Legenden om gode kvinner

Legenden om gode kvinner (The Legend of Good Women), er et episk dikt i form av en drømmevisjon av den engelske middelalderdikteren Geoffrey Chaucer.

Diktet er det tredje lengste av Chaucers verker, etter Canterbury-fortellingene og Troilus og Criseyde, og er sannsynligvis det første betydelige verk på engelsk språk som benytter seg jambisk femfotsvers eller tistavet verspar, noe Chaucer også brukte senere gjennom hele Canterbury-fortellingene. Denne formen for heroiske verspar ble senere en betydelig del av engelsk litteratur, inspirert av nettopp Geoffrey Chaucer.

Forordet beskriver hvordan Chaucer blir irettesatt av kjærlighetsguden og dennes dronning Alceste for sine dikt – eksempelvis Troilus og Criseyde – ved at diktene fremstiller kvinner i et dårlig lys. Criseyde synes vinglete i kjærligheten, og Alceste forlanger et dikt av Chaucer som framhever kvinners virtuositet og deres gode gjerninger.

For thy trespas, and understond hit here:

Thou shalt, whyl that thou livest, yeer by yere,

The moste party of thy tyme spende

In making of a glorious Legende

Of Gode Wommen, maidenes and wyves,

That weren trewe in lovinge al hir lyves;

And telle of false men that hem bitrayen,

That al hir lyf ne doon nat but assayen

Dikteren gjenforteller ti fortellinger om rettskaffenhet i ni seksjoner. Legendene (fortellingene) er: Kleopatra, Thisbe, Dido, Hypsipyle, Medeia, Lucretia, Ariadne, Filomele, Fyllis og Hypermestra. Verket har lik struktur som Chaucers senere Munkens fortelling (Monk's Tale) i Canterbury-fortellingene, og som med flere av hans andre verker, heller ikke fullført. Til kildene som Chaucer benytter til de ulike fortellingene er blant annet Vergilius’ Æneiden, Vincentius Bellovacensis, Guido delle Colonnes Historia destructionis Troiae, Gaius Julius Hyginus’ Fabula og Ovids Metamorfoser og kanskje spesielt Heroides (Heltinnene).

Diktets ufullstendige natur er antydet av Chaucers såkalte dementi i Canterbury-fortellingenes siste og unnskyldende del som kaller verket for «xxv. Ladies». Femten og nitten er også de tallene som brukes for å beskrive verket. I prologen er flere kvinner nevnt: Estér (som reddet jødene fra Persia), Penelopeia (gift med Odyssevs), Marcia Catonis (gift med Cato den yngre), Lavinia, Polyxena, og Laodamia, men deres fortellinger blir ikke nedskrevet og i tillegg er Alcestes nitten hoffdamer nevnt, noe som kan tyde på den ufullførte strukturen.

Dronning Alcestes krav, slik som John Lydgate hevder i The Fall of Princes, er en poetisk opptegnelse av en faktisk anmodning om et dikt som Anna av Böhmen krevde. Denne kom til England i 1382 for bli gift med Rikard II av England. Om det er riktig vil det gjøre Chaucer til en av de første laurbærkronete poeter (poet laureate – tilsvarende hoffpoet) i England, noe som senere ble offentlig utpekt stilling. Johanna av Kent, Rikards mor, har også blitt foreslått som modell for Alceste. Den antatte kongelige kommando er foreslått som en grunn til at diktet er ufullført ved at Chaucer gikk lei av oppgaven og ga opp. Flere ordskifter gir hint om hans misnøye:

But for I am agroted [stuffed] heer-biforn

To wryte of hem that been in love forsworn,

And eek to haste me in my legende,

Which to performe god me grace sende,

Therfor I passe shortly in this wyse;

Disse linjene, som kommer sent i diktet, kunne ganske enkelt være occupatio eller paralipsis, et retorisk virkemiddel som Chaucer var kjent med hvor man kan trekke fram et emne ved å si at man ikke vil nevne det.

Om diktet er slik det er ved at Chaucer ble lei av det er ikke mulig å vite, men det er nå sett på som blant hans beste verk. En tidlig tilhenger av dette synet er en av Chaucers egne figurer, Lovmannen (Man of Law) som priser Chaucer og diktet som han kaller for «Seintes Legende of Cupide».

Verket er dog springende i tonen og blander tragedie noe ubehagelig med komedie. I tillegg har alle fortellingene lite av den avslørende personkarakterisering som han senere fremmet i Canterbury-fortellingene. Noen forskere har antatt at verket er bevisst skrevet i et dårlig språk som en satire mot kvinner heller enn som en hyllest. En annen ide er at det er en satire på selv ideen om å ta klassiske fortellinger og deretter vri og vende på dem for å gi en moral som tilhører nåtiden. Det vil antyde at diktet er ikke bare en tidlig bruk av heroiske verspar, men også en av de første spottende heroiske verker på engelsk språk.

Diktets ulike fortellinger gjør det vanskelig å datere, men det er opplagt skrevet mellom Troilus og Criseyde og Canterbury-fortellingene mellom 1386 og 1388. Chaucer synes å vendt tilbake til diktet et tiår senere for omskrive prologen, men den senere teksten, som kun har overlevd i et enkelt manuskript, er vanligvis blitt betraktet som dårligere enn originalen.

A thousand tymes have I herd men telle,

That ther is Ioye in heven, and peyne in helle;

And I acorde wel that hit is so;

But natheles, yit wot I wel also,

That ther nis noon dwelling in this contree,

That either hath in heven or helle y-be,

Alfred Tennyson brukte dette diktet som tema for sitt eget dikt En drøm om en vakre kvinner (A Dream of Fair Women).

Eksterne lenker

(en) The Legend of Good Women – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden