Robert III av Skottland

Robert III av Skottland (født ca. 1340 i Scone Castle i Skottland, død 4. april 1406 i Rothesay Castle), tidligere kjent som John Stewart, jarl av Carrick, og likeså som Robert Steward II, skottenes konge i årene 1390 – 1406, var den eldste sønnen til kong Robert II med dennes elskerinne Elizabeth Mure, men han ble legitimert med et formelt ekteskap mellom hans foreldre ca. 1349. Foreldrene hadde vært gift tidligere i 1336, men ekteskapet ble kritisert for ikke å ha vært kirkerettslig.

Robert IIIl Konge av Skottland
Født		John Stewart ca. 1330-årene Scone Palace
Død		4. apr. 1406 Rothesay Castle
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Monarch of Scotland (1390–1406)
Ektefelle		Anabella Drummond
Far		Robert II av Skottland
Mor		Elizabeth Mure
Søsken		7 oppføringer Alexander Stewart, 1. jarl av Buchan Walter Stewart, Earl of Atholl David Stewart, Earl of Strathearn Robert Stewart, 1. hertug av Albany Walter Stewart, Lord of Fife Elizabeth Stewart, Countess of Crawford Thomas Stewart
Barn		David Jakob I Margaret Stewart Mary Stewart Egidia Stewart Elizabeth Stewart
Nasjonalitet		Kongeriket Skottland
Gravlagt		Paisley Abbey
Annet navn		John Stewart, jarl av Carrick
Regjeringstid		1390 - 4. april 1406
Våpenskjold
Robert III av Skottland på Commons

Fra John til Robert III

I 1367 giftet tronarvingen seg med Anabella Drummond (ca. 1350–1401), datter av John Drummond av Stobhall og Mary Montifex.

I 1368 opprettet hans grandonkel kong David II av Skottland tittelen jarl av Carrick for ham og han deltok en del i styringen av kongedømmet inntil omtrent 1387 da et spark fra en hest forhindret ham. Sannsynligvis som konsekvens av ulykken ble hans bror Robert, jarl av Fife, og ikke kronprinsen selv, vokter av kongedømmet i 1389, men den sistnevnte etterfulgte tronen ved hans fars død i mai 1390.

På denne tiden endret han sitt dåpsnavn John – et upopulært navn på grunn av dens forbindelser til John de Balliol, og han ønsket ikke å bli kalt for John II ettersom det var en anerkjennelse av Balliols kongedømme, noe som var utelukket for Bruce og Stewart-fraksjonene som fastholdt at Balliol aldri hadde hatt legitim rett til den skotske tronen. John Stewart ble derfor kronet som Robert III ved Scone i august 1390. Selv om han sannsynligvis var til stede ved flere parlamentsmøter ble den nye kongen kun sett på som den formelle herskeren av Skottland. Den virkelige makten lå hos hans bror Robert, jarlen av Fife.

Strid mellom brødre

Det gikk fire måneder fra farens død til kroningen av Robert III, noe som er blitt tillagt en heftig maktkamp mellom brorens støttespillere og de som ville følge den legitime rett med å la førstefødte arve tronen. I tillegg hadde en tredje bror, Alexander Buchan, den såkalte «Ulven fra Badenoch», innledet et særdeles voldelig opprør og hvor hans rasende angrep på katedralen i Elgin i en rå hevnakt mot biskopen i Moray. Det var samtidig en heftig demonstrasjon overfor sine to eldre brødre om hvem som hadde makten i nordlige Skottland. I løpet av 1390-tallet kom også en økonomisk nedgang for landet.

Likevel mener historikeren Magnus Magnusson i History of a Nation at den førtiårige Robert III ikke nødvendigvis var en dårlig konge ved at han var like ambisiøs, energisk og om nødvendig like hensynsløs som sine forgjengere på tronen. Hans eneste ulempe, foruten hans svake helse, var at han var mindre ambisiøs, energisk og hensynsløs enn sin yngre bror med samme navn.

Det bisarre klanslaget

I 1396 iverksatte Robert III et forsøk for gjenopprette hans autoritet i nord. Det beryktede klanslaget i Perth i september hadde sin bakgrunn i en ti år gammel strid om noe så trivielt som om en ubetalt regning mellom familiene Klan Kay (eller MacPherson) og Klan Chattan. Kongen besluttet å avgjøre striden en gang for alle ved å la 30 krigere fra hver klan utkjempe et slag til døden med ham selv og andre skuelystne som publikum. I løpet av en lang og blodig ettermiddag gjøv de to familiene løs på hverandre inntil det siste gjenlevende medlem av Klan Kay kastet seg i elven Tay for å berge livet. Om det ikke var for at menneskeliv hadde gått tapt ville slaget bare ha vært komisk.

Robert III var den første og eneste konge i Skottland som fikk et slag satt opp for sin egen fornøyelse skyld!

Sønnen David dør

I 1399, derimot, grunnet kongens «sykdom i kroppen» ble hans eldste sønn David, hertug av Rothesay, gitt posisjonen som løytnant for kongedømmet. I 1400 giftet arveprinsen seg inn i en betydningsfull skotsk familie med Mary Douglas, datter av Archibald den grimme, 3. jarl av Douglas, nevø av den store Svarte Douglas som hadde kjempet side ved side med Robert Bruce.

Det var en riktig strategisk ekteskap som ville ha gagnet begge parter om det ikke var for et uløst problem: David var allerede gift! I 1395 hadde han giftet seg med Elizabeth Dunbar, datter av den like betydningsfulle jarlen av March. Ettersom bryllupet krevde pavelig tillatelse ble det erklært ugyldig og det unge paret ble tvunget til å fra hverandre i 1397.

Da jarlen av March hørte om det nye ekteskapet kjente hans raseri ingen grenser. Han avsverget sin troskap til den skotske trone og dro til England for å ønske den engelske hæren til Henrik IV velkommen. Skottene trakk seg tilbake til Edinbrugh Castle mens den engelske hæren marsjerte rundt og herjet i riket for å demonstrere at de kunne gjøre som de ville. Henrik IV trakk seg tilbake i visshet om at han kunne ta Skottland når han ønsket.

David, hertug av Rothesay, hadde derimot tapt ansikt overfor å være ute av stand til beskytte kongedømmet. I 1401 dør hans beskytter og mentor, dronningen Anabella. Med kongen syk på sidelinjen og uten morens råd begynner David hodeløst å misbruke sin posisjon som tronarving. Når han minst venter det, i slutten av 1401, går han i en felle satt opp av hans onkel Robert, hertug av Albany som arresterer nevøen og hans mest betydningsfulle støtte, jarlen av Mar som var den avdøde dronningens bror. Onkelen kaster begge i fengsel og får samtidig utmanøvrert Archibald Douglas, Davids andre store beskytter.

Det eneste problemet som gjensto var hva man kunne gjøre med arvingen til Skottlands trone. For hertugen av Albany var det opplagt at prins David var altfor farlig til å bli sluppet løs eller tiltalt for forræderi. Den 24 år gamle David dør på underlig vis i onkelens festning i Falkland i mars 1402. Ryktene sier at han ble sultet i hjel.

En ynkelig konge

I frykt for at noe skulle skje hans overlevende sønn Jakob fikk kongen gutten skjult i Dirleton Castle med muligheter til å få ham smuglet videre til Frankrike. En måned senere i 1406 klarte engelskmennene å ta unge Jakob til fange, og deretter dør kong Robert III, sannsynligvis i Rothesay Castle. Kongen skal etter sigende ha dødd av sorg over at hans sønn var blitt fanget. Han ønsket til og med å bli begravd under en møkkdynge med gravskriften: «Her ligger den verste av konger og den mest ulykkelige av menn.» Isteden ble han gravlagt ved Paisley og ikke ved Scone, det tradisjonelle gravstedet for Skottlands konger, ettersom han mente at han ikke var verdig denne æren.

Like lavt som Robert III verdsatte seg selv, tilsvarende var Walter Scotts korte karakterstikk i hans History of Scotland: «Han var svak fysisk og ynkelig psykisk – velmenende, from, vennlig, og rettferdig, men totalt ukvalifisert til å ha personlig aktivitet og mental energi til å holde et voldsomt og ukontrollerbart folk i tømmene.»

Med kongen død og mens arvingen til den skotske krone satt i fangenskap i England hadde det skotske parlamentet intet annet valg enn å akseptere at kongens bror, hertugen av Albany, ble utnevnt som guvernør og regent for Skottland i juni 1406. Han skulle holde den posisjonen uten innblanding inntil han døde i 1420 i en alder av 81 år.

Familie

Med Annabella Drummond fikk Robert III foruten de to sønnene som allerede er nevnt også fire døtre: Margaret, Mary, Egidia, og Elizabeth. Han hadde også en sønn utenfor ekteskap, James Stewart av Kilbride.