Nasjonalkonventet (fransk: Convention nationale) var representantforsamlingen i et kammer som etterfulgte den konstituerende og den lovgivende forsamlingen under den franske revolusjonen. Konventet var i virksomhet fra 20. september 1792 til 26. oktober 1795, og det ble i sin tur etterfulgt av direktoriet.

Hylles av Nasjonalkonventet. Autel de la Convention nationale eller Autel républicain, sklupturgruppe gjort av François-Léon Sicard, Panthéon de Paris, Frankrike, 1913

Historie

rediger

Som en følge av reisningen den 10. august 1792, da en folkemasse i Frankrike stormet Tuileriene og krevde at monarkiet skulle avskaffes, utstedte den lovgivende forsamlingen en forordning som provisorisk avsatte kong Ludvig XVI og sammenkalte et nasjonalkonvent for å opprette en ny forfatning. Samtidig besluttet man at representantene til konventet skulle velges av alle franskmenn over 25 år, som hadde bodd i Frankrike i ett år og som hadde inntekt. Det var første gang allmenn (mannlig) stemmerett ble tatt i bruk i Frankrike. Aldersgrensen for stemmerett ble deretter endret til alle som hadde fylt 21 år, og alderen for valgbarhet ble satt til 25 år.

Nasjonalkonventet trådte sammen for første gang den 21. september 1792, og neste dag ble monarkiet avskaffet offisielt. Den 22. september 1792 ble senere fastsatt til å være den første republikkens startdato, og begynnelsen på år I i den nye franske revolusjonskalenderen.

 
Dommen mot Ludvig XVI: «Ludvig må dø for at nasjonen kan leve!» (Maximilien Robespierre).[1]

Konventet eksisterte i tre år. Krigstrusselen gjorde at man fant det sikrest å avvente implementeringen av den nye forfatningen til det rådet fred i landet. Samtidig med at konventet dermed forlenget mandatperioden, passet man på å utvide fullmaktene for å kunne møte farene som omgav den unge republikken: Nasjonalforsamlingen, som egentlig bare var en lovgivende forsamling, tilegnet seg også den utøvende makten. Dette var en sammenblanding av ulike maktområder, som gikk stikk i strid med blant annet Montesquieus filosofiske teorier om maktdeling som var del av inspirasjonen for den franske revolusjon. Dette var på mange måter typisk for konventet: Å ty til ekstraordinære midler kan sies å være det som gjorde konventet revolusjonært. Blant de ekstraordinære tiltakene er skrekkveldet som ble innført fra sommeren 1793. Når det gjelder konventet bør man derfor skille mellom de midlertidige (og ikke sjelden formålstjenlige) tiltakene og de ofte visjonære beslutningene som man håpet skulle bli permanente.

Konventet holdt sin første forsamling i Tuileriene, men flyttet senere til Manège-hallen, før de fra 10. mai 1793 møttes i Tuilerienes teatersal (Salle de Spectacles), en enorm sal der representantene satt fritt plassert, og som hadde en tribune for publikum som ofte påvirket debatten med fyrop og applaus. Antallet representanter var 749 fra det egentlige Frankrike pluss de 33 fra koloniene, som sjeldent befant seg i Paris, og representantene fra de departementene som var dannet av de områdene som Frankrike hadde annektert i perioden 17731795.

Konventets representanter kom fra alle samfunnsklasser, men majoriteten var advokater. 75 hadde sittet i den konstituerende forsamlingen, og 183 i den lovgivende forsamlingen.

Referanser

rediger
  1. ^ Bouloiseau, et al.: Oeuvres de Maximilien Robespierre, Tome IX, Discours, s. 129–130

Litteratur

rediger
  • Andress, David (2006): The Terror: the merciless war for freedom in revolutionary France. Farrar: Straus and Giroux. ISBN 0-374-27341-3.
  • Aulard, François-Alphonse (1910): The French Revolution, a Political History, 1789–1804, i 4 bind. New York: Charles Scribner's Sons.
  • Bouloiseau, Marc (1983): The Jacobin Republic: 1792–1794. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-28918-1.
  • Dupuy, Roger (2005): La République jacobine. Terreur, guerre et gouvernement révolutionnaire (1792—1794). Paris: Le Seuil, coll. Points. ISBN 2-02-039818-4.

Eksterne lenker

rediger