Not (fiskeredskap)

Not, flertall nøter (jamfør islandsk nòt), er en type fiskeredskap. Det finnes flere ulike typer nøter, alle med den viktige egenskap at de stenger fisken inne, og at de er laget av et nett, bundet av tråd, med en maskevidde så liten at ikke fisken setter seg fast, slik som i et fiskegarn. De kan brukes på tvers av en vik eller våg, eller i åpent vann, de brukes til mange ulike fiskeslag som går i stim.

Betegnelsen not stammer fra gammelnorsk, og er kjent blant annet fra Gulatingsloven. Også betegnelsen vad er kjent.

Ulike nottyper og betegnelser

De viktigste hovedtyper er landnot, snurpenot eller ringnot, søkkenot eller synkenot, samt kilenot.

Landnot eller strandnot brukes til en rekke ulike typer fiskerier, alltid ved land i kyst- og fjordfiske, ofte i bukter og våger, eller ved elveutløp. Landnøter er brukt mange i ulike størrelser; de kunne være tilpasset spesielle lokaliter. Ofte skiller man mellom nøter til ulik bruk, sildenot, brislingnot, makrellnot, laksenot osv. Et notlag kunne ha flere ulike sildenøter, til vårsild, sommersild samt orkastenot. Ei landnot settes ut fra en åpen mindre fiskebåt, en notbåt. Landnot benyttes sjelden idag; bare et fåtall finnes i bruk i isolerte skjærgårdsområder.

Snurpenot eller ringnot brukes i åpent farvann og stenges ved å danne en ring, og snurpes sammen i brunnen. Snurpenota er en moderne nottype, utviklet på 1900-tallet. Den settes vanligvis ut fra en større fiskebåt, som ofte kalles en snurper eller en ringnotbåt.

Synkenot var et redskap som ble brukt i åpent farvann etter sei.

Kilenot er et fast redskap til laksefiske.

Trål er et redskap som har likhet med not, her trekkes en notpose etter fartøyet.

Snurrevad er en mindre type trål, der redskapet trekkes mot en fartøy som ligger for anker.

Form og konstruksjon

Noten består av et midtparti («brystet» eller «hugget»), ofte utstyrt med en poselignende forlengning («kilen») hvor fisken til slutt skal havne, og to «armer», én på hver side. Noten settes ut i en halvsirkel fra en båt, og trekkes videre ut med «armene», dels med håndkraft og dels med vinsj eller notvindel (idag er traktorvinsj mest vanlig). For at noten skal holdes i rett posisjon i vannet, er den utstyrt med flytholt av tre, kork eller i nyere tid celleplast, samt med søkker av stein eller lignende på flytholtlinen. Nøter finnes i ulike størrelser; fra et par til over hundre meter.

På trøndelagskysten heter den vertikale kanten av garn og not for "bryst", uttalt "brøst". Den delen av ei not som samler fangsten heter her fiskrommet og har noen ganger tykkere tråd i maskene, mens bomull var fiberen i nøter. Telna, forsterkningen underst på garn og not heter her steintelne, unntelne eller blytelne, etter at blylodd ble tredd inn på telna for å senke nøtene raskt nok.

Notlag

En not er et stort fiskeredskap, og krevde betydelige ressurser, særlig i eldre tid da produksjonen var basert på manuell spinning av tråd og binding av noten. En not krevde da at flere gikk sammen i et samarbeid, som ble kalt et notlag. I tilfelle der bøndenene på en gård hadde en felles vik eller våg som egnet seg til notfiske hadde de gjerne en not som var tilpasset denne lokaliteten.

Et notlag måtte vanligvis ha en eller flere notbåter til disposisjon, samt et nothus til å lagre notbåter og nøter og andre redskaper.

Litteratur

P. Hovda: Artikkelen Notfiske i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Malmø 1962.
Jarle Sanden: Ro fram – la gå not. En undersøkelse av landnotbruk og landnotfiske på Gossen i Møre og Romsdal, 1900-1950. Magistergradsavhandling i etnologi høsten 1979 Universitetet i Oslo.
O. Vollan: Sildefisket gjennom 1000 år. Oslo 1971.
Karlsen, Kjeldsberg, Sandnes, Hay, Juul (red.): Båten, bruket og fangsten ISBN 978-82-8090-020-3

Eksterne lenker

(en) Seine nets – kategori av bilder, video eller lyd på Commons