Mini (BMC)
Mini er en liten bil som ble produsert av britiske British Motor Corporation (BMC) fra 1959 til 2000. Mini er den mest populære britisk-bygde bilmodellen, og har siden blitt erstattet av nye MINI, som ble lansert i 2001. Den originale blir ansett som et ikon fra 1960-tallet, og dens plassbesparende forhjulstrekk-system inspirerte en hel generasjon bilprodusenter. I den internasjonale avstemningen for verdens mest innflytelsesrike bil kom Mini på andreplass etter Ford Model T.
Denne revolusjonerende og lett gjenkjennelige bilen med to dører ble designet for BMC av Alec Issigonis (1906–88). Den ble produsert ved Longbridge- og Cowley-fabrikkene i Storbritannia, og senere i Australia, Belgia, Chile, Italia, Jugoslavia, Portugal, Sør-Afrika, Spania, Uruguay og Venezuela. Mini Mk1 fikk tre store oppdateringer: Mk2, Clubman og Mk3, hvor det var store variasjoner innen de enkelte versjonene, inkludert stasjonsvogner, en pickup, en varebil og Mini Moke, en jeep-liknende modell. Mini Cooper og Cooper «S» var sportsligere versjoner, som gjorde suksess som rallybiler og vant Rally Monte-Carlo tre ganger. Disse spesialutgavene, trimmet av John Cooper, ble produsert i begrenset antall i perioden 1961-1971, så disse er både sjeldne og meget dyre. Også på 90-tallet ble det produsert biler med benevnelsen cooper,men dette er kun kosmetiske forandringer.
Design og utvikling
redigerMini ble designet som ADO15 (Austin Motor Company Drawing Office prosjekt nummer 15), og ble til på grunn av bensinkrisen. Storbritannia måtte innføre bensinrasjonering i 1956 som et resultat av Suez-krisen, som reduserte tilgangen på olje. Salget av store biler stupte, og det var stor etterspørsel i markedet etter såkalte mikrobiler, som hovedsakelig var tyske. Leonard Lord, direktør for BMC, bestemte at noe måtte gjøres raskt. Han skisserte noen grunnleggende krav: bilen skulle få plass inne i en boks som målte 10 x 4 x 4 fot (3 x 1.2 x 1.2 m), kupéen skulle oppta 1.8 meter av bilens totale lengde på 3 meter, og motoren, av kostnadsgrunner, skulle være en allerede eksisterende modell. Issigonis, som hadde jobbet for Alvis, hadde blitt hentet tilbake til BMC i 1955, og var med sin evne for å designe små biler et naturlig valg for oppgaven. Teamet som designet Mini besto av svært få mennesker; i tillegg til Issigonis var det Jack Daniels, som hadde jobbet med Issigonis på Morris Minor, Chris Kingham, som hadde jobbet med Issigonis hos Alvis, to ingeniørstudenter og fire tegnere. Sammen designet og bygget de den første prototypen, som sto ferdig i oktober 1957 og fikk navnet «Den oransje boksen» på grunn av sin farge.
ADO15 var ustyrt med en BMC A-Series firesylindret vannkjølt motor, men skilte seg fra andre modeller ved å ha motoren montert på tvers, med en firetrinns girkasse plassert under motoren, og fordi den hadde forhjulstrekk. Nesten alle forhjulsdrevne biler har i dag lignende oppsett. Radiatoren var montert på venstre side av bilen, slik at viften montert på motoren kunne beholdes. Denne plasseringen sparte lengde, men hadde den ulempen at radiatoren fikk luft som allerede hadde blitt varmet opp ved å passere den varme motoren.
Understellet ble designet av Alex Moulton hos Moulton Developments Limited, og benyttet seg av kompakte gummihylser fremfor konvensjonelle fjærer. Dette førte til et hardere og stivere understell, men denne stivheten kombinert med hjulenes plassering i hvert hjørne av bilen førte til dens berømte go kart-liknende kjøreegenskaper.
Bilen ble designet med skyvevinduer i dørene, slik at det kunne monteres oppbevaringslommer i dørene hvor vindussveiv-mekanismen ellers ville vært plassert. Det sies at Issigonis bestemte størrelsen på lommene ved å måle etter en flaske av hans favorittdrikk, Gordon's Gin. Bagasjelokket ble designet med hengsler i bunnen, slik at man kunne kjøre med lokket åpent for å øke bagasjeplassen. På tidlige modeller var registreringsskiltet hengslet, slik at det kunne vippes ned og fortsatt være synlig når bagasjeluken var åpen.
For å holde kostnadene til arbeidskraft nede ble bilen designet med grove sveisesømmer som er synlige på utsiden av bilen, både ved A- og C-stolpene, og mellom gulvet og karosseriet. For å forenkle konstruksjonen ytterligere hadde bilen eksterne dør- og bagasjelukehengsler.
Til sammen sørget disse innovative løsningene for at Mini ble en romslig bil innvendig til tross for de svært beskjedne dimensjonene.
Produksjonsmodellen var annerledes fra den første prototypen ved at den hadde fått ekstra avstivninger både foran og bak, og ved at motoren ble montert med forgasseren bak i stedet for foran. Dette gjorde det mulig med et ekstra reduksjonsgir mellom motoren og girkassen for å redusere belastningen på girkassen, og hindre at synkroniseringsringene i girkassen ble fort utslitt, slik de ble på de første prototypene. Motorstørrelsen ble redusert fra 948 til 848 ccm, noe som reduserte toppfarten fra 145 km/t til 116 km/t.
Til tross for sitt nyttige utgangspunkt hadde den klassiske Mini-formel blitt så kjent på midten av 1990-tallet, at MG Rover Group (tidligere BMC), kunne registrere bilens design som et varemerke.
