Magnus Lagabøtes landslov

norsk lovverk, utarbeidet 1274–1276

Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet Lagabøte, «den som forbedrer loven».[1]

Magnus Lagabøtes landslov
VirkeområdeNorge
Målformnorrønt
Utsnitt av miniatyrmaleri fra lovskriftet Codex Hardenbergianus, et illuminert håndskrift fra 1300-tallet, som viser kong Magnus Lagabøte som gir fra seg Landsloven 1274–1276. Byloven som ble vedtatt for Bergen i 1276, tok utgangspunkt i denne og Bjarkøyretten, Trondheims gamle bylov.

Virkeområde

rediger

Selv om lovverket gjaldt for hele landet, besto det formelt av fire ulike lovbøker, ett for hver av de fire lagtingene (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting). Innholdet i de fire lovbøkene var imidlertid for det meste likt og bygde i hovedsak på de tidligere gjeldende lagtingslovene. Det ble i tillegg utarbeidet en egen bylov for byene. Landsloven ble lagt frem på Frostatinget i 1274, på Gulatinget i 1275 og på Eidsivating/Borgarting i 1276. Lovarbeidet begynte trolig 10 år før den ble lagt frem på Frostatinget.[2]

Lovsamlingen er inndelt i ni områder (bolker)[3] inkludert:

  • rettsvesenet
  • kongemakten
  • forsvaret
  • vern av eiendom og liv
  • ekteskap og arv
  • odelsjord, rettsforhold til jordeiendom
  • lov og gjeld
  • pant og handel
  • tyveri og edsavleggelse

Landsloven bestemte blant annet at det var generell almisseplikt: Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han pryles og deretter settes i arbeid.[3] Landsloven gjenspeiler en spekter av interesser i samfunnet samtidig tok den hensyn til de mindre mektige gruppene i samfunnet gjennom system for fattigomsorg (et system som i prinsippet eksisterte til 1900). Loven utvidet ordninger for handel, kreditt og sjøfart med vern og retter for aktørene slik at de norske byene ble attraktive handelssteder. Ekteskapet ble styrket, noe som svekket stillingen til kvinner som fikk barn utenfor ekteskap. Kvinners eiendomsrett ble styrket.[2]

Tinget ble videreført som dømmende makt, mens kongen ble lovegiver. Landsloven sa samtidig at dersom reglene var urimelige hadde dommerne rett til å sette reglene til side: 12 dommere skulle formulere en rimelig løsning som tinget derettet kunne vedta. Denne ordningen åpnet for at tinget i sin dømmende funksjon samtidig drev politikk og lovutvikling.[2]

Utarbeidelsen av en felles lov styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken. Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at kongen også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom kongen på den ene side og kirken på den andre siden, som endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Store deler av lovverket var gjeldende rett i over 400 år,[1] den ble revidert og oversatt til dansk i 1604 og fikk navnet Christian IVs Norske Lov, oppkalt etter kong Christian IV. I 1687 ble lovverket opphevet og erstattet av Christian Vs Norske Lov. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde var landsloven en viktig premissleverandør for Christian Vs norske lov, som i sin tur var grunnlag for Gronnloven av 1814.[2]

Landsloven er kjent fra åtti bevarte avskrifter. De norrøne betegnelsene falt vanskelige for utlendinger, og bøndenes klager gjaldt nettopp innholdet, slik som delingen av tiendens bondelut, eller adelens forslag om å oppheve odelsretten. Stattholderen skrev i 1590 som begrunnelse for å få i stand en oversettelse av Landsloven: «...saa kunne òg de danske og tyske Lensmænd, Fogder og Præster ikke vel læse og forstaa dette Norske, besynderlig hvad dennem er imod [spesielt det de er imot]». Lovtolkninger var basert på hevd, tradisjon og nye kongebrev. Gamle skinnbrev med avsagte dommer lå rundt om på gårdene og kunne konsulteres. Stod lagretten likevel fast, henvendte den seg til den lovkyndige lagmannen og ba om orskurd («utskjæring») tilsvarende våre dagers rettsbelæring.[4]

Landsloven var det mest utbredte ikke-religiøse bokverket i middelalderen i Norge. Det var store og små forskjeller i ordlyden mellom manuskriptene, og denne variasjonen var kjent av de som brukte manuskriptene slik det fremkommer av notater i margen. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde ble ikke ordlyden fulgt slavisk, i stedet ble den fraveket om den ble ansett som for streng eller for mild. I tillegg ble lovtomme rom utfylt av dommerne. Ifølge Sunde utgjorde loven langt på vei et rammeverk som deretter ble tilpasset hver enkelt sak.[5]

Referanser

rediger
  1. ^ a b «Landslovjubileet 2024». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 26. august 2023. 
  2. ^ a b c d Sunde, Jørn Øyrehagen (2. februar 2024). «Stordomen til Landslova». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 17. mars 2024. 
  3. ^ a b Gro Steinsland: Loven som samlet Norge. Klassekampen, 8. oktober 2018
  4. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 197-98), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
  5. ^ Jørn Øyrehagen Sunde: «Stordomen til Landslova». Dag og Tid, 15. januar 2016.

Kilder

rediger

Eksterne lenker

rediger