Maria av Burgund
Maria (født 13. februar 1457, død 27. mars 1482) var hertuginne av Burgund.
| Maria av Burgund | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. feb. 1457 Brussel[1] | ||
| Død | 27. mars 1482 (25 år) Brugge[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Ektefelle | Maximilian I av Det tysk-romerske rike (1477–)[2][3] | ||
| Far | Karl I av Burgund[2] | ||
| Mor | Isabelle av Bourbon[2] | ||
| Barn | Filip I av Castilla[2] Margarete, erkehertuginne av Østerrike Francis of Habsburg[4] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Vår Frue kirke i Brugge | ||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHun tilhørte huset Valois og var eneste datter av Karl I av Burgund og hans hustru Isabella av Bourbon.
Som Karls eneste barn og arving til de rike burgundiske land var hennes hånd tidlig ettertraktet blant yngre prinser. Da hennes far falt ved beleiringen av Nancy den 5. januar 1477, var Maria ennå ikke fylt tyve. Ludvig XI av Frankrike benyttet anledningen som bød seg ved rivalens død til å ta kontroll over hertugdømmet Burgund som et len under den franske kronen, og også Franche Comté, Picardie og Artois.
Han ønsket at Maria skulle gifte seg med dauphinen Karl og dermed sikre hans arvingers krav på Nederlandene, eventuelt med makt. Maria stolte imidlertid ikke på Ludvig, og avviste den franske alliansen og vendte seg til sine nederlandske undersåtter for hjelp, noe hun fikk mot store innrømmelser. Et dokument kalt «det store privilegium» ble signert 10. februar 1477 i Gent. Ifølge privilegiet skulle provinsene Flandern, Brabant, Hainaut og Holland få tilbake det lokale selvstyret de hadde blitt fratatt av hertugen i et forsøk på å omgjøre Nederlandene til en sentralstat etter fransk mønster. Maria måtte frasi seg retten til å erklære krig, inngå fred, eller øke skattene, uten undersåttenes samtykke, og til bare å gi embeder til landenes egne innbyggere.
Så stort var hatet mot det gamle regimet at to av farens fremste rådgivere, kansler Hugonet og herr d'Humbercourt, hadde blitt henrettet i Gent til tross for den unge hertuginnens tårer.
Ekteskap
redigerMaria valgte nå blant de mange beilerne, og giftet seg med erkehertug Maximilian av Østerrike, den senere tysk-romerske keiser Maximilian I. Ekteskapet fant sted i Gent den 18. august 1477. Dermed kom Nederlandene under Habsburgerne, og innledet en lang periode med strid mellom Frankrike og Østerrike om kontrollen over dette området. Senere resulterte dette i den spanske arvefølgekrig (1701–14).
I Nederlandene var forholdene etterhvert blitt roligere og den franske aggresjonen kom også mer på avstand, da hertuginnen døde ved et fall fra hesten den 27. mars 1482. Ludvig benyttet anledningen, og tvang Maximilian ved traktaten i Arras i 1483 til å avstå Franche Comté og Artois, men ved traktaten i Senlis 1493 ble de byttet mot Burgund og Picardie. Denne traktaten etablerte igjen freden i Nederlandene.
I sitt ekteskap med Maximilian fikk hun to barn, Filip og Margarete. I 1482 døde hun i en rideulykke. Sønnen etterfulgte henne under farens formynderskap. Maria er begravet i Vår Frues kirke i Brugge hvor også hennes far er begravet.
Referanser
rediger- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Мария Бургундская, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p11357.htm#i113567, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Thea Leitner: Habsburgs Goldene Bräute. Durch Mitgift zur Macht. Piper, München 2005, ISBN 3-492-23525-5.
- Ernst Münch: Maria von Burgund, nebst dem Leben ihrer Stiefmutter Margarethe von York. 2 Bde. Brockhaus, Leipzig 1832.
- Carl Vossen: Maria von Burgund. Des Hauses Habsburg Kronjuwel. Seewald Verlag, Stuttgart 1982, ISBN 3-512-00636-1.
- (de) Karl Theodor Wenzelburger: «Maria von Burgund». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 20, Duncker & Humblot, Leipzig 1884, s. 366 f.
- (de) Inge Wiesflecker-Friedhuber: «Maria, Herzogin von Burgund.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 188 f. (digitalisering).