-ledere. På den tiden var Landskvindestemmeretsforeningen (LSKF), ledet av Qvam, medlem av alliansen; NKF arvet LSKFs medlemskap i 1937.

NKF var den første interesseorganisasjonen for kvinner i Norge – selv om foreningen alltid har vært åpen for menn – og har direkte eller indirekte påvirket etableringen av hele kvinnebevegelsen og senere også det statlige likestillingsapparatet.

International Alliance of Women og søsterorganisasjoner internasjonalt

Gina Krog var sterkt inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA og spesielt av forløperne til League of Women Voters (LWV), og tok til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å arbeide for like rettigheter i Norge. I dag har NKF flere fellestrekk i fokus og arbeidsform med den nyere National Organization for Women (NOW), som NKF deler politisk grunnsyn med. Den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA har hele tiden vært et viktig forbilde for NKF, og NKF tok i 1890-årene i bruk den logoen som ble brukt av LWVs forløpere.

Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (nå International Alliance of Women; IAW) ble dannet i 1904. Den første presidenten var Carrie Chapman Catt, som også var første president i League of Women Voters. Kvinnestemmerettsalliansen var den dominerende internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett og den viktigste organisasjonen innen den borgerlige eller liberale kvinnesaksbevegelsen internasjonalt. Organisasjonen tok den amerikanske liberale kvinnebevegelsens symboler, herunder symbolikken med gul/gull. Organisasjonen hadde nære bånd til Folkeforbundet og var siden, under navnet IAW, den fjerde organisasjonen som fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd. Dagens IAW er en internasjonal paraplyorganisasjon for rundt 50 organisasjoner som jobber for kvinners menneskerettigheter, med flere hundre tusen medlemmer, og har særlig fokus på utviklingsland og FN-systemet. Da organisasjonen ble etablert i Berlin i 1904 var NKF representert med nylig avgått NKF-leder Fredrikke Marie Qvam, som også representerte Landskvindestemmeretsforeningen, som i praksis var en datterorganisasjon av NKF. NKF sendte telegram til Qvam om at NKF ønsket å bli medlem, men det endte med at Qvam tegnet medlemskap for Landskvindestemmeretsforeningen i stedet. NKF arvet i 1937 Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap, og anser seg derfor som et av de stiftende medlemmene av IAW.

IAW er NKFs primære paraplyorganisasjon i politisk forstand, og den organisasjonen NKF samarbeider internasjonalt gjennom, særlig inn mot FN-systemet. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne Margarete Bonnevie, Eva Kolstad, Karin M. Bruzelius og Margunn Bjørnholt. Margarete Bonnevie ble medlem av IAWs styre i 1939; fra 1949 var NKF representert i IAWs styre med Eva Kolstad som var svært aktiv i IAW frem til slutten av 1970-årene da hun ble likestillingsombud. Gjennom IAW ble Kolstad godt kjent med FN-systemet og hun ble innvalgt i FNs kvinnekommisjon da hun gikk av som NKF-leder, nominert av regjeringene i de nordiske landene.

Gjennom IAW er NKF en søsterorganisasjon av organisasjoner som Kvenréttindafélag Íslands, Dansk Kvindesamfund, Fredrika Bremer-förbundet, Deutscher Frauenring, All India Women’s Conference og All Pakistan Women’s Association. Organisasjonene samarbeider særlig om arbeidet i FN. Med de nordiske søsterorganisasjonene har NKF også alltid hatt et nært samarbeid i den nordiske konteksten.

Stemmerettsorganisasjoner

Under stemmerettskampen stiftet sentrale NKF-medlemmer to avleggere for å arbeide mer fokusert med stemmeretten, selv om de også ble værende i NKF: Kvindestemmeretsforeningen (KSF; 1885, nedlagt 1913) og senere Landskvindestemmeretsforeningen (LSKF; 1898, nedlagt 1938). NKF samarbeidet etterhvert med Kvindestemmeretsforeningen og hadde fra etableringen av Landskvindestemmeretsforeningen et nært forhold til denne organisasjonen; de to organisasjonene hadde i flere år samme leder (Fredrikke Marie Qvam), og også Gina Krog satt i styret. NKF overtok LSKFs medlemskap i Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen, anser Landskvindestemmeretsforeningen som en tidligere datterorganisasjon av NKF og forstår seg som forvalter av arven etter LSKF.

Venstrekvinnelaget

NKF sprang i stor grad ut av Venstre og ble opprinnelig oppfattet som et «underbruk» av partiet. På 1800-tallet organiserte Venstrekvinner – og mannlige støttespillere – seg dermed i stor grad i NKF. Etter etableringen av Venstrekvinnelaget i Kristiania i 1911 ble mange NKF-medlemmer med også der, og NKF har i lang tid hatt et nært forhold til Venstrekvinnelaget, lenge med mange av de samme medlemmene. Venstrekvinnelaget har alltid vært del av kvinnesaksbevegelsen – eller den «borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen – som også NKF tilhører. Samarbeidet var viktig for gjennomslaget i flere likestillingspolitiske saker NKF arbeidet for ved midten av det 20. århundre, herunder avviklingen av samskatten. Margarete Bonnevie var leder i både NKF og Venstrekvinnelaget i Oslo fra 1936, og NKFs andre sentrale leder på 1900-tallet, Eva Kolstad, var også engasjert i Venstrekvinnelaget. Blant andre sentrale NKF-medlemmer som var aktive i Venstrekvinnelaget var Norges Venstrekvinnelags stifter og første leder Ingeborg Boye, som også satt i NKFs styre, og Dagny Bang, Dakky Kiær og Marit Aarum. Venstrekvinnelaget er medarrangør av Kolstadseminaret som hedrer minnet om Eva Kolstad.

Norske Kvinners Sanitetsforening

I 1896 tok NKF initiativ til opprettelsen av den humanitære organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). Sanitetsforeningen ble en forening som favnet bredt blant norske kvinner, og hadde på det meste 250 000 medlemmer. Per 2015 var medlemstallet i NKS i overkant av 40 000.

Norges Kvinne- og familieforbund

Hjemmenes Vel ble stiftet av NKF-leder Ragna Nielsen og andre personer fra den mer konservative fløyen av NKF, og ble en stor masseorganisasjon med rundt 60 000 medlemmer. Organisasjonen skiftet siden navn til Norges Husmor­forbund og deretter Norges Kvinne- og familieforbund.

Norske Kvinners Nasjonalråd

NKF var et dominerende medlem i Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN), og var direkte eller indirekte opphav til flere av de andre medlemsorganisasjonene. NKNs første leder var NKFs stifter, Gina Krog. NKN ble den sentrale paraplyorganisasjonen for den borgerlige kvinnebevegelsen. Fra slutten av 1930-årene knivet NKN under Sigrid Strays ledelse og NKF under Margarete Bonnevies ledelse om å være den viktigste organisasjonen i den politiske kvinnesaksbevegelsen. Mens NKF var en klart politisk organisasjon med et mål om å endre politikken i progressiv retning for å fremme likestilling, var NKN en bred koalisjon som også omfattet upolitiske organisasjoner som husmorforbundet, og NKF mente NKN derfor ikke kunne være den sentrale organisasjonen i det politiske kvinnesaksarbeidet. Over tid fikk nasjonalrådet en mer konservativ profil enn NKF, og NKF meldte seg ut i 1972 på grunn av uenighet i abortsaken og lengre tids irritasjon over de lokale kvinnerådenes innflytelse i paraplyorganisasjonen.

Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon

Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon var en paraplyorganisasjon for den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen i Norden og ble etablert i Stockholm i 1916 på et nordisk kvinnesaksmøte. Den eksisterte gjennom det meste av 1900-tallet. Organisasjonen bestod av bl.a. NKF, Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands og Fredrika Bremer-förbundet, som fortsatt samarbeider gjennom sin primære paraplyorganisasjon International Alliance of Women (IAW). Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon hadde sekretariat i Stockholm og holdt kongresser hvert fjerde år.

Sex og Politikk

NKF var initiativtager, medstifter og lenge medlem av det som nå er Sex og Politikk, opprinnelig Norsk forening for familieplanlegging. Initiativet til foreningen ble tatt på NKFs landsmøte i 1966 av bl.a. legen Gertrud Günther. NKF samarbeidet med Den norske lægeforening om etableringen av foreningen.

Norske Kvinnelige Juristers Forening

NKF har tradisjonelt hatt et nært forhold til og samarbeid med Norske Kvinnelige Juristers Forening (grunnlagt 1947), og hadde mange av de samme medlemmene, særlig de første tiårene da NKJF var mer aktiv.

Statlige likestillingsorganer

NKF arbeidet for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet og for etableringen av Likestillingsrådet og Likestillingsombudet, to av forløperne til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Både gjennom at «staten overtok [NKFs] grunnsyn» i 1970-årene og gjennom at det statlige likestillingsapparatet ble bygget opp av sentrale NKF-medlemmer, representerer disse institusjonene «en videreføring av NKFs politiske tradisjon». NKF har hele tiden hatt et tett forhold til det statlige likestillingsapparatet. Likestillingsrådet uttalte ved NKFs hundreårsjubileum i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide».

FOKUS Kvinner

NKF var sentral i TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden» (1989) og i etableringen av TV-aksjonens etterfølger, Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS Kvinner) (1995). FOKUS Kvinner hadde indirekte delvis røtter i Norske Kvinners Nasjonalråds u-landsinformasjon, som NKFs tidligere paraplyorganisasjon Norske Kvinners Nasjonalråd stod bak. FOKUS er et svært bredt samarbeidsforum for norske kvinneorganisasjoners arbeid knyttet til utvikling i det globale sør, og omfatter mange organisasjoner med svært ulike ståsteder. Det er International Alliance of Women (IAW) som er NKFs paraplyorganisasjon i politisk forstand – dvs. med et felles politisk idégrunnlag – og den organisasjonen NKF primært samarbeider internasjonalt gjennom, særlig i FN-systemet.

Norges kvinnelobby

NKF tok i 2013 initiativ til etableringen av Norges kvinnelobby som en bred og inkluderende paraplyorganisasjon som har som vedtektsfestet formål å arbeide for alle jenters og kvinners interesser på grunnlag av menneskerettighetene, særlig gjennom overvåking av gjennomføringen av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW), et av de viktigste menneskerettsinstrumentene som er relevante for kvinner samt minoritetskjønn. NKF vurderte menneskerettighetene som et samlende grunnlag som ulike organisasjoner kunne slutte seg til. NKF stod alene for planleggingen av prosjektet fra våren 2013 til januar 2014 – NKFs arbeidsutvalg vedtok å etablere prosjektet sommeren 2013 – og stod også i all hovedsak for oppbyggingen av det gjennom flere år. Etableringen av en slik paraplyorganisasjon var et svar på et ønske fra regjeringen om én partner som kan representere kvinne- og kvinnesaksorganisasjonene i visse sammenhenger i dialogen med sentrale myndigheter, og Norges kvinnelobby deltok fra 2015 i den norske offisielle delegasjonen til møtene i FNs kvinnekommisjon.

Ved etableringen la NKF vekt på at en organisasjon NKF har grunnlagt må arbeide på grunnlag av menneskerettighetene – som for NKF er helt grunnleggende – for alle jenter og kvinner, uansett bakgrunn og identitet – herunder kjønnsidentitet og seksuell orientering – og dette ble nedfelt i vedtektene (§ 2), som gir uttrykk for en moderne, faglig, interseksjonell tilnærming til kvinners menneskerettigheter og som tar hensyn til at kvinner er mangfoldige og har ulike identiteter. CEDAW-komiteen uttalte i generell anbefaling nr. 28 (2010) at «interseksjonalitet er et grunnleggende konsept for å forstå rekkevidden av statsforpliktelsene i artikkel 2» i kvinnekonvensjonen og at diskriminering av kvinner på grunnlag av kjønn er «uløselig knyttet til andre faktorer som påvirker kvinner» som bl.a. etnisitet, religion og livssyn, seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Medlem av NKLs ekspertutvalg Anne Hellum understreket at «[CEDAW-]komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet». Å godta og arbeide for NKLs formål, for alle kvinner uansett bakgrunn eller identitet – både ciskvinner og transkvinner – på grunnlag av menneskerettighetene, er et vilkår for medlemskap (§3, jf. § 2 i vedtektene). NKF inviterte bare organisasjoner som godtok formålet om å jobbe for alle kvinner i tråd med dette, på grunnlag av menneskerettighetene.

Kvinnesaksbevegelsens inkluderende og menneskerettsorienterte feminisme er forankret i den internasjonale kvinnesaksforeningens, IAWs, prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige». Aslaug Moksnes understreket i Kvinnesaksnytt i 2007 at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner – kontra særstilling – som har framtida for seg». President i NKFs moderorganisasjon IAW Marion Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot ekstreme og antidemokratiske høyrekrefter som hisser til hat mot transpersoner og prøver å ta over feministiske arenaer, og i 2021 representerte hun IAW i IAWs og Kvenréttindafélag Íslands' – en nær søsterorganisasjon av både NKF og NKL – forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan «styrke feministisk og skeiv solidaritet» i et klima der «transfiendtlige stemmer truer feministisk solidaritet». I tråd med at NKF etablerte NKL som bred og inkluderende menneskerettsorganisasjon som skulle arbeide for jenter og kvinner i all sin mangfoldighet, på grunnlag av menneskerettighetene, var det allerede fra etableringen en forutsetning at diskriminerende ideologier – herunder alle former for rasisme, transfobi og homofobi – ikke hadde noen plass i NKL, og står i direkte strid med NKLs formål om å arbeide for alle kvinners menneskerettigheter. I lys av dette kan transkvinners rett til å eksistere i samfunnet som kvinner aldri være oppe til debatt i NKL, like lite som lesbiskes rett til å anerkjennes som kvinner kan det. I 2017 arrangerte f.eks. MiRA-Senteret et dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme, der MiRA-Senterets leder, NKLs første nestleder og NKF-medlem Fakhra Salimi understreket at kvinners rettigheter ikke kan adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i vårt samfunn, og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen, og der lederen i Venstrekvinnelaget Naomi Ichihara Røkkum understreket at «vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen». Også UN Women minnet i 2024 om at «kampen for LHBTIQ -personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ -personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn (...) feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ -personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet». Den største nasjonale kvinnelobbyen i Europa, Deutscher Frauenrat, har understreket at «transkvinner er kvinner og vi skal ivareta deres interesser og kjempe for deres rettigheter». Christopher R. Fardan ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) skriver at Norge i 2020-årene har vært preget av en raskt voksende antigenderbevegelse og økende transfobi, mens Iris B. Segers og Celestine S. Kunkeler ved C-REX skriver at antigenderbevegelser har dype røtter i antifeminisme. Organisasjoner som inkluderer transkvinner som kvinner – slik NKL gjorde fra etableringen – har blitt utsatt for antigenderkampanjer. Ifølge vedtektene (§ 3) er NKL åpen både for kvinneorganisasjoner og andre «organisasjoner som primært jobber for å fremme kvinners interesser»; NKF selv anser seg ifølge Aslaug Moksnes ikke som en kvinneorganisasjon, men som en kvinnesaksorganisasjon (se ovenfor), og tilhører den sistnevnte kategorien.

Andre menneskerettsbevegelser

Kvinnesaksbevegelsen som NKF tilhører er en menneskerettsorientert bevegelse, og har dermed deler av sitt politiske idégrunnlag felles med andre menneskerettsbevegelser, også de som ikke bare har fokus spesifikt på (majoritets)kvinners menneskerettigheter. NKF har dermed alltid vektlagt et godt forhold til mer generelle menneskerettsorganisasjoner som f.eks. Amnesty International, og mange NKF-medlemmer var tidlige medlemmer av Amnesty. I tråd med utviklingen i tenkningen om kjønn, likestilling og diskriminering, og med at kvinnesaksbevegelsen har blitt mer interseksjonelt orientert, har også organisasjoner som arbeider for minoriteters (f.eks. minoritetskvinners eller skeives) menneskerettigheter blitt naturlige samarbeidspartnere som NKF og resten av kvinnesaksbevegelsen vektlegger å ha et godt forhold til.

Feminismens tredje bølge og senere utvikling

Feminismens tredje og senere fjerde bølger omfatter en rekke uensartede bevegelser som er kjennetegnet av et tydelig interseksjonelt perspektiv. Noen av disse bevegelsene har røtter i bevegelser som kjempet for ulike minoriteters rettigheter – som skeive miljøer og svart feminisme. Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen og liberalfeminismen skilte seg i utgangspunktet i sin opprinnelse og tradisjon fra disse, men har samtidig siden utgangen av 1900-tallet også tatt en interseksjonell vending, og deler en forankring i menneskerettighetene med de fleste nyere feministiske strømningene som oppstod under den tredje og senere fjerde bølgen. Det har derfor vært en stor grad av tilnærming mellom «førstebølgefeminister» – kvinnesaksbevegelsen – og feminismens tredje bølge. Den tredje bølgen kan forstås som en impuls som fikk stor betydning for liberalfeminismen og den etablerte kvinnesaksbevegelsen. Rosemarie Tong skriver at den liberale kvinnesaksbevegelsen aksepterer kritikken for at de tidligere, på 1800-tallet og mye av 1900-tallet, var for lite oppmerksomme på andre kvinner enn den borgerlige, hvite middelklassen, og diskuterer hvordan NKFs amerikanske pendant National Organization for Women etterhvert har fokusert mer på minoritetskvinner og hvordan minoritetskvinner har blitt mer aktive i den liberale kvinnesaksbevegelsen. For kvinnesaksbevegelsen har dette både vært en nødvendig modernisering og et resultat av utviklingen i tenkningen om kvinnesaksbevegelsens idégrunnlag, menneskerettighetene. Flere borgerlige kvinnesaksorganisasjoner som både NKF og Dansk Kvindesamfund, og flere andre organisasjoner i IAW-familien, begynte i det 21. århundre å bruke en rosa farge – den tredje feminismebølgens viktigste farge og mest gjenkjennelige symbol – som et uttrykk for denne tilnærmingen, ved siden av eller i stedet for sin tradisjonelle gule farge.

Religiøse og livssynsorganisasjoner

NKF er religiøst og livsynssmessig nøytral, samtidig som organisasjonen står for et progressivt samfunnssyn. For mange av NKFs medlemmer ble det derfor naturlig å engasjere seg i organisasjoner med et progressivt ståsted innen livssyns- eller religionsområdet, ikke minst i Human-Etisk Forbund. Dette gjelder også NKFs fremste ledere i det 20. århundre, som Margarete Bonnevie og Eva Kolstad. Samtidig er NKF like åpen for dem med et religiøst ståsted, og NKF engasjerte seg tidlig for at Den norske kirke skulle åpne for kvinnelige prester.

Symboler

Vignett for NKFs tidsskrift Nylænde, redigert av Gina Krog (versjon brukt 1901–1907), tegnet av Marie Hauge; solsikken kan også tolkes som et bilde på solen over norske åser

Vignett for Nylænde (versjon brukt fra 1908)

Gullfarget bånd brukt under Kvinnestemmerettsalliansens (IAWs) konferanse i Amsterdam i 1908

NKF har hatt solsikken – også kalt solblomsten – og fargene gul(l) og hvitt som symboler siden 1890-årene. Bruken av solsikken – noen ganger analogisk Solen – og fargen gul/gull som symbol for kvinnesak og suffragistbevegelsen kan føres tilbake til de liberale kvinnesakspionerene Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje for kvinners stemmerett i Kansas i 1867. De er kvinnesakens eldste symboler og de ble på 1800-tallet de fremste symbolene for den liberale kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsen i USA. Symbolikken med solsikke og gull stammet fra Kansas' delstatssymbol, og kom til å symbolisere opplysning, det erklærte målet for den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Stanton og Anthony var også Gina Krogs store forbilder da hun i 1884 grunnla NKF for å kjempe for kvinners rettigheter basert på «den amerikanske plattform». Gina Krog innførte solsikken og fargene gull og hvitt i den norske kvinnesaksbevegelsen fra 1894 etter forslag fra Aasta Hansteen og inspirasjon fra USA.

Farger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for USAs uavhengighetserklæring, bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det demokratiske landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også opplysning, det erklærte målet for hovedstrømmen innen USAs stemmerettsbevegelse [den liberale kvinnestemmerettsbevegelsen]

Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary

Logoen for NKFs internasjonale paraplyorganisasjon International Alliance of Women (IAW), som var den ledende internasjonale organisasjonen som kjempet for kvinners stemmerett. Gull og hvitt var den liberale kvinnestemmerettsbevegelsens farger i både USA og Norge.

Aasta Hansteen oppfordret i 1888 under et mangeårig opphold i USA den norske kvinnesaksbevegelsen til å bruke «solblomsten», det vil si solsikken, som symbol. Hansteen fortalte selv om symbolets historie i en artikkel i det trykte referatet fra Nordisk kvindesagsmøde i Kristiania i 1902: «Mit opraab la gjemt og glemt i seks aar – indtil det blev opdaget af vor Gina Krog [i 1894], og – ved en indskydelse fra høiere hold – bar hun det frem og løftede det op.» En «stiliseret solsikke» ble fra 1894 brukt som symbol av NKFs datterorganisasjon Kvindestemmeretsforeningen. Fra 1901 til 1907 hadde Nylænde en vignett tegnet av Marie Hauge med en solsikke som også kunne tolkes som en «opgaaende sol over norske aaser»; fra 1908 brukte Nylænde solsikken i en annen, stilisert grafisk utforming. Symbolet ble også brukt ved det nordiske kvinnesaksmøtet i Kristiania i 1902. Hovedstyret i Norsk Kvinnesaksforening vedtok også solsikken som NKFs symbol og NKF brukte deretter en tegning med en enkel sterkt stilisert solsikke med tolv blader på en hvit silkefane.

NKFs paraplyorganisasjon International Alliance of Women (IAW), opprinnelig International Woman Suffrage Alliance (IWSA), tok ved etableringen i 1904 gull og hvitt som sine farger. Her er IWSAs/IAWs fane på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911, omgitt av svenske stemmerettsforkjempere – med studentluer

NKFs internasjonale paraplyorganisasjon International Woman Suffrage Alliance – nå International Alliance of Women (IAW) – tok i 1904 gull som hovedfarge etter modell av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA, og særlig gjennom IAWs innflytelse ble gull/hvitt utbredte symboler på den borgerlige kvinnesaksbevegelsens kamp for stemmerett internasjonalt.

NKF har i moderne tid bl.a. brukt en gul solsikke som logo. Oslo Kvinnesaksforening utgav fra 1980-årene medlemsbladet Solsikken. Solsikken var brukt på forsiden av en nyutgave av Anna Caspari Agerholts klassiske bok Den norske kvinnebevegelses historie fra 1973 med en innledning av Kari Skjønsberg. Etter forslag fra Torild Skard tok NKF under 125-årsjubileet i 2009 i bruk en logo med solsikke på feministtegn (♀), der solsikken er hovedsymbolet. Denne har senere vært gjengitt i ulike grafiske utforminger, og gjengis nå som hovedregel som en stilisert solsikke (fortrinnsvis med tolv blader) i hvitt på rosa feministtegn, eller på farget bakgrunn som negativlogo med feministtegnet i hvitt og solsikken i rosa. Logoen er primært definert abstrakt som solsikke på feministtegn, med åpning for bruk av ulike grafiske utforminger. NKF som tverrpolitisk organisasjon bruker det mer politisk nøytrale rene feministtegnet (det vil si uten knyttneve). NKF oppgir at solsikken symboliserer NKFs «røtter i den første bølgen av feminisme og vårt systematiske arbeid siden 1884 for å fremme likestilling gjennom konstruktive politiske reformer forankret i det liberale demokratiet».

Symbolikken med gul/gull og solsikke/sol er mest knyttet til den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen og IAW-bevegelsen. Også i noen andre land bruker tradisjonelle liberale eller «borgerlige» kvinnesaksforeninger lignende logoer. For eksempel har den sveitsiske kvinnesaksforeningen SVF-ADF (Schweizerischer Verband für Frauenrechte/Association suisse pour les droits de la femme; grunnlagt 1909) en logo med en sol på feministtegn.

Både NKFs paraplyorganisasjon IAW, NKF selv og organisasjonens nærmeste søsterorganisasjoner som Dansk Kvindesamfund har tradisjonelt gul/gull og hvitt som sine farger, avledet av solsikkesymbolikken. Fargene gul(l) og hvitt var den internasjonale borgerlig-liberale kvinnestemmerettsbevegelsens viktigste farger, brukt særlig av IAW og mange tilsluttede foreninger. Både NKF, Dansk Kvindesamfund og flere andre organisasjoner som står NKF nær har i moderne tid også brukt en rosa farge for å symbolisere tilknytningen til en moderne feministbevegelse (feminismens tredje/fjerde bølge). I flere år brukte NKF også logoen for FNs kvinnetiår, laget av Valerie Pettis, som symboliserte likestilling, fred og velstand, men foreningen gikk deretter tilbake til sin tradisjonelle solsikkelogo.

Tidsskrifter

Utdypende artikler: Nylænde og Kvinnesaksnytt

Nylænde 1. mars 1887, med et innlegg av Camilla Collett

NKFs første tidsskrift Nylænde ble utgitt 1887–1927, med Gina Krog og etter hennes død fra 1916 med Fredrikke Mørck som redaktører. I perioden 1893–1916 var Gina Krog også tidsskriftets utgiver og eier, og tidsskriftet var dermed formelt selvstendig; etter hennes død overlot hennes bror Fredrik Arentz Krog tidsskriftet til NKF og bad foreningen fortsette utgivelsen. Nylænde var sterkt knyttet til NKFs grunnleggergenerasjon og ble nedlagt i 1927 da denne generasjonen i stor grad var døde, 43 år etter etableringen av foreningen.

I 1950 fikk Nylænde en etterfølger i tidsskriftet Kvinnesaksnytt, som ble utgitt frem til 2016. I 66 år var Kvinnesaksnytt NKFs viktigste organ, og bragte nyheter og kommentarer om norsk og internasjonal kvinnesak. Blant redaktørene i Kvinnesaksnytt var Ingerid Gjøstein Resi, Marit Aarum, Gunvor Øwre Havrevold, Eva Kolstad, Kari Skjønsberg, Karin M. Bruzelius, Torild Skard og Margunn Bjørnholt. Redaktørvervet ble ofte, men ikke alltid eller automatisk, innehatt av NKFs leder.

Foreningen utgav fra 2015 til 2016 også det debattorienterte tidsskriftet Feministen.

Begge NKFs tidsskrifter ble nedlagt da NKF fra 2016 gikk inn i en periode med lavere aktivitet.

Kontorer

NKF eier kontor- og møtelokaler i Majorstuveien 39 (1. etasje) i Oslo. NKF fikk lokalene i gave av psykologen og filantropen Bente Onsager Lund og flyttet inn i 1994; Lund var opptatt av at NKF burde ha tilhold på Majorstuen, der hun selv bodde. Sentralleddet deler lokalene med Oslo-lokallaget.

NKF ble stiftet i Kristian Augusts gate 6 og hadde per 1887 kontorer i Universitetsgaten 9 (1. etasje, senere 2. etasje). I 1893 flyttet kontoret til Edvard Storms gate 3 (1. etasje). Per 1897 lå kontoret i Møllergaten 16, på den adressen som idag er Venstres Hus. Fra 1898 til 1906 hadde NKF kontorer hos advokatkontoret til foreningens styremedlem og juridiske konsulent Morten Thams i Stortingsgaten 14 (4. etasje). Fra 1906 til 1916 hadde foreningen kontor i Wergelandsveien 19. Fra 1936 til 1940 lå kontoret i Stortingsgaten 30; kontoret ble utsatt for en razzia fra Gestapo i 1940 og foreningens arkiv beslaglagt. Nylænde hadde i flere år kontor i Parkveien 62B.

Navn

Begrepet «kvinnesak» betyr kvinners rettigheter, spesielt politiske og juridiske rettigheter. Dette er også tydelig av foreningens engelske navn, Norwegian Association for Women's Rights. Begrepet ble brukt synonymt med den borgerlige kvinnesakstradisjonen der Norsk Kvinnesaksforening var den eldste og mest sentrale organisasjonen. Begreper som «kvinnesakskvinne» og «kvinnesaksforkjemper» ble i norsk kontekst tradisjonelt brukt først og fremst om medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening eller sammenlignbare utenlandske organisasjoner; Bodil Chr. Erichsen skriver at «fram til rundt 1960 refererer kvinnesakskvinne hovedsakelig til medlemmer i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og brukes utelukkende om borgerlige kvinner. Fra tiden etter viser uttrykket kvinnesakskvinne eksplisitt til medlemskap i NKF». Begrepet feminisme ble først vanlig i Norge i 1970-årene og først tatt i bruk av NKF i 1980-årene, og har siden vært brukt om kvinnesaken også i det foregående århundret. NKF forstår kvinnesak som det samme som kampen for et likestilt samfunn. NKF-leder Karin M. Bruzelius har uttalt at NKF med «kvinnesak» «faktisk egentlig mener likestilling».

NKFs utmerkelser

Æresmedlemmer

Camilla Collett ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet i 1884

Æresmedlemskap er NKFs høyeste utmerkelse og ble første gang tildelt Camilla Collett på stiftelsesmøtet i 1884. Æresmedlemmene er først og fremst landskjente politiske ledere, herunder flere statsministre, og enkelte stiftere og tidligere ledere i NKF. Ifølge foreningen tildeles æresmedlemskap til «kvinner og menn som har virket i samfunnet for kvinners interesser» og «ved sjeldne anledninger til personer som gjennom et helt ekstraordinært livsverk står som inspirasjon for alle som arbeider for de idealene NKF ble grunnlagt for å fremme». I dette ligger det at æresmedlemmene må kunne identifiseres med NKFs politiske grunnsyn, den progressive, liberale kvinnesakstradisjonen som kjemper for et likestilt samfunn og alle jenters og kvinners rettigheter innen en liberaldemokratisk ramme og informert av en menneskerettstenkning.

• Camilla Collett 1884
• August Thorvald Deinboll 1896
• Aasta Hansteen 1906
• Gina Krog 1909
• Hagbart Berner 1909
• Amalie Hansen 1913
• Ragna Nielsen 1914
• Fredrikke Marie Qvam 1914
• Thora Storm 1914
• Anna Rogstad 1914
• Francis Hagerup 1914
• Alette Ottesen 1919
• Harriet Backer 1920
• Anna Bugge Wicksell 1922
• Randi Blehr 1923
• Otto Blehr 1924
• Edvard Bull 1924
• Dorothea Schjoldager 1924
• Aadel Lampe 1926
• Betzy Kjelsberg 1931
• Fredrikke Mørck 1934
• Katti Anker Møller 1939
• Margarete Bonnevie 1946
• Dakky Kiær 1954
• Signe Swensson 1954
• Eva Kolstad
• Ebba Haslund 1995
• Berit Ås 2009
• Aslaug Moksnes 2013
• Torild Skard 2014
• Gro Harlem Brundtland 2016
• Helga Hernes 2018
• Karin M. Bruzelius 2022

Gina Krog-prisen

Siden 2009 har NKF delt ut Gina Krog-prisen, som går til personer som «i Gina Krogs ånd har gjort en betydelig innsats for å fremme og synliggjøre feministiske saker». NKF legger sin egen forståelse av feminismen til grunn også her, dvs. at feminisme betyr kampen for et likestilt samfunn og alle jenters og kvinners rettigheter innen en liberaldemokratisk ramme og informert av en menneskerettstenkning. Prisen ble i 2018 tildelt «de skamløse jentene» Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile, og i 2020 ble prisen tildelt jusprofessor Anne Hellum.

Litteratur

• Aslaug Moksnes (1984). Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913, Gyldendal Norsk Forlag, 296 sider, ISBN 82-05-15356-6
• Elisabeth Lønnå (1996). Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal Norsk Forlag, 341 sider, ISBN 8205244952
• Norsk kvinnesaksforening gjennom 65 år: 1884–1949, 1950
• Dakky Kiær (1978). Norsk kvinnesaksforening i 1930-årene: med tilbakeblikk på tidligere virke og streiflys frem til 1977
• Alette Ottesen (1909). Beretning om Norsk kvindesagsforenings 25 aarige virksomhet: 28de juni 1884–28de juni 1909, Norsk Kvindesagsforening, 1909, 16 s.
• Historisk fremstilling av foreningens første 30 år skrevet av Alette Ottesen i Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814–1914 (1914), s. 75–81
• Anna Caspari Agerholt (1937). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 
• Kolstad, Eva (1959). «Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil». Kvinnesaksnytt. 10 (2): 11–15. 
• Norum, Jorun Margrethe Stangnæs (1971). Kvinner i organisasjoner på 1800-tallet: fra 'Skuld' til 'Norsk Kvindesagsforening'. Oslo. 
• Gunnar Bergby, Karin Bruzelius, Gerda Vislie, Brita Westergaard, red. (1988). Underveis: Festskrift til Eva Kolstad. Oslo: Aventura. ISBN 8258805045. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Holst, Cathrine (2017). Hva er feminisme. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215029832.  En betydelig del av boken beskriver kvinnesak eller feminisme i en liberal og likestillingsorientert tradisjon, det vil si NKFs og kvinnesaksbevegelsens idégrunnlag.

Tidsskrifter

• Nylænde (utgitt 1887–1927)
• Kvinnesaksnytt (utgitt 1950–2016)
• International Women's News (utgitt siden 1906 av NKFs moderorganisasjon International Alliance of Women)

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (en) Norwegian Association for Women's Rights – kategori av bilder, video eller lyd på Commons