Italias samling

Artikkelen inngår i serien om Italias historie
Epoker
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Kongedømmet · Republikken · Keiserriket Senantikken og middelalderen Renessansen De italienske kriger Under fremmed dominans Italias samling Monarkiet og første verdenskrig Fascismen og andre verdenskrig Republikken

Italias samling (på italiensk kjent som Risorgimento, «gjenoppstrømningen», eller Unità d'Italia) betegner den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på den italienske halvøy ble forent til kongedømmet Italia. I denne sammenhengen er gjerne ytterpunktene Wienerkongressen i 1815 og Romas tilknytning til Italia i 1870 naturlige. Imidlertid er perioden før og til dels etter også relevante for å forstå Italias samling. Slik kan perioden defineres fra 1796, da den italienske halvøy ble invadert av franske styrker og det første italienske kongerike ble opprettet til traktaten i Saint-Germain etter første verdenskrig, der Trentino-Syd-Tirol ble gitt til Italia. Italias samling forstås her som den politiske, og ikke den kulturelle, samlingen.

Tanken om et samlet og moderne Italia dukket først opp som et resultat av Napoléons erobring og omorganisering av Italia. Med Napoléon kom også moderne og til dels antiklerikalsk tankegods inn i Italia. Tanken om et i det minste delvis samlet Italia ble til etter at Den cisalpinske republikk, og andre fransk-etablerte italienske stater ble dannet under Napoléons erobring. Risorgimento startet imidlertid særlig i 1815, da Napoléon og hans politikere og kongelige ble kastet ut av Italia. En rekke politiske bevegelser, flere hemmelige av nødvendighet, dukket opp. Etter flere mislykkede opprør ble det etter hvert mer fokus på å finne en politisk retning som flest mulig italienere kunne samle seg bak. Det var i hovedsak tre som dominerte: den radikale republikken, den kristne konføderasjonen og det konstitusjonelle kongedømmet.

De tre retningene var teoretiske frem til revolusjonsåret 1848. I Italia startet det med at opprørere i Milano kastet ut østerrikske styrker, men Østerrike svarte brutalt på disse og andre opprør. Det ble nå klart at radikale nasjonalister ikke på egen hånd kunne løsrive Italia. Pavestatens begrensede støtte til Den første italienske frigjøringskrig gjorde også at den kristne konføderasjonen ikke virket særlig lovende. Dermed var tanken om det konstitusjonelle monarkiet under De to sicilier det eneste alternativet som sto som relativt støtt.

Etter det mislykkede forsøket på folkelig opprør ble taktikken en annen. Gjennom diplomati med andre stormakter lyktes det realpolitikeren Camillo Benso di Cavour å samle Italia med fransk hjelp. Også etter hans død ble denne metoden brukt for å samle de gjenværende områdene. Dette passet imidlertid dårlig med de revolusjonære, og selv flere moderate, som helst så at Italia ble til gjennom et folkelig opprør. Derfor valgte mange å samle seg rundt Giuseppe Garibaldi som den naturlige representanten for Italias samling.

Teori

• 
  Området som etterhvert ble Italia, i 1796. Piemonte-Sardinia i blått, Østerrikes områder i grått, Pavestaten i turkis og De to sicilier i sennepsgult.
• 
  Italia fra 1815 til andre frigjøringskrig i 1859. Piemonte-Sardinia i oransje, Østerrikes områder i blått, Pavestaten i rødt og De to sicilier i sennepsgult. Toscana, Modena og Parma i grønt.
• 
  Italia etter andre frigjøringskrig. Lombardia ble overført til Piemonte-Sardinia, Toscana og Emilia-Romanga har arrangert folkeavstemning til fordel for sammenslåing.
• 
  Kongedømmet Italia før tredje frigjøringskrig. Garibaldis tusen har tatt Sør-Italia og Piemontes hær tok Umbria og Marche. Piemonte-Sardinia var nå blitt til Italia etter lovforslag fra parlamentet.
• 
  Kongedømmet Italia etter erobringen av Roma i 1870. Venezia ble del av Italia i 1866, Pavestaten i 1870.
• 
  Kongedømmet Italia etter Saint-Germain-traktaten i 1919. Italia ble tilkjent Sør-Tyrol og Istria. I 1929 ble Vatikanstaten etablert, og etter andre verdenskrig måtte Italia gi Istria til Jugoslavia.

Området som nå er Italia, hadde ikke vært samlet siden Romerrikets fall i 476. Det fantes en italiensk kulturell tradisjon med litteratur (Dante Alighieri, Giovanni Boccaccio, Torquato Tasso), kunst (Giotto, Michelangelo, Caravaggio), musikk (Claudio Monteverdi, Giovanni Battista Pergolesi, Giovanni Paisiello) og arkitektur (Giovanni Lorenzo Bernini, Filippo Brunelleschi, Filippo Juvarra). Det var også en felles religion. Formelt fantes det også et felles språk, italiensk, men bare mellom 2,5 og 10 % snakket det, og færre kunne lese det.

Den norsk-italienske professoren Elisabetta Cassina Wolff ved Universitetet i Oslo har argumentert med at risorgimento må forstås som en «konstitusjonalisme», det vil si et ønske om å en felles bestrebelse på å samle Italia rundt en grunnlov, til tross for at det var svært varierende meninger om hvilken type grunnlov man skulle samles rundt. Det vil i så fall si at det lå mer enn et etnisk og kulturelt ønske om samling, det lå et ønske om en politisk stabil enhet. Professor Bruce Anthony Haddock ved University of Wales støtter langt på vei denne tanken, at det lå et ønske om å fjerne det gamle og erstatte det med mer moderne tankegods.

Det finnes også andre forklaringsmodeller. R.R. Palmer og Joel Colton har argumentert for at det fantes en bred forakt for de styrende makter og et ønske om et mer liberalt styresett. Det viste seg imidlertid at blant intelligensiaen i Italia fantes det minst tre tankesett, der ett av dem, det kristelig-monarkiske, knapt kan kalles liberalt (se Gioberti og ny-guelferne).

Bakgrunn

Briganti, banditter, var et problem i Sør-Italia fra 1500-tallet til slutten av 1800-tallet. Bildet er fra 1817.

Italias samling begynte i 1850-årene, men bakgrunnen for den er av betydning. Først var Italia to ganger med et svært kort opphold okkupert av Napoléons Frankrike, før de igjen ble delt opp i Kongeriket Napoli i sør, Keiserdømmet Østerrike i nordøst og Huset Habsburg og Pavestaten i midt-Italia og Sardinia-Piemonte i nordvest.

Italias bystater hadde på slutten av 1400-tallet begynt å merke Frankrikes interesser. Bystatene hadde lyktes tidligere med internt samarbeid mot en ekstern fiende. Det lyktes ikke nå, og Frankrikes mange fremstøt frem til 1560 slet ut de lokale stormaktene i Italia økonomisk og militært. I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Det medførte et kaotisk styre med brigantaggio (bandittvesen) og egenrådige baroner i Napoli, mens Milano stort sett fikk gode betingelser. Firenze ble mer jordbruksorientert enn handelsfokusert, og Venezia var økonomisk kraftig redusert etter kostbare kriger mot osmanerne. Genova la seg under Habsburgerne og ble dermed også under spansk styre. Savoie-Piemonte var formelt under Det tysk-romerske rike, men hadde mye selvstendighet. Siden Savoie-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem tredveårskrigen, lavere kjøpekraft hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredveårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.

1700-tallet ble en ny periode med omorganisering av landområder. Etter freden i Utrecht i 1713 forsvant spansk overherredømme i Italia. Milano, som nå inkluderte Mantova, ble underlagt Østerrike. Savoie utvidet med Sicilia, men byttet i 1720 slik at de heller fikk Sardinia. Venezia og Genoa forble selvstendige. Mens det var kaotiske tilstander politisk, ble det innført reformer både i jordbruk, handel og politikk. Venezia, Genoa og Kirkestaten var imidlertid upåvirket av reformene. Napoli ble i 1734 underlagt huset Bourbon, da Karl III av Spania erobret østerrikerne som var der. Han ble raskt anerkjent internasjonalt som konge av både Napoli og Sicilia, og greide kunststykket å få respekt fra de egenrådige baronene begge steder.

Frankrikes første invasjon av Italia (1796–1799)

Den italienske halvøy fra omtrent 1810.

Den franske revolusjonen spilte en viktig rolle i å påvirke italienske intellektuelle til å interesserer seg for vitenskap, politiske revolusjoner og nytenkning. Med dette kom også begrepet «patria» til å forandre mening fra «landet man kom fra» til en samling med frie borgere, og en patriot ble en som kjempet for nye, liberale ideer mot absolutisme.

Det skjedde imidlertid ingenting med det før de franske styrkene invaderte områder i Nord-Italia og dermed bekjempet og fjernet absolutistiske regimer. I Lombardia ble det skrevet en grunnlov av 110 italienske delegater. Grunnloven, som åpnet for et parlament i tråd med Montesquieus tredeling av makten, ble godkjent i en folkeavstemning.

En av grunnene til at Frankrike støttet italiensk løsrivelse og nasjonalisme, var at det også støttet deres interesser, delvis ved å svekke Østerrike. Franske styrker opprettet Den cisalpinske republikk i Nord-Italia. Det nye landet tok raskt en trikolor inspirert av Frankrike, men med grønn i stedet for blå. De franske styrker igangsatte også en essaykonkurranse om hvordan et eventuelt samlet Italia burde regjeres. Imidlertid ble en del forslag mer radikale enn det Direktoriet ønsket. Særlig ble eventuelle sammenhenger mellom italienske nasjonalister og jakobinere fryktet. Dermed ble talefriheten begrenset.

Til tross for at intellektuelle støttet Napoléon, var både kirken og dermed bøndene svært skeptiske til ham. Geistlige ledere kunne igangsette bondeopprør, støttet av Østerrike. Når de intellektuelle ofte var elitistiske og hadde hemmelige møter, ble det derfor ingen folkebevegelse for frigjøring og samling. Bøndene protesterte ikke bare mot Napoléon og moderne lovgiving fordi de støttet kirken, men også, særlig i sør, fordi nye lover ville bety at de mistet den felles jorden bøndene hadde utenfor landsbyene. Dermed var de, geistlige og en rekke andre reaksjonære med på å bekjempe de gjenværende franske styrkene da Napoléon måtte trekke tilbake styrkene for å forsvare seg mot et østerriksk-russisk fremstøt.

Frankrikes andre invasjon av Italia (1800–1815)

Østerrike og Bourbon slo hardt tilbake mot radikale italienere i 1799, men deres regjering ble kortvarig. Allerede i 1800 invaderte Napoléon igjen Italia, og denne gangen var takhøyden for republikanisme og frihetsidealer enn under siste del av Direktoriet lavere. Et felles italiensk kongerike ble skapt med Napoléons stesønn, Eugène de Beauharnais, som visekonge. Kongeriket Italia tok utgangspunkt i Den cisalpinske republikk og utvidet med Veneto og Marche, i tillegg til Lombardia, resten av nordøst-Italia og Emilia-Romagna.

Delen av Italia som ikke var i et formelt selvstendig kongerike, var enten direkte del av det franske kongeriket, kongeriket Napoli eller kongeriket Sicilia. Sardinia var det eneste området som på sett og vis hadde noen selvstendighet sammen med Italia. Napoli var for lokalt i funksjon til at det kunne styres fra Frankrike, og Napoléon innsatte først sin bror Joseph Bonaparte og så sin svoger Joachim Murat. På grunn av at de italienske områdene manglet generelle lover for hele området, og fungerte mye etter sedvanerett, ble Code Napoléon innført. I tillegg ble byråkrati og juridisk system fra Frankrike innført. Dette overlevde den senere reformen.

Risorgimento (1815–1870)

Tiden fra 1815 til 1870 representerer en periode der ønsker om nasjonal samling viste seg både i opprør mot øvrigheter og ideologi, og da om å være noe mer enn en samling små nasjoner under fremmed styre. Periodens begynnelse er da de italienske områdene gikk mer eller mindre tilbake til de politisk geografiske skillene fra før Napoléons invasjon, men fortsatt med viten om at et mer samlet Italia var mulig gjennomførbart. Periodens slutt markeres med inkluderingen av Kirkestaten, og dermed ved at Italia var samlet.

Wienerkongressen og kullbrenneroppgjør (1815–1831)

Europas grenser etter Wienerkongressen.

Til tross for at Napoléon jobbet, og lyktes i stor grad, med å skape en lojalitet til et franskstyrt Italia, skapte han også separatisme og ideen om et selvstendig Italia. Italias samling virket imidlertid alt annet enn sannsynlig etter Wienerkongressen i 1815. Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike ble enige om å tilbakestille landegrensene til 1792. Italia var delvis med på dette, og det «nygamle» Italia ble igjen et lappeteppe. Lombardia og Veneto ble ett rike – Kongedømmet Lombardia-Venetia – under Østerrike. Huset Habsburg, som styrte Østerrike, fikk også kontroll over Parma og Piacenza frem til Marie Louise av Østerrike døde, da det ble gitt til familien Bourbon – som kontrollerte Napoli. Da Parma og Piacenza ble del av Bourbon-riket, ble Lucca del av Storhertugdømmet Toscana, som tilhørte en annen gren av Habsburg-familien, Habsburg-Lothringen. I tillegg gikk Modena til Habsburg-Este, Kirkestaten gjenoppsto, og Sicilia og Napoli ble slått sammen til Kongeriket De to Sicilier. For å styrke grensen mot Frankrike fikk Italias eneste selvstendige rike, Piemonte, Sardinia og Genoa med seg under navnet Kongeriket Sardinia –Piemonte.

Fyrst Klemens von Metternich hadde muligens østerriksk egeninteresse i tankene da han omtalte Italia som «et geografisk begrep som stod for et antall av selvstendige stater». Likevel var det ikke helt feil. Ledende skikkelser i Piemonte hadde heller militære interesser enn politiske og administrative. Østerrike på sin side anså enhver form for liberal reform for å være kontraproduktiv, og en fare for rikets sikkerhet. Undertrykkelse av tale- og møtefriheten ble dermed også svært ødeleggende for italienske nasjonalister.

Sensuren fjernet ikke nasjonalismen, men den ble drevet i det skjulte. I nord var det særlig Filippo Buonarrotis Sublime perfekte mestre som dominerte. Buonarroti hadde erfaringer fra de franske jakobinske sirkler i 1790-årene, men ble anklaget for å ha vært del av Gracchus Babeufs «De likes sammensvergelse» og deportert. I Italia var Buonarrotis hemmelige organisasjon inspirert av nettopp denne sammensvergelsen. Forskjellige grupper hadde ulike mål, mens det overordnede målet var en radikalt egalitær republikk med diktatur med en revolusjonær elite i en overgangsperiode. Det er også blitt foreslått at en form for kommunisme var målet.

Carbonarienes flagg.

I sør dukket det også opp en strengt hierarkisk nasjonalistisk organisasjon kjent som carbonariene. Også disse hadde egne celler som ikke var knyttet sammen direkte. Oppgavene kunne variere fra intellektuelle som jobbet med politisk propaganda til andre som forberedte geriljakrig mot monarkiene. Kravet var et konstitusjonelt, antiklerikalt, liberalt og demokratisk styre. Carbonariene ble egentlig startet for å bekjempe fransk innflytelse og for å få til en grunnlov under Joseph Murat, men da det ikke gikk, ble Bourbon-familien neste mål. Det skjedde allerede i 1821, inspirert av et militært opprør mot den strenge styreformen i Spania og den greske selvstendighetskrigen. Gugliemo Pepe gikk mot Napoli med en italiensk oversettelse av Cádiz-grunnloven, og fikk den godkjent av kongen.

Carbonariene hadde spredd seg til hele Italia, og i Torino ble et tilsvarende opprør forsøkt. Det medførte at kong Victor Emmanuel I av Sardinia gikk av. Den reaksjonære broren Karl Felix tok over, men det ble Karl Albert som måtte ta avgjørelsen ettersom Karl Felix var i Modena. Karl Albert sympatiserte med de liberale, men etter positive tegn i begynnelsen, valgte han ikke å støtte carbonariene. En av utfordringene var imidlertid at i Nord-Italia, og spesielt i Torino, var ikke carbonariene like sterkt organisert, og det var vanskeligere å undergrave hæren enn i sør. Deretter slo Østerrike tilbake, og de liberale fordelene ble trukket tilbake. Medlemmer av Carbonaria ble straffeforfulgt og fengslet, et par dømt til døden. Flere flyktet utenlands. Paven lyste Carbonaria i bann og truet medlemmer med ekskommunikasjon.

Et nytt forsøk, inspirert av Julirevolusjonen i Frankrike, ble igangsatt i 1831. Dette foregikk i Midt-Italia, nærmere bestemt i Modena, Parma og Piacenza. Nok en gang viste monarker seg villige og trakk seg i siste liten. I tillegg ble Metternich trukket inn, og kort tid etter ble motstanden igjen knust av Østerrike. Carbonariene hadde utfordringer med at det var store interne uenigheter. I tillegg kom det frem at det ikke forekom en klar plan for de italienske områdene etter en eventuell revolusjon.

Nasjonalisme som ideologisk øvelse (1831–1847)

Etter at to revolusjonsforsøk på ti år begge endte med fiasko, begynte nå en roligere periode for italienske nasjonalister. Det var behov for en samlende idé. Det kom særlig tre konkurrerende. Giuseppe Mazzini representerte den sekulære, humanistiske republikken, Vincenzo Gioberti en kristen samling med paven som overhode og Cesare Balbo samling av Italia som et monarki under Piemontes ledelse.

Mazzini og republikanismen

Giuseppe Mazzini var en ledende nasjonalist og republikaner som agiterte for samling via sin gruppe La Giovine Italia.

Giuseppe Mazzini kom fra Genova og var bare noen dager gammel da byen ble del av det franske riket, og 10 år gammel da det ble del av Sardinia-Piemonte. Mazzini ble særlig påvirket av sin mor til å lese italienske klassikere, men også Voltaire, Jean-Jacques Rousseau, Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, Lord Byron og mange flere. Han studerte juss, men ble som 25-åring arrestert og dømt til eksil for sine kritiske kommentarer mot Sardinia-Piemonte. Han endte opp i Marseille, der han også møtte andre patrioter. Han lot seg inspirere av Bounarrotis politikk og mente at Italia måtte være én nasjonalstat og republikk. Mazzini sendte også i juni 1831 en appell til kong Karl Albert av Sardinia-Piemonte (Karl Felix døde i april samme år) om at han måtte støtte kampen for uavhengighet, ellers måtte nasjonalistene velge republikanisme.

Mazzini videreutviklet de politiske ideene sine i Marseille. Imidlertid hadde han allerede før han kom dit bestemt seg for at en nasjonalistisk gruppe ikke kunne overleve gjennom hemmelige organisasjoner med hemmelige mål. Mazzini hadde tro på et utopisk Italia der alle arbeidet sammen i en harmonisk og samarbeidende ånd, men bare dersom de lyktes i å ta initiativet, og å danne en nytt politisk identitet. Derfor skapte han den nasjonalistiske bevegelsen La Giovine Italia («Det unge Italia»). Bevegelsen hadde som mål å opplyse befolkningen og å planlegge opprør.

La Giovine Italia ga ut eget tidsskrift i tillegg til Mazzinis egne publikasjoner der de manet til en intern samlingsbevegelse, ikke en der de var avhengig av utenlandske krefter. På mange måter ble La Giovine Italia det første politiske partiet i Italia. Mazzini brukte ofte i sine verker betegnelsen il popolo («folket»), og det var alle italienere som delte språk, historie, tradisjoner og idealer. Det var dermed ikke en etnisk, men en politisk nasjonalisme der alle som støttet opp om Mazzinis tanker var med. Den var imidlertid ikke politisk i en sosialistisk retning, og folket betyr ikke arbeiderklassen eller massene. Noe senere tok Mazzini avstand fra Karl Marx, han ville heller samle det folket som var i Italia fremfor å dele dem inn i grupper.

Opprørene som ble organisert eller i det minste inspirert av La Giovine Italia, ble mislykkede i stor grad, men forsøkene hadde sin egen propagandaverdi. Om forsøkene var dårlige, var det også klart at administrasjonen av de forskjellige rikene hadde vært svak både i 1821 og 1830. I tillegg var forsøket på å danne et samlet Italia en ny retning, og tanken om lokal tilhørighet fremsto som anakronistisk.

Gioberti og ny-guelferne

Vincenzo Gioberti ønsket en konføderasjon av små stater samlet under paven.

En annen intellektuell inndeling av frihetskjempere i Italia var i ny-guelfere og ny-ghibellinere, basert på kampen mellom ghibellinerne og guelferne på tolvhundretallet, der de førstnevnte var keisertro og de sistnevnte pavetro. Ny-guelferne argumenterte sterkt for at det var den dekadente renessansen som ledet Italia vekk fra selvstendighet, og at motreformasjonen og videre støtte til kirken var det eneste naturlige.

Den piemontesiske presten Vincenzo Gioberti markerte seg særlig i 1840-årene. I 1843 ga han ut boken Del primato morale e civile degli Italiani («Om italienernes moralske og sivile overlegenhet»). Her argumenterte han med en blanding av realisme og utopisk tankegods for et Italia styrt som en konføderasjon av stater, der paven var den eneste naturlig samlende element. Det skulle imidlertid være Piemonte som sto for den viktige militære støtten. Boken gikk ikke i dybden med eventuelle politiske reformer eller diplomatiske problemer mellom paven og det katolske Østerrike, og hadde som funksjon å forene italienerne uten å provosere noen.

Gioberti hadde flørtet med sympati med carboneriene, og han måtte i 1833 gå i asyl. Da boken kom ut, var han ikke lenger republikaner eller demokrat – noe han ble senere – men så for seg en mellomvei mellom enevelde og konstitusjonelt monarki. Monarkene, altså paven, skulle støtte seg på et statsråd valgt av aristokratene. Boken til Gioberti ble en bestselger i Italia og ble solgt i 80 000 eksemplarer.

Balbos konstitusjonelle monarki

Cesare Balbo mente at den eneste måten å sikre et stabilt styre på, var gjennom et konstitusjonelt monarki med Piemonte som dominerende.

Allerede året etter boken til Gioberti kom Cesare Balbo ut med sin bok, Delle speranze d’Italia («Italias håp»). Også denne ble overraskende populær. Balbo gikk ut mot Giobertis verk fordi han hadde et grunnleggende motsatt syn på Italias splittelse: For Balbo, som for Niccolò Machiavelli før ham, var det Kirken som splittet Italia. Slik ble Balbos retning kalt en neoghibellisme som en motpol til Giobertis neoguelfisme.

Der Gioberti og til en viss grad Mazzini hadde vage tanker for gjennomføringen av sine ideer, hadde grev Cesare Balbo en langt mer presis gjennomgang. Liberale elementer innen overklassen og middelklassen skulle møtes på en politisk plattform med kompromisser mellom liberalisme og katolisisme, bevaring av privat eiendomsrett og sosiale reformer og fremskritt og konservatisme. Deretter skulle den piemontesiske hæren gjennomføre et oppgjør og overtale eller tvinge kongen til å utstede en grunnlov inspirert av fransk og britisk tankegods. Neste skritt var å vente på det riktige tidspunkt og så erklære krig for å erobre landområdene øst for Piemonte. Tanken var at Østerrike kunne akseptere et tap i Nord-Italia mot å styrkes på Balkan.

Balbos fetter, Massimo d’Azeglio, opplevde personlig opptøyene i Romagna i 1845, og hans observasjoner var at både de revolusjonære og styresmaktene var svært dårlig styrt. Grunnen til at Mazzini hadde så stor popularitet, var nettopp at fyrstene styrte landet så dårlig at en republikk var langt mer fristende. D’Azeglio advarte fyrstene om at de bare ville beholde makten dersom de gikk med på politiske og sosiale reformer. Samtidig måtte også Det unge Italia lære at det ikke var så enkelt å få med seg folk på opprør i deres navn; revolusjonen måtte forklares nøye før den kunne brukes.

Revolusjon og diplomati (1848–1857)

Utdypende artikkel: Den første italienske frigjøringskrig

Allerede i januar 1848 begynte det opptøyer i Italia i året som ble kjent som revolusjonsåret 1848. Både Milano og Sicilia gjorde opprør. I sør spredte opprøret seg raskt til hele Sør-Italia, der blant annet kravet fra bøndene var felles jord som under føydalismen. I nord spredte opptøyene seg til Toscana, Piemonte og Venezia i løpet av årets første tre måneder. Venezia tok også imot Giuseppe Mazzini, som befant seg i London, som leder av byen.

Cesare Balbo, som nå var statsminister i Sardinia-Piemonte, rådet kong Karl Albert om å intervenere i Lombardia for å hjelpe de moderate. Hvorvidt krigen var en selvstendighetskrig for Italia eller en ekspansjonskrig for Sardinia-Piemonte, er uklart, men de fikk hjelp fra Toscana, Kirkestaten og Napoli for å støtte Piemonte og Lombardia mot Østerrike. Også skikkelser som Gugliemo Pepe og Giuseppe Garibaldi deltok. Dessverre for den samlede troppen var de sterke uenighetene mellom Mazzini-tilhengerne, Gioberti-tilhengerne og Balbo-tilhengerne og alle et eller annet sted imellom så store at hæren ikke fungerte særlig godt. Kirkestatens styrker trakk seg, og deretter Napolis og Firenzes. Pavens problemer med å gå til krig mot et katolsk land gjorde at han trakk seg fra videre krig mot Østerrike. I tillegg slet paven med å støtte de sterkt republikanske skikkelsene som Mazzini, Garibaldi og deres likemenn. Det betydde at Giobertis linje hadde spilt fallitt.

Sardinia-Piemonte ville ikke helt gi seg, og da Vincenzo Gioberti ble utnevnt til statsminister, foreslo han at nytt angrep for å samle demokratene som hadde gjort opprør i Firenze, Roma og Venezia. Imidlertid slo angrepet feil, og Østerrike beseiret Sardinia-Piemonte fullstendig ved Novara. Som resultat av det måtte kong Karl Albert abdisere til fordel for sin sønn, Victor Emmanuel II, som lyktes med å forhandle frem en fredsavtale med Østerrike der de ikke måtte avstå noe land.

Opprørene i Roma og på Sicilia inkluderte grunnlover. Den på Sicilia var moderat, skrevet av baroner, og lot seg inspirere av 1830-grunnloven i Frankrike. Den i Roma var radikal, skrevet av intellektuelle fra middelklassen og ville fjerne Kirkens fordeler og skape mer etterrettelighet og etterprøving.

Cavour tar over (1852–1857)

Camillo Benso di Cavour, regnet som «en av de mest skaprsinidge polikiske taktikere på denne tiden – og noensinne».

Malt av: Antonio Ciseri

Vincenzo Gioberti gikk også av i 1849 og døde tre år senere. Hans etterfølgere satt bare i kort tid, før Massimo d’Azeglio overtok. Heller ikke d’Azeglio statsministerperiode var særlig vellykket, og da Camillo Benso di Cavour samarbeidet med lederen for de moderate demokratene, ble Azeglio felt og Cavour tok over som statsminister.

Gjennom sitt samarbeid med de moderate demokratene hadde Cavour tilsidesatt både de sterkt monarkistiske på høyresiden og de sterkt republikanske Mazzini-tilhengerne på venstresiden. Dette sikret ham langt mer stabilt styre enn hans forgjengere. Han sikret seg godt samarbeid med de moderate demokratene ved å vise moderasjon i egne krav.

Likevel var det klart at Cavour styrket Sardinia-Piemonte gjennom modernisering. Under ham økte jernbanen fra 8 kilometer i 1848 til 850 i 1859, og han hadde handelsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Belgia og Østerrike. Også fabrikker ble igangsatt under ham, om enn med store offentlige utgifter. I 1854 lyktes det også Cavour å innføre de facto parlamentarisme i Sardinia-Piemonte. Han var også flink til å se en mulighet. Det var Victor Emmanuel II som ivret etter at de skulle delta i Krimkrigen. Cavour så i utgangspunktet liten hensikt i det, men han gjorde det likevel, og jobbet godt med mulighetene som dukket opp ved å kunne delta under fredsforhandlingene. Cavour fremsto der som det konservative, men ikke reaksjonære, alternativet. Han fordømte det reaksjonære styret i Kirkestaten og Napoli, og Østerrikes okkupasjon av områder utenfor Lombardia og Veneto. Samtlige av disse trekkene kunne medføre revolusjonære og republikanske opprør, advarte han om.

Avslutningsvis ble Società Nazionale dannet i 1857 av Daniele Manin og Giorgio Pallavicino i Piemonte ettersom 1848-opptøyene hadde lettet på sensuren og åpnet for møtevirksomhet. Daniele Manin hadde tidligere samarbeidet med Mazzini i Venezia, men brukte nå tid på å forklare at nasjonalisme kunne eksistere utenfor radikal republikanisme. Dermed hadde Mazzinis republikanisme og opptøyer fått en sterk utfordrer, og mange gikk fra Aksjonspartiet til Mazzini og over til Società Nazionale, og forkastet sammenhengen mellom republikanisme og samling av Italia.

Italia samles gjennom diplomati (1858–1861)

Italias gjenforeningsprosess.

Cavour lyktes særlig med å snakke med Napoléon III under fredsforhandlingene etter Krimkrigen. Da nasjonalisten og carbonarien Felice Orsini i februar 1858 forsøkte å ta livet av Napoléon III fordi han mente keiseren sto i veien for Italias samling, hjalp det Napoléon III å bestemme seg for å støtte det italienske prosjekt. De to møttes høyst uoffisielt i Plombières-les-Bains i Frankrike. Der planla de en hemmelig forsvarsavtale. Dersom Østerrike angrep Sardinia-Piemonte, skulle Frankrike komme Sardinia-Piemonte til unnsetning. Landområdene som ble erobret i tilfelle seier, ville tilfalle Piemonte så lenge det var i nord. Områder sentralt i Italia kunne bli selvstendige riker, gjerne på bekostning av Kirkestaten. Samtidig måtte Sardinia-Piemonte som kompensasjon for Frankrikes innsats gi fra seg Nice og Savoie. I ettertid skapte dette en splid mellom diplomaten Cavour og Garibaldi, som selv kom fra Nice.

Cavour hadde nå som oppgave å tilrettelegge best mulig. Først hadde han nær kontakt med Società Nazionale og fikk dem til å støtte Cavours prosjekt. Han måtte imidlertid også passe på at britene ikke anså en provokasjon mot Østerrike som for åpenbar. Cavour innkalte en ny hær av frivillige fra hele Italia, og mange kom. Dette provoserte Østerrike, og de erklærte Sardinia-Piemonte krig den 26. april 1859. Victor Emmanuel II var langt bedre enn sin far Karl Albert til å integrere soldater fra hele Italia inn i hæren, og dermed skapte trekket også en illusjon av et felles folkelig prosjekt. Blant de frivillige var Giuseppe Garibaldi, som ble utnevnt til general og ledet et korps alpejegere.

Østerrike angrep Sardinia-Piemonte, men ble beseiret av dem og særlig Frankrike i slagene ved Magenta og Solferino. Imidlertid begynte Napoléon III å bli nervøs overfor bevegelser fra prøyssiske tropper ved Rhinen og ved stadig mer revolusjonære italienske grupper. Dermed inngikk han en fredsavtale med Østerrike som gjorde at Østerrike fikk beholde Veneto (inkludert Friuli-Venezia Giulia), til stor irritasjon for Cavour.

Avtalen om at Mellom-Italia skulle deles inn i egne riker under fransk beskyttelse, ble forkastet, og ettersom Storbritannias nye liberale regjering var for en sterkere stat i Nord-Italia, ble Napoléon III mindre aktiv der. I stedet ble det raskt arrangert folkeavstemning i Emilia-Romagna og Toscana, som begge gikk klart i favør av å bli del av Italia, og i Nizza (Nice) og Savoia (Savoie) som gikk i favør av å bli franske. Disse plebisittene er blitt anklaget for å ha vært manipulert av staten.

Garibaldis tusen (1860)

Rødskjortene til Giuseppe Garibaldi bekjemper bourbonnernes styrker ved Calatafimi.

Cavour hadde gått av etter Napoléon IIIs fredsavtale, men han var tilbake igjen tidlig i 1860. Da fikk han en ny utfordring. Sicilianske nasjonalister i høye posisjoner i Sardinia-Piemonte hadde snakket med patrioter og opprørere på Sicilia, og det ble bestemt at en ekspedisjon med omtrent 2000 menn, 94 000 lire og gamle våpen skulle dra til Sicilia. Det ble Giuseppe Garibaldi som påtok seg rollen å gå i land der. Gruppen ble vekselvis kalt I Mille («de tusen») eller rødskjortene. Cavour prøvde å stoppe planen fordi den kunne påvirke enten Frankrike eller Storbritannia til å forsvare bourbonerne, og dermed kunne all gevinsten være tapt.

Det lyktes ikke, og Garibaldi gikk i land på Sicilia. Der fikk han bruk for geriljakrig-taktikken han hadde lært i Sør-Amerika, og han ble i løpet av kort tid diktator på Sicilia. Britiske styrker brøt avtalen med bourbonerne og støttet Sardinia-Piemonte, baronene på øya forholdt seg passive, og bøndene støttet opprøret mot kongen.

Garibaldi fortsatte i Kongedømmet Napoli, men der ble det tøffere, særlig mot lokalbefolkningen. Likevel kom han til Napoli.

Nord for Napoli lå Kirkestaten, beskyttet av franske styrker. Dersom Garibaldi hadde ønsker om å erobre Roma, ville det kunne bli sett på som en provokasjon av Frankrike. I tillegg var det ikke klart hvilket Italia Garibaldi så for seg: Han var en tilhenger både av republikaneren Mazzini og anarkisten Mikhail Bakunin, og Cavour var ikke like overbevist som Victor Emmanuel II om Garibaldis lojalitet til kongen.

Gjennom manipulering av kontaktnettet sitt i Società Nazionale lyktes Cavour å få Sardinia-Piemontes hær og kongen til å vente på Garibaldis menn. Garibaldi hadde dermed to alternativer, enten å oppløse hæren eller å angripe en langt bedre utrustet hær og dermed utløse borgerkrig. Han valgte det førstnevnte. I tillegg til å ha hindret Garibaldis angrep på Roma hadde også Sardinia-Piemontes hær erobret Umbria og Marche på veien og dermed alvorlig begrenset Kirkestatens territorium uten noen protester.

To ting av viktighet skjedde i 1861. For det første ble Italia skapt gjennom et møte i parlamentet i Torino i 1861, der Sardinia-Piemonte ble gjort om til Kongedømmet Italia og Victor Emmanuel II ble kronet til konge av Italia. Den andre tingen av viktighet er at i juni samme år døde Cavour som følge av sykdom.

Avslutningen (1861–1871 1919)

Utdypende artikler: Den tredje italienske frigjøringskrig og Erobringen av Roma

Giuseppe Garibaldi var en idealist som ville samle Italia gjennom en felles krig mot overmakten. Han er senere blitt et symbol for samlingen.

Om Italia var samlet geografisk, Roma og Veneto unntatt, var den ikke samlet folkelig. Napoli og Sicilia protesterte, og det medførte en borgerkrig som varte fra 1861 til 1865. Enkelte, deriblant statsminister Massimo d’Azeglio, lurte på om Italia ville ha vært enklere å samle om de ga Napoli og Sicilia selvstendighet.

Kulturelt var det heller ikke enkelt. Bare mellom 2,5 prosent og 10 prosent av befolkningen behersket italiensk, som var kulturspråket. De fleste brukte enten fransk (Cavour brukte det konsekvent) eller italienske dialekter (inkludert kong Victor Emmanuel II). Flesteparten av befolkningen, omtrent 70 prosent, jobbet i landbruk, og da særlig i kornproduksjon. Mye av kornproduksjonen utenfor Po-dalen var stort sett forpaktet eller for alle praktiske formål føydal i natur.

Det var et Italia med mange interne problemer som dermed måtte fullføre samlingen. Eksternt hadde de holdt en lav profil. Høyre-sentrum-regjeringen (kalt La destra storica, eller «Det historiske høyre») valgte dette fordi Italias samling hadde vært på bekostning av Kirkestaten og Østerrike, og avhengig av nøytraliteten eller støtten fra stormaktene Frankrike og Storbritannia.

Om Cavour var død, hadde Italias politikere lært av hans evne til å utnytte utenrikspolitiske situasjoner. Da Preussen og Østerrike gikk til krig over fordelingen av territorier tatt av Danmark, var Italia allerede alliert med Preussen. Italias hær var dårlig ledet av general Alfonso La Marmora, slet med kommunikasjonsproblemer på grunn av de store dialekt/språkforskjellene og hadde utdaterte våpen. Også marinen var en fiasko ettersom Sardinia-Piemontes og Napolis marine ikke var samordnet. Bare Garibaldis alpejegere gjorde en god innsats. Til tross for fiaskoen ble Italia tildelt Veneto av Preussen som takk for innsatsen. Veneto ble altså, som resten av Italia til da, del av Italia på grunn av andre nasjoners innsats.

Giacomo Pagliari dør under slaget ved Porta Pia.

Roma spilte en viktig rolle geografisk som møtested mellom nord og sør, religiøst som Pavens tilholdssted, kulturelt gjennom Romerriket og de mange andre historiske og kunstneriske assosiasjonene og mytisk som et samlende punkt religiøst og historisk, men også for republikanere, liberale og konservative på hver sin måte. Imidlertid var det som var igjen av Kirkestaten, det vil si omtrent nåværende Lazio, lite begeistret for den italienske samling, og Kirken ga ut et vedlegg, Syllabus errorum modernorum («Oversikt over moderne feil»). Der sto omtrent alt som hadde skjedd på 1800-tallet i Italia: liberalisme, kommunisme, sosialisme, rasjonalisme, individualisme, relativisme og demokrati. I 1868 kom Kirken med sin non expedit (omtr. «Det er ikke hensiktsmessig»), der de anbefalte gode katolikker å holde seg utenom italiensk politikk.

I 1862 gjorde Garibaldi et nytt forsøk på å nå Roma, men nok en gang ble han hindret ettersom Italia ikke ville ha en konflikt med Frankrike. I 1865 signerte Italia en avtale med Frankrike som ville garantere Roma fra ethvert angrep. Samtidig ble hovedstaden flyttet fra Torino til Firenze, til store protester fra Torinos innbyggere. I 1867 gjorde Garibaldi et tredje forsøk på å ta Roma. Aksjonspartiet til Mazzini håpet på støtte fra Kirkestaten, men det skjedde ikke. Garibaldi bekjempet Pavens tropper, men ble stoppet av de franske troppene.

Igjen ble eksterne konflikter løsningen for Italia. Frankrike måtte trekke ut sine styrker fra Kirkestaten under den fransk-prøyssiske krig, og Italia grep muligheten til å erobre Kirkestaten under slaget ved Porta Pia. 20. september 1870 ble Roma erobret under ledelse av Raffaele Cadorna. Pave Pius IX protesterte, men akkurat som da han mistet Umbria og Marche, fikk protestene ingen betydning. I 1871 ble hovedstaden flyttet til Roma. Først etter første verdenskrig, gjennom Saint-Germain-traktaten ble Sør-Tyrol, Welschtyrol og Kanaldalen overført til Italia. I tillegg ble Istria, nå hovedsakelig del av Kroatia, også gitt til Italia.

Italias samling i ettertiden

Samlingen var en politisk triumf, men kulturelt var det mye ugjort. Tiden fra 1860 og fremover var fortsatt vanskelig, og det var mye å ta hånd om. Samlingen i seg selv er også gjenstand for debatt, særlig med tanke på rollene Cavour og Garibaldi hadde.

Årene etter samlingen

Massimo d'Azeglio skal ha uttalt at «L'Italia è fatta. Restano da fare gli italiani» («Italia er skapt, nå gjenstår det å skape italienere»). Det er blitt foreslått at ordet «skape» er upresist, og bør erstattes med «forme».

Italias samling var gjennomført politisk og diplomatisk, men et samlet folk manglet i stor grad. Cavour hadde skapt «et borgerlig liberalt monarki, økonomisk fremskrittsvennlig men sosialt konservativt» der «[k]løften mellom [landets statsværende klasse] og den store masse av lavt utdannede, fattige katolske småbønder og landarbeidere var enorm og skapte sammen med statsfinansene, som var blitt håpløst ødelagt av krigene, den nye stats støste politiske problem.» I tillegg var flere nasjonalister ikke overbevist om at den territorielle kampen for Italias samling var ferdig. Trentino, Trieste og visse dalmatiske øyer, og i tillegg Savoie og Nice, var regnet som italienske, i det minste Italia irredenta, det ikke-fullførte Italia. I tillegg var stemmeretten svært begrenset frem til 1913, og Kirken og italienske myndigheter hadde også et anstrengt forhold.

Politisk sett fulgte Parlamentet i begynnelsen Cavours idé om at høyre-sentrum og venstre-sentrum samarbeidet godt. Riktignok var det klare forskjeller mellom La destra storica («Det historiske høyre») og La sinistra storica («Det historiske venstre»), men de var langt nærere hverandre enn de reaksjonære på høyresiden og de revolusjonære på venstresiden. Dette var med på å skaffe den nye regjeringen arbeidsro. Imidlertid fikk de andre utfordringer. I Sør-Italia ble de småkriminelle bøndene, briganti, som hadde eksistert i lang tid, opprørske allerede i 1860. I tillegg til dem var også soldater i hæren til Kongeriket Napoli irriterte, og lojalister til bourbonnerne var også med på opprøret. Motiver inkluderte økte skatter, obligatorisk militærtjeneste og manglende landreform. Dette var i utgangspunktet et lokalt problem, men med Napoli fortsatt vanstyrt og fullt av folk med egeninteresse, ble Italias hær inkludert, og kampen varte helt til 1865.

Til tross for at det var noen grad av samarbeid mellom liberalkonservative og liberalsosialdemokrater, var det først i 1876 at venstresiden fikk sin første statsminister, Agostino Depretis. Det medførte imidlertid ingen stor endring, særlig ikke i sør, da representantene derfra hadde egne interesser for å la ting forbli slik de var. Den allerede store forskjellen mellom nord og sør forble dermed stor, og økte til en viss grad også.

Cavours og Garibaldis rolle

Mens Giuseppe Mazzini fremsto i noen grad mer som en teoretiker enn som en handlingens mann, til tross for at han var med på noen slag, er det særlig Cavour og Garibaldi som trekkes frem som samlingens ingeniører. De to er også vidt diskutert i historiske miljøer.

Den svenske historikeren og universitetslektoren Lars-Arne Norborg beskrev Cavour slik: «Cavour legemliggjorde den moderat-liberale italienske borgerlighet. Som illusjonsfri realist med utpreget sjakkspillerbegavelse foraktet han revolusjonsromantikere av Garibaldis type, men visste å utnytte dem for å nå sitt mål: et samlet, borgerlig Italia under ledelse av Sardinias monark».

Dette oppsummerer et av to syn om politikeren. Hans handlinger regnes som «et politisk mesterverk bygd på patriotiske idealer» av historikere, men det er delte meninger om han var manipulerende og slu eller en idealist. Den britiske historikeren Denis Mack Smith tilhører den første gruppen. Han har omtalt Cavour som en slu, men svært dyktig politiker, og utvist stor beundring for Cavours gjennomføringsevne av nødvendige handlinger – men også anklaget ham for å være manipulativ, ha truet med selvmord, være uinteressert i kunst og å ha en monoton pipestemme.

Om Mack Smith har mye positivt å si om metodene, er altså motivet til Cavour mindre positivt. Andre historikere har omtalt Cavour først og fremst som en realpolitiker, som altså bruker konkrete handlinger for å oppnå det han ønsker. Slik er det ikke egeninteresse, men politisk dyktighet som drev Cavour. Cavour sammenliknes ofte med Otto von Bismarck i så måte, men ifølge historikeren og Cavour-biografen Gian Enrico Rusconi var Cavour tilhenger av parlamentet og parlamentarismen – om enn med begrenset stemmerett – mens von Bismarck hadde avsmak for det. Cavour kan dermed plasseres nærmere britisk liberalisme enn prøyssisk konservatisme eller fransk bonapartisme.

Mack Smith hadde mer til overs for Garibaldi. Han omtalte Garibaldi som en «modig idealist som var litt røff i kantene» i motsetning til den smarte og manipulative opportunisten Cavour. Nordborg skriver at Garibaldi viste bevis «ikke bare på enestående mot og lederevne, men også på en sjelden uselviskhet da han på høydepunktet av sin triumf avviste enhver belønning og frivillig trakk seg tilbake for Viktor Emmanuel II» og at «Det er ikke underlig at Garibaldi i dag er Italias kanskje mest feirede folkehelt, hyllet av de forskjelligste politiske grupper».

Begge disse sitatene beskriver Garibaldi både rosende og med vekt på idealismen. Nettopp idealismen er også noe Lyttleton tar høyde for da han skriver at «[n]asjonens folkefølelse ble bedre representert av Garibaldi enn av Victor Emmanuel. Garibaldi var faktisk et levende symbol på alle de populære kreftene som bidro til Risorgimento, men som hadde blitt marginalisert i den nye staten». Dersom den siste delen stemmer, kan det også bety at Garibaldi selv, som ble hindret av Cavours utsendte piemontesiske hær, også symboliserte det ufullendte og romantiske ideal fremfor det politiske. Den italienske historikeren Filippo Spadafora har også foreslått at det fantes et økonomisk motiv for å invadere både Sicilia og Napoli, med Palermo og Napoli som to svært rike byer. Andre har beskrevet Garibaldi som en «heldig, lett uansvarlig risikotaker» som var skeptisk til planen om å angripe Napoli.

Se også

• Den romerske republikk

Litteratur

• Elisabetta Cassina Wolff: Italias politiske historie 476 – 1945, Cappelen Damm, Oslo, 2016
• B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen Themes in Modern European History; redigert av Bruce Waller, Routledge, London 1990, opptrykk 1998
• Adrian Lyttleton: «The National Question in Italy» i The National Question in Europe in Historical Context; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
• R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995
• Lucy Riall: The Italian Risorgimento State society and national unification, Routledge, London, 2004
• Lars-Arne Norborg: «Det Sterke Europa», bind 11 i Aschehougs verdenshistorie; redigert av Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tägil og Kåre Tønnesson. Aschehoug, Oslo, 1986
• «La dimensione religiosa del Risorgimento» (italiensk)

Eksterne lenker

• (en) Italian Risorgimento – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Italian Unification: Cavour, Garibaldi and the Making of Italy» (engelsk)
• Risorgimento: «Perspektiven der Forschung» (tysk)
• «Italian Unification» Arkivert 25. desember 2017 hos Wayback Machine. (engelsk)