Spartakistopprøret
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Spartakistopprøret, også kjent som januaropprøret, fant sted i Tyskland i perioden 5. januar til 12. januar 1919. Det startet med en rekke spontane streiker som så utviklet seg til en generalstreik, og til slutt væpnede kamper. Da opprøret ble slått ned, markerte dette samtidig avslutningen av novemberrevolusjonen. Benevnelsen Spartakistopprøret blir vanligvis benyttet, til tross for at opprøret ikke ble utløst av Spartakusforbundet eller kommunistpartiet. Disse sluttet seg derimot til opprøret etter at det kom igang.
Opprøret begynte 4. januar da politisjefen i Berlin, Emil Eichhorn, ble avskjediget. Eichhorn, medlem av Det uavhengige sosialdemokratiske partiet i Tyskland (USPD), hadde nektet å sette inn væpnet politi mot streikende arbeidere under juleurolighetene like før, og statsministeren, sosialdemokraten Friedrich Ebert, som kontrollerte mye av det politiske arbeidet i Berlin, anså Eichhorn for å være upålitelig.
En rekke spontane streiker brøt ut, og redaksjonslokalene til en avis i Berlin som hadde trykket lederartikler kritiske til Spartakusforbundet, ble stormet, samtidig som det ble reist barrikader i gatene utenfor. Flere sluttet seg til, og gatene i avisstrøket ble blokkert.
Politiske ledere i USPD og kommunistpartiet oppfordret til generalstreik 7. januar, og rundt en halv million mennesker fulgte oppfordringen og strømmet inn i sentrum av Berlin. I de følgende to dagene klarte imidlertid ikke streikeledelsen, kalt Revolusjonskomiteen, å bli enige om hva som skulle være neste skritt. Noen ønsket et væpnet opprør, mens andre ønsket forhandlinger med Ebert.
Også innen kommunistpartiet var det uenighet om hva de skulle gjøre. Karl Liebknecht, i motsetning til Rosa Luxemburg, ønsket væpnet kamp mot Eberts styre, også for å sikre at de var på linje med de arbeiderne som planla slike aksjoner. Samtidig ble det arbeidet for å skaffe støtte blant de militære avdelingene stasjonert i Berlin. Dette var imidlertid ikke vellykket.
8. januar forlot kommunistpartiet Revolusjonskomiteen etter at USPDs representanter hadde invitert Friedrich Ebert til samtaler. Mens disse pågikk ble løpesedler distribuert blant arbeiderne i gatene. Løpesedlene hadde tittelen Die Stunde der Abrechnung naht! («Oppgjørets time nærmer seg») og fortalte om frikorpsene som ville slå til. De sosialdemokratiske myndighetene hadde engasjert frikorps for å slå ned opprøret, og Ebert beordret forsvarsminister Gustav Noske til dette. Da myndighetenes planer ble kjent, avsluttet Revolusjonskomiteen samtalene med sosialdemokratene. På dette tidspunktet sluttet Spartakistforbundet seg til det væpnede opprøret.
Samme dag beordret Ebert frikorpsene til å angripe opprørerne. Frikorpsmedlemmene var veteraner fra første verdenskrig og hadde således både trening, våpen og utstyr fra krigen, noe som ga dem store fordeler i kampen. De slo hurtig ned opprøret og gjenerobret gater og bygninger. Hundrevis av opprørere ble drept, også etter at de hadde overgitt seg. Liebknecht og Luxemburg ble drept av frikorpsmedlemmer og dumpet i Landwehrkanalen i Berlin 15. januar 1919.