Sakhalin
Sakhalin (russisk: Сахали́н; japansk: 樺太 – Karafuto) er en russisk øy i den nordlige delen av Stillehavet. Øya er Russlands største med et areal på 78 000 km², en lengde på 948 km og en bredde på mellom 25 og 170 km.
| Sakhalin | |||
|---|---|---|---|
| (ru) Сахали́н | |||
 Kart som viser Sakhalins plassering nord for Japan | |||
| Geografi | |||
| Areal | 72 492 km²[1] | ||
| Lengde | 950 km | ||
| Bredde | 160 km | ||
| Høyeste punkt | Lopatin (1609 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Russland | ||
| Oblast | Sakhalin | ||
| Største bosetning | Juzjno-Sakhalinsk | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 181 728 (2010) | ||
| Befolkningstetthet | 2,51 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Sakhalin 51°N 143°Ø | |||
Et jordskjelv målt til 7,5 på Richterskalaen inntraff 28. mai 1995, og 2000 mennesker omkom i byen Neftegorsk.
Historie
redigerSakhalins urbefolkning var Xianbei og Hezhe-stammene, som livnærte seg av fiske. Kineserne i Ming-dynastiet kjente øya som Kuyi (kinesisk: 苦夷, pinyin: Kǔyí), og senere som Kuye (kinesisk: 庫頁, pinyin: Kùyè). Ifølge Shengmus bok (kinesisk: 聖武記, pinyin: Shèngwǔjì), sendte Ming-Kina 400 soldater til Sakhalin i 1616, men trakk dem senere tilbake ettersom de ikke anså at det eksisterte noen trussel mot kinesisk kontroll over øya. En Ming-grensestein finnes fremdeles på Sakhalin.
Kina under Qing-dynastiet krevde også suverenitet over øya, og Sakhalin var formelt under kinesisk styre fra og med Qing-dynastiet. Men ettersom de kinesiske myndighetene ikke hadde en militær tilstedeværelse på øya, forsøkte folk fra både Japan og Russland å kolonisere øya. Den japanske bosetningen Ootomari ble etablert i 1679. Kartografer fra den japanske Matsumae-klanen laget et kart over øya, og kalte den «Kita-Ezo» (Nordre Ezo, Ezo er det gamle navnet på Hokkaidō). Nertsjinsk-traktaten i 1686 bekreftet Sakhalin som kinesisk territorium. Men Russland startet uansett å okkupere øya, med en hær dannet av straffanger, fra og med 1700-tallet.
Sakhalin ble kjent for europeere fra reisene til Ivan Moskvitin og Martin Gerritz de Vries på 1600-tallet, og enda mer gjennom Jean-François de La Pérouse (1787) og Ivan Krusenstern (1805). Begge betraktet imidlertid Sakhalin som ei halvøy, og var ikke klar over eksistensen av Tatarstredet, som ble oppdaget i 1809 av Mamiya Rinzo. Japan erklærte ensidig suverenitet over hele øya i 1845. Men den russiske sjøfareren Gennadij Nevelskoj bekreftet i 1849 endelig eksistensen og farbarheten til Tatarstredet, og — trass i kravene fra Japan og Qing-Kina — russiske nybyggere etablerte kullgruver, administrasjon, skoler, fengsler og kirker på øya. Xiazhene ble drept eller tvunget til å flytte til det asiatiske fastlandet.
I 1855 underskrev Russland og Japan Shimoda-traktaten, som erklærte at begge lands borgere kunne bosette seg på øya, russere i nord og japanere i sør, uten en klar grense mellom dem. Russland gikk også med på å avvikle militærbasen sin ved Ootomari. Etter opiumkrigen tvang Russland Qing-herskerne til å undertegne Aigun-traktaten og Pekingkonvensjonen, hvor Kina mistet alle territorier nord for Heilongjiang (Amur) og øst for Ussuri, inkludert Sakhalin, til Russland. Russerne opprettet en straffekoloni i 1857, men den sørlige delen av øya ble holdt av japanerne til Sankt Petersburg-traktaten i 1875, da de avsto den til Russland i bytte mot Kurilene. Etter Den russisk-japanske krigen undertegnet Russland og Japan i 1905 Portsmouth-traktaten, som resulterte i at den sørlige delen av øya, sør for 50° N, igjen tilfalt Japan. Russerne beholdt de øvrige tre-femtedelene av området. Sør-Sakhalin ble administrert av Japan som Karafuto-chō (japansk: 樺太庁), med hovedstaden Toyohara, nå kjent som Juzjno-Sakhalinsk.
I august 1945 tok Sovjetunionen kontroll over Sakhalin. Det sovjetiske angrepet på Sør-Sakhalin begynte 11. august 1945, rundt en måned før Japans kapitulasjon. Selv om Den røde armé hadde tre ganger flere styrker enn japanerne, så klarte de ikke å rykke frem grunnet kraftig japansk motstand. Det var ikke før de fikk ytterligere forsterkninger den 16. august at de sovjetiske styrkene brøt gjennom de japanske forsvarslinjene. Den japanske motstanden ble svakere etter dette, men mindre kamper fortsatte helt til 21. august. Fra 22. til 23. august erklærte de fleste av de gjenværende japanske styrkene våpenhvile. Sovjeterne fullførte erobringen av Sakhalin 25. august ved okkupasjonen av hovedstaden, da kjent som Toyohara. Japanske kilder hevder at 20 000 sivilister ble drept under invasjonen.
Sakhalin ble etter andre verdenskrig integrert som en del av Russland. De aller fleste japanerne som hadde bodd der tidligere flyttet tilbake til Japan, men av koreanerne ble minst en tredjedel nektet repatriering, og de og etterkommerne ble kjent som sakhalinkoreanere.
Japan trakk tilbake sitt suverenitetskrav over Sør-Sakhalin i San Francisco-traktaten (1952), men anerkjente ikke russisk suverenitet over øya. Japans offisielle posisjon er at Sakhalins tilhørighet ennå ikke er bestemt, og øya er merket med «ingenmannsland» på japanske kart. Uavhengig av disputt over den folkerettslige status, har Japan for tiden en generalkonsul i Sakhalins hovedstad. Selv nå er ennå ingen offisiell fredsavtale undertegnet mellom de to landene.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Islands by Land Area United Nations Environment Program
