Wikipedia

Muntlig tradisjon

Muntlig tradisjon betyr muntlig bearbeidelse og overlevering av kunnskap og fortellinger. Muntlig er det som er i form av det talte ord til forskjell fra skriftlig formidling.[1] Muntlig formidling er en form for menneskelig kommunikasjon der kunnskap, kunst, litteratur, som sagn, myter og eventyr (se muntlig litteratur), ideer og kultur mottas, bevares og overføres muntlig fra en generasjon til en annen.[2][3] Overføringen skjer gjennom tale eller sang og kan omfatte folkeeventyr, ballader, sang, prosa eller poesi. Informasjonen er mentalt memorert som muntlige oppbevaring av særskilte betrodde personer, noen ganger kalt «vandrende biblioteker», som vanligvis også er utøvere.[4][5] Muntlig tradisjon er et kommunikasjonsmiddel for et samfunn for å overføre historie, litteratur, lover og annen kunnskap som eksempelvis tradisjonsrike håndverkstradisjoner, eksempelvis den gamle byggekunnskapen av trebåter langs norskekysten,[6] på tvers av generasjoner uten skriftsystem, eller parallelt med skriftsystem ved kunnskapen aldri har blitt skrevet ned. Muntlig tradisjon er den mest utbredte mediet for menneskelig kommunikasjon.[7]

Kirgisisk forteller. I sentralasiatisk kultur står den muntlige overleveringen fortsatt sterkt.

Religioner som buddhisme, hinduisme, katolisisme[8] og jainisme har brukt muntlig tradisjon, parallelt med skrift, for å overføre sine helligste skrifter, ritualer, salmer og mytologier.[9][10][11] Afrikanske samfunn sør for Sahara har i stor grad blitt stemplet som muntlige sivilisasjoner, i motsetning til litterære sivilisasjoner, på grunn av førstnevnte ærbødighet for det talte over det skrevne ord.[12][13]

Muntlig tradisjon er minner, kunnskap og uttrykk som opprettholdes i felles av en gruppe gjennom til dels mange generasjoner: det er lang bevaring av umiddelbar eller samtidig vitnesbyrd.[2][14] Det kan defineres som gjenoppvekking og overføring av særskilte, bevart tekstlig og kulturell kunnskap gjennom vokal ytring.[15] Muntlig tradisjon er vanligvis populær, og kan være eksoterisk (utbredt og lettfattelig)[16] eller esoterisk (for de få eller innvidde).[17] Den taler til folk i henhold til deres forståelse, og avdekker seg selv i samsvar med deres evner.[18]

Som et akademisk fagområde henviser muntlig tradisjon både til objekter og studiemetoder.[19] Den er forskjellig fra muntlig historie,[14] som er registreringen av personlig vitnesbyrd fra de som har opplevd historiske epoker eller hendelser.[20] Muntlig tradisjon er også forskjellig fra studiet av muntlighet, definert som tanker og dens verbale uttrykk i samfunn der teknologiene for lesekyndighet (skriving og trykk) er ukjente.[21] Folkeminne er er også en form for muntlig tradisjon, men ikke den eneste typen.[22][23]

Muntlig formidling

rediger
 
The Boyhood of Raleigh, maleri av John Everett Millais, 1870.
En sjømann forteller den unge Walter Raleigh og broren hans historien om hva som skjedde ute på havet.

Gamle samfunn, fra det norrøne til det opprinnelige australske har benyttet seg av muntlig overlevering for å huske det som samfunnet har funnet betydningsfullt å føre videre. Mytisk overleveringer kan ha form av lange dikt eller historier. De er ment å formidle visdom, moral og ritualer fra en generasjon til den neste. Andre tradisjoner kan være ment som underholdning og er kortere og løsere i former, viser og mange eventyr er eksempler på dette. Sanger er også en viktig del av den muntlige tradisjonen og mange viktige lyriske verk kan bli framført ved hjelp av musikk.

I følge den amerikanske akademikeren John Miles Foley har muntlig tradisjon vært en gammel menneskelig tradisjon som finnes i «alle verdenshjørner».[24] Moderne arkeologi har avduket bevis på menneskelig innsats for å bevare og overføre kunst og kunnskap som helt eller delvis var avhengig av en muntlig tradisjon, på tvers av ulike kulturer:

«Den jødisk-kristne Bibelen avslører sine muntlige tradisjonelle røtter; middelalderske europeiske manuskripter er skrevet av utøvende skriftlærde; geometriske vaser fra arkaisk Hellas speiler Homers muntlige stil. (...) Faktisk, hvis disse siste tiårene av årtusenet har lært oss noe, må det være at muntlig tradisjon aldri var den andre vi anklaget den for å være; det var aldri den primitive, foreløpige teknologien for kommunikasjon vi trodde det var. Snarere, hvis hele sannheten er fortalt, framstår muntlig tradisjon som den mest dominerende kommunikative teknologien til vår art, både som et historisk faktum og, på mange områder fortsatt, en moderne virkelighet.»[24]

Før introduksjonen av tekst forble muntlig tradisjon det eneste kommunikasjonsmiddelet for å etablere samfunn så vel som dets institusjoner.[25] Til tross for utbredt forståelse av leseferdighet i det siste århundre,[26] er muntlig tradisjon fortsatt det dominerende kommunikasjonsmiddelet i verden.[27]

Mange historiske beskrivelser ble omsatt til vers og rim, for å lette innlæringen (mnemoteknikk). Versene gjorde at beskrivelsen ble noen lunde uendret fra generasjon til generasjon. Skalder og ikke minst lovseiemenn hadde høy status i samfunn som var basert på muntlighet. Homer er oppgitt som forfatteren av de greske eposene Iliaden og Odysseen da de ble skrevet ned, men før innføring av det greske alfabetet i antikkens Hellas, bygget disse eposene på en langvarig muntlig tradisjon. Sangerne som gjenga dem hadde en rekke virkemidler for å huske dem, et stort lager av nedarvete formler, faste ord og vendinger,[28] foruten rytmer og stavelser. Formelteknikken til de greske sangerne er meget raffinerte, og ved sitt særpreg bidro til å gi framføringen av eposene en særlig suggererende kraft.[29] Moderne forskning foretatt på ulike folks episke diktning har påvist at en trenet hjerne kan huske og gjengi et høyt antall verselinjer.[30]

Det muntlige og det skriftlige

rediger
 
Sokrates taler, maleri av Louis Joseph Lebrun, 1867.

Skriftlige kulturer frambringer organisert kunnskap nesten utelukkende fra skrifter, mens muntlige folk bare vet hva de har til minne. Allerede Sokrates i Platons dialog Faidros klaget over verditapet av kommunikasjon som ble forårsaket av den skrevne tekst. Problemet med det skrevne ord, mente Sokrates, var at de bare gjentar det som man allerede vet: «de synes å tale til deg som om de var levende vesener, men hvis du stiller dem et spørsmål om hva de sier slik at du kan få vite mer, så fortsetter de bare å si det samme om igjen og om igjen i de uendelige.»[31] Fortolkning, utleggelse, forklaringer, kommentarer, assosiasjoner, motsigelser, symbolske eller allegoriske betydninger kom ikke fra teksten selv, men fra leseren.[31]

Skriften ble sett på som en hindring for å huske. Sokrates tilhørte en tid da bøker og de lesekyndige ikke var utbredt. Bøker ble først utbredt på 400-tallet f.Kr. i Athen, men selv da bøker begynte å bli produsert og spredt, ble den almene praksis med å lese privat ikke utviklet før et århundre senere på tiden til Aristoteles.[32] Sokrates tilhørte derimot den lange rekke av muntlige lærere som støttet seg på talen og samtalen, og således formidle kunnskap og tekning. I den grad skrift ble benyttet var det til støtte for hukommelsen, ikke som et middel og et redskap i seg selv. I ordene til den italienske akademikeren Bruno Gentili:

«Moderne menneskers fortrolighet med den boklige og ensomme skrivebordspoesien har gjort oss fremmede overfor den kollektive dimensjonen ved en diktning som ble laget i samarbeid og samhandling mellom kunstner og publikum.»[33]

Minnet og hukommelse

rediger

Den amerikanske filologen Albert Bates Lord, professor i slavisk og sammenlignende litteratur ved Harvard University, undersøkte muntlige beretninger om jugoslaviske poeter samlet av Milman Parry på 1930-tallet, og episke tekster fra blant annet Odysseen og Beowulf.[34] Lord konkluderte med at muntlige fortellinger var mer preget av improvisasjon og variasjon enn skriftlige tekster, men at de også fulgte bestemte mønstre og strukturer. Han identifiserte det han kalte «formler», som var faste og repeterende uttrykk som «rosa daggry», «vinmørkt hav» og andre spesifikke fraser som i noen tilfeller lenge hadde vært kjent fra Homer og andre muntlige epos og ved å utnytte disse formlene kunne historiefortelleren bevare rytmen og stilen i fortellingen, samtidig som han tilpasset historien til ulike situasjoner, publikum og stemninger. Ifølge Lord var så mye som 90 % av muntlige fortellertradisjoner sammensatt av passasjer som gjentas, ordrett eller bare ved erstatte enkeltord.[35][36]

Lord understreket betydningen av «det å lære utenat og å erindre, og legger vekten på sangerens mentale virksomhet. Den består i å erindre myten og fortellingens mentale komposisjonsmessige enheter, ikke en streng fastlagt tekst. Slik framhevet Lord det kreative momentet ved sangen på bekostning av det repetitive.»[37]

Det som skiller antikkens greske diktning fra den morderne er nettopp formidlingen. Den var ikke oppstått som stille, individuell lesning, men som en forstilling for en tilhørerskare. Det kunne være enten av en enkelt person, eller et kor og/eller ledsaget av et musikkinstrument. Den betegnelsen som ble benyttet for å peke på dikteren som person i arkaisk tid var aoidos, «sanger», og først senere på 400-tallet f.Kr. ble det henvist til melopoios, «versemaker», og poietes, «dikter».[38]

Man skal alltid være forsiktig med å generalisere, da muntlighet i ulike samfunn kan framstå med ulike trekk, men generelt for at et diktverk skal defineres som muntlig synes det som om at tre betingelser må være tilstede:[39]

  1. muntlighet ved komposisjon, det vil si improvisasjon;
  2. muntlighet ved framføringen;
  3. muntlighet ved overleveringen, det vil si en tradisjon basert på hukommelsen.

Hørselens betydning

rediger
 
Ruinene av Athens agora hvor den muntlige informasjonen ble utvekslet.

Før avisene, TV, og Internett, og før spredning av skrift, ble informasjon spredt ved hjelp munn til øre. Den greske bystaten var som en stor landsby. Størrelsen var som det ble beskrevet i den platonsk-aristoteliske bymodellen: alle kunne nå alle innbyggerne ved bruk av stemmen, og polis kunne sammenkalles på tilsvarende vis. All informasjon kunne raskt bli spredt innenfor byens murer og bli tilgjengelige for alle uten at noen tekniske virkemidler ble benyttet.[40]

Det fantes ikke offisiell informasjon som ble spredt i brede, men den ble organisert og kontrollert av bystatens institusjoner. Torget, agora, sto sentralt i polis med dens offentlige bygninger og møteplasser. Her hadde alle borgerne fri tilgang og hit kom de som bodde utenfor byens murer. Handelen fremmet utveksling av kultur og muntlig informasjon. Her foregikk samtalen og talene.[41] Deretter var havnen den viktigste stedet for innsamling og fordeling av muntlig informasjon. Den åpnet en virkelighet som lå utenfor det lokale og til den verden som ble nådd med skip selv om sjøfarten var begrenset til bestemte tider på året.[42] I tillegg var helligdommene med deres periodiske kulter av stor betydning for utveksling av nyheter og informasjon som strakte seg utover bystatens grenser.[43]

Amerikaneren Walter J. Ong var særlig opptatt av å utforske hvordan overgangen fra muntlighet til leseferdighet påvirket kultur og endret menneskelig bevissthet.[44] Mange av effektene av introduksjonen av skriveteknologien er knyttet til at muntlige kulturer krever strategier for å bevare informasjon i fravær av skrift. Disse omfatter for eksempel avhengighet av ordtak eller fortettet visdom for å ta avgjørelser, episk poesi og stiliserte kulturhelter. Å skrive gjør at disse funksjonene ikke lenger er nødvendige, og introduserer nye strategier for å huske kulturelt materiale, som i seg selv nå endres.

Er det troverdig?

rediger

Mange historikere ser på muntlig overlevering som en lite pålitelig kilde når de skal rekonstruere hva som faktisk skjedde i fortiden. Uttrykket «fjæra som ble til fem høns» viser til problemet med muntlig overlevering ved at beskrivelsen av de faktiske hendelsene endrer seg fra munn til munn, og til slutt bli svært forskjellig fra den første versjonen. Dog har det blitt hevdet at gjennom tverrfaglige metode er historikere i stand til å anvende innsikt i historie, historisk lingvistikk, arkeologi og ressursene til andre akademiske fag for å berike bevisene fra muntlige tradisjoner, muntlig historie og folkeminne. Muntlig tradisjon har vært en universell form for historisk bevissthet, som vanligvis opererte ved siden av skriving.[45]

I kulturer uten skriftspråk er reglene for muntlig overlevering mye strengere enn muntlig overlevering i et samfunn med skrift. Den som skal bære historien videre ble valgt ut i ung alder og trent opp til å huske. Også oppmerksomme tilhørere spiller en viktig rolle. Under en framføring av en fortelling om en viktig hendelse vil tilhørerne merke seg avvik fra fortellingen og kreve feilen rettet. Samme trekket kan man også se hos små barn som stadig vil høre den samme historien på nytt og nytt, helt uten endringer.

De hinduistiske vedaene, som allerede er flere tusen år gamle, blir fremdeles lært muntlig innen enkelte hinduistiske trossamfunn, som mener det er feil å skrive dem ned. Den muntlige lærdommen har ikke endret seg nevneverdig fra versjonene som blei skrevne ned for over to tusen år siden.[46]

Med nye ører

rediger

Etter hvert som skriftkulturen vokste fram i Europa, godt hjulpet av boktrykkerkunsten og en streng vitenskapelig metode, fikk den muntlige tradisjonen mindre og mindre verdi. Fortellinger fra sagaer og sagn ble sett på noe som de fattige og de uten utdannelse drev på med.

Med romantikken og ideene om et opphavlig rent og naturlig samfunn kom det en fornyet interesse for den muntlige tradisjonen. Eventyrsamlere la i veg først for å grave opp den «kulturskatt» som man mente lå gjemt eller glemt i «folkedypet».[47] Etterhvert kom antropologer, folklorister og religionshistorikere til som prøvde å forstå hva folk gjennom historien har forsøkte å formidle.

Til sist har en ny gren vokst fram innen historiefaget. Muntlig historie samler det vanlige folk husker fra tidligere tider. Mens muntlig overlevering tidligere var den eneste måten man kunne huske verden på er muntlig historie i dag en av flere måter å dokumentere fortiden.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «muntlig», NAOB
  2. ^ a b Vansina (1985) rapporterte uttalelser fra nåværende generasjon som «spesifiserer at budskapet må være muntlige uttalelser som kun blir sagt, sunget eller ropt ut på musikkinstrumenter»; «Det må være overføring fra munn til munn over minst en generasjon». Han påpeker: «Vår definisjon er en arbeidsdefinisjon for bruk av historikere. Sosiologer, lingvister eller lærde innen verbale kunster foreslår sine egne, som i for eksempel sosiologi understreker allmennkunnskap. I lingvistikk, trekk som skiller språket fra felles dialog (lingvister), og i verbalkunsten trekk ved form og innhold som definerer kunst (folklorister).» Oversatt av Wikipedia for anledningen.
  3. ^ Ki-Zerbo, Joseph (1990): «Methodology and African Prehistory», UNESCO International Scientific Committee for the Drafting of a General History of Africa; James Currey Publishers, ISBN 0-85255-091-X, 9780852550915; se kapittel 7, sitat: «Oral tradition and its methodology» på s. 54–61; på s. 54: «Oral tradition may be defined as being a testimony transmitted verbally from one generation to another. Its special characteristics are that it is verbal and the manner in which it is transmitted.»
  4. ^ John, Magnus (1979): «Libraries in oral-traditional societies», International Library Review. 11 (3), s. 321–339. doi:10.1016/0020-7837(79)95003-7. ISSN 0020-7837.
  5. ^ Chisita, Collence; Abdullahi, Ismaili (2010): The Challenges and Opportunities of preparing LIS Students for Orally based communitiesc, World Library and Information Congress: 76th Ifla General Conference and Assembly.
  6. ^ «Gamle båter om igjen», KSU.no 12 oktober 2019
  7. ^ Misra, Sutapa (november 2022): «Orature and New Media: Reviving Oral Traditions in the Digital Age» (PDF), International Journal Of Research Culture Society, 4(11), ISSN 2456-6683.
  8. ^ «Catechism of the Catholic Church – The Transmission of Divine Revelation», Vatican.va. Arkivert fra originalen 27. oktober 2014
  9. ^ Goody, Jack (1987): The Interface Between the Written and the Oral. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-33794-6; s. 110–121.
  10. ^ Witzel, M. (2003): «Vedas and Upaniṣads», Flood, Gavin, red.: The Blackwell Companion to Hinduism, Blackwell Publishing Ltd., ISBN 1-4051-3251-5; s. 68-71
  11. ^ Lopez Jr., Donald S. (1995): Authority and Orality in the Mahāyāna (PDF), Numen. 42 (1). Brill Academic: 21–47. doi:10.1163/1568527952598800. hdl:2027.42/43799. JSTOR 3270278.
  12. ^ Vansina (1971).
  13. ^ Hama, Boubou; Ki-Zerbo, Joseph (1981): «The place of history in African society», General History of Africa: Volume 1. UNESCO Publishing.
  14. ^ a b Henige, David (1988): «Oral, but Oral What? : The Nomenclatures of Orality and Their Implications», Oral Tradition. 3 (1–2): 229–238. hdl:10355/64090.
  15. ^ MacKay, E. Anne (1999): Signs of Orality: The Oral Tradition and Its Influence in the Greek and Roman World. BRILL. ISBN 978-90-04-11273-5; s. 1–2.
  16. ^ eksoterisk, NAOB
  17. ^ «esoterisk», NAOB
  18. ^ Bâ, Amadou (1981): «The living tradition», General History of Africa: Volume 1. UNESCO Publishing; s. 168.
  19. ^ Dundes, Alan (1988): "Editor's Introduction" to The Theory of Oral Composition, John Miles Foley. Bloomington, IUP; s. ix–xii
  20. ^ «Oral History», Handouts and Links. Arkivert fra originalen 20. august 2011.
  21. ^ Ong, Walter J. (1982): Orality and Literacy: The Technologizing of the Word. London: Methuen, s. 12.
  22. ^ Dégh, Linda (1994): American Folklore and the Mass Media. Bloomington: IUP, s. 31.
  23. ^ Carthy, Julie (2016): Folklore in the Oral Tradition, Fairytales, Fables and Folk-legend, Yale-New Haven Teachers Institute. Arkivert fra originalen 19. juli 2016. Sitat: «Folklore is said to be in the oral tradition. Dundes states that the most common criterion for a definition of folklore is its means of transmission that is, orally. He clarifies however that materials other than folklore are also orally conveyed. Therefore oral transmission itself is not sufficient to distinguish folklore from non-folklore.»
  24. ^ a b Foley, John Miles (1999): «What's in a Sign?», MacKay, E. Anne, red: Signs of Orality: The Oral Tradition and Its Influence in the Greek and Roman World. BRILL. ISBN 978-90-04-11273-5; s. 1-2.
  25. ^ Nongkynrish, A.K. (juni 2018): «Oral Tradition for Development Communication» (PDF), NEHU Journal, XVI(1), ISSN 0972-8406; s. 99-117. Sitat: ...before the invention of writing, oral tradition was the only mean and the most vital form of communication for human beings.
  26. ^ «Literacy», Our World in Data.
  27. ^ Mahapatra, Sitakant (1994): «Oral Tradition : Words, Signs and Gestures», Indian Literature. 5 (163), s. 69–78. JSTOR 44295581.
  28. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, Universitetsforlaget, s. 25
  29. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vesten litteraturhistorie 1, Gyldendal norsk forlag, s. 20.
  30. ^ Breitholtz (1979), s. 18-19.
  31. ^ a b Manguel (2009), s. 59
  32. ^ Manguel (2009), s. 60
  33. ^ Manguel (2009), s. 40
  34. ^ Lord, Albert Bates ([1960] 2019): The Singer of Tales, Cambridge: Harvard University Press. ISBN 9780674975736.
  35. ^ Russo, Joseph A. (1963): «A Closer Look at Homeric Formulas», Transactions and Proceedings of the American Philological Association, 94, s. 235-247.
  36. ^ Cozma, Codrina (2005): The Power of the Spoken Word: Literature in the American Mass Media of the 1990s (PDF), University of South Florida.
  37. ^ Gentili (1997), s. 36.
  38. ^ Gentili (1997), s. 29-30.
  39. ^ Gentili (1997), s. 30-31.
  40. ^ Longo (1997), s. 11.
  41. ^ Longo (1997), s. 12.
  42. ^ Longo (1997), s. 13.
  43. ^ Longo (1997), s. 13-14.
  44. ^ Ong, Walter J. (2012): Orality and Literacy (PDF), 3. utg., Routledge, ISBN 978-0415538381
  45. ^ Muraina, M.B. (2015): Oral Tradition as a Reliable Source of Historical Writing: Arguments for and Against and Implications for Historical Writing in Education, Historical Research Letter, 22, University of Uyo, Akwa Ibom State, Nigeria. ISSN 2225-0964.
  46. ^ «Vedas: The Foundation of Hinduism», Hinduismpath
  47. ^ Taylor, Joanna (11. juni 2014): «The Evolution of the Romantic Fairy», Romantic Textualities

Litteratur

rediger
  • Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, Universitetsforlaget.
  • Foley, John Miles (1985): Oral Formulaic Theory and Research: An Introduction and Annotated Bibliography. NY: Garland.
  • Foley, John Miles (1991): The Theory of Oral Composition. Bloomington: IUP.
  • Gentili, Bruno (1997): «Muntlighet og skriftbruk i Hellas», Vegetti, Mario, red.: Nytt lys på antikkens litteratur, Cappelem akademisk forlag, s. 29-51.
  • Longo, Oddone (1997): «Informasjon og kommunikasjon i antikken», Vegetti, Mario, red.: Nytt lys på antikkens litteratur, Cappelem akademisk forlag, s. 7-27.
  • Manguel, Alberto (2009): «Minneboken», En historie om lesning, Aschehoug, s. 55-65.
  • Ong, Walter, S.J. (1982): Orality and Literacy: The Technologizing of the Word. London: Methuen.
  • Vansina, Jan (1965): Oral Tradition. A Study in Historical Methodology (overs. H.M. Wright). London: Routledge & Kegan Paul.
  • Vansina, Jan (1971): «Once upon a Time: Oral Traditions as History in Africa», Daedalus. 100 (2), s. 442–468. MIT Press. JSTOR 20024011.
  • Vansina, Jan (1985): Oral Tradition as History, Madison, Wis. : University of Wisconsin Press.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Muntlig_tradisjon&oldid=24698930»