Stenderkampene

Stenderkampene var en politisk kamp mellom plebeierne («borgerne») og patrisierne («adelen») i den tidlige romerske republikk, der plebeierne prøvde å oppnå politisk likeverdig status, noe de til slutt klarte med Lex Hortensia i 287 f.Kr., etter 200 hundre år med konflikter. Striden varte fra 494 f.Kr. og til 287 f.Kr. Konflikten spilte en betydelig rolle i utviklingen av konstitusjonen av den romerske republikk. Kort tid etter opprettelsen av republikken førte denne konflikten til en uttredelse fra byen, secessio plebis (tilsvarende det moderne begrepet streik), av plebeierne og til Mons Sacer («det hellige fjell», dagens Monte Sacro) i mens byen var i krig. Resultatet av denne «streiken» var opprettelsen av posisjonen av en plebeiisk tribun, noe som ga reell makt til plebeierne.

Kampene

Den tradisjonelle beretningen, hvis hovedkilde er de første bøkene til Livius, forteller at patrisierne var aristokratene som tok over styringen i Roma etter at den siste kongen ble jaget fra byen, og republikken ble innført i 510/509 f.Kr.. Plebeierne var av den grunn den lavere klassen.

Tidlig i republikkens historie var patrisierne en gruppe på omtrent 1000 rike menn med sine familier, mens plebeierne utgjorde flere titusen. Det var bare patrisierne som kunne holde magistrat, som for eksempel konsulatet, de religiøse stillingene og sitte i det romerske senatet.

Patrisierne begynte imidlertid å misbruke sin maktstilling, ved for eksempel å selge plebeierske skyldnere som slaver. Patrisierne favoriserte sine egne over plebeierne i rettssaker og dominerte avgjørelsene til Centurieforsamlingen (Comitia Centuriata).

Som svar på tiltale grunnla plebeierne tribunatet, som skulle fungere som tillitsvalgt og beskytter av plebeierne mot patrisierne, og de grunnla Plebeierforsamlingen (concilium plebis), som til å begynne med kun var tilegnet plebeierne, men som etter 287 f.Kr. gjaldt for alle borgere. Plebeierne klarte å overtale patrisierne ved å bruke pressmidlet Secessio plebis, som gikk ut på at de truet med å pakke sammen og forlate byen hvis de ikke fikk hva de ville. Patrisierne måtte til slutt gi etter, fordi de var sårt avhengige av plebeierne som arbeidskraft og soldater, da de utgjorde majoriteten av befolkningen i byen. En romersk ekspansjon på Den italienske halvøya hadde ikke vært mulig uten plebeierne.

I 449 f.Kr. kodifiserte decemviriene loven på de tolv tavlene, men i den ellevte loven stod det at giftermål mellom de to klassene var ulovlig, noe som skapte et enda skarpere skille mellom plebeierne og patrisierne. Denne loven ble opphevet i Lex Canuleia av 445 f.Kr..

I 367 f.Kr. ble det i Lex Licinia Sextia bestemt at det til enhver tid skulle være minst en plebeiersk konsul (av to). Like etter ble diktatoratet, censoratet og pretoratet også åpent for plebeierne.

Lex Hortensia

Den siste krisen i kampene kom i 287 f.Kr., da økonomisk lidende bønder fikk avvist sitt krav om gjeldslettelse i senatet. Et secessio plebis(plebeierne forlot byen) førte til at senatet valgte Quintus Hortensius den eldre til diktator. Han løste problemet på en måte som er oss ukjent. Det som imidlertid er sikkert er at han gjennomførte Lex Hortensia, et lovforslag som likestilte bestemmelsene gjort i Plebeierforsamlingen (concilium plebis) og Senatet. Selv om folk identifiserte seg som enten plebeier eller patrisier opp gjennom republikken og keisertiden, var det fra dette året ingen politisk forskjell mellom de to stendene.

Nyere forskning

De tradisjonelle beretningene ble lenge sett på som fakta, men det foreligger en rekke problemer og uoverensstemmelser, og nesten alle element ved historien er kontroversiell i dag. Noen akademikere, som for eksempel Richard E. Mitchell, har faktisk hevdet at det ikke var konflikter i hele tatt, og at romerne i senrepublikken heller tolket hendelsene i fortiden som om de var sammenlignbare med klassekampene av deres egen tid.

Hovedproblemet er at det ikke finnes noen samtidige beretninger om stenderkampene (dette kan kanskje forklares med gallerinvasjonen i 390 f.Kr., da mesteparten av kildematerialet ble ødelagt). Historikere som Polybios, som kanskje hadde møtt personer hvis besteforeldre hadde deltatt i klassekampene, nevner ikke kampene. De som beretter om kampene, som for eksempel Livius og Cicero, nevner fakta og diktning i samme kontekst, og nevner stadig at det ikke var noen fundamentale forandringer i den romerske konstitusjonen på nærmere 500 år.

Litteratur

• Schreiner, Johan Henrik (1996): Antikkens historie, Oslo
• Lintott, A. (1999): The Constitution of the Roman Republic, Oxford University Press
• Raaflaub, Kurt, red. (1986): Social Struggles in Archaic Rome: New Perspectives on the Conflict of the Orders, University of California Press