Peter Motzfeldt
Peter Motzfeldt (født 3. august 1777 på Stubban i Orkdal, død 1. april 1854 i Kristiania[3]) var kaptein og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Der representerte han «Artillerie-Corpset».[4] Han var også statsråd fra 1814 til 1837.[4]
| Peter Motzfeldt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. aug. 1777[1][2] Orkdal | ||
| Død | 1. apr. 1854[1][2] (76 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Kaptein Visekommandant på Bergenhus festning | ||
| Barn | Ulrik Anton Motzfeldt Ketil Motzfeldt | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
| Medlem av | Artillerie-Corpset Quodlibet | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1814 | |||
| Statsråd | |||
| 18. november 1814 – 26. mai 1837 | |||
| Eidsvollsmann | |||
| Valgkrets | Artillerie-Corpset | ||
Bakgrunn
redigerMotzfeldt var sønn av infanterikaptein Ulrik Anton Motzfeldt og Andrea Birgitte født Bull. Da faren døde i 1783 satt moren igjen i små kår. Peter Motzfeldt kom da i huset hos sin onkel major Jacob Motzfeldt som var far til hans fetter Frederik Motzfeldt, hvor han vokste opp.[5] I 1792 kom han inn ved Artilleriakademiet i København og ble sekondløytnant i artilleriet med stasjon i Fredrikstad i 1796. Derfra ble han sendt som premierløytnant til St. Thomas i Dansk Vestindia.[5]
Her tilbragte han fem år, inntil engelskmennene erobret kolonien og han ble ført i krigsfangenskap til Reading.[5] Han ble utvekslet og kom tilbake til Norge i april 1809. Her ble han sjef for en artilleriavdeling i Bergen, hvor sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie var en av hans venner. Sammen med ham var han medlem i den litterære klubben «Quodlibet».[5]
Riksforsamlingen
redigerI 1814 ble han valgt til en av Bergens representanter ved Riksforsamlingen,[4] men ettersom han samtidig ble valgt også av artillerikorpset, inntrådte han etter Christian Frederiks råd som korpsets representant.[5]
I forsamlingen inntok han en fremtredende plass som en av lederne for selvstendighetspartiet og viste seg som en ivrig tilhenger av Christian Frederik og motstander av unionen med Sverige.[3] Som medlem av konstitusjonskomiteen tok han vesentlig del i grunnlovsarbeidet og var en av forsamlingens mest virksomme talere. Ved grunnlovens vedtagelse og kongevalget 17. mai var han forsamlingens visepresident.[3]
Hans fetter Frederik Motzfeldt møtte som representant for Molde by.
Etter Riksforsamlingen
redigerEtter oppløsingen av riksforsamlingen vendte han tilbake til Bergen. Han møtte så igjen som representant for Bergen ved det overordentlige storting i oktober-november 1814. De fire bergenserne stemte da imot unionen med Sverige, men Motzfeldt ble likevel medlem av komitéen som skulle forhandle med de svenske kongelige kommissærene.
Etter valget av Karl II gikk Motzfeldt inn i den nye regjeringen 18. november. Han ble først medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm sammen med Christian Krohg. Da det første ordentlige storting kom sammen i Christiania 1. juli 1815, trådte han ut av statsrådsavdelingen og vendte tilbake til Norge, kanskje fordi Karl Johan ønsket at han skulle påvirke stemningen til fordel for forslaget til riksakt.
Motzfeldt reiste imidlertid videre til Bergen av helbredshensyn. Først 4. mai 1816 trådte han inn i den norske regjering og overtok Armédepartementet. I denne posisjonen ble det hans første oppgave å gjennomføre en lov om hærens innskrenkning. I 1818–19 var han igjen medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, hvor han senere gjorde tjeneste enda fire ganger. 1822 overtok han det nye Revisjonsdepartementet, og i 1825 var han under et opphold i Stockholm medlem av komiteen som forberedte Mellomriksloven av 1827.
På grunn av et kjøligere forhold til Karl Johan ønsket Motzfeldt seg etter hvert bort fra statsrådsposten, men det varte lenge innen han fikk ønsket oppfylt. Først i 1837, da sønnen Ulrik Anton Motzfeldt ble tilsidesatt av kongen i forbindelse med en professortittel ved universitetet, ba han om avskjed. Han ble så formann i den første Unionskomite 1839, men trådte ut 1840.
Da Karl Johan var i Norge i 1838/39 ble Motzfeldt tildelt Serafimerordenen.[5]
Resten av sitt liv levde han tilbaketrukket som privatmann i Christiania. Han var blitt gift i 1804 på St. Thomas med Erneste Birgitte Margrethe Stenersen.[5]
I 1814 bodde Motzfeldt i Øvregaten 39 i Bergen. Huset består fortsatt, men med noe endret eksteriør.[6]
Motzfeldt er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.[7]
Referanser
rediger- ^ a b Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 609[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Peter_Motzfeldt[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Peter Motzfeldt artikkel fra Norsk biografisk leksikon av Paul Thyness
- ^ a b c Peter Motzfeldt Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine. fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste
- ^ a b c d e f g Peter Motzfeldt fra Dansk biografisk leksikon
- ^ Jørn Holme (red.) (2014). De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus. Oslo: Cappelen Damm. s. 388–390. ISBN 978-82-02-44564-5.
- ^ Gravferdsetaten Oslo kommune Om Peter Motzfeldt på side 65
Litteratur
rediger- Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens biografi, aner og andre slektsopplysninger, samt hans underskrift, bilde og beskrivelse av segl med slektsvåpenet hans på Grunnloven 17. mai 1814
- Per Nordenvall: Kungliga Serafimerorden 1748-1998, Stockholm 1998, side 256-257, med foto av hans ridderplate med slektsvåpenet og som henger i Riddarholmskyrkan, Stockholm
Eksterne lenker
rediger- (en) Peter Motzfeldt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Peter Motzfeldt hos Virksomme ord
- (no) Peter Motzfeldt i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
- (no) Publikasjoner av Peter Motzfeldt i BIBSYS
