Dualis
Dualis er et grammatisk tall og representerer totall.[1][2][3]
Spor etter dualis i moderne norsk
redigerEn typisk rest etter dualis på norsk er begge.[4]
Det går ikke an å si:
- Alle øynene hans er blå eller Alle tvillingene heter Lars
uten å underforstå at snakk om flere enn to. Hadde det vært snakk om to, ville man sagt:
- Begge øynene hans er blå og Begge tvillingene heter Lars.[4]
Ordet både appellerer også i utgangspunktet for totall. For eksempel både du og jeg.[5] Dette har imidlertid fått en utvidet bruk i moderne norsk. For eksempel Det gjaldt både ham, henne og Anton. Her er det bruk av tre, og ikke to. Språkviteren Per Egil Hegge kommenterer et spørsmål om hvorvidt "både" kan ha flere enn to ledd etter seg med:
Opprinnelig var nok det [å ha kun to ledd etter "både"] riktig, men det er mer enn tenkelig at det kravet er for strengt i dagens språkbruk.[5]
Per Egil Hegge
Språk med dualis
redigerNorrønt
redigerNorrønt/gammelnorsk hadde dualis i de personlige pronomenene.[6]
| Norrønt | ek | vit | vér | þú | (þ)it | (þ)ér | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Moderne norsk bokmål | jeg | vi to | vi tre eller flere | du | de to | de tre eller flere |
En eksempelsetning på gammelnorrønt:
- Wit Hrafn
Denne betyr rett oversatt vi to Hrafn, og i betydningen Hrafn og jeg.[7]
Mange av flertallsformene i forskjellige norske dialekter i dag, har sitt opphav i norrøn dualis (ikke pluralis).[8] Eksempelvis:
- 1.person:
- Okkr → okke, okkon, konn og liknende.[8]
- 2.person:
- ykkr → dykk, døkk, dokker, dikkan, dekkan og liknende[8]
Gammelengelsk
redigerI gammelengelsk var det dualis kun i de personlige pronomenene. De finnes bare i 1.- og 2. person.[9] Når pronomenet i dualis settes sammen med et verb, får verbet pluralisform.[9]
| 1.person | 2.person | |||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Kasus | Entall/Singularis | Totall/Dualis | Flertall/Pluralis | Entall/Singularis | Totall/Dualis | Flertall/Pluralis |
| Nominativ | ič | wit | wé | þu | ʒit | ʒé |
| Genitiv | mín | uncer | úser/úre | þín | incer | éower |
| Dativ | mé | unc | ús | þé | inc | éow |
| Akkusativ | mé/méč | unc | ús/úsič | þé/þeč | inc | éow/éowič |
I likhet med gammelnorrønt kan vi to settes foran et navn (X) og bety X og jeg. Eksempelvis:
Wit Scilling song ahōfn We(two) Scilling song raised Vi(to) Scilling sang stemte i
- Wit Schilling song ahōfn – Scilling and I raised a song[10] (- Scilling og jeg stemte i en sang)
Gotisk
redigerI det nå utdødde germanske språket gotisk, var det bruk av dualis. "Vi" er "weis" på gotisk når det er snakk om tre eller flere personer. Hvis det bare er to, derimot, bruker man "wit". "Dere tar" heter "nimiþ" dersom det er snakk om tre eller flere. Hvis "dere" bare involverer to stykker, brukes derimot "nimats".[11] Med andre ord, hadde også gotisk bøying i dualis ikke bare i pronomen, men også i verb[7][12]
| ik - jeg | wit - vi to | weis - vi (tre eller flere) |
| þu - du | jut - dere to | jus - dere (tre eller flere) |
Dessuten ugkara - av oss begge og ugkis -oss begge/ til oss begge.[7]
| (ik) baira - (jeg) bærer | (wit) bairos - (vi begge) bærer | (weis) bairam - (vi [tre eller flere]) bærer |
Det er også egne former i 2.person der verbet bøyes etter antallet.[7] Som vist under[11]:
| (jut) nimats - (dere to) tar | (jus) nimiþ - (dere [tre eller flere]) tar |
Sorbisk
redigerSorbisk er et vest-slavisk språk med dualisformer.[3] Se tabellen under for eksempler[3]:
| Entall/singularis | Totall/dualis | Flertall/pluralis |
|---|---|---|
| ja - jeg | mój - vi to | my - vi |
| ty - du | wój - dere to | wy - (alle) dere |
| hród - palass, slott | hrodaj - to palasser/slott | hrody - (flere) palasser/slott |
| dźěłam - (jeg) jobber | dźěłamoj - (vi to) jobber | dźěłamy - (vi) jobber |
Gammelirsk
redigerPå gammelirsk uttrykker dualisformen totall av ting eller vesener, enten tilfeldige par eller det som naturlig kommer i par[13]
Den tilfeldige dualisformen di mnai /d'i µvai̯/("to kvinner")[13] Den naturlige dualisformen di ṡúil /d'i hūλ'/ ("to øyne")[13]
Dualis brukes alltid i kombinasjon med tallordene daᴸ, dáᴸ (med maskuline substantiv), daᴺ, dáᴺ (med nøytrum-substantiver) og diᴸ, díᴸ (med feminine substantiver).[13] De av formene med kort vokal er yngre enn dem med lang vokal.[13]
Som nevnt ovenfor, brukes dualis etter dá, dí. Dette betyr også at dualis brukes etter 12, 22, 32 osv.[14] Singularis på sin side brukes etter óen-, oín, og derfor etter 11, 21, 31 osv. Plurais brukes etter numrene 3-10 samt etter 13-19, 23-29, 33-39 osv.[14]
Adjektiver, pronomener og verb har derimot mistet dualisformen og bruker pluralis i stedet[13].[15]
Under følger substantivet cáera bøyd i alle tre grammatiske nummere samt de fem kasusene[16]:
| cáera - "sau" | |||
|---|---|---|---|
| Entall/singularis | Totall/dualis | Flertall/pluralis | |
| Nominativ | cáeraᴸ | diᴸ cháeraigᴸ | cáeraig |
| Genitiv | cáerach | daᴸ cháerachᴸ | cáerachᴺ |
| Preposisjonell1 | coᴺ cáeraigᴸ (cáera?) | coᴺ ndibᴺ cáerchaib | coᴺ cáerchaib |
| Akkusativ | cáeraigᴺ | diᴸ cháeraigᴸ | cáerchaᴴ |
| Vokativ | aᴸ cháeraᴸ | aᴸ diᴸ cháeraigᴸ | aᴸ cháerchaᴴ |
1Denne kalles dativ i all tradisjonell språkvitenskap. Ifølge Stifter (2006) er dette uheldig fordi den preposisjonelle kasusen er sammensatt av fire gamle kasuser: dativ, instrumentalis, ablativ og lokativ. Den dativiske funksjonen (funksjonen som indirekte objekt) er ikke fremtredende noen steder i gammelirsk[17]
Samisk
redigerI samisk brukes dualis-form av pronomener og verb. Sørsamisk: Månnoeh - vi to. Dåtnoeh - dere to. Dah guaktah - de to (om det vises tilbake til to som allerede er snakket om, brukes "såtnoeh"). Disse bøyes ved f.eks. Monnese - til oss to. Dotnen - dere to har. For flere eksempler se oahpa.no[død lenke]
Flere språk med dualis
redigerDualis som grammatisk aspekt
redigerDualis er et grammatisk fenomen som ikke er bare indoeuropeisk. Dette er fordi det opptrer også i mange språk som ikke er indoeuropeiske.[18]
Grammatiske tall følger er nummerhiearki.
- entall ← flertall ← dualis ← trialis og paucalis
Det aktuelle språket må ha entall for at det skal kunne ha flertall, og likeledes må det ha flertall for at det skal kunne ha dualis.[19]
Relasjonell dualis/ Dualis som enhet
redigerDenne typen dualis binder to forskjellige sammen til en. I stedet for å se på de to som forskjellige fra hverandre, bindes de sammen til en enhet.[7]
Mansi, et finsk-ugrisk språk som snakkes i vest-Sibir, har en "relasjonell" dualisform.[20] Denne går ut på at hvis det i substantivfraser opptrer to separate substantiver i nær relasjon, settes disse substantivene i dualis.[20] Se eksempel under:
- ēkwa-ɣ ōjka-ɣ ōl-ēɣ
ēkwa-ɣ ōjka-ɣ ōl-ēɣ woman-DUAL man-DUAL live-PRES.3.DUAL
- a wife and husband live[20]
Begge substantivene er i dualis, selv om det bare er ei kvinne og en mann. Det er bare to personer i denne setningen, og ikke fire.[20] Merk også at ved å sette "mann" og "kvinne" i denne dualisformen, har det fått ny betydning: "mann og kone", altså to mennesker som er gift.
Dualis' påvirkning på tellemåte
redigerMange språk uttrykker tallet to i sin grammatiske dualisform, og forsterker dermed sin mening som grammatisk form.[21]
Ord for høyere enn to, som 20, 200, 2000 som fortsatt har sin gamle dualisform, kan være en indikasjon for hvordan det gamle menneskets oppfattelse av tall var.[21] Det latinske vinigti har en gammel dualprefiks ṷi i tillegg til dualisendelse -i - vi-nigt-i[22] . De høyere titallene, som 30 triginta, slutter på -a. Det greske eí-kosi, 20, skiller seg også klart ut fra de senere hele titallene som triákonta, 30.[21]
100 på slavisk er sto. Den ubestemte flertallsformen for dette er sta. 200 derimot heter dve ste (russisk dvě stě, tsjekkisk dvě stě). Stě er dualisformen (dobbel-hundre). Dve er derfor overflødig[21] Sanskrit brukte den gamle dualisformen dve śate i tillegg til den vanlige formen dviśatam.[23]
Relevant etymologi
redigerDet indoeuropeiske dṷo har utviklet seg til gresk dýo ("to"), og på latin duo (den ene så godt som den andre).[21] Begge ordene har dualisendelse -o.
Det indoeuropeiske ambhō utviklet seg til gresk ámpho ("begge"), latin ambo og sanskrit ubháu.[21] Ved å droppe den første stavelsen første stavelsen ám- har vi gotiske ba,bai. De gotiske formene utviklet seg videre til bajoþs, hvorfra engelsk har both og gammel høytysk har be-de.[21] Her ser vi også en likhet til det norske begge.
Referanser
rediger- ^ [1] Bokmålsordboka|Nynorskordboka
- ^ Store norske leksikon
- ^ a b c Corbett, Greville G (2000) s. 20
- ^ a b Haugen, Einar (1990) side 86-87
- ^ a b aftenposten.no - spørsmål til Per Egil Hegge 10.02.2007. Lest den 20.11.2011 kl.14:50
- ^ Haugen, Odd Einar (1998), side 93
- ^ a b c d e Menninger, Karl (1992), side 13
- ^ a b c Haugen, Odd Einar (1998), side 94
- ^ a b Diamond, Robert E. (1992), side 24
- ^ Haspelmath (2004), side 91
- ^ a b Wikander, Ola (2006), side 171
- ^ Kefer, Michel og Auwera, Johan van der (1992), side 349
- ^ a b c d e f Stifter, David (2006), side 25
- ^ a b Stifter, David (2006), side 116
- ^ Pokorny, Julius (1914): viser ingen bruk av dualis i noe annet enn i substantiver gjennom boka
- ^ Stifter, David (2006), side 36
- ^ Stifter, David (2006), side 37-38
- ^ Haugen, Einar (1990), side 85
- ^ Corbett (2000), side 38
- ^ a b c d Corbett, Greville G, s. 228
- ^ a b c d e f g Menninger, Karl (1992), side 14
- ^ Menninger, Karl (1992), side 150
- ^ Menninger, Karl (1992), side 15
Litteratur
rediger- Aasen, Ivar (1864). Norsk Grammatik (PDF). Oslo: Den Norske Samlaget. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juli 2011.
- Corbett, Greville G. (2000). Number. Cambridge University Press. ISBN 0-521-64970-6.
- Diamond, Robert E. (1970). Old English grammar & reader. Wayne State University Press. ISBN 9780814315101.
- Haspelmath, Martin (2004). Coordinating constructions. John Benjamins Publishing Company. ISBN 9789027229663.
- Kefer, Michel og Auwera, Johan van der (1992). Meaning and grammar: cross-linguistic perspectives. Walter de Gruyter. ISBN 9783110128055.
- Haugen, Odd Einar (1998). Grunnbok i norrønt språk. Gyldendal. ISBN 82-417-0970-6.
- Haugen, Einar (1990). Babels forbrødring : om tospråklighet og språkplanlegging. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-02972-7.
- Menninger, Karl (1992). Number words and number symbols: a cultural history of numbers. Courier Dover Publications. ISBN 9780486270968.
- Pokorny, Julius (1914). A Concise Old Irish Grammar and Reader. Halle a.S. : M. Niemeyer; Dublin : Hodges, Figgis.
- Stifter, David (2006). Sengoídelc: Old Irish for beginners. Syracuse University Press. ISBN 9780815630722.
- Tobin, Yishai (1994). Invariance, markedness, and distinctive feature analysis: a contrastive study of sign systems in English and Hebrew. John Benjamins Publishing Company. ISBN 9789027236142.[død lenke]
- Wikander, Ola (2006). I døde språks selskap. En bok om veldig gamle språk. Pax forlag. ISBN 978-82-530-3387-7.