Wikipedia

Sachsenhausen

tysk konsentrasjonsleir
«Sachsenhausen» har flere betydninger.

Sachsenhausen var en konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950; først drevet Tysklands nazistiske regime og deretter av den sovjetiske okkupasjonsmakten. Konsentrasjonsleiren ligger ca. 35 km nord for Berlin.

Hovedinngang til tårn A

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen erstattet en leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer, siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.

På porten inn til Sachsenhausen står det skrevet det senere beryktede sitatet Arbeit macht frei (arbeid frigjør)

Sachsenhausen 1936–1945

rediger

Fra opprettelsen av leiren i 1936 til slutten på krigen i 1945 satt ca. 200 000 registrerte fanger her. Leiren var planlagt med en kapasitet på 12 000 fanger, men enkelte år hadde belegget et snitt på 60 000. Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av dårlig hygiene. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, og det totale dødstallet er derfor ukjent.

 
Banen hvor det ble utprøvd sko
Foto: Paal Sørensen 2008

De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble belegget utvidet med såkalt «asosiale», det vil si romer, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Også jøder ble satt i leiren i Sachsenhausen.[1] Antallet jødiske fanger økte etter krystallnatten i 1938, da 6 000 jøder ble sendt til Sachsenhausen. Jødiske fanger ble sendt videre til andre leirer, inkludert utryddelsesleiren Auschwitz. Tidlig i 1945 var 11 000 jøder fanger i leiren.

Etter anschluss i 1938 begynte tilstrømmingen av utenlandske politiske fanger, i første omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger også fra andre tyskokkuperte land.

Fra 1941 ble Sachsenhausen utvidet med avsondrede spesialleirer for krigsfanger, i første rekke sovjetiske. En av dem som satt her, var Stalins eldste sønn, Jakov Dsjugasjvili (1907–1943). Han var utdannet som ingeniør og tjenestegjorde som løytnant og batterikommandør i 14. Haubitzregiment tilknyttet 14. Stridsvogndivisjon. Han ble tatt til fange under mystiske omstendigheter. Tyskerne håpet på en fangeutveksling mellom ham og general Friedrich Paulus, men i stedet døde han under uoppklarte omstendigheter, angivelig etter å ha kastet seg mot det elektriske gjerdet rundt leiren. General Tikatsjenko satt også fanget her. I februar 1945 deltok han i et fangeopprør som lyktes i å overmanne vokterne og ta deres våpen; men Tikatsjenko ble drept etter en lengre skuddveksling.[2]

Utnyttelse av fangene

rediger
Se også: Operasjon Bernhard

Rundt store deler av leiren, langs leirgjerdet, ble det anlagt et tråkk med forskjellig underlag. Her ble fanger tvunget til å marsjere i grupper i timevis med 30 kilos oppakning, for å teste ut støvler for Wehrmacht og andre deler av de tyske styrkene. Denne gruppen ble av vokterne kalt Schuhlaufkommando.

Utenfor gjerdet lå Klinkerwerk, hvor SS drev forretningsvirksomhet ved hjelp av fangene, med produksjon av murstein som ble solgt til bygningsindustrien. Arbeidet var usedvanlig tungt for underernærte fanger.

I leiren foregikk historiens største forfalskningprosjekt av penger. Britiske pund, og senere også amerikanske dollar, ble meget troverdig forfalsket av jødiske spesialister under kommando av tysk politi. En gruppe kjente falskmyntnere, typografer, grafikere og andre ble holdt strengt isolert, men under gode boforhold, i blokk 19. De fikk tilgjengelig tidens mest avanserte verktøy og utstyr for jobben. Den norske typografen Moritz Nachtstern (1902–1969)[3][4] var blant 142 jøder som greide å lage en troverdig forfalskning av britiske 5- og 10-pund-sedler som ble trykt og patinert, anslagsvis et totalbeløp på 150 millioner pund. Hensikten med prosjektet var å svekke pundets stilling som valuta, men de falske sedlene ble også i en viss grad brukt av nazistene til å betale for seg.

Leirledelsen trykket opp interne «nødpenger» som arbeidsdyktige fanger fikk utdelt for å skape inntrykk av at de etterhvert kunne få flere goder. Blant annet fikk fangene vite at det skulle settes opp en kiosk der pengene kunne brukes (kiosken ble ikke noe av).[5]

Henrettelser og medisinske eksperimenter

rediger
 
Stasjon Z
Foto: Paal Sørensen 2008

Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I 1941 fikk leiren et eget «nakkeskuddanlegg», med portable krematorieovner. Anlegget ble benyttet til å drepe 14 500 sovjetiske krigsfanger. Hitler hadde beordret at 18 000 krigsfanger skulle dø – resten av kvoten ble fylt ved at fanger sultet i hjel eller døde av sykdom. I 1942 ble det bygget et eget «henrettelsessenter», Station Z, med kapasitet for tilintetgjørelse av mennesker i industrielt tempo. I 1943 fikk denne avdelingen også et eget gasskammer. Station Z ble også brukt som reserverettersted for Berlin, særlig i forbindelse med massehenrettelser.

Gjennom hele krigen ble det i Sachsenhausen utført medisinske eksperimenter, der fanger blant annet ble utsatt for sennepsgass eller med overlegg påført dødelige sykdommer.

Norske fanger i Sachsenhausen

rediger
 
Motstandsmannen Øivind Hansen satt i Sachsenhausen og fikk dette kortet i bursdagsgave av medfangene 11. mars 1945. Dagen etter kom de hvite bussene til leiren. Jøder fikk i utgangspunktet ikke bli med disse, men de norske fangene fikk skiftet identitet på tre norske jøder, slik at de også kunne evakueres.[6]

Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet i en egen brakke. Det fortsatte å komme nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele fem norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra.[7] De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg om lag 100 km syd for Sachsenhausen.

3 240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. 2 000 nordmenn satt i leiren i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. I januar 1945 ble en del av de gjenlevende norske fangene i Auschwitz-komplekset drevet til konsentrasjonsleirer lenger vest. Til sammen døde ca. 200 nordmenn i Sachsenhausen.

Norske Sachsenhausen-fanger var blant andre:

Krigsslutt og befrielse

rediger

I mars 1945 ble en del norske fanger reddet ut med de hvite bussene. Leiradministrasjonen tillot ikke jødiske fanger å bli med bussene. Josef Berg og Leif Wolfberg lykkes som omtrent de eneste jødene å komme seg ut med de hvite bussene.[11]

Før slutten på krigen ble 33 000 fanger tvunget til å marsjere nordøst sammen med vaktene. Formålet var å eliminere fangene en masse ved å drive dem til Østersjøkysten, deretter laste dem om bord i skip som skulle senkes.[trenger referanse] Tusentalls fanger som kollapset ble skutt av SS-vaktene. De som overlevde så lenge, ble befridd av sovjetiske, amerikanske og engelske styrker i begynnelsen av mai. Omkring 3 000 mannlige og 2 000 kvinnelige fanger ble etterlatt i leiren som syke og døende.

Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé.

Speziallager Nr. 7 - Sachsenhausen 1945–1950

rediger
 
Apellplassen i Sachsenhausen
Foto: Paal Sørensen 2008

Etter krigen ble Sachsenhausen liggende i den sovjetiske okkupasjonssonen. I mai 1945 begynte den sovjetiske etterretningstjenesten konstruksjonen av 10 spesialleirer i de okkuperte områdene. Spesialleir Nr. 7 ble etablert i Weesow nær Werneuchen og flyttet til den tidligere konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen i august. Sommeren ble leiren omdøpt til Spesialleir nr. 1, og leiren var i drift inntil mars 1950.[12] I denne perioden kunne fangebelegget være oppe i 16 000. Totalt ble omkring 60 000 tyskere internert her uten lov og dom. Tyske kilder regner med at omkring 12 000 omkom av matmangel, sykdom, fysisk eller psykisk utmattelse og ble begravet i massegraver.[13]

Sachsenhausen i dag

rediger

I dag er Sachsenhausen åpen for almenheten og bevart som et museum. Flere bygninger og konstruksjoner har overlevd eller er blitt rekonstruert. Dette gjelder blant annet inngangspartiet, vakttårn, kremasjonsovner og brakker. Det finnes også en stor obelisk og statue som ble reist av sovjeterne etter krigen.

Referanser

rediger
  1. ^ «Sachsenhausen», Holocaust Encyclopedia, United States Holocaust Memorial Museum. Lest 16. desember 2018.
  2. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 24. september 2015. 
  4. ^ Falskmyntner i Sachsenhausen – hvordan en norsk jøde overlevde holocaust av Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen. Spartacus, 2006. 1. utgave Tanum, 1949: Falskmynter i blokk 19
  5. ^ Kindervaag, Marthe (29. desember 2021). «Auksjonerer bort nødpenger fra Sachsenhausen». NRK. Besøkt 30. desember 2021. «Nazistene ga Sigvalds bestefar nødpenger for å gi falskt håp. I dag er de falske pengene vurdert som internasjonale sjeldenheter og ble solgt for over 30.000 kroner på auksjon.» 
  6. ^ «Øivind Hansen». hvitebusser.no. 23. juni 2015. Arkivert fra originalen . Besøkt 9. oktober 2022. 
  7. ^ Finn Molvig: Norske politiske fanger under okkupasjonen 1940-45 s.12 Arkivert 20. mars 2014 hos Wayback Machine.
  8. ^ Harald Midttveit - Fanger.no
  9. ^ . fanger.no https://www.fanger.no/persons/22534. 
  10. ^ Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044. 
  11. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.
  12. ^ «The Soviet special camp No.7 / No. 1 1945 – 1950». Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 15. februar 2008. 
  13. ^ Center for Holocaust & Genocide Studies – University of Minnesota

Litteratur

rediger
  • Karin Kinge Lindboe: Far og Sachsenhausen, Liv Forlag, 2016.
  • Øystein Ø. Bentsen: Samhold og svik, Forlaget Oktober 2010
  • Kristian Ottosen: Liv og død: Historien om Scahsenhausen-fangene, Aschehoug 1990.
  • Moritz Nachtstern: Falskmyntner i Sachsenhausen, Spartacus 2006.
  • Bengt Calmeyer: Skomakeren fra Sachsenhausen, Dreyer, 1990
  • Günter Morsch: Von der Erinnerung zum Monument. Die Entstehungsgeschichte der nationalen Mahn- und Gedenkstätte Sachsenhausen. Edition Hentrich, Berlin 2001.
  • Günter Morsch, Alfred Reckendrees: Befreiung des KZ Sachsenhausen 1945. Edition Hentrich, Berlin. 1996,
  • Günter Morsch: Mord und Massenmord im Konzentrationslager Sachsenhausen. Metropol, 2005.
  • Günter Morsch / Susanne zur Nieden: Jüdische Häftlinge im Konzentrationslager Sachsenhausen 1936 bis 1945. Edition Hentrich, Berlin 2004.
  • Bundeszentrale für politische Bildung: Gedenkstätten für die Opfer des Nationalsozialismus: Eine Dokumentation. Berlin 1999.
  • Sepp Hahn, Helle Carola Gaertner-Scholle: Außenstelle Heinkelwerk. Verlag Neues Leben, Berlin 1963.
  • Wanda Heger (1984, 1995, 2005). Hver fredag foran porten. Gyldendal. ISBN 82-05-34093-5.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Carl Jakhelln, August Lange, Olav Larssen og Waclaw Winiarski:3 fra Sachsenhausen. Tanum, Oslo 1945. 204 s.
  • Stephan Jegielka: Das KZ-Außenlager Genshagen. Struktur und Wahrnehmung der Zwangsarbeit in einem Rüstungsbetrieb 1944/45. Tectum, Struktur, Marburg 2005. (Studie av en av Sachsenhausens uteleire)
  • Gegen das Vergessen: Häftlingsalltag im KZ-Sachsenhausen 1936–1945. CD-ROM, Oranienburg/München 2002/2003.
  • Günter Morsch, Ines Reich: Sowjetisches Speziallager Nr. 7/Nr.1 in Sachsenhausen (1945–1950). Katalog der Ausstellung in der Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, Berlin 2005.
  • Jan von Flocken, Michael Klonovsky: Stalins Lager in Deutschland 1945–1950: Dokumentation Zeugenberichte. Ullstein, Berlin 1991.
  • Adolf Burger: Des Teufels Werkstatt: Die Geldfälscherwerkstatt im KZ Sachsenhausen. Hentrich & Hentrich, 2004.
  • Gerhard Finn: Die politischen Häftlinge in der Sowjetzone. Berlin 1958
  • Gerhard Finn: Sachsenhausen 1936–1950: Geschichte eines Lagers. Westkreuz-Verlag, Berlin/Bonn 1988.
  • Wolfgang Benz & Barbara Distel (Hg): Der Ort des Terrors. Sachsenhausen, Buchenwald (bind 3) München: Beck, 2006
  • Hermann Kaienburg: Der Militär- und Wirtschaftskomplex der SS im KZ-Standort Sachsenhausen-Oranienburg. Metropol Verlag, Schriftenreihe der Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten, Bd. 16, Berlin 2006.
  • Sven Egil Omdal (2022). Nordmennene i Sachsenhausen. Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2969-7. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sachsenhausen&oldid=24639569»