Modernistisk lyrikk
Modernistisk lyrikk er 1900-tallets lyrikk, preget av mangfold og variasjon, og gjerne i reaksjon med tradisjonen og de tradisjonelle formene. Fellestrekket er likevel ikke nødvendigvis negasjonen til tidligere lyrikk, men viljen til fornyelse og eksperimentering, særlig i de ytre formene. Således har modernistisk lyrikk også hatt betydning for tradisjonsbundet lyrikk i samme tidsrom.
Modernistisk lyrikk har røtter langt tilbake i europeisk diktning. Charles Baudelaire gav i 1857 ut diktsamlingen Les fleurs du mal (norsk: Ondskapens blomster). De gamle kravene om fast strofeinndeling og fast rim og rytme er forlatt til fordel for en mer fri og eksperimenterende form. Innhold og form i disse diktene ble alt annet enn godt mottatt i samtiden.
Senere mot århundrets slutt følger andre franske lyrikere i Baudelaires fotspor. Paul Verlaine og Arthur Rimbaud gav ut diktsamlinger som i ettertid er blitt stående som gode eksempler på en ny lyrikk. I Nord-Amerika går denne tradisjonen tilbake til Walt Whitman og hans samling av dikt i Leaves of Grass (på norsk Gresstrå). Tyskland fikk sin store fornyer av lyrikken, Rainer Maria Rilke. I Skandinavia har Edith Södergran som er en tidlig modernist i Finland.
Når det gjelder spor av modernistisk lyrikk i Norge var Henrik Wergeland tidlig ute. Det er i hans diktning en mengde eksempler på modernisme uten at ordet ble brukt den gang. Wergeland var nyskapende både i form og innhold. Han gikk til og med et skritt lenger ved å lage nye ord som det finnes mange av i hans dikt. Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser» er etterhvert gått inn i litteraturhistorien som eksempel på begynnende modernisme innenfor lyrikken i Norge. Disse tendensene ble dog ikke tatt opp igjen før etter den andre verdenskrig da Paal Brekke gav ut samlingen Skyggefekting i 1949.[1]
Det bør likevel nevnes at Rolf Jacobsen allerede i 1933 gav ut diktsamlingen Jord og jern. Men den vakte ikke den store oppsikten der og da. Det gjorde Brekkes dikt i etterkrigstiden, da forholdene i landet var falt til ro. Bruddet med det tradisjonelle synet på lyrikkens innhold, form, faste strofer, rim og rytme, vakte stor oppstandelse hos Arnulf Øverland og André Bjerke. Førstnevnte holdt et oppgjør med modernismen i Tungetale fra Parnasset (1953), der den nye lyrikk ble omtalt som abrakadabra, altså et kråkespråk.
Deretter var det ganske stille noen år helt frem til starten av 1960-tallet. Lyrikeren Olav H. Hauge debuterte i 1946 med samlinga Glør i oska, som inneholder dikt i tradisjonell form. I 1961 gav han ut diktsamlingen "På ørnetuva", hvor det skjer ei påtakelig formell nyorientering mot et modernistisk formspråk. Det er internasjonalt format over Hauges dikt. Selv om han ikke hadde formell utdanning innafor litteratur eller litteraturhistorie, var han svært godt orientert i både eldre og nyere europeisk lyrikk, gjennom omfattende lesing og sjølstudier. Han har gjendiktet flere kjente, europeiske diktere på norsk. Fra og med 1966 leverer Hauge dikt uten enderim, fast rytme og strofeform – med unntak av sonetter, som han alltid hadde en forkjærlighet for og som han har vært en fornyer av i norsk lyrikk.
Flere senere modernistiske diktere lot seg inspirere av Hauge, som Jan Erik Vold. Han var og gjennom studier i engelsk og amerikansk litteratur kommet i kontakt med modernismen utenfor Norge. Han påpekte at Norge lå langt etter i nytenking innenfor litteraturen. Vold skrev selv dikt og viste hvor enkelt det kunne gjøres. Dermed oppstod begrepet nyenkel lyrikk. Dette ble den nye måte å skrive dikt på. Vold fikk følge av flere unge diktere, en ny generasjon, som skulle komme til å sette sitt modernistiske stempel både på lyrikken og litteraturen ellers i siste halvdel av 1900-tallet.
Rolf Jacobsen har skrevet lyrikk helt fra 1930-årene og frem til sin bortgang i 1994. I hans mange diktsamlinger kan følges en utviklingslinje hvor de første diktene viser en stor grad av beundring for den moderne teknikk som for eksempel i diktet «Byens metafysikk». Etter hvert fortaper dette temaet seg til fordel for skepsis mot alt det nye som teknikken frembringer. I hans siste dikt er det naturen og livet som får oppmerksomheten. På en måte kan en si at ringen sluttes. På 1800-tallet var naturen det store tema og mot slutten av 1900-tallet ble naturen igjen et viktig poetisk tema, men ut fra en annen synsvinkel: At mennesket var i ferd med å utslette sitt livsgrunnlag gjennom rovdrift på naturressursene. Dette er Jacobsen sammen med andre lyrikere svært opptatt av.
Lyrikken har etterhvert fått enda nyere uttrykksformer gjennom postmodernismen. Alt som heter form er forlatt og man kan ganske enkelt si at alt er tillatt når det gjelder lyrikk. Om dette er en fruktbar utvikling, får tiden vise. Når pendelen har slått tilstrekkelig langt ut, har den med bakgrunn i naturlovene, en tilbøyelighet til å bevege seg tilbake til utgangspunktet.
Referanser
rediger- ^ Litteratur i etterkrigstida Arkivert 5. januar 2009 hos Wayback Machine.: «Paal Brekke (1923-1993 ) er vel den som står for gjennombrotet for modernismen med diktsamlinga Skyggefekting i 1949. Mange har lest diktet «Som i en kinosal», og følt seg som i eit mareritt.»