Religionskritikk
Religionskritikk innbefatter diskusjon og kritikk av religiøse forestillingers sannhetsverdi; av religion som begrep, kritikk av religiøse praksiser kritiske vurderinger av religionenes konsekvenser for individer, menneskeheten og/eller samfunnet.
Religionskritikk kan ha et naturvitenskapelig eller rasjonalistisk utgangspunkt, og alt som ikke kan forklares objektivt og uavhengig avvises som en illusjon. Religion er på linje med alle øvrige kulturelle institusjoner et produkt av sosiale konstruksjoner, skapt av mennesker, brukt av mennesker og som kun har betydning for mennesker. Et utbredt standpunkt i dag er at religion kan ha tjent et formål i fortiden, men er i dag blitt gjort overflødig av de senere århundrers naturvitenskapelige framskritt. Humanisme er et annet utgangspunkt for kritikk, her er synet at religion ofte er blitt benyttet som middel til å undertrykke andre mennesker.
Man kan også si at et hvert religiøst standpunkt, for eksempel valget av kristen tro, innebærer en implisitt kritikk av alle andre religiøse standpunkter og muligheter. En slik implisitt religionskritikk (av andre religioner enn ens egen), kan også gjøres eksplisitt, som når (kristne og muslimske) misjonærer kritiserer lokale religiøse oppfatninger og praksiser. Men det er nok vanligst å begrense definisjonen av religionskritikken til kritikk av religioner fra et ikke-religiøst ståsted.
I vesten har religionskritikken rettet seg mest mot de abrahamittiske religioner, især kristendommen, men også i økende grad islam og jødedommen.
Kritikk av religion som begrep
redigerEn stor andel av religionskritikerne betrakter enhver form for religiøs tro som irrasjonell og derved uforenelig med fornuft. Eksempelvis definerte Friedrich Nietzsche religiøsitet på følgende måte: ikke å ønske å vite hva som er sant.
En alminnelig kritikk av religioner er at de alle inneholder sentrale trosartikler som objektivt sett er irrasjonelle[1], og som krever at deres tilhengere er overbeviste troende for at de skal gi mening. Kritikere aksepterer ikke at disse trosartikler som ikke kan bevises vitenskapelig, kan representere sannheten. Isteden skal religionen betegnes som en sosial fiksjon og at disse fiksjonene kunne ha en nyttig funksjon i fortiden, men at den er i dag blitt gjort overflødig av vitenskapen, av rettsvitenskapen og av humanistisk etikk.
I mange religioner er forestillingen om en gud eller flere guddommelige vesener sentral og ofte har guddommen(e) gitt menneskeheten en hellig viten om den åndelige sannhet om verden, ved enten selv å ha vært inkarnert eller manifestert seg i den menneskelige verden eller ved å ha inspirert mennesket gjennom åpenbaringer eller profetier og andre utsendinger. En annen kritikk av religioner er derfor at det ofte kan bli sådd tvil om hvorvidt det er et historisk grunnlag for beretningene om disse hendelsene som blir gjengitt i hellige skrifter, men som sjelden eller aldri kan bekreftes av andre og uavhengige kilder.
Et eksempel på en religiøs figur hvis historiske eksistens som det er blitt stilt spørsmålstegn ved er Jesus Kristus. Et annet eksempel er Koranen hvor kritikerne har betvilt de påståtte omstendighetene om dens tilblivelse.
Et tredje problem med religion som kritikerne ofte tar fatt i er relatert til den religiøse pluralitet. Tross det store antallet religioner som praktiseres i verden, betrakter tilhengerne av en religion ofte seg selv som særlig utvalgte i forhold til den øvrige menneskeheten.
Historisk utvikling
rediger- Utdypende artikkel: Antikkens religionskritikk.
Antikken
rediger
Det tidligste kjente eksempel på religionskritikk innenfor vestlig filosofi stammer fra antikkens Hellas på 500-tallet f.Kr. hvor Xenofanes framførte et standpunkt at mennesket selv skapte sine guder i sitt eget bilde. En annen filosof, Prodikos, mente en gang rundt 400 f.Kr. at de fenomener som menneskene valgte å dyrke var de som var viktige for deres daglige liv.
De tendenser til filosofisk fritenkning og kritikk av religion som oppsto i århundrene før vår tidsregnings begynnelse ble dog undertrykt da Romerriket utviklet seg til et monarki etter Augustus’ maktovertagelse. Senere da graden av religiøs pluralisme ble mindre og kristendommen ble den eneste og dominerende religion forsvant all religionskritisk filosofi helt og holdent.
Opplysningstiden
rediger
På 1700-tallet fikk den rasjonalistiske filosofi en gjenoppblomstring og samtidig begynte kristendommens kulturelle dominans å bli svekket og igjen gi plass til religionskritikk, i sær av kristendommen. Blant de franske encyklopedister ble den rasjonelle naturvitenskap og opplysningstanken benyttet som en plattform for en kritisk posisjon til spesielt de overtroiske og ulogiske elementer i religionen. Kritikk av religion med utgangspunkt i logiske argumenter har fortsatt helt opp til moderne tid. En av de nyere kritikere innenfor denne tradisjonen var den engelske filosofen Bertrand Russell.
Eksempler på viktige kritiske punkter i perioden er eksempelvis Treenighetslæren hvor argumentet 1 1 1 = 1 rent logisk ikke gir mening. Et annet er forestillingen om en opprinnelig skapergud; hvordan ble da denne guden selv skapt? Blant de mest innflytelsesrike religionskritikere var personer som Denis Diderot, Jean le Rond d'Alembert, Paul Henri Thiry d'Holbach, og François Voltaire.
Hegel
redigerTenkere fra opplysningstiden satte deres preg på den etterfølgende periode, innen spesielt de akademiske miljøer oppsto det rasjonelle eller endog religionskritiske skoler. En sådan gruppe oppsto omkring den tyske filosof Georg Wilhelm Friedrich Hegel som fokuserte sin kritikk på den kristne forestilling om inkarnasjon og søkte å eliminere den abstrakte og fjerne gud.
Feuerbach
redigerEn annen innflytelsesrik tysk filosof fra det samme miljøet var Ludwig Feuerbach, som mente at religion var en kompensasjon for menneskelige behov som ikke var blitt tilfredsstilt og samtidig et uttrykk for en selvopptatthet som forhindret sann erkjennelse av verden.
Marxisme
redigerKarl Marx videreførte Feuerbachs teser og koblet dem sammen med teorier om samfunnets utvikling, og han beskrev religion som massenes flukt inn i en illusorisk lykke for å fjerne seg fra utilfredsstillende levevilkår. Marx mente religion var en sosial konstruksjon som førte til fremmedgjørelse og følelsen av en utilstrekkelighet i livet. Denne følelsen kunne bli fjernet gjennom en total frigjørelse av mennesket og innføre en universell likhet. I tillegg var religion i seg selv skadelig for menneskeheten da den virket sløvende og derfor var en hindring for reelle forandringer i verden, det som Marx kalte for folkets opium. Marx betraktet religion som flukt og benyttet analogien til opium ettersom:
- Det ga kun en midlertidig befrielse, men løste ingen problemer
- Det ga fantasier om et bedre liv et annet sted enn i dette livet
Religion undertrykte massene slik at de ikke aktivt kunne løse problemene i denne verden ved å love de trofaste en belønning i det hinsides liv. Religion ble derfor brukt av de herskende klasser som et redskap for å kontrollere massene ved at religionen ga utsikt til en framtidig befrielse etter dette livet. Marx mente at ved å avskaffe religionen kunne de virkelige grunnene til massenes lidelser bli fjernet (utbytting) og skapelsen av et samfunn med likhet, kommunisme, ville lidelsene også bli fjernet og religionen mistet sin betydning. Kritikken av religionen var derfor en forutsetning for all kritikk.
Marxister har siden ansett forestillingen om arvesynden som dypt asosial da denne benyttes for å overbevise menneskene om at grunnen til deres egen lidelse ligger i en nedarvet og uforanderlig syndighet. Istedenfor aktivt forandre livsvilkårene undertrykkes massene i en apatisk venting på den kommende befrielse. Med utbredelsen av den marxistiske arbeiderbevegelse fra slutten av 1800-tallet oppsto den første bedre ateistiske og religionskritiske strømning.
Moderne posisjoner
rediger
- «Kristne fastholder at deres tro gjør godt, mens andre gjør skade. Under alle omstendigheter, de fastholder dette om den kommunistiske tro. Det jeg ønsker å vise er at alle trosretninger gjør skade. Vi kan kanskje definere «tro» som en sterk overbevisning om noe det ikke er bevis for. Når det er bevis om noe taler ingen om «tro». Vi taler ikke om troen på at 2 og 2 er 4 eller at Jorden er rund. Vi taler utelukkende om tro når vi ønsker å skifte ut følelse med bevis.»[2]
Ovenstående sitat av Bertrand Russell er et uttrykk for en sterk kritisk holdning overfor religion som har preget 1900-tallet. Her er alle former for religion blitt oppfattet som en direkte motsetning til den naturvitenskapelige verdensforståelse. Religion er irrasjonelt mens vitenskap er objektiv, logisk og rasjonell.
«Ny-ateistene»
redigerEtter angrepet på World Trade Center 11. september 2001 blusset religionskritikken opp igjen etter en dvale på slutten av forrige århundre. Den settes i sammenheng med islamismens fremmarsj, samt de kristen-konservatives makt i USA. Sam Harris begynte på sin bok The End of Faith rett etter 11. september, og andre forfattere, som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Daniel C. Dennett, Michel Onfray skrev bøker som kritiserer religionens innflytelse i samfunnet. Ettersom kritikken tidvis er skarp, møter de også mye kritikk for at de, ifølge kritikernes syn, overdriver. Blant kritikerne finner vi Alister McGrath, Terry Eagleton og Dinesh D'Souza.
Religionspsykologi
rediger
En av de vesentligste bidrag til religionskritikken på 1900-tallet har vært religionspsykologien. En av psykologiens pionerer Sigmund Freud fant ut at religionen oppsto på grunn av allmenne og i bunn og grunn rasjonelle behov i den menneskelige psyke. Disse ble tolket inn i en overnaturlig ramme på grunn av manglende kunnskap.
Freuds teorier er nå i store trekk forlatt, men nye modeller er isteden blitt utviklet innenfor psykologien. En av dem er Richard Dawkins’ teori om memer, som først ble fremmet i boken Det egoistiske genet (The Selfish Gene).[3] Et meme er en kulturell analog til genet og er enheter av informasjon som blir spredt mellom mennesker i form av ideer og forestillinger.[4]
Senere bygget Richard Dawkins ut denne modellen i boken Viruses of the Mind (1991) ved å forklare at utbredelsen av religion i alle menneskelige samfunn skyldtes at religion oppførte seg som et datavirus i hjernen. Han beskriver religion som et system av memer (idéer og konsepter) som samarbeider om opprettholdelsen og den videre spredning av det religiøse system de inngår i. Kristne mennesker søker eksempelvis å påvirke deres omgivelser med deres religiøse meninger. Samtidig søker det religiøse system å beskytte seg selv mot fremmede systemer, det vil si memer som inngår i andre systemer.
I denne sammenheng blir religioner kritisert da de ofte medfører at den menneskelige bærer av det religiøse meme-system vil oppføre seg irrasjonelt, fordele sine ressurser uhensiktsmessig, eller føle skyld, frykt, eller andre former for negative følelser uten reelt å ha grunn til det.
Ifølge en annen oppfattelse oppsto religion på grunn av tidligere tiders ufullstendige beskrivelse av naturen og derfor bør religion i dag bli erstattet av andre forklaringsmodeller, eksempelvis ved å benytte naturvitenskapen til å beskrive naturfenomener, filosofien og etikken til å besvare spørsmål om livets mening og forskjellen på godt og ondt, og kunsten som inspirasjon og kilde til skjønnhet og nytelse.
I takt med at vitenskapen øker vår viten og kunnskap om verden mister de religiøse forklaringsmodeller til naturfenomener deres betydning. Religionen kan derfor utelukkende benyttes som forklaringsmodell overfor overnaturlige fenomener, og gamle utdødde religioner er ofte blitt redusert til en samling myter som dens utøvere eller tilhengere tidligere oppfattet som sanne beretninger og forklaringer om deres verden.
Rasjonelle filosofer betrakter den blinde tro eller tro basert på underkastelse hvor utøveren eller den troende underordnet sin forstand den følelsesmessige hengivenhet som skadelig. Platon lar eksempelvis Sokrates beskrive Kritos' religiøse hengivenhet på følgende måte: «Din hengivenhet er uvurderlig hvis den er riktig, men hvis den er feilaktig vil større hengivenhet medføre større onder». I moderne tid er dette synet blitt ført videre av blant annet Bertrand Russell som oppfattet all tro som ikke var basert på bevis som skadelig.
Den amerikanske filosof og apologet Alvin Plantinga har forsvaret tro på grunnlag av moderne vitenskap. Han definerer en troende, teist, som en person som tror på Gud som det fundamentale, men ikke på grunnlag av rasjonelle overveielser. Han argumenterer videre at troende ikke tror på religiøse doktriner på samme måte som vitenskapsmenn tror på deres teorier ved at de ikke er umiddelbart klar til å omformulere deres tro om forutsetningene endres. Den troende oppfatter sine trosforestillinger som det grunnleggende og som fundament for hele hans verdensforståelse, og han oppfatter derimot ikke Gud som noe foreløpig og hypotetisk.[5]
Religion skadekilde
rediger
Dette avsnittet inneholder en gjennomgang av en del kritikk som religionskritikere har benyttet som begrunnelse for å avvise religion som et konsept i moderne tid. Noen av disse synspunktene har inngått som elementer i religionsvitenskapelige forskning, men ingen av dem utgjør i seg selv som allment aksepterende religionsvitenskapelige teorier.
Religion oppfattes av sine kritikere som irrasjonell overtro, og religiøse institusjoner har ofte forsvart sin maktposisjon ved å undertrykke rasjonelle og skeptiske tanker.[6] Dette kan skje ved å utstede lover som forbyr blasfemi og ved å kreve at religiøse trosforestillinger blir møtt med større respekt enn andre verdensoppfattelser.
Institusjonalisert religion innebærer typisk en form for autoritet som kontrollerer tilhengernes handlinger og trosoppfattelser, og disse autoriteter har en tendens til dogmetikk. Dogmer oppstår hovedsakelig fordi de religiøse institusjoner må fastholde oppfattelsen av at den viten de har er opprinnelig og tidløs, og at denne viten som stammer fra den «tidløse» mytologiske tid er den mest troverdige. Religiøse institusjoner er dessuten hierarkisk oppbygget, noe som fremmer dogmer i seg selv, og ideen om at tankefrihet er en trussel mot det religiøse systemet.
Religiøse institusjoner regulerer også gjerne tilhengernes adferd gjennom påbud som sett utenfra virker vilkårlige; det kan eksempelvis dreie seg om hva som er tillatt å spise, drikke eller bruke som påkledning. Det samme gjelder involveringen i ritualer som eksempelvis faste, pilegrimsferder, bøye seg i en bestemt retning, adskillelse av kjønnene, tabuer og lignende. Disse restriksjoner er blitt kritisert for å være unødvendige og i verste fall undergravende for det enkelte menneskes frihet og egenverdi.[7]
Religiøse institusjoner har derfor en tendens til å utvikle seg til autoritære systemer som ofte får avgjørende innflytelse på samfunnets lover og behandlingen av minoritetsgrupper. Religionskritikerne hevder at religiøs kontroll over samfunnet har en rekke generelle skadevirkninger:
- Motvilje mot den frie tanke og opprettholdelse av fortidens autoritet hemmer nyvinninger og bremser samfunnets utvikling.
- Det religiøse system gjør krav på å representere den absolutte sannhet, og anser derfor tilhengerne av andre religioner for å stå fjernere fra sannheten og derav annenrangs mennesker. Denne antagelsen kan føre til forfølgelse av andre troende.
- Religioner har en tendens til å fokusere på verdens ende, og neglisjerer derved problemer i dagens verden, eksempelvis sykdom, forurensning, og sosial urettferdighet.
- Religiøse institusjoner vil undertrykke individer eller grupper som blir sett på som en trussel mot deres autoritet. Dette omfatter forfølgelse av personer med en annen livsstil eller religion; herunder rasisme, homofobi, kvinneundertrykkelse, kjetterforfølgelse og etnisk utrenskning.
- For å opprettholde sin autoritet benytter religiøse systemer ofte ideologisk indoktrinering.
Referanser
rediger- ^ Bryan Caplan: Why Religious Beliefs Are Irrational, and Why Economists Should Care. Denne artikkelen er om religion og det irrasjonelle.
- ^ Originalsitat: «Christians hold that their faith does well, but other faiths do harm. At any rate, they hold this about the Communist faith. What I wish to maintain is that all faiths do harm. We may define ‘faith’ as a firm belief in something for which there is no evidence. When there is evidence, no one speaks of ‘faith’. We do not speak of faith that two and two are four or that the earth is round. We only speak of faith when we wish to substitute emotion for evidence.» Bertrand Russell, Human Society in Ethics and Politics, 1954
- ^ Dawkins, Richard: Det egoistiske genet, Humanist forlag 2002. ISBN 82-90425-56-2.
- ^ Forskning.no: Jeg – et formeringsredskap Arkivert 2005-04-04, hos Wayback Machine., omtale av Det egoistiske genet ved Erik Tunstad
- ^ Plantinga, Alvin: Is Belief in God Rational in Rationality and Religious Belief, red. C.F. Delaney, Notre Dame University Press, 1979, side 27
- ^ McKinsey, C. Dennis: Solidification and Isolation: How Biblical Faith Protects Itself From Critics Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.. Andre artikkel
- ^ Women Asked to Leave Seminar Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine.