Liutbert (Mainz)
Liutbert OSB (død 17. februar 889) var abbed av klosteret i Ellwangen og erkebiskop av Mainz. I 870 ble han, i egenskap av å være den første erkebiskop av Mainz, overdratt embedet som erkekapellan og erkekansler.
| Liutbert | |||
|---|---|---|---|
| Født | 9. århundre Middle Francia | ||
| Død | 17. feb. 889[1] | ||
| Beskjeftigelse | Prest, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Det karolingiske riket | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn; virke i Reichenau
redigerLiutbert stammet fra en fornem schwabisk familie. Han ble klosterlærer i klosteret Reichenau.
Erkebiskop
redigerDen 30. november 863 ble han erkebiskop av Mainz.
I sin tid som erkebiskop stod Liutbert til tjeneste i politisk og militær forstand for Ludvig den tyske, Ludvig den yngre og Karl III. Han fungerte som mellommann i forhandlingene med den vestfrankiske konge Karl den skallede vedrørende delingen av Midtriket. Etter at dets hersker Lothar II døde i 869. lot Karl seg krone til rikets konge i Metz. Erkebiskop Liutbert klarte imiodlertid den 7. januar 870 å få Willibert gjort til ny erkebiskop av Midtrikets viktigste bispestol i Köln, og Willibert tilhørte Ludvig den tyskets krets. Den nye erkebiskop av Köln skulle sikre Ludvigs krav på Midtriket.
Erkebiskop, erkekapellan og erkekansler
redigerErkebiskop Liutbert ble belønnet for denne aksjon av kong Ludvig, som gjorde ham til erkekapellan og erkekansler. Han ble dermed den første erkebiskop i Mainz dom innehadde dette dobbeltembede. Etter ham skulle senere erkebiskop Heriger (913–927) også få dette. Fra 965 av ble det varig tilknyttet erkebispestilen Mainz.
Etter at hertug og markgreve av Sorbermarken, Thakulf (848–873), døde, anså ikke lenger siusiliene (på begge sider av nedre Mulde) seg lenger bundet av de traktater de hadde inngått med ham. Da rykket erkebiskop Liutbert sammen med den nye markgreven Ratolf raskt og besluttsomt ut. I januar 774 klarte de å gjenopprette tingenes gamle tilstand uten at det kom til krig.[2]
I løpet i Liutberts embedstid kom vikingene på røvertokt opp langs i Rhinen. Sommeren 882 raserte de Köln, Bonn og Andernach. I Andernachs omgivelser ble en rekke kirker og klostre plyndret og stukket i brann. Da vikingene begav seg videre oppover mot Mainz, ble de slått tilbake av en hær under ledelse av Liutbert og greven Henrik av Babenberg.[3]
Etter ar riket i 882 var kommet inn under Karl III, ble Liutbert avløst som erkekapellan og -kansler av dennes favoritt Liutward av Vercelli. Men i 887 ble han gjeninnsatt i dobbeltembedet. Det samme året tapte så Karl herredømmet over Østfrankerriket til Arnulf av Kärnten, som overdro dobbeltembedet til erkebiskopen av Salzburg.
I Liutberts krets oppstod Mainz-fortsettelsen av Annales Fuldenses, hvori både Karl og Liutward fremstilles på negativ måte.
Innenkirkelig ledet Liutbert synoder i årene 868 og 888, som befattet seg med kirkelige spørsmål i Østfrankerriket. Han engaajerte seh for en viss uavhengighet for klostrene og grunnla ved slutten av sin tid Mauritiusstiftet i Mainz.
Liutbert døde den 17. februar 889 og ble formodentlig begravet i St. Alban ved Mainz.
Referanser
rediger- ^ oppført som Liutbert, www.deutsche-biographie.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Meginhard. Annales Fuldensis sive Annales regni Francorum orientalis. Hannover. s. 81.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. februar 2018. Besøkt 10. januar 2019.
Litteratur
rediger- Hagen Keller: Zum Sturz Karls III. Über die Rolle Liutwards von Vercelli und Liutberts von Mainz, Arnulfs von Kärnten und der ostfränkischen Großen bei der Absetzung des Kaisers. In: Deutsches Archiv für Erforschung des Mittelalters 22, 1966, S. 333–384; auch in: Königswahl und Thronfolge in fränkisch-karolingischer Zeit, herausgegeben von Eduard Hlawitschka (= Wege der Forschung 247). Darmstadt 1975, S. 432–494.
- (de) Rudolf Schieffer: «Liutbert.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 14, Duncker & Humblot, Berlin 1985, ISBN 3-428-00195-8, s. 722 f. (digitalisering).
- Franz Staab: Die Mainzer Kirche im Frühmittelalter. In: Handbuch der Mainzer Kirchengeschichte Bd. 1, Hrgg. von Friedhelm Jürgensmeier, Echter Verlag, Würzburg 2000 ISBN 3-429-02258-4
Eksterne lenker
rediger- Jennifer Striewski: Wikinger am Mittelrhein. Arkivert 4. februar 2018 hos Wayback Machine. Portal Rheinische Geschichte, 25. Februar 2013, abgerufen am 6. Mai 2015.