Sentralbank
En sentralbank (populært kalt «bankenes bank») er en finansiell institusjon som tilbyr banktjenester til bankene og som har rettighetene til utstedelse av kontanter. Det finnes normalt kun én sentralbank per valuta. Hovedfunksjonen er å gi lån til banker som ikke får nok lån andre steder (bankinnskudd og andre banker), og renten på disse lånene samt hvor mye sentralbanken velger å låne ut eller låne tilbake igjen styrer pengemarkedsrenten og valutaens verdi på det internasjonale valutamarkedet. De fleste land i verden har en sentralbank og det finnes også mange økonomiske unioner som har felles sentralbank.
Sentralbankene tilbys banktjenester av Den internasjonale oppgjørsbanken.
Sentralbanker ses ofte på som utsteder av pengemengden, men oppretter kun basispengemengden som er bankenes kontoer i sentralbanken og kontanter. Pengemengden opprettes av bankene ved bokføring («kontopenger») når de gir ut lån og minker når lån nedbetales, mens basispengemengden har en regulerende effekt fordi bankene må ha en viss prosentandel basispenger i forhold til kontopenger. Basispenger brukes til oppgjør mellom bankene og når kontohavere ber om kontanter, og tilsvarte i Norge 6,7 % av pengemengdens størrelse i august 2013.[1]
Opprinnelig var de fleste sentralbanker privateid og en viktig funksjon var å gi lån til staten, men mange ble nasjonalisert på 1900-tallet. I praksis er forskjellen liten fordi i begge instanser er sentralbanken «uavhenging» med et styre satt sammen av personer valgt av både staten og bankene. En praktisk forskjell er at lån direkte til staten forbys for statseide sentralbanker i mange lands sentralbanklovverk.
Historie
redigerSveriges Riksbank regnes for å være verdens eldste sentralbank (1668), etterfulgt av Bank of England (1694).
Norges Bank ble opprettet av det første Stortinget 14. juni 1816. Stortinget utarbeidet en egen grunnlovsparagraf som skulle sikre et selvstendig norsk pengevesen og en privat aksjebank. Banken ble både etablert og finansiert av stortingsrepresentantene og den norske økonomiske eliten. Først etter noen tiår ble Norges Bank en sentralbank også i praksis, med ansvar overfor bank- og pengevesenet i sin helhet.[2]
Funksjon
redigerBankene har konto i sentralbanken på samme måte som publikum har konto i en bank. Her står bankenes ansvarlige kapital (med unntak av kontantbeholdninger) som bankene bruker til transaksjoner seg imellom. Fra sentralbankkontoen trekker også bankene kontanter, men dette vil normalt være et minimum da det er kun for å møte forpliktelsen ovenfor egne kontohaverne og ikke er lønnsomt i seg selv.
Styringsmål og oppgaver
redigerEn sentralbank kan ha ulike styringsmål og oppgaver.
Typiske styringsmål kan være:
Typiske arbeidsoppgaver kan være:
- Være bankenes bank og regjeringens bank
- Være långiver i siste instans
- Utstede, kontrollere og trekke tilbake lokal valuta
- Utforme og implementere pengepolitikk og valutapolitikk, og regulere rentenivået i tråd med disse
- Overvåke banknæringen, forvalte regelverket som regulerer banknæringen
- Vokte og forvalte landets valutareserver og gullreserver
- Sørge for et fungerende betalingssystem i landet
- Produsere og distribuere økonomisk statistikk
Regulering av rentene/pengemengden
redigerSentralbanken oppretter penger ved utlån til bankene. Dette er basispengemengden («bankenes pengemengde») og utgjør banksystemets ansvarlige kapital. Bankene er underlagt kapitaldekningskrav som tillater dem å opprette omtrent ti ganger så mye kontopenger (ved utlån til publikum) som de har ansvarlig kapital. Sammen med kontanter publikum har trukket fra konto utgjør dette pengemengden («publikums pengemengde»). Pengemengdens størrelse avgjøres av hvor mye publikum låner, noe som i stor grad bestemmes av rentenivået. Ved lave renter låner publikum mer og pengemengden øker raskere. Sentralbanken prøver derfor å regulere rentene.
Sentralbankenes styringsmetoder deles i to kategorier:
- Markedsoperasjoner betyr lån med fastsatt løpetid, typisk fra en måned til et år, som sentralbanken enten låner til bankene for å øke basispengemengden (og presse pengemarkedsrentene ned) eller låner fra bankene for å minke basispengemengden (og presse pengemarkedsrenten opp).
- Stående fasiliteter betyr dag-til-dag-lån bankene kan benytte seg av når som helst i sentralbankens åpningstid. Sentralbanken regulerer ved å sette renten (noen sentralbanker tilbyr også innskudssrente, deriblant Norges Bank).
Sentralbanken i USA (Federal Reserve) bruker markedsoperasjoner som sitt viktigste middel for å regulere rentenivåene (og med det pengemengden). Norges Bank bruker rentene de tilbyr ved sitt stående fasilitet som hovedvirkemiddel og bruker markedsoperasjoner for å sikre at norske banker til enhver tid oppfyller kapitaldekningskravet.
Regulering av valutaens vekslingskurs
redigerEndringer i vekslingskursen til en valuta gjør varer fra utlandet billigere eller dyrere. Dersom en stat ønsker at landets bedrifter skal eksportere mer er det mest nærliggende å senke prisene for å bli mer konkurransedyktige. Å senke befolkningens lønninger er en tungvint prosess, så den enkleste måten er å senke verdien på valutaen. Samtidig blir import dyrere.
Verdien av en valuta i forhold til andre valutaer avgjøres av tilbud og etterspørsel. Det er to metoder sentralbanken kan bruke for å regulere:
- Ved å senke rentenivået knyttet til valutaen (se «Regulering av rentene/pengemengden» over) blir den mindre lukrativ for valutaspekulatører å eie, dermed vil de selge og verdien går ned. Øker renten blir valutaen mer populær.
- Sentralbanken kan selv selge/kjøpe. Dette var i 2012 tilfellet med den sveitsiske sentralbanken som aktivt solgte sveitsiske franc for å kompensere for store oppkjøp fra valutahandlere som anså den sveitsiske valutaen som en «trygg havn» sammenlignet med euroen.[3] Dette er også tilfellet der land «låser» valutaen sin mot et annet lands valuta.
Kritikk
redigerEn del økonomer innenfor «den østerrikske skole» kritiserer sentralbanker og brøkdelsreservesystemet.[4] De hevder at sentralbankens ekspansive kredittpolitikk skaper konjunktursykluser, altså økonomiske bobler, og påfølgende problemer. Disse boblene blir skapt ved at man investerer i prosjekter som ikke er tilstrekkelig bærekraftige slik at ressursene som blir investert er bortkastet på lang sikt. Videre opererer sentralbanker idag med det som kalles fiat-penger, altså penger som har sin verdi fra statlig dekret. De hevder at det tillater økonomien å bygge opp enda større ubalanser under en sentralbank sitt styre enn når pengenes verdi er ankret i reelle verdier (f.eks. gull). Det hevdes videre at det er skadelig for koordineringen av ressurser og arbeidsfordelingen i samfunnet og introduserer en grad av usikkerhet både i internasjonal handel (pengemarkedene, f.eks.) og internt i samfunnet. Den kontinuerlige inflasjonen som kan forventes og har vært et faktum under sentralbanker i lang tid, fører også til at økonomisk planlegging blir mer kortsiktig.
Deres anbefalinger om monetær reform og bankreform er å avslutte sentralbankvirksomhet[5] til fordel for å bruke varer (f.eks. gull eller sølv) som penger[6] og opprette et fritt marked for bankvirksomhet.[7] I et slikt marked må bankene enten ha 100% utlånsdekning gjennom sine innskuddskontoer eller i hvert fall holde en svært høy andel.[8]
Liste over verdens sentralbanker
redigerUtdypende artikkel: Liste over verdens sentralbanker
Noen nasjonale sentralbanker:
- Norges Bank, Norge
- Federal Reserve, USA
- Bank of England, Storbritannia
Økonomiske unioner som har felles sentralbank:
Referanser
rediger- ^ http://www.ssb.no/m2/ Besøkt 21. oktober 2013.
- ^ Norgeshistorie.no, Martin Austnes: «Etableringen av Norges Bank». Hentet 13. des. 2016.
- ^ Sverre Rørvik Nilsen (5. april 2012). «Sveitsiske franc passerte krise-nivå». E24. Besøkt 5. april 2012.
- ^ http://mises.org/daily/1566
- ^ http://mises.org/daily/3195
- ^ http://mises.org/daily/4546
- ^ http://www.econtalk.org/archives/2008/11/selgin_on_free.html
- ^ mises.org/books/desoto.pdf