Liberal feminisme

Må ikke forveksles med libertariansk feminisme

Liberal feminisme, eller mainstream-feminisme, tradisjonelt kjent på norsk som kvinnesak, er en bred hovedstrømning innen feminismen som arbeider for likestilling gjennom politiske, rettslige og sosiale reformer innenfor rammen av det liberale demokratiet og menneskerettighetene. Det er den eldste av «de tre store» idétradisjonene innen feminismen og oppstod som «den første bølgen» av feminisme på 1800-tallet. Rosemarie Tong skriver at den liberale feminismens mål er å skape «et rettferdig og medmenneskelig samfunn der friheten blomstrer». Idéhistorisk kan den liberale feminismen føres tilbake til tidlige tenkere som Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill, og i Norge særlig til Gina Krog. Liberale feminister ønsker ikke en revolusjonær omveltning av samfunnet, men «arbeider innenfor mainstream-samfunnets strukturer for å integrere kvinner i den strukturen». Liberal feminisme «sies ofte å være feminismens urmor; dens lange historie strekker seg helt tilbake til opplysningstiden» og den fokuserer tradisjonelt på den offentlige sfæren. Liberal feminisme med sin vekt på likestilling og konstruktivt samarbeid med myndighetene er grunnlaget for den offisielle likestillingspolitikken i mange vestlige land og innen FN-systemet.

Solsikken og fargen gul/gull, et tegn på opplysning, ble utbredte symboler på den liberale kvinnesaksbevegelsen fra 1860-årene, først i USA og fra 1890-årene også i Norge. Solsikken ble tatt som logo av bl.a. Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen og tidsskriftet Nylænde etter forbilde av bl.a. National American Woman Suffrage Association med forløpere

Gina Krog var den dominerende skikkelsen i den liberale kvinnebevegelsen i Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og grunnla Norsk Kvinnesaksforening (NKF)

Margarete Bonnevie var leder i Norsk Kvinnesaksforening og aktiv i Venstre og Human-Etisk Forbund. Bonnevies «liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter»

Eva Kolstad var leder i Norsk Kvinnesaksforening, likestillingsminister, Venstre-leder og det første likestillingsombudet. Hun var sentral i utviklingen av likestillingspolitikken både i Norge og FN. Hun stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale»

Høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius har beskrevet NKFs liberalfeministiske syn og vekt på politisk og rettslig reform som «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak»

Utgangspunktet for liberal feminisme og den liberale kvinnesaksbevegelsen – også kalt den borgerlige kvinnesaksbevegelsen – er kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, og målet er et likestilt samfunn. Liberal feminisme er kjennetegnet av sitt fokus på politisk og rettslig reform. Den liberale feminismen har tradisjonelt fokusert på kvinners rolle i samfunns- og arbeidslivet, særlig politiske rettigheter som stemmerett, rett til utdanning, rett til arbeid og likestilling i arbeidslivet. Dette er krav som primært oppstod innen den liberale feminismen. Catherine Rottenberg skriver at den klassiske liberale feminismens begrunnelse var «å fremme en immanent kritikk av liberalismen, for å avsløre kjønnet eksklusjon innenfor det liberale demokratiets idé om universell likhet, særlig med tanke på det rettslige domenet, tilgangen til institusjoner og full innlemmelse av kvinner i den offentlige sfæren». Moderne liberal feminisme er inkluderende og sosialt progressiv, samtidig som retningen støtter opp om samfunnets demokratiske grunnstruktur i liberale stater, og er knyttet til reformisme og sentrumsorientert politikk, gjennom at liberale feminister arbeider konstruktivt for å forbedre samfunnet innenfra dets strukturer. Liberal feminisme er også ofte nært knyttet til liberal internasjonalisme. Liberal feminisme støtter dermed parlamentarisk demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og minoritetsvern, f.eks. for seksuelle og kjønnsminoriteter, funksjonshemmede og etniske minoriteter. Fra tiden rundt årtusenskiftet har et interseksjonelt perspektiv blitt vektlagt i økende grad av liberale feminister, i tråd med utviklingen i forståelsen av likestillingspolitikk og menneskerettigheter. Den liberale feminismen er grunnleggende pragmatisk og har lagt vekt på å bygge brede allianser og konsensus om feministiske saker. Progressive menn har alltid vært viktige deltagere i liberale feministiske bevegelser. Ifølge Zhang og Rios henter den liberale feminismen primært oppslutning fra middelklassekvinner som er «mainstream» og ikke i opposisjon til de rådende sosiale strukturene. Zhang og Rios fant at den liberale feminismen og dens vekt på likestilling oppfattes som den dominante formen for feminisme i samfunnet.

Den liberale eller borgerlige kvinnesaksbevegelsen sprang historisk ut av og var nært knyttet til sosialliberalismen og dens forløpere og de store liberale partiene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men har på 1900-tallet i økende grad blitt tverrpolitisk. I moderne tid forstås begrepene «borgerlig» og «liberal» svært bredt og inkluderende, og ikke uten videre i moderne partipolitisk sammenheng. Bevegelsen henter oppslutning fra alle som kan dele målet om kvinner som likeverdige borgere i den liberale staten. Derfor favner f.eks. Norsk Kvinnesaksforening hele spennet fra SV til Høyre. Soialdemokratiske partier og regjeringer omfavnet i stor grad liberalfeminismen som grunnlag for likestillingspolitikken i løpet av 1960- og 1970-årene.

Begrepet «feminisme» kom først i bruk på norsk i 1970- og 1980-årene, og erstattet delvis det eldre begrepet «kvinnesak», som viste ekplisitt til den borgerlige kvinnesakstradisjonen og dermed hadde en mer avgrenset bruk. Samtidig er «feminisme» et langt bredere begrep enn «kvinnesak», og videreføringen av den borgerlige kvinnesakstradisjonen omtales dermed ofte som liberal feminisme eller mainstream-feminisme for å skille den fra andre politiske retninger innen feminismen. Liberal feminisme som bred idétradisjon må ikke forveksles med libertariansk feminisme. Liberale feminister er grunnleggende opptatt av den offentlige sfæren og tilhengere av bruk av lover for å fremme likestilling.

Feminismens tredje og fjerde bølger – i Norge representert av organisasjoner som Inkluderende feminisme-initiativet – er kjennetegnet av et tydelig interseksjonelt perspektiv. Samtidig deler de sin grunnleggende forankring i menneskerettighetene med den etablerte liberalfeministiske tradisjonen, som etterhvert også har tatt en interseksjonell vending.

Terminologi

Fra 1800-tallet og frem til 1980-årene var den politiske tradisjonen som idag gjerne kalles liberal feminisme bare kjent på norsk som kvinnesak. Kvinnesaksbegrepet ble bare brukt om den borgerlige kvinnesaksbevegelsen, i norsk sammenheng i første rekke om Norsk Kvinnesaksforening. Begrepet «borgerlig» viser primært til kvinner som statsborgere i den liberale staten og er ikke fullstendig betydningsmessig sammenfallende med moderne partipolitisk bruk av begrepet. Samtidig fantes det kvinneorganisasjoner av mer upolitisk karakter som ikke normalt var omfattet av kvinnesaksbegrepet, og det fantes en kvinnebevegelse innen arbeiderbevegelsen som heller ikke normalt ble omtalt med begrepet; begrepet kvinnesak ble heller ikke brukt av senere radikale kvinneorganisasjoner, som brukte andre begreper for å omtale seg selv og som i 1970-årenes diskusjon oppfattet kvinnesak som et begrep med klart borgerlige og liberaldemokratiske konnotasjoner.

Feminisme er et moderne begrep og oppnådde gradvis allmenn aksept på norsk i løpet av 1970- og 1980-årene. Begrepet ble tatt i bruk av amerikanske feminister i 1960- og 1970-årene og etablerte seg etterhvert som et vanlig navn på kampen for kvinners rettigheter i vestlige land. Lenge ble begrepet imidlertid regnet som problematisk, også på norsk. Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1956 opplyste f.eks. at begrepet feminisme «brukes også, mindre heldig, om kvinneemansipasjonen», og knapt noen kvinnesaksforkjempere i Norge brukte dette begrepet før 1970-årene. Så sent som i 1980 uttalte lederen i Trondhjems Kvinnesaksforening Aud Trætteberg at «[vi] snakker [ikke] så mye [om] feminisme i [vår] forening. Vi synes det blir for mye dyrking av det kvinnelige, en slags forherligelse av det ene kjønnet som kan skape unødige motsetningsforhold til menn». Først i 1980-årene ble begrepet akseptert i kvinnesaksbevegelsen, og da brukt synonymt med kvinnesak slik kvinnesaksbevegelsen forstod dette begrepet, dvs. om kampen for likestilling.

Feminismebegrepet favner langt videre enn det tradisjonelle kvinnesaksbegrepet og brukes ofte (retroaktivt) om kampen for kvinners rettigheter også i fortiden. Spesielt i engelskspråklig sammenheng er begrepet feminisme blitt helt dominerende også i omtalen av fortidens kvinnesaksforkjempere, selv om de ikke selv brukte begrepet. Fordi feminisme er et så vidt og inkluderende begrep er det vanlig å skille mellom ulike typer av feminisme, der liberal feminisme er det moderne navnet på den tradisjonen som kan føres tilbake til den «borgerlige kvinnesaksbevegelsen» på 1800-tallet. I tråd med dette har begreper som den første, andre og tredje feminismebølgen etablert seg som navn på ulike inkarnasjoner av kampen for kvinners rettigheter, brukt i moderne historieskriving, særlig i engelskspråklig sammenheng.

I moderne tid har begrepet mainstream-feminisme («hovedstrømsfeminisme»; mainstream feminism) også blitt tatt i bruk, særlig på engelsk, om den retningen som er den moderne videreføringen av den liberale kvinnesakstradisjonen, delvis for å unngå eventuelle partipolitiske konnotasjoner av begrepet «liberal»; begrepet viser først og fremst til at liberal feminisme eller mainstream-feminisme arbeider innenfor strukturene av mainstream-samfunnet i liberale stater for å integrere kvinner i den strukturen. Liberal feminisme eller mainstream-feminisme er definert gjennom sitt mål om likestilling innenfor rammen av liberalt demokrati og sin reformistiske arbeidsform (i motsetning til revolusjonær strategi), og omfatter gjerne feminister med politisk ståsted fra sentrum-venstre til sentrum-høyre; i norsk kontekst omfatter tradisjonelle liberale feministiske organisasjoner som NKF i dag feminister med tilhørighet fra SV til Høyre. En annen vanlig definisjon av liberal feminisme er all feminisme som ikke er radikalfeministisk eller sosialistisk/marxistisk.

Grunnsyn

Lucy E. Bailey skriver at liberal feminisme er kjennetegnet av «sitt fokus på individets rettigheter og reform gjennom staten» og at retningen har «spilt en avgjørende rolle i kampen for kvinners rettigheter i mange ulike kontekster og er fortsatt en velkjent og utbredt retning innen feministisk tenkning. Liberal feminisme oppstod som politisk tradisjon i Opplysningstiden (...) Liberal feministisk teori vektlegger kvinners rett til autonomi og foreslår tiltak mot ulikestilling gjennom å fjerne rettslige og sosiale hindre og fremme en samfunnsordning som støtter opp om kvinners likestilling».

Camille Cottais skriver at

Liberal feminisme er feminisme for like rettigheter, dvs. egalitær feminisme; det vil si at den liberale feminismen krever politisk likestilling – kvinners rett til å stemme og stille til valg, tilgang til arbeidsmarkedet – men også like rettigheter når det gjelder ekteskap, utdanning eller arbeid (likelønn). Liberale feminister hevder sin rett til å spille en aktiv rolle i samfunnet og bli behandlet på samme måte som menn. I motsetning til sexpositiv feminisme, men på samme måte som radikal feminisme, er liberal feminisme tradisjonelt motstander av prostitusjon. Følgelig er det en reformistisk (ikke revolusjonær) feminisme, som ikke stiller spørsmål ved systemet, men tror på dets evne til reform. Liberal feminisme er individualistisk, ikke gruppebasert: rettigheter gis til individer, som antas å være likeverdige og derfor like fortjente, snarere enn til et kjønn som gruppe. Liberal feminisme gjenspeiler ånden fra den franske revolusjonen og dens krav om frihet og likhet. (...) Liberal feminisme har tradisjonelt fokusert på likestilling fra et juridisk synspunkt, noe som kan anses som nesten fullt oppnådd i noen vestlige land (...) I praksis er imidlertid juridisk likestilling ikke nødvendigvis det samme som reell likestilling, og det er derfor den liberale feminismen fortsetter å eksistere (...) Liberale feminister oppfant og populariserte konseptet ‘sexisme’ (...) som ifølge dem er en grunnleggende årsak til diskriminering som bygger på biologisk determinisme (eller essensialisme) som [feilaktig] påstår at kvinners og menns adferd og ferdigheter er naturgitte og skyldes biologiske forskjeller. (...) For å bekjempe sexisme som et hinder for likestilling har liberale feminister arbeidet for bevisstgjøring (...) De har kjempet for kjønnsnøytral utdanning (...) i dag tror liberale feminister at kvinners adgang til arbeidsmarkedet er avgjørende for å oppnå likestilling (...) Den liberale feminismen ser ikke på menn som 'fienden' (...) Det kan anses som en relativt moderat feminisme (...) Liberal feminisme har blitt del av samfunnets dominerende verdisystem (...) idag er det den institusjonaliserte feminismen som fremmes av flere lands regjeringer og internasjonale organisasjoner som FN.

Camille Cottais

Cathrine Holst skriver at

Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen var (…) liberal eller liberalfeministisk. De borgerlige kvinnesakskvinnene kjempet for at kvinner skulle få statsborgerlige friheter og rettigheter: ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, stemmerett, organisasjonsfrihet, arverett, eiendomsrett og næringsfrihet – og for kvinners adgang til utdanning og yrkesliv. Kvinner burde kort sagt få de samme frihetene og rettighetene som menn.

Cathrine Holst

I en artikkel i Kvinnesaksnytt fra 1959 skrev Eva Kolstad:

Det vi vil fram til er et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner [...] Kvinnesak er derfor nå like lite som før kamp mot menn. Det er en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, for videre åndelig frigjøring. Problemet gjelder alle menn og alle kvinner, det gjelder familien – og samfunnet».

Eva Kolstad, Kvinnesaksnytt, 1959

Historie

Mary Wollstonecrafts bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) er en av de viktigste tidlige tekstene i den tradisjonen som senere ble kjent som liberal feminisme

Den liberale feminismen er nært knyttet til den politiske liberalismen fra 17- og 1800-tallet, og kan idéhistorisk spores tilbake til tidlige tenkere som Olympe de Gouges, Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill. Wollstonecrafts bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) fikk stor innflytelse. Som en organisert bevegelse og klart artikulert tankeretning oppstod den liberale feminismen som «den første bølgen» av feminisme, på norsk opprinnelig kalt kvinnesak, fra de siste tiårene av 1800-tallet. De mest innflytelsesrike tidlige liberale feministene var de amerikanske kvinnesaksforkjemperne Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthony, som i stor grad startet den moderne bevegelsen for kvinners stemmerett. Bevegelsen Stanton og Anthony startet fikk stor innflytelse ikke bare i USA, men i hele den vestlige verden.

Målet for liberal feminisme har alltid først og fremst vært politisk og rettslig likestilling av kvinner og menn innenfor rammen av det liberale demokratiet, med fokus på kvinner som likeverdige borgere i liberale stater. Blant hovedsakene liberale feminister har arbeidet for er kvinners stemmerett, rett til utdanning og rett til arbeid. Den liberale feministiske retningen har lagt vekt på å bygge brede allianser og konsensus om feministiske saker, og likestillingsorienterte menn har vært viktige deltagere i bevegelsen i hele den liberale feminismens historie.

Liberal feminisme var historisk assosiert med de liberale partiene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, som opprinnelig var de store partiene på venstresiden i politikken; begrepet «liberal» forstås derfor svært bredt og delvis med andre og langt bredere konnotasjoner enn begrepet er brukt i enkelte land i moderne tid. Begrepet «liberal» i denne sammenhengen innebærer ikke noen generell forankring på høyresiden (i mange land, eksempelvis USA, er begrepet fortsatt oftest assosiert med venstresiden), og liberale feminister har i stor grad vært plassert fra sentrum-venstre til sentrum-høyre i politikken; begrepet er mer beslektet med bruken av «liberal»-begrepet i f.eks. liberalt demokrati enn partipolitisk bruk av uttrykket i det 21. århundre, og kan forstås som feminisme innenfor rammen av det liberale, borgerlige demokratiet og tradisjonelle liberale verdier.

I Norge var Norsk Kvinnesaksforening (NKF) den dominerende organisasjonen innen den liberale kvinnesakstradisjonen og hadde lenge tette bånd til partiet Venstre, den gang partiet var Norges klart største parti; NKF og Venstre ble grunnlagt samme år, og året etter fikk Venstre 63,4 % av stemmene; Venstre var da et av bare to partier i Norge (ved siden av Høyre) og favnet hele den parlamentariske venstresiden.

Kvinnesaksbevegelsen eller liberal feminisme var fra andre halvdel av 1800-tallet og frem til 1960-årene en av to hovedretninger innen kvinnebevegelsen, ved siden av arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse. Mens den liberale kvinnesaksbevegelsen fokuserte på politisk og rettslig reform, slik som adgang til høyere utdanning og stemmerett, og hadde et uttalt kvinnesaksståsted, var arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse tradisjonelt mer opptatt av sosiale forhold for arbeidere, og så kvinnekampen som en del av klassekampen. Kvinnesaksbevegelsen hadde lenge en nær sterk til liberale partier, men fra 1960- og 1970-årene overtok også sosialdemokrater den liberale feminismen som grunnlag for likestillingspolitikken, og kvinnesaksbevegelsen ble dermed en mer tverrpolitisk bevegelse som i Norge favnet spennet fra SV til Høyre.

I tråd med splittelsen av arbeiderbevegelsen tidlig på 1900-tallet utviklet en annen gren av denne seg til marxistisk og sosialistisk feminisme. Fra 1960-årene ble de to daværende hovedretningene utfordret av en bred «andre bølge» av feminisme. Den andre bølgen var sammensatt og omfattet også feminister i en liberal tradisjon som ønsket en mer aksjonistisk arbeidsmåte, samtidig som den gav støtet til en tredje hovedretning, radikalfeminisme, som avviste den liberale feminismens mål om likestilling som grunnleggende mål og i stedet gikk inn for en radikal omveltning av samfunnets kjønnsorden og vektla kamp mot «patriarkatet». Andrebølgefeminister omtalte ofte den tradisjonelle kvinnesaksbevegelsen som «den gamle feminismen», og radikalfeminister mener at den liberale feminismen ikke går langt nok. På den radikale venstresiden ble kvinnesaksbevegelsen oppfattet som en del av det bestående borgerlige samfunnet. En studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig, og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon […] I Norge organiserte de progressive feministene seg i 1884 i Norsk Kvinnesaksforening. Foreningen vokste fram i nær kontakt med, og som en del av, hele den borgerlig-nasjonale og borgerlig-liberale venstrebevegelsen.» Feministiske retninger som oppstod før 1990-årene kan som ofte deles i en liberal, en sosialistisk og en radikal tradisjon. Fra 1990-årene har det oppstått mange flere feministiske retninger, sammenfattet under paraplybegrepet «den tredje bølgen», som i ulik grad forholder seg til de tre tradisjonelle hovedretningene.

Som følge av fokuset på politisk og rettslig reform har liberale feminister tradisjonelt i stor grad fokusert på lobbyvirksomhet overfor myndigheter og politikere, ofte innen et bredt spekter av temaer. Et typisk eksempel er NKFs vedtekter fra 1936 som beskrev foreningens arbeidsform som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene». Denne saksorienterte arbeidsformen, beskrevet av høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius som «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak», står i kontrast til mer aksjonistiske retninger som oppstod under «den andre bølgen». Gjennom 1970-årene holdt NKF fast på sin liberale feminisme og opplevde å bli forbigått av nye radikale organisasjoner i antall medlemmer, men samtidig fikk NKF stort gjennomslag i offisiell politikk og sentrale NKF-medlemmer fikk forme det statlige likestillingsapparatet, anført av tidligere NKF-leder Eva Kolstad som ble det første likestillingsombudet; i 1980-årene opplevde NKF økt oppslutning, mens mange av de nye radikale organisasjonene fra 1970-årene hadde blitt nedlagt. Cathrine Holst, som selv definerer seg som liberal feminist, utgav i 2009 boken Hva er feminisme som argumenterer for at den liberale feministiske tradisjonen har kjempet frem likestillingen slik den kjennes særlig fra vestlige land i dag.

I tråd med det liberale utgangspunktet støtter liberal feminisme parlamentarisk demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og minoritetsvern. I synet på minoriteters rettigheter har den liberale feminismen alltid vært på linje med det som i samtiden ble regnet som relativt progressive synspunkter innenfor majoritetssamfunnet. Fra slutten av 1900-tallet har den liberale feminismen blitt mer interseksjonell og vektlagt minoritetsvern bl.a. for seksuelle minoriteter, kjønnsminoriteter og antirasisme som en integrert del av feminismen. Rosemarie Tong skriver at den liberale kvinnesaksbevegelsen aksepterer kritikken for at de tidligere, på 1800-tallet og mye av 1900-tallet, var for lite oppmerksomme på andre kvinner enn den borgerlige, hvite middelklassen, og diskuterer bl.a. hvordan NKFs amerikanske pendant National Organization for Women etterhvert har fokusert mer på minoritetskvinner og hvordan minoritetskvinner har blitt mer aktive i den liberale kvinnesaksbevegelsen. Den interseksjonelle vendingen skjedde gradvis i løpet av de siste årene av 1900-tallet og hadde allerede i 1990-årene satt sitt preg på kvinnesaksbevegelsen, og den har fortsatt etter årtusenskiftet. For kvinnesaksbevegelsen har dette både vært en viktig modernisering og et resultat av utviklingen i tenkningen om kvinnesaksbevegelsens idégrunnlag, menneskerettighetene.

Den liberale feminismen omfatter flere ulike tankeretninger, og har blant annet i de nordiske landene vært nært knyttet til begrepet statsfeminisme.

Susan Wendell skriver at «liberal feminisme er en historisk tradisjon som vokste ut av liberalismen, som man kan se veldig tydelig hos feminister som Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill, men feminister som bygget på prinsipper fra den tradisjonen, har utviklet analyser og mål som går langt videre enn 17- og 1800-tallets liberale feminister, og mange feminister som har mål og strategier identifisert som liberal feminisme [...] avviser viktige deler av liberalismen» i moderne partiideologisk sammenheng. Det kan derfor ikke settes likhetstegn mellom liberal feminisme og partier som erklærer seg som liberale i moderne tid. Helga Hernes skriver i en anmeldelse av Cathrine Holsts bok Hva er feminisme at «liberal feminisme er jo i seg selv ofte kritisk til tradisjonelt liberalistisk tankegods».

Catherine Rottenberg skriver at den klassiske liberale feminismens begrunnelse var «å fremme en immanent kritikk av liberalismen, for å avsløre kjønnet eksklusjon innenfor det liberale demokratiets idé om universell likhet, særlig med tanke på det rettslige domenet, tilgangen til institusjoner og full innlemmelse av kvinner i den offentlige sfæren». Rottenberg skriver at den moderne nyliberale feminismen derimot «synes å være helt synkronisert med den nyliberale ordenen slik den utvikler seg».

Gerd von der Lippe beskrev liberal feminisme som den dominerende idéretningen i Norge og knyttet liberal feminisme til norsk offisiell likestillingspolitikk.

Kjønns- og seksualitetsmangfold

Den liberale feminismen eller kvinnesaksbevegelsen er en progressiv, likestillings- og menneskerettsorientert politisk tradisjon, som ser på et likestilt samfunn som feminismens overordnede mål, og har fra slutten av 1900-tallet blitt påvirket av interseksjonell teori i tråd med at dette har blitt det dominerende perspektivet både i akademisk feminisme og i offisiell likestillingspolitikk i den vestlige verden og i FN-systemet.

I tråd med dette anser liberale feministiske organisasjoner idag LHBT -rettigheter som en integrert del av kvinnesak/feminisme. Dette gjelder f.eks. den tradisjonelt dominerende organisasjonen innen den progressive, borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen internasjonalt, International Alliance of Women (IAW). Tidligere IAW-president Marion Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot antidemokratiske krefter som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter.

IAW omfatter bl.a. Norsk Kvinnesaksforening, Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands og Deutscher Frauenring. I forbindelse med kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte IAW og Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet». Kvenréttindafélag Íslands har uttalt at foreningen arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme». Dansk Kvindesamfund har ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».

Alle de store kvinnesaksorganisasjonene i USA, herunder USAs to største feministorganisasjoner National Organization for Women (NOW) og League of Women Voters (LWV), som begge har vært viktige forbilder for bl.a. NKF, har også LHBT -rettigheter som en av sine kjernesaker. NOW har uttalt at kampen mot transfobi er en viktig feministisk sak og at «transkvinner er kvinner, transjenter er jenter». I Irland stod National Women's Council of Ireland bak en uttalelse mot transfobi, krevde en inkluderende feminisme og advarte mot høyreekstreme krefter som står bak transfiendtlige kampanjer.

UN Women har også LGBTIQ -rettigheter som en av sine kjerneoppgaver.

Libertariansk feminisme

Liberal feminisme i historisk forstand, forstått som en svært bred, historisk innflytelsesrik hovedretning i feminismen med en politisk spennvidde som typisk strekker seg fra sentrum-venstre til sentrum-høyre og som oppstod på 1800-tallet, er ikke det samme som libertariansk feminisme eller individualistisk feminisme, som er små, moderne teoretiske retninger som oppstod i 1970-årene og som legger hovedvekten på kvinners evne til å oppnå likestilling gjennom egne handlinger og valg, som er assosiert med høyresiden og som ofte har et relativt snevert fokus særlig på prostitusjonsdebatten. Liberale feminister legger også vekt på samfunnets ansvar for å fremme likestilling gjennom f.eks. politiske, rettslige eller sosiale mekanismer, og mener kvinners egne valg og handlinger ikke alltid er nok; i motsetning til den tradisjonelle liberale feminismen ønsker libertarianske feminister gjerne å overlate spørsmål om likestilling helt til enkeltindivider. I motsetning til libertarianske feminister støtter liberale feminister gjerne sosiale tiltak for å redusere materiell ulikhet, innenfor en liberaldemokratisk ramme. Generelt er liberale feminister tilhengere av bruk av lover og andre former for statlig regulering for å fremme likestilling, mens libertarianske feminister gjerne er motstandere av dette.

Mens libertarianske feminister særlig har markert seg i prostitusjonsdebatten som motstandere av offentlige tiltak mot prostitusjon, er den liberale feminismen tradisjonelt motstandere av prostitusjon, deler en ambisjon om å redusere prostitusjon i samfunnet og har ofte vært tilhengere av ulike offentlige tiltak mot det, særlig historisk. Alan Soble skriver at «moderne liberale feminister er mot prostitusjon og pornografi først og fremst fordi mye av det involverer tvang og valg som ikke er autonome». Den liberale feminismen skiller seg likevel fra radikalfeminismen gjennom at den først og fremst bygger på menneskerettighetene og et liberalt samfunnssyn, at den er mindre dogmatisk i prostitusjonsdebatten og at den rommer et større meningsmangfold og har vært mer åpen for å revurdere tidligere ståsteder. I det 21. århundre spriker meningene om kriminalisering av prostitusjon, og mange av de store liberale feministiske organisasjonene har gått mot kriminalisering, inntatt et mer nøytralt ståsted i slike debatter eller vært preget av indre strid i synet på det. Eksempelvis er Deutscher Frauenrat og Deutscher Frauenring motstandere av kriminalisering, mens National Organization for Women har vært preget av strid om politikken på dette området.

Symboler

Vignett for tidsskriftet Nylænde (versjon brukt fra 1908) med solsikke

Solsikken og fargen gul/gull ble utbredte symboler på den liberale kvinnesaksbevegelsen fra 1867, først i USA og siden også i Norge og flere andre land. Etter initiativ fra Gina Krog tok Norsk Kvinnesaksforening i 1894 solsikken som symbol, inspirert av de amerikanske liberale feministene Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthony og organisasjonen de startet, da kalt National American Woman Suffrage Association (siden videreført som League of Women Voters).

Noter

Type nummerering