Polder
Polder (fra nederlandsk polder; dansk: kog; tysk: koog)[1] er en landskapstype som er gjenvunnet ved menneskelig innsats, ved at området er omgitt av diker. Tidligere hav, innsjø eller sump stenges inne og silt-driften fra elver eller tilførte masser gjør området om til tørt land, ofte svært fruktbart for landbruk. Poldere er vanlige i Nederland ved Nordsjøen, men finnes også siden middelalderen i Kina, i Danmark, Tyskland og et sted i Estland (Aardla-polderen fem km sør for Tartu).
Dikene ble først og fremst bygget for at man skulle skaffe (jordbruks)land i et valgt område. Området ble tørrlagt, dikene holdt ved like og i flere tilfeller forsterket og gjort høyere slik at landet ble beskyttet mot oversvømmelser. Slik har poldere blitt benyttet både som ledd i kystsikring og landvinning. Noen steder kan man kunstig regulere fuktigheten i polderen helt nøyaktig, ved å øke eller redusere til- og avrenning. Et eksempel på dette er Aardla-polderen i Estland hvor man regulerer fuktigheten nøyaktig etter jordbrukets behov.[2]
Mange poldere er i dag tettbefolkede områder, der bebyggelse har overtatt etter jordbruk, mens andre fremdeles brukes innen landbruk. Jorden kan være meget fruktbar, noe som skyldes at den ofte har vært havbunn, eller at det er fruktbart slam (silt) som er ført inn fra elver. Mange poldere ligger under havnivå. Polderlandskap er veldig likt marsklandskap. Det har ofte et rikt fugleliv med vadefugler.
Det norske betegnelsen på denne landskapstypen er hentet fra nederlandsk.[1]
