Provisorisk anordning
En provisorisk anordning er en lovbestemmelse gitt av Kongen i statsråd i henhold til Grunnloven § 17. Provisoriske anordninger har virkning og rang som lov, og kan kun vedtas når den lovgivende myndighet, Stortinget, ikke er samlet.
Grunnloven tillater provisoriske anordninger på områder som angår «handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering».[1]
- «Kongen kan gi og oppheve anordninger som angår handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering; dog må de ikke stride mot konstitusjonen og de lover som Stortinget har gitt i samsvar med de etterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79. De gjelder provisorisk til neste Storting.»
En provisorisk anordning kan ikke ha lenger varighet enn til neste ordentlige storting blir oppløst. Stortinget kan imidlertid forkaste en anordning så fort det trer sammen.
Anvendelse
redigerFørste og andre verdenskrig
redigerStortinget har siden 1869 samlet seg hvert år, slik at behovet for provisoriske anordninger er mindre. Men ved krigsutbruddene i 1914 og 1939 ble det gitt provisoriske anordninger. Under den tyske okkupasjonen vedtok eksil-regjeringen i London bestemmelser utover det som er hjemlet i Grunnloven § 17,[2] jfr bigamiloven som først ble kjent i Norge etter krigen, og da ble kritisert for at de forlatte ektefellene i Norge ikke hadde fått beskjed, og at familier nå satt tilbake uten forsørger.[3] Ved nok en anordning ble bigamiloven opphevet 3. oktober 1945.[4]
Medlemskap i Nasjonal Samling var i utgangspunktet ikke straffbart, og derfor måtte eksil-regjeringen gripe til provisoriske anordninger, deriblant landssvikanordningen av 15. desember 1944. Professor Jon Skeie rettet kritikk mot anordningene og påpekte at de var lovstridige etter Grunnlovens § 97: «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft». Dessuten må en lov være kunngjort før den innføres. Det var ikke tilfellet her.[5]
«Provisorisk anordning av 17. august 1945 om tillegg til statsborgerlovgivningen», gitt av regjeringen Gerhardsen medførte at mellom to og tre tusen norske kvinner som hadde giftet seg med tyske soldater, mistet sitt norske statsborgerskap og ble utvist fra Norge. Denne anordningen ble vedtatt som lov av Stortinget i desember 1946, hvoretter kvinnene var å anse som tyske. Det hjalp ikke om å søke om skilsmisse. Som tyske statsborgere var deres sivilstatus norske myndigheter uvedkommende.[6][2]
Nyere tid
redigerI nyere tid gis provisoriske anordninger vanligvis for å avverge arbeidslivskonflikter med store samfunnsmessige konsekvenser (tvungen lønnsnemnd). Et eksempel på annen anvendelse var da regjeringen Jagland 18. juli 1997 i forbindelse med konflikter i MC-miljøene, den såkalte «MC-krigen», vedtok en provisorisk anordning om å gi påtalemyndigheten adgang til å nedlegge oppholdsforbud. Denne ble senere vedtatt som lov,[7] slik at det kan vedtas oppholdsforbud på visse steder for å verne om liv og eiendom.
Fra 1982 er det fastsatt 16 provisoriske anordninger, hvorav én var en opphevelse fordi grunnlaget falt bort før Stortinget ble samlet. Ni av anordningene gjaldt lønnsnemndbehandling av arbeidstvister, seks for oljesektoren, to gjaldt krig og terrorisme, én gjaldt oppholdsforbud for MC-gjenger, én om frister i forbindelse med en bankstreik, én om offentlig eierskap til vannkraften og en om forbud mot fallskjermhopping i Trolltindene.[8]
Referanser
rediger- ^ Grunnloven § 17
- ^ a b Samling av provisoriske anordninger, kgl. res. m.v: 1940-1945. London: Departementet. 1945.
- ^ Hilde Harbo: «Gjenforeningslykken var stor i 1945 - men for noen hustruer ble fredsdagene en katastrofe», Aftenposten 9. mai 2015
- ^ «bigamiloven» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. mars 2023 fra [1]
- ^ Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 (s. 157-58), Kagge forlag, ISBN 978-82-489-1598-0
- ^ Elina Svarva Rødal: «Oppgjør med «tyskerjentene» etter andre verdenskrig» (s. 23), bacheloroppgave
- ^ Holmøyvik, Eirik: «provisorisk anordning» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. mars 2023 fra [2]
- ^ «Grunnloven: Provisorisk anordning» i Lovdata