Nedslagskrater

Nedslagskrater, meteorittkrater, krater, er vanligvis en sirkelforma fordypning på overflata til en planet, en måne eller en asteroide som har blitt forårsaka av et kosmisk nedslag, for eksempel med en meteoritt. På jorda blir det ofte danna en kratersjø i et sånt krater og i større nedslagskrater blir det ofte danna ei øy eller til og med en ring av øyer i senteret til krateret.

Det anslås at flere millioner meteoritter har skapt kratere med mer enn 1 km diameter, mens jordas geologiske prosesser har slettet sporene og bare synlige 160 kratere er påvist.^[1] (Nyere tall er 178 påviste kratere.^[2]) I Norge er tre sikre nedslagskratre undersøkt, mens det i Finland er elleve, i Sverige seks, og Estland fem. Et kartsøk har gitt over 1000 mulige kratere i Norge.^[3]

Om nedslagskratere

Barringerkrateret i Arizona.

Foto: USGS

Nedslagskrater finnes på nesten alle himmellegemer og siden tallet på nedslagskrater øker med tida og endrer utseendet til terrenget, kan en gjennom å regne tallet på nedslagskrater anslå alderen på dette terrenget. Likevel blir det med tida oppnådd likevekt der eldre krater blir sletta i samme takt som nye kommer til.

Daniel Barringer (1860–1929) var den første som identifiserte en geologisk deformasjon som et nedslagskrater – det 1,2 kilometer store og 50.000 år gamle Barringerkrateret i Arizona i USA.^[4] Ideene hans fikk likevel ikke aksept i samtiden og det gikk lang tid før flertallet av geologer innså hvor vanlige meteorittnedslag faktisk er på Jorden.

Når en stor meteoritt treffer jordkloden med 25-72 km/sek hastighet, utvikles en enorm varmeenergi som får steinmassene omkring til å smelte og omdannes. Noen av de jordiske steinmassene som treffes flyr opp i lufta og størkner meget raskt i denne banen, slik at de danner en type slagg og kalles da for tektitter. De har som regel form av små dråper, skiver eller koniske pyramider, maksimalt noen centimeter store.^[5] De har blitt funnet på alle kontinenter unntatt Antarktis og Sør-Amerika, ofte i store antall over et enormt område rundt impaktkrateret. I Tsjekkia er det funnet grønne moldavitt-tektitter som stammer fra Riess-krateret i Bayern, flere hundre kilometer unna.^[6]

I stedet for smelting kan man også oppleve at jordisk stein som treffes av meteoritter pulveriseres eller brekkes opp til breksjer med ny og overraskende blandingsform, kalt suevitter. Slik omdanning av lokale bergarter ved meteorittnedslag har man observert ved norske nedslagskratere.

Foruten Beringer-krateret i Arizona finnes det store nedslagskratere mange steder på kloden, som Chicxulubkrateret (i Yucatán) i Mexico, Vredefort-krateret i Sør-Afrika og Riess-krateret i Tyskland.

Modellering av nedslag på jorden, og deres størrelse, er vanskelig på grunn av problemet med å finne kratrene og estimere korrekt alder.^[7] Ofte brukte modeller er Brown et al. (2002) ^[8] og Shoemaker (1983) ^[9]. På bakgrunn av modellen til Brown er det estimert at en Tanguska-hendelse, et objekt som utløser ~10 Mton TNT, inntreffer en gang hvert 1000. år. Modellen til Shoemaker indikerer at dette vil skje med lengre mellomrom, kanskje hvert 5000. år. Andre mener det skjer så sjelden som med 50 000 års mellomrom, men da vises det til større hendelser på størrelse med Ritlandskrateret, Gardnoskrateret og Mjølnirkrateret.^[10]

Nylig har forskere ved Texas Technology University i USA oppdaget det som kan være restene etter et gigantkrater fra et meteorittnedslag for omkring 65 millioner år siden, utenfor vestkysten av India. Ildkulen som traff Jorden var trolig omkring 40 km i diameter, og nedslaget laget et krater med en diameter på omkring 500 km. Teorien er basert på studier av den såkalte Shiva-formasjonen som ligger delvis begravd under havbunnen. Det er blant annet funnet spor av iridium, et stoff som er rikelig tilstede i meteoritter og asteroider, men er bare sjelden å finne på Jorden. Om forskernes teori holder snakker man om det største krateret som er oppdaget på Jorden.^[11]

Nedslagskrater i Norden

Norge

Krater	Sted	Diameter (km)	Alder (mill. år)
Gardnoskrateret	Buskerud	5	650
Mjølnirkrateret	Barentshavet	40	142
Ritlandskrateret	Rogaland	2,5	500

Sverige

Sted	Diameter (km)	Alder (millioner år)
Dellen	19	89
Granby	3	470
Lockne	7,5	455
Mien	9	121
Siljan	52	361
Tveren	2	455

Finland

Sted	Diameter (km)	Alder (millioner år)
Lappajärvi	17	73

Se også

Krater (pekerside)
Kaldera

Referanser

^ Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 53.
^ «Ritland prosjektet - Institutt for geofag». www.mn.uio.no. Besøkt 3. januar 2017.
^ «Nedslagskratre - Institutt for geofag». www.mn.uio.no. Arkivert fra originalen 4. januar 2017. Besøkt 3. januar 2017.
^ Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 74.
^ Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 75.
^ Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 75.
^ Arnaud Mignan (2009). Shelly Ericksen, red. «Comet and asteroid risk: An analysis of the 1908 Tunguska event» (PDF). Risk Managment Solutions, Inc. Arkivert fra originalen (PDF) 2. januar 2017. Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
^ Brown, P.; m.fl. (, 420, 294-296.). «The flux of small near-Earth objects colliding with the Earth». Nature (420): 294–296. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
^ Shoemaker, E.M. «Asteroid and Comet Bombardment on the Earth». Ann. Rev. Earth Planet. Sci. (11): 461– 494.
^ «Stjernesmellen i Hallingdal». forskning.no. Besøkt 3. januar 2017.
^ Ukjent forfatter. 2010. Havet skjuler et kjempekrater. Illustrert Vitenskap, nr. 8/2010, s. 13.

Eksterne lenker

(en) Impact craters – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Impact crater – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Store runde strukturer i norsk natur, fra Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo

[1] Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 53.

[2] «Ritland prosjektet - Institutt for geofag». www.mn.uio.no. Besøkt 3. januar 2017.

[3] «Nedslagskratre - Institutt for geofag». www.mn.uio.no. Arkivert fra originalen 4. januar 2017. Besøkt 3. januar 2017.

[4] Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 74.

[5] Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 75.

[6] Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 75.

[tunguska-7] Arnaud Mignan (2009). Shelly Ericksen, red. «Comet and asteroid risk: An analysis of the 1908 Tunguska event» (PDF). Risk Managment Solutions, Inc. Arkivert fra originalen (PDF) 2. januar 2017. Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)

[8] Brown, P.; m.fl. (, 420, 294-296.). «The flux of small near-Earth objects colliding with the Earth». Nature (420): 294–296. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

[9] Shoemaker, E.M. «Asteroid and Comet Bombardment on the Earth». Ann. Rev. Earth Planet. Sci. (11): 461– 494.

[10] «Stjernesmellen i Hallingdal». forskning.no. Besøkt 3. januar 2017.

[11] Ukjent forfatter. 2010. Havet skjuler et kjempekrater. Illustrert Vitenskap, nr. 8/2010, s. 13.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]