Wikipedia

Kybele

Kybele (frygisk: Matar Kubileya/Kubeleya «Kubelanske Moder», kanskje «Fjellmoderen»; lydisk Kuvava; gresk: Κυβέλη, Kybele; Κυβήβη, Kybebe; Κύβελις, Kybelis) var opprinnelig en modergudinne i Anatolia,[1] eller kanskje heller en maktgudinne i stil med Zevs,[2] men lite er kjent om hennes eldste anatoliske kulter, annet enn hennes tilknytning til fjell, hauker og løver.

Kybele
Kybele som «Magna Mater» på tronen,
med løve, overflødighetshorn og krone.
Romersk marmorstatue, ca. 50 f.Kr.
TrossystemGresk mytologi
Romersk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Romerriket
Originalt navnΚυβέλη
MakeAttis
AspektFjell, byer, løver
SymbolerLøver, overflødighetshorn
I andre mytologierCybele (romersk mytologi)

Hun kan ha blitt oppfattet som Frygias særskilte skytsgudinne, men hennes frygiske kult ble adoptert og tilpasset av greske kolonister langs Anatolias kyst. Dyrkelsen av henne spredte seg derfra til det greske fastlandet og til mer fjerne vestlige kolonier på 500-tallet f.Kr.

Kybele tok opp i seg aspekter av jordgudinnen Gaia, dennes minoiske parallell Rhea, samt korngudinnen Demeter. I antikkens Hellas, hvor hun ble assosiert med fjell, byer og bymurer, fruktbar natur og ville dyr, særlig løver, fikk Kybele en blandet mottagelse.

En del bystater, særskilt Athen, tok henne til sin beskytter, men de greske ritualer og prosesjoner til hennes ære viste henne som en kompleks, eksotisk mysteriegudinne som kom i stridsvogn trukket av løver og fulgt av vill musikk, vin og ekstatiske tilhengere. Det var unikt for gresk religion at hun omga seg med et tiggende presteskap bestående av tverrkjønnete eller evnukker, også kjent som galli (entall gallus).[3]

I Roma ble Kybele kjent som Magna Mater («Store Mor»). Den romerske staten overtok og utviklet en særskilt utgave av hennes kult, og hevdet at hennes medvirkning var en av de viktigste delene av punerkrigene.

Romerske mytografer gjenoppfant henne som en trojansk kongedatter, og således en stammor til det romerske folk gjennom Æneas. Med romersk herredømme over middelhavslandene spredte deres utgave av Kybele-kulten seg over hele Romerriket. Betydningen av og moralen til hennes kult og presteskap ble diskutert i gresk og romersk litteratur, og blir det fortsatt i moderne forskning.

Kultopprinnelse og utvikling

rediger
 
«Sittende kvinne fra Çatalhöyük», ca. 6 000 f.Kr.

Anatolia

rediger

Kyble kan ha utviklet seg fra anatolisk modergudinne i henhold til en type funnet ved Çatal Höyük, datert til rundt 5000-tallet f.Kr.[4] Denne korpulente, fruktbare modergudinnen synes å føde sittende på en trone med to armlener bestående av kattehoder. I frygisk kunst var Kybelekultens attributter ledsagende løver, en rovfugl, og en liten vase for hennes drikkeoffer eller andre offergaver på 700-tallet f.Kr.[5]

Inskripsjonen matar kubileya ved en frygisk helligdom uthogd i fjellet, datert til første halvdel av 500-tallet f.Kr., er vanligvis lest som «mor av fjellet», en lesning som er støttet av oldtidens kilder,[6] og i overensstemmende med Kybele som en hvilken som helst av tilsvarende titulære gudinner, hver av dem kjent som «moder» og tilknyttet særskilte anatoliske fjell eller andre lokaliteter:[7] en gudinne således «født fra stein».[8]

Den tidligste referansen til Kybeles navn kan ha vært Kubaba, eller Kumbaba, noe som henviser til Humbaba, som var vokter av skogen i legenden om Gilgamesh, som er verdens eldste nedskrevne myte fra Sumer 2500 f.Kr.

Kybele er den eneste kjente gudinne for oldtidens Frygia,[9] og var antagelig den øverste guddommen for den frygiske stat. Hennes navn og utviklingen av de religiøse praksiser assosiert med henne kan ha vært påvirket av kulten til den til den hurrittiske gudinnen Hebat, samt til den guddommeliggjorte sumeriske dronningen Kubaba, også kjent på sumerisk som Kug-Bau, som er den eneste dronningen i den sumeriske kongelisten.

Kubaba skal ifølge kongelisten, som hevder at hun skal ha vært ølbrygger før hun ble monarkist, ha regjerte i 100 år – i tidlig dynastisk III periode i sumerisk historie (2500-2330 f.Kr.). Det har blitt foreslått at hun representerer den historiske figuren bak ølbryggeren Siduri fra fortellingen om Gilgamesh.[10]

Den greske geografen Pausanias skrev om en magnesiansk (= lydisk) kult for «gudenes mor», viss bilde var uthogd i fjelltopp på fjellet Sipylos, på 200-tallet e.Kr. Dette var antatt å være det eldste bevarte bildet av gudinnen, og ble tilskrevet den legendariske figuren Broteas.[11] Den gigantiske levningen av en slik figur er fortsatt ved Sipylos, skjønt den mangler inskripsjoner og er i stor grad erodert. Denne er i overensstemmelse med senere representasjoner av en sittende Kybele med en ledsagende løve under hver arm.

Ved Pessinos i Frygia tok modergudinnen, identifisert av grekerne som Kybele, form av en stor stein av svart meteorittjern,[12] og kan bli assosiert med eller identisk med Agdistis, fjellguddommen i Pessinos.[13]

Ingen samtidig tekst eller myter har overlevd som bevitner det opprinnelige karakteren og vesenet til Kybeles frygiske kult. Bilder og ikonografien i gravsammenhenger, samt det allestedsnærværende i hennes frygiske navn Matar («Mor»), antyder at hun var en mekler eller forbindelse mellom «grensene av det kjente og det ukjente»; det siviliserte og det ville, verden til de levende og til de døde.[14]

At hun forbindes med hauker, løver og steinen i Anatolias fjellrike villmark, synes å karakterisere henne som landets mor i landets naturlige tilstand, og med makt til å beherske, endre eller mildne dets latente villskap, og til å kontrollere dets potensielle trusler mot et bosatt, sivilisert liv. Behovet for å temme eller utnytte hennes makt førte til at hun ble installert som beskyttende skytsgudinne av byen ved dens elite, muligens samstemmig med en form for herskerkult.

Denne forbindelsen er meget sannsynlig i Frygia, eller muligens i nordlige Anatolia hvor en kult for Kybele i Lydia kan ha hatt forbindelser til den delvis legendariske kong Midas og kan ha fungert som støttespiller av hennes kult, som en med-guddom ved Midas' død, den halvgud, eller hennes gemal.[15]

For å vise hennes rolle som en beskytter av byene, eller bystatene, var hun tidvis vist med en murkrone, noe som representerte byenes forsvarsmurer.[16] På samme tid, hennes makt var oversanselig overfor enhver form for politisk bruk og talte direkte til gudinnens tilhengere i alle respekter av livet.[17]

En del frygisk sjaktmonumenter antas å ha vært benyttet til drikkoffer og blodoffer for Kybele, kanskje flere århundrer før den gropen eller graven benyttet i hennes ofringene i Taurobolium (okseofringer) og Criobolium (bukkofringer) i løpet av romersk keisertid.[18] Over tid ble hennes frygiske kulter og ikonografi endret og tilpasset hennes utenlandske tilhengere, først grekerne og senere romerne.

 
Den eroderte fjellstatuen av Kybele på fjellet Sipylos. Fransk postkort.

Hellas

rediger
 
Sittende Kybele innenfor en naiskos (300-tallet f.Kr., Museet for antikkens agora i Athen)

Fra rundt 500-tallet f.Kr. ble kulter for den anatoliske modergudinnen introdusert fra Frygia og til etnisk greske kolonier i vestlige Anatolia, det greske fastlandet, øyene i Egeerhavet og til de vestlige koloniene i Magna Graecia (Sicilia og sørlige Italia). Grekerne kalte henne for Mātēr eller Mētēr («Mor»), eller fra tidlig på 400-tallet f.Kr., Kubelē; hos Pindaros er hun «herskerinne Kybele, moderen».[19]

Walter Burkert plasserer henne blant «utenlandske guder» i gresk religion, en kompleks kvinnefigur som kombinerer den minoisk-mykenske tradisjon med den frygiske kult importert direkte fra Anatolia.[20]

I Hellas, som i Frygia, var hun en «herskerinne av dyrene» (Potnia Therōn),[21] med hennes herredømme over den naturlige verden uttrykt av løvene som flankerer henne, ligger i hennes fang, eller som trekker hennes vogn. Grekerne lot henne med letthet assimileres til den eksisterende minoisk-greske jordmodergudinnen Rhea, «gudenes mor», og Kybele kan ha arvet denne gudinnens rustikke, ekstatiske ritualer.

Som et eksempel på den henførte moderskapet ble hun delvis assimilert til korngudinnen Demeter, og hennes fakkelbelyste prosesjon som var vesentlig for denne gudinnen i letingen etter hennes tapte datter Persefone.[22]

Som med andre guddommer vurdert som utenlandske introduksjoner ble spredningen av Kybeles kult fulgt av konflikter og kriser. Herodotos sier at da Anakarsis kom tilbake fra Skytia etter en reise og samlet kunnskap for grekerne på 500-tallet f.Kr., hans bror, den skytiske kongen, fikk ham henrettet for å ha blitt med i kulten.[23]

I den athenske tradisjon ble byens metroon grunnlagt rundt 500 f.Kr. Dette for å blidgjøre Kybele, som etter hadde bidratt med et pestutbrudd da en av hennes omvandrende prester hadde blitt drept, mens han misjonerte for hennes kult. Denne redegjørelsen kan ha vært en senere oppfinnelse for å forklare hvorfor en offentlig bygning ble dedikert til en importert guddom, da dens tidligste kilde er Hymne til gudenes mor av den romersk keiser Julian fra 362 e.Kr.[24] Hennes kulter ble ofte finansiert privat framfor av polis,[25] og hennes «fargerike og kraftfulle karakter» og forbindelse med villmarken satte henne i en særstillingen i henhold til de olympiske gudene.[26]

 
Kybele i sin vogn trukket av løver mot en votivofring (høyre). Over solguden og himmelske objekter. Plakett fra Ai-Khanoum, Baktria (Afghanistan), 100-tallet f.Kr.

Kybeles tidlige greske bilder er små votivrepresentasjoner av hennes monumentale bilder som var hogd ut av fjellene i Frygia. Hun står alene innenfor en naiskos som representerer hennes tempel og tempelets dør, og er kronet med en polos, en høy, sylindrisk hatt. En lang, flytende khiton dekker hennes skuldre og rygg. Hun er tidvis vist med løver som ledsagere. Rundt 400-tallet f.Kr. opprettet skulptøren Agorakritos en helt og holdent gresk og innflytelsesrik framstilling av Kybele som ble plassert i Athens agora. Den viser henne sittende på en trone med en løve som ledsager, og med en tympanon, en håndtromme som var en gresk introduksjon til hennes kult og som ble et framtredende trekk i kultens senere utvikling.[27]

For grekerne var tympanonen en markør for en utenlandsk kult, passende for Kybeles riter, hennes nær tilsvarighet Rhea og til Dionysos. Kun at Kybele holder tympanonen selv. I greske myter kan en forbindelse mellom Kybele og Dionysos ikke være datert tidligere enn til 100-tallet f.Kr.: i Bibliotheca er det sagt at Kybele kurerte Dionysos for hans galskap.[28] Deres kulter delte imidlertid flere karaktertrekk: den utenlandske guddom som ankommer i en stridsvogn, trukket av store, eksotiske kattedyr (Dionysos av tigre, Kybele av løver), fulgt av heftig musikk og en ekstatisk følge av eksotiske utlendinger og folk fra de lavere samfunnsklasser. Ved slutten av 100-tallet f.Kr. hadde deres riter i Athen og andre steder i Hellas blitt tidvis kombinert; Strabon merker seg at Rhea-Kybeles populære riter i Athen kan bli holdt i forbindelse med Dionysos' prosesjoner.[29] Som Dionysos ble Kybele vurdert som å ha et særskilt ikke-gresk temperament,[30] som på samme tid ble både omfavnet og «holdt på armlengdes avstand» av grekerne.[31]

I kontrast til hennes offentlige rolle som byenes beskytter, var Kybele også en mysteriekult, private ritualer med en ktonisk aspekt forbundet til heltekulter og eksklusive til de som hadde gjennomgått innvielse, skjønt det er uklart hva Kybeles initieringer kan ha vært.[32] Relieffer viser henne sammen med unge kvinnelige og mannlige ledsagere med fakler, og beholdere for renselse. Litterære kilder beskriver muntre sammenkomster med høy trommemusikk fra tympanoner, kastanjetter, cymbaler og fløyter, og til heftig «frygiske danser», kanskje en form for sirkeldans av kvinner og til brølet av den «vise og legende musikken til gudene».[33]

Sammensmeltning med Rhea førte til Kybeles tilknytninger til ulike mannlige halvguder som tjenestegjorde for Rhea som ledsagere eller som voktere av hennes sønn, barnet Zevs da han lå skjult i en grotte på Kreta etter fødselen. I kultbegreper synes de å ha fungert som meklere eller formidlere mellom gudinnen og de jordiske tilhengerne, og da gjennom drømmer, opphøyde transer (henrykkelsestilstand), eller ekstatiske sang og dans. De omfattet bevæpnede korybanter som danset rundt Zevs og klasket og slo på sine skjold for å muntre ham; deres antatte frygiske tilsvarigheter som kom med lignende ville og krigerske musikk, dans og sang, og daktyler og telekiner, magikere som var assosiert med kunsten av metallarbeid.[34]

Kybele og Attis

rediger
 
Attis med frygisk lue som framfører en kultisk dansk. Romersk keiserrike.

Mange av kybeles kulter omfattet ritualer til den frygiske guden Attis, eller Atys, en guddommelig gemal og kastrert hyrde viss kult begynte i Dindymon (dagens Murat Dağı i Gediz, Kütahya) rundt 1250 f.Kr. Han var opprinnelig en lokal semi-guddom i Frygia assosiert med den store frygiske handelsbyen Pessinos, som lå i ly av fjellet Agdistis. Fjellet var personifisert som en daimon, som utlendinger assosierte med Kybele.

Kybeles fremste mytografiske fortellinger knyttes til hennes forhold med Attis som er beskrevet av antikke greske og romerske kilder og kulter som hennes unge make, og som en frygisk guddom. Han var guddom for fødsel-død-gjenfødsel, og var både sønnen og elskeren til modergudinnen Kybele. Han var også hennes sjefsevnukk og fører av hennes løvedrevne vogn. Hans prester var evnukker, Galli, menn som har testikler som siden barndommen ikke produserer hormoner, eller en kastrert mann eller gutt.

Attis var vegetasjonens gud, og representerer via hans selvlemlestelse, død, og gjenoppstandelse fruktene av jorden, som dør om vinteren kun for så å gjenoppstå om våren. Attis ble feiret med en stor vårfest omkring temaet sorg og gjenfødsel. I mytologien beskrives Cybeles kjærlighetsforhold til Attis. I en fortelling blir det beskrevet hvordan Attis kastrerer seg selv og forblør under et pinjetre for til slutt selv å forvandles til et eviggrønt pinjetre.

Attis er blant annet beslektet med den armenske guden Ara, mesopotamiske Dumuzi, en guddom i sumerisk mytologi på akkadisk kalt for Tammuz, den egyptiske Osiris, den semittiske Adad, også kjent som Hadad, eller Adonis, den kypriotiske Gauas, eller Aos, og den etruskiske Atunis, hvorav alle er guddommer av liv-død-gjenfødelse og vegetasjon.

Adonis, som i eldre tider noen ganger portrettert som solgud og viss navn har betydningen «trofast» eller «ekte sønn», er et gresk låneord fra det semittiske, eller fønikiske, ordet adon, som har betydningen «herre», og som er beslektet med Adonai, et av navnene som er benyttet til å referere til Gud i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som fortsatt blir benyttet i jødedommen den dag i dag.

Adonis var sønn av Myrrha og hennes far Kinyras. Myrrha ble forvandlet til et myrratre og den romerske fødselsgudinnen Lucina hjalp treet å føde Adonis. Stedet hvor Adonis døde lot hun bli overrislet av blod med nektar. Herfra sprang det opp den kortvarige røde blomsten anemone som har sitt navn fra vinden ettersom den så lett får dens kronblad til å falle av. Kvinnene i Athen kunne plante «Adonishager» med hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fennikel og salat, og hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget over den altfor tidlige døden til planteguden.

I Frygia var «Attis» både et vanlig og et prestenavn funnet i samme grad på uformelle skriblerier og graffiti som i dedikasjoner på personlige monumenter og flere av Kybeles frygiske helligdommer og monumenter. Hans tidligste avbildning som en særskilt guddom opptrer på en gresk stele fra Pireus, havnebyen til Athen, fra 300-tallet f.Kr. Denne viser ham som en hellenisert stereotyp av en rustikk, østlig barbar; han sitter avslappet, har en frygisk lue på seg og holder en hyrdestav som vanlig i hans senere greske og romerske kulter. Foran ham står en frygisk gudinne, identifisert av inskripsjonen som Agdistis, som bærer en tympanon i sin venstre hånd. Med sin høyre hånd overrekker hun ham en krukke, som om det er for å ønske ham velkommen til hennes kult ved å dele sin eget drikkeoffer.[35] Senere framstillinger av Attis viser ham som en hyrde med tilsvarende avslappet holdning, og som holder eller spiller på syrinx (panfløyte).[36] I Demosthenes' Om kronen (330 f.Kr.), avlegge «et rituelt skrik ropt av tilhengerne av mystiske riter».[37]

Attis synes å ha vært forbundet med spredningen av Kybeles kult over hele Magna Graecia; det er bevis for deres felles kult i de greske kolonier i Massalia (Gallia) og Lokroi (sørlige Italia) fra 500- og 600-tallet f.Kr. Etter Aleksander den stores erobringer, «vandrende tilhengere av gudinne ble i økende grad vanlig i gresk litteratur og sosiale liv; avbildninger av Attis har blitt funnet i tallrike greske steder».[38] Når han ble vist sammen med Kybele, var han alltid den yngre, mindre guddommen, eller kanskje hennes prestelige ledsager. Forskjellen er av relativ grad, da prester var hellige i deres egen rett og ble nært identifisert med deres guder. På midten av 100-tallet gikk brev fra kongen av Pergamum til Kybeles helligdom ved Pessinos konsekvent adressert til hennes yppersteprest som «Attis».[39]

 
Ofring utført av en archigallus (yppersteprest) for Kybele.

Agdistis

rediger

Agdistis (gresk: Ἄγδιστις) var en gudinne innenfor gresk, romersk og anatolisk mytologi som eide både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, og var knyttet til den opprinnelige frygisk dyrkelsen av Attis og Kybele. Hennes androgyni ble sett på som symbolsk for en vill, ustyrlig og ukontrollerbar natur. Det var dette trekket som var truende for gudene og som til sist førte til hennes ødeleggelse.

I henhold til Pausanias hadde Zevs ved en anledning uforvarende avlet med Jorden et overmenneskelig vesen som på samme tid var både kvinne og mann, og som ble kalt for Agdistis. I andre versjoner var det et fjell som ble kalt for Agdo og hvor Den store mor sov. Zevs gjorde Den store mor (Gaia) gravid, og hun fødte Agdistis.

Gudene var redde for den flerkjønnete Agdistis. En guddom (i en del versjoner var det Liber, i andre Dionysos) la et sovemiddel i Agdistis' brønn. Etter å ha drukket fra brønnen havnet Agdistis i søvn. Dionysos knyttet et sterkt tau til Agdistis' fot og derfra til hans mannlige kjønnsorganer (αἰδοῖα). Da Agdistis våknet og reiste seg opp, rev han/hun av sin penis og kastrerte seg selv.

Blodet fra hans avrevne genitalier befruktet jorden, og fra dette stedet vokste det opp et mandeltre. En gang da Nana, datter av (den frygisk) elveguden Sangarios, samlet frukter fra dette treet, la hun en del mandler (eller i henhold til andre versjoner et granateple) i sitt fang; men hennes mandler forsvant og hun ble gravid med Attis. I en del versjoner ble Attis født direkte fra mandelen.

Attis var særdeles vakker og da han vokste opp ble Agdistis forelsket i ham. Hans slektninger hadde imidlertid utstedt ham til ektefelle av datteren til kongen i Pessinos, og han dro av sted i samsvar. I en del versjoner hadde kongen trolovet Attis til sin datter for å straffe denne for hans uverdige forhold til sin mor/far. Ved det øyeblikk da bryllupssangen hadde begynt, dukket Agdistis, og alle bryllupsgjestene ble øyeblikkelig sinnssyke, noe førte til at både Attis og kongen kastrerte seg selv, og bruden skar av seg brystene.

Agdistis angret deretter sin handling og fikk da et løfte fra Zevs at Attis legeme ikke eldes, oppløses eller forsvinne. Det er den mest populære redegjørelse fra en ellers merkelig og mystisk affære, som antagelig er en del av et symbolsk dyrkelse av naturens kreative krefter. En høyde ved navn Agdistis i Frygia er nevnt av Pausanias, og her skal Attis etter sigende være begravd.

En fortelling som er noe annerledes er gitt av Arnobius, og hvor Attis er elsket av både Agdistis og Kybele, som i henhold til Hesykhios og Strabon er den samme som Agdistis, men som ble dyrket ved Pessinos under dette navnet. I mange inskripsjoner fra oldtiden er Agdistis helt klart adskilt fra Kybele, men i mange andre er listet opp som kun en epitet til Kybele.

Selv om hun var hovedsakelig en gudinne i Anatolia, dekket Agdistis' kult en god del av dette ormådet og hadde hadde spredt seg til Egypt og senere til Attika i Hellas omkring 250 f.Kr. Den kunne bli funnet i Pireus, Athens havneby, så tidlig som 300- eller 200-tallet f.Kr., og er dokumentert på det arkeologiske området Ramnous i Attika, hvor det var en helligdom for henne, rundt 80 f.Kr.

Kulten er også dokumentert på Lesbos og Pantikapaion på Krimhalvøya noe senere. Inskripsjoner som æret henne har blitt avdekket ved Mithymna og Paros. På 100-tallet f.Kr. krevde hennes helligdom i Filidelfia i innlandet av Anatolia en streng moralkodeks for oppførsel. Ved dette stedet og andre er funnet med theoi soteres, «de guddommelig frelsere», hvilket var den egyptiske statskulten for Ptolemaios I Soter og Berenike. Inskripsjoner avdekket ved Sardis i det indre av Anatolia fra 300-tallet f.Kr. indikerer at prestene til Zevs ikke hadde tillatelse til å delta i mysteriekulten til Agdistis.

Forskere har teoretisert om Agdistis er en del av en sammenhengende enhet av androgyne anatoliske guddommer, inkludert en oldtidsfrygisk guddom som antagelig het «Andistis» og en kalt for «Adamma», noe som strakte seg helt tilbake til oldtidskongeriket Kizzuwatna i høylandet i det sørøstlige Anatolia, nær İskenderunbukta i dagens Tyrkia, på 2000-tallet f.Kr. Det er også en del epigrafisk bevis som antyder at Agdistis kan ha blitt betraktet som legegudinne for menneskehetens beste. 

Romerske Kybele

rediger

Republikansk tid

rediger
 
Votivealter med inskripsjon til Mater Deum, gudenes mor, fra sørlige Gallia[40]
 
Romersk statue av Kybele fra 100-tallet f.Kr. fra Formia, Latium

Romerne kjente Kybele som Magna Mater («Store Mor»), eller som Magna Mater deorum Idaea («Store idaiske mor av gudene»), tilsvarende som den greske tittelen Meter Theon Idaia («Mor av gudene, fra [fjellet] Ida»). Roma tok offisielt hennes kult til seg i løpet av andre punerkrig (218 til 201 f.Kr.), etter skrekkelige varsler, inkludert en illevarslende meteorittskur, en høst og avling som feilet og påfølgende sult, hvilket synes å advare Roma om kommende nederlag.

Det romerske senatet og dets religiøse rådgivere konsulterte De sibyllinske bøkene og besluttet at Kartago kunne kanskje bli beseiret om Roma søkte støtte hos den utenlandske Magna Mater («Store Mor») i frygiske Pessinos.[41] De denne kult tilhørte en romersk alliert, kongeriket Pergamum, sendte det romerske senatet sendebud for å søke kongens samtykke; underveis ble det konsultert med det greske orakelet i Delfi som bekreftet at gudinnen burde bli brakt til Roma.[42] Gudinnen ankom Roma i form av Pessinos' svarte meteorittstein.

Romersk legende knytter denne sjøreisen, eller dens avslutning, til matronen Claudia Quinta som var anklaget for utroskap, men som beviste sin uskyld med en mirakuløst bedrift på vegne av gudinnen. Konsul Publius Nasica, etter sigende «den beste mann» i Roma, ble valgt til møte gudinnen ved Ostia utenfor Romas murer; og Romas mest dydige matroner, inkludert Claudia Quinta, ledet henne til templene til Victoria i påvente av ferdigstillelsen av hennes tempel på Palatinerhøyden. Pessinos' stein ble senere benyttet som ansikt på gudinnens statue.[43] I sin tid ebbet sulten ut og Hannibal ble beseiret. Kybele hadde bevist sin verdi.

Det meste av moderne forskning samstemmer i at Kybeles ledsager Attis og hennes evnukkprester, galloi, må ha kommet sammen med gudinnen, sammen med minst en del av de ville, ekstatiske trekkene til hennes greske og frygiske kulter. Historiene om hennes ankomstavtale som involverte fromhet, kyskhet og romerske status, suksessen med deres religiøse strategi, og gudinnens makt i seg selv; hun synes helt og holdent romanisert fra første stund.[44]

En del moderne forskning antar at Attis må fulgt etter lenge etter; eller at hennes evnukkprester beskrevet i senere kilder som sjokkerende feminine og overdrevet prangende og «uromerske», må ha vært en uventet konsekvens av å innføre den frygiske gudinnen til det romerske samfunnet i blind lydighet til sibyllene; et tilfelle «å ta en større bit en man kan svelge».[45] Andre har merket seg at Roma var godt kyndig i å tilpasse seg fremmede guder,[46] og diplomater som forhandlet Kybeles forflytning til Roma må ha verd godt utdannet og velinformert.[47]

Romerne mente at Kybele, betraktet som en frygisk utlending selv innenfor hennes greske kulter, var modergudinnen til oldtidens Troja (latin: Illium). En del av Romas ledende patrisiske familier hevdet at de nedstammet fra Troja, og «tilbakekomsten» av gudenes mor av hennes en gang forviste folk ville ha vært i særdeleshet velkomment, selv om hennes make og presteskap ikke var det i samme grad. Fullbyrdelsen ville ha reflektert glansfullt på de som var involvert i prosessen, og i forlengelsen også på deres etterkommere.[48]

De øverste klasser som sponset festivalene for Magna Mater delegerte deres organisasjon plebeiiske edilene, og æret henne og hverandre med overdådige, private festivalbanketter hvor hennes evnukkprester ville være mistenkelige fraværende.[49] Gudinnen selv var begrenset innenfor hennes område på Palatinerhøyden, sammen med hennes kastrerte presteskap galloi, ved det geografiske hjertet av Romas mest arkaiske religiøse tradisjoner.[50] Kybele ble fremmet som en patrisisk eiendom; en romersk matrone – om enn en merkelig en «med en stein for ansikt» – som fungerte tydelig med fordel for den romerske stat.[51][52]

Keisertiden

rediger

Ideologien under Augustus identifiserte Magna Mater med den keiserlige orden og Romas religiøse autoritet over hele riket. Augustus hevdet å nedstamme fra Troja ved at han var adoptert av Julius Cæsar og ved den guddommelige gunsten til Venus. I keiserkultens ikonografi ble keiserinne Livia den jordiske likeverdig til Magna Mater, Romas beskytter og symbolske «Store Mor». Gudinnen ble framstilt med Livias ansikt på kaméer[53] og statuer.[54] På kyrasset (av rustningen) på Augustus' Prima Porta-statue, ble Magna Maters tympanon framstilt liggende ved føttene av gudinnen Terra. Ved denne tiden hadde Roma lagt under seg gudinnens greske frygiske hjemland, og den romerske versjonen av Kybele som keiserdømmets beskytter ble introdusert der.[55]

Keiserlige Magna Mater beskyttet rikets byer og jordbruk — Ovid «framhevet jordens ufruktbarhet før Moderens ankomst.»[56] Vergils Æneiden, skrevet mellom 29 og 19 f.Kr., framhevet hennes «trojanske» trekk; hun er berekyntiske Kybele,[57] mor til selveste Jupiter, og beskytter av den trojanske prins Aineias i hans flukt fra ødeleggelsen av Troja. Hun ga trojanerne hennes hellige tre for skipsbygging, og bønnfalt Jupiter om å gjøre skipet uforgjengelig. Disse skipene ble muligheten for Aineias og hans menn å redde seg, ledet mot Italia og en skjebne som forfedre til det romerske folk ved Venus Genetrix. Straks ved ankomsten i Italia hadde disse skipene tjent sin hensikt og ble forvandlet til havnymfer.[58]

Fortellinger om gudinnens ankomst ble benyttet for å fremme omdømmet til de som gjorde det mulig og således gjøre deres etterkommere berømte. Claudia Quintas rolle som Romas castissima femina (reneste eller mest dydige kvinne) ble «økende oppstaset og fantastisk»; hun ble vist i kostymet til en vestalinne og antagelig hadde sin egen kult. Ideologien under Augustus representerte henne som idealet på den dydige romerske kvinne. Keiser Claudius utropte henne som en av hans forfedre,[59] og han forfremmet Attis til den romerske panteon (gudeverden) og plasserte hans kult inn under beskyttelsen av quindecimviri, eller Sacriskollegiet, et av Romas prestehus.[60]

Festivaler og kulter

rediger
 
Illustrasjon for måneden april basert på Kalenderen til Filocalus (354 e.Kr.), kanskje enten en galloi eller en skuespiller som deltar ved Megalesia[61]

Festivalen Megalesia for Magna Mater ble påbegynt den 4. april, årsdagen for hennes ankomst til Roma. På den 10. april, årsdagen for innvielsen av hennes tempel på Palatinerhøyden, ble hennes bilde fraktet ut i prosesjon til Circus Maximus hvor det ble holdt hesteveddeløp til hennes ære. De to datoene synes å være opptatt innenfor den samme festivalen. Festivalens struktur er uklar, men den inkluderte en offentlig prosesjon, og offentlig framføring av ludi scaenici (drama og annen underholdning basert på religiøse tema), antagelig på trappene til hennes tempel. En del av skuespillene ble bestilt fra velkjente dramatikere. Festivalen omfattet hesteveddeløp med hestevogner på Circus Maximus hvor hennes statue ble fast plassert ved veddeløpsbanens skille og viste gudinnen sittende på en løverygg.[62]

Romerne synes å ha oppfattet Megalesia som enten karakteristisk «gresk»;[63] eller frygisk. I sen republikansk tid beskrev Lucretius den fargerikt som «krigsdanser» med fjærbesatte hjelmer som klasket sine skjold mot hverandre, bronse mot bronse,[64] «henrykt av blod», gule kapper, langhåret, parfymerte galloier som svingte sine kniver, vill musikk fra trommende tympanoner og hvinende fløyter. Roseblader ble spredt og skyer av røkelse steg opp.[65] Gudinnens bilde, som har en murkrone og sittende på en skulpturert hestevogn trukket av løver, er fraktet høyt på en vogn.[66] Ved høydepunktet til Romas overgang til et imperium beskrev gresk historikeren Dionysios fra Halikarnassos prosesjonen som en vilt frygisk maskerade og «fabelaktige teatereffekter», da i kontrast til de ofringer og leker som han beundret og som ble utført i den «tradisjonelle romerske» stil. Romerske borgere observerte prosesjonen, men deres egne lover forbød dem å delta i den, eller å kjenne til gudinnens mysterier.[67] Slaver hadde forbud mot være vitne til noen av disse prosesjonene.[68] Den romerske framvisningen av Kybeles prosesjon er en eksotisk, privilegert offentlig skue som sto i en kontrast til hva som er kjent om de private, men sosialt inklusive frygisk-greske mysteriene som det hele var basert på.[69]

«Hellige uke» i mars

rediger

Principatet bidro til utviklingen av en utvidet festival eller «hellig uke»[70] for Kybele og Attis i mars (latin: Martius) fra Ides til nær slutten av måneden. Borgere og frimenn hadde tillatelse i begrensede former å delta i ritualene vedrørende Attis ved å være medlem av to hus, hver dedikert til en særskilt oppgave: Cannophores («rørbærere») og Dendrophores («trebærere»).[71]

  • 15. mars (Ides): Canna intrat («Rørenes ankomst»), markering av Attis' fødsel og hans avdekning av rørene langs den frygiske elven Sangarius,[72] hvor han ble oppdaget — avhengig av versjonen — av enten hyrdene eller av Kybele selv.[73] Rørene ble samlet og fraktet av cannophorene.[74]
  • 22. mars: Arbor intrat («Trærnes ankomst»), minnefeiringen av Attis' død under et furutre. Dendrophorene («trebærerne») hogde ned et tre,[75] betinget fra et bilde av Attis,[76] og fraktet det til tempelet fulgt av klaging og jamring. Dagen ble formalisert som en del av den offisielle romerske kalender under keiser Claudius.[77] En tre dagers periode med sørging fulgte.[78]
 
Kybele og Attis (sittende til høyre, med frygisk lue og hyrdestav) i en vogn trukket av fire løver, omgitt av dansende korybanter (detalj fra Parabiago-platen; siselert sølv, ca. 200–400 e.Kr., funnet i Mediolanum, i dag ved det arkeologisk museum i Milano).
  • 23. mars: på Tubilustrium, en arkaisk helligdag for Mars, ble treet lagt fra seg ved tempelet til Magna Mater fulgt av den tradisjonelle klaskingen av skjoldene av Mars' prester, salii, og lutring med trompeter, kanskje likestilt med den støyende musikken til korybanterne.[79]
  • 24. mars: Sanguem eller Dies Sanguinis («Blodets dag»), heftig sørging og jammer da de fromme pisket seg selv for å skvette sitt eget blod på altrene og avbildningen av Attis; en del galloier utførte selvkastering. Den «hellige natt» fulgte med Attis plassert i hans rituelle grav.[80]
  • 25. mars (vernal equinox i den romerske kalender): Hilaria («Stor glede») da Attis ble gjenfødt.[81] En del tidlige kristne kilder assosierte denne dagen med Jesus' oppstandelse.[82] Se også artikkel Døende gud. Den greske filosofen Damaskios tilskrev en «befrielse fra Hades» til Hilaria.[83]
  • 26. mars: Requietio («Hvilens dag»).[84]
  • 27. mars: Lavatio («Vasking»), notert av Ovid og antagelig en nyskaping under Augustus,[85] da Kybeles hellige stein ble fraktet i prosesjon fra Palatinertempelet til Porta Capena og ned veien Via Appia til elven som ble kalt for Almo, en sidegren til Tiber. Der ble steinen og det hellige jernutstyret badet «på frygisk vis» av en prest kledd i rød kappe. Quindecimviri deltok. Prosesjonen tilbake ble gjort i lyset av fakler med gledesrop. Seremonien henspilte på, men rekonstruerte ikke Kybeles opprinnelige mottagelse til byen og synes ikke å ha involvert Attis.[86]
  • 28. mars: Initium Caiani, tidvis fortolket som etterligninger av mysteriene til Magna Mater og Attis ved Gaianum, nær den frygiske helligdommen (Phrygianum) ved Vatikanhøyden.[87]

Forskere er delt i synet om hele rekken av datoer var mer eller mindre på plass under keiser Claudius,[88] eller om festivalen vokste fram over tid.[89] Det frygiske vesen av kulten ville ha appellert til det Julo-claudiske dynasti som et uttrykk for deres krav om å nedstamme fra Troja.[90] Det kan være at Claudius etablerte sørgingen ved attis' død før guddommen hadde fått sin fulle betydning som en gud for gjenfødsel og gjenoppstandelse, uttrykt ved gledesropene i den senere Canna intrat og ved Hilaria.[91] Den komplette sekvensen er antatt å ha blitt offisiell ved tiden til Antoninus Pius, romersk keiser fra 138 til 161, men blant de bevarte fasti, opptrer de kun i Kalenderen til Filocalus (354 e.Kr.), også kalt for Kronografi av 354.[92]

Mindre kulter

rediger

Betydelige årsdager og deltagere i gudinnens 204. ankomst, inkludert hennes skip, som antagelig ville ha vært et hellig objekt, kan ha blitt markert fra begynnelsen av mindre, lokale eller private ritualer og festivaler ved Ostia, Roma og Victorias tempel. Kulter for Claudia Quinta er likeledes, særlig i keisertiden, et heroisk eksempel på romersk kvinnelighet.[93] Roma synes å ha blitt introdusert til eviggrønne kongler (furu eller gran) som en del av Kybeles ikonografi, basert i det minste delvis på Romas trojanske myte hvor gudinnen ga Aineias sitt hellige tre for å bygge skip. De hadde antagelig sin opprinnelse i kultene til Attis som symboler på hans død og gjenfødsel,[94] men ingen romerske litterære eller epigrafiske kilder nevner ham før Catullus, som plasserer ham helt og holdent innenfor Magna Maters mytologi som den ulykkelige leder og prototyp for hennes galloier.[95]

Taurobolium og criobolium

rediger
 
Erodert inskripsjon som feirer en taurobolium Guds mor under tittelen Augusta[96]

Romas kritikk mot kastrasjon og borgernes deltagelse i kulten til Magna Mater begrenset både antallet og formen på innvielsene. De borgere som søkte innvielse til hennes mysterier fra 160-tallet kunne tilbys to former for blodige dyreofringer, tidvis begge, som lovlig erstatning for selvkastering. taurobolium ofret en okse, det mest potente og kostbare ofringen i romersk religion; criobolium benyttet et mindre offer i både størrelse og utgifter, vanligvis en bukk.[97] En sen, melodramatisk og antagonistisk redegjørelse av den kristne apologisten Prudentius har en prest stående i en grop under et tregulv; hans assistenter eller underprester dreper en okse ved et hellig spyd. Presten kommer opp fra gropen, overdynget i oksens blod til applaus av tilskuerne. Denne beskrivelsen av en taurobolium som et bad i blod er, om den er riktig, et unntak fra den vanlige romerske ofringen,[98] i virkeligheten kan det ha vært en høyst ordinær okseofring hvor blodet ble samlet og ofret til guddommen, sammen med dens testikler.[99]

Taurobolium og criobolium er ikke knyttet til noen dato eller festival, men er antagelig utledet av de samme teologiske prinsipper som syklusen liv, død og gjenfødsel i mars, «den hellige uke». Den som utførte ritualene tok symbolsk plassen til Attis og som ham ble vedkommende renset, fornyet eller gjenfødt (ved å komme opp av gropen).[100] Bevarte inskripsjoner viser mannlige og kvinnelige deltagere. En del dedikasjoner overfører den gjenfødende kraften til den ofrede til ikke deltagende, inkludert keiseren, den keiserlige familie, og den romerske staten. En del markerer en dies natalis (fødselsdag eller årsdag) for deltageren. Disse fornyende effektene var antatt å svinne hen over tid, men kunne bli fornyet ved nye ofringer.[101]

Den store kostnaden av taurobolium bevitner at de innvidde var fra Romas øverste klasser, og selv de mindre ofringene ved en criobolium ville ha vært hinsides midlene til de fattige. Blant de romerske masser er det bevis på privat hengivenhet til Attis, men bortimot ingen for innvielsene til Magna Maters kult.[102] I den religiøse fornyelsen i den sene keisertid var blant de kjente innvidde i Magna Mater den dypt religiøse, rike og lærde pretoriske prefekt Praetextatus; quindecimviri Volusianus, som to ganger var konsul; og muligens keiser Julian selv.[103] Taurobolium-dedikasjoner for Magna Mater tenderte å være mer vanlig i keiserdømmets vestlige provinser enn andre steder, bevitnet i (blant andre) Roma og Ostia i Italia, Lugdunum i Gallia, og Kartago i nordlige Afrika.[104]

Presteskap

rediger
 
Statue av en gallus, Kybele-prest, sent 100-tall e.Kr., Kapitolmuseene, Roma.

«Attis» kan opprinnelig ha vært et navn eller tittel på Kybeles prester eller prestekonger i oldtidens Frygia.[105] De fleste mytene om den guddommeliggjorte Attis, framstiller ham som grunnleggeren av Kybeles galli (prester, presteskap), men i Servius' redegjørelse, skrevet i romersk keisertid, kastrerte Attis en konge som ikke ville antastes av ham, og ble selv kastrert av den døende kongen. Kybeles prester fant Attis døende ved foten av en furu; de gravla ham, kastrerte seg selv til hans ære, og hyllet ham i sine ritualer for gudinnen. Denne fortellingen kan være et forsøk på å forklare karakteren, opprinnelsen og strukturen til teokratiet i Pessinos.[106] En hellenistisk poet viser til Kybeles prester i hunkjønn, som gallai.[107] Den romerske poeten Catullus viser til Attis i hankjønn fram til han er kastrert, og deretter i hunkjønn.[108] Ulike romerske kilder viser til galli som et midtre eller tredje kjønn (medium genus eller tertium sexus).[109] Prestenes frivillige kastrering i gudinnens tjeneste var antatt å gi dem profetiske evner.[110]

 
Statue av en archigallus, Kybeles yppersteprest, 100-200 e.Kr. Cherchell, Algerie.

Pessinos, stedet for tempelet fra hvor Magna Mater ble fraktet til Roma, var et teokrati hvor de ledende galli kan ha blitt utnevnt via en form for adopsjon for å sikre en «dynastisk» etterfølgelse. Ypperstepresten var «Attis», og hans underprest var «Battakes; alle andre navn eller titler for underlagte tjenere er ukjente, annet enn det kollektive galli.[111] Galli ved Pessinos hadde politisk innflytelse; i år 189 f.Kr. forutså eller ba de om romersk seier i Romas kommende krig mot galaterne. Året etter, kanskje pga denne vennligheten, anerkjente det romerske senatet formelt Illium som det opprinnelige hjemstedet for det romerske folkets forfedre, og begunstiget stedet med ekstra områder og skattefritak.[112] I 103 e.Kr. reiste en Battakes til Roma og henvendte seg til senatet, enten for erstatning for ugudelighet begått i hans område, eller for å spå om nok en romersk suksess. Han ankom med «fargerike klær og hårpryd, som en krone, med kongelige assosiasjoner uvelkomne for romerne.» Likevel valgte senatet å støtte ham; og da en plebeiisk tribun som heftig motsatte seg hans rett til å henvende seg til senatet, deretter døde av feber (eller da den romerske seieren han mente å forutse, inntraff), syntes Magna Mater å ha bevist sin makt.[113]

I Roma hørte galli og deres kult under Pontifikalkollegiets myndighet, vanligvis rekruttert fra Romas øverste samfunnsklasser og de rikeste borgerne.[114] Galli selv, importert for å tjene gudinnens kult på Romas vegne, presenterte en bakvendt versjon av romersk prestetradisjon ved at seniorprester der var romerske borgere, forventet å ha familie, og personlig ansvarlige for utgiftene som påløp for templene, assistentene og festivalene. Som evnukker, ute av stand til å få barn, var det forbudt for galli å få romersk statsborgerskap og arverett; som sine østlige motparter var de teknisk sett tiggere som levde av andres gaver. Under Megalesia tillot Kybeles lover at de kunne forlate sine rom i gudinnens tempelkompleks for noen dager, vandre rundt i Romas gater og tigge om penger. De var utlendinger, markert som galli av sin hodepryd, sine beryktede kvinneklær og tilsvarende oppførsel, men like fullt prester i en statskult og dermed hellige og ukrenkelige. Fra først av var romerne fascinert av dem, og både foraktet og respekterte dem.[115] Ingen romer, heller ikke en slave, kunne kastrere seg selv «for å ære gudinnen» uten å straffes for det; i 101 f.Kr. ble en slave som hadde kastrert seg selv, forvist fra byen.[116] Keiser Augustus valgte prester blant sine egne tilhengere for å overvåke Kybele-kulten, og ha den under sin kontroll.[117] Keiser Claudius opprettet en stilling som yppersteprest kalt archigallus som ikke var evnukk, men hadde fullt romersk statsborgerskap.[118]

Lovligheten i prestenes selvkastrering forblir uklar; en del kan ha utført inngrepet på Dies Sanguinis («Blodets dag») i Kybeles og Attis' festival i mars. Plinius den eldre beskriver det som en relativt trygg prosedyre; men det er ikke kjent når i karrieren prestene gjennomførte inngrepet, eller nøyaktig hva som ble fjernet. Plinius skrev i Naturalis Historia, 11.261; 35.165, at «inngrep kalt for «kastrering» i eldre tid, omfattet alt fra vasektomi til fullstendig fjerning av penis og testikler.»[119] Det er usikkert om alle prestene var kastrert. En del galli dyrket gudinnen det meste av sitt liv, men beholdt kontakten med slektninger og partnere hele tiden, og trakk seg til sist tilbake.[120] Galli fantes i romerske byer godt inn i kristen tid. En del tiår etter at kristendommen var blitt statsreligion, observerte Augustin av Hippo disse prestene «paradere på torgene og gatene i Kartago med oljete hår og pudret ansikt, dorske lemmer og kvinnelig gange, avkreve selv kjøpmenn midler for å fortsette sine liv i skam.»[121]

Kybele hadde også prestinner, som ifølge Lactantius og Porfyrios ble kalt melissai (= honningbier). Kybele var beslektet med Artemis, og Aiskylos omtaler «birøkterne» som åpnet Artemis' tempelporter. Mannlige funksjonærer i Artemis-kulten ble kalt essenere (= kongebier).[122] Bier var også hellige for den hettittiske gudinnen Hannahannas, som sendte en bie til hjelp for Telipinu, og i Kalevala er det Lemminkäinens mor som sørger for at sønnen gjenopplives av magisk honning som bringes ham av en bie.[123]

Templer

rediger
 
Statue av Kybele i en vogn trukket av løver, på Plaza de Cibeles, Madrid.

Magna Maters tempel sto høyt oppe på skråningen av Palatinerhøyden med utsyn over dalen med Circus Maximus og vendt mot tempelet til Ceres på skråningen av Aventinerhøyden. Det var tilgjengelig via en lang trapp oppover fra et proscenium, det vil si et flatt område nedenfor hvor gudinnens festivalleker og spill ble holdt. På toppen av trappetrinnene var det en statue av den tronesittende gudinnen, bærende på en murkrone og med løvinner på hver side. Hennes alter sto ved foten av trappen og ved utkanten av proscenium. Det første tempelet ble ødelagt av brann i 111 f.Kr. og ble reparert eller ombygd. Det brant ned på nytt i tidlig keisertid, og ble restaurert av Augustus. Det brant ned på nytt kort tid etter og Augustus finansierte ny oppbygging i en mer prektig stil. Relieffet Ara Pietatis ble vist på dets fronton.[124] Gudinnen er representert av hennes tomme trone og krone, flankert av to figurer av Attis halv liggende med tympanon (håndtromme); og ved to løver som spiste fra sine matboller som de var temmet av hennes usett tilstedeværelse. Scenen representerte antagelig en sellisternium, en form for bankett vanligvis reservert for gudinner i henhold til de «gresk riter» som ble praktisert i Roma.[125] Denne festen var antagelig holdt innenfor bygningen med tilstedeværende/deltagere reservert av aristokratiske sponsorer av gudinnens ritualer; kjøttet fra hennes dyreoffer ble servert som måltid.

Fra minst 139 e.Kr. hadde Romas havn ved Ostia, stedet for gudinnens ankomst, en fullt utviklet helligdom for Magna Mater og Attis, tjenestegjort av en lokal archigallus og en gruppe dendrophores («Helligukens» rituelle trebærere).[126]

Forberedelsene på jordet for byggingen av sankt Peters basilika på Vatikanhøyden avdekket en helligdom kjent som Phrygianum med rundt 24 dedikasjoner til Magna Mater og Attis.[127] Mange er nå tapt, men de fleste som overlevde ble dedisert romere av høy status etter en taurobolium-offer til Magna Mater. Ingen av disse innvidde var prester av Magna Mater og Attis, og flere holdt presteskap for en eller flere forskjellige religiøse kulter.[128]

I nærheten av Sétif i romersk Mauretania (dagens Algerie) restaurerte dendrophores og de religiosi (troende) deres tempel for Kybele og Attis etter en katastrofal brann i 288 e.Kr. Overdådige nytt inventar ble betalt av private grupper, inkludert en sølvstatue av Kybele og hennes prosesjonsvogn; sistnevnte mottok et nytt soltak med kvaster i form av grankongler.[129] Tilstedeværelsen til Kybele gjorde kristne rasende over hele Romerriket. Da Teodor av Amasea, senere gjort til helgen, ble gitt tid til å tilbakekalle sin tro, tilbrakte han tiden ved å brenne ned et Kybeletempel isteden.[130]

Myter, teologi og kosmologi

rediger
 
Romersk alter for Kybele og Attis, seremonien taurobolion, arkeologiske museum i Athen.

Kybeles viktigste myter vedrører hennes egen opprinnelse og hennes forhold til Attis. Den mest komplekse, fargerikt detaljerte og skumle redegjørelse av denne myten ble skapt som antihedensk polemikk på slutten av 300-tallet av den kristne apologist Arnobius.[131]

For poeten Lucretius symboliserte Magna Mater «en verdensorden». Hennes bilde holdt opp betegnet Jorden som «henger i luften». Hun er mor til alle og de temmede løver som trekker hennes vogn vitner om avkommets plikt til å underkaste seg og vise sin lydighet.[132] Hun er selv ikke-skapt (eller skapt av seg selv), og således vesentlig adskilt fra og uavhengig fra sine skapelser.[133]

I tidlig keisertid ble Kybele innsatt av den romerske poeten Marcus Manilius som den trettende guddommen av en ellers symmetrisk klassisk gresk-romersk zodiaken hvor hver av husene (representert av et særskilt stjernebilde) er styrt av en av de tolv guddommene, i Hellas kjent som de tolv olympiske guder og i Roma som Di Consentes. Manilius plasserte Kybele og Jupiter som samherskere av Leo (Løven) i astrologisk motsetning til Juno som hersket over Aquarius (Vannmannen).[134] Moderne forskning har bemerket at Kybeles Leo stiger over horisonten, Taurus (Tyren) synker; løven dominerer således oksen. En del mulige gresk modeller for Kybeles festival Megalensia omfatter representasjoner av løver som angriper og dominerer okser. Datoen for festivalen sammenfaller, mer eller mindre, med hendelsene i den romersk jordbrukskalenderen (rundt 12. april) da bøndene ble rådet til grave i sine åkre med vinranker, bryte opp jorden, så hirse «og - merkelig anbrakt, gi naturen til Moderens prester - kastrere krøtter og andre dyr.»[135]

Referanser

rediger
  1. ^ «Kybele», Theoi Project
  2. ^ Irene Berg Petersen: «Gudinnen Kybele beskyttet byene», Forskning.no 26. januar 2010
  3. ^ Ordet gallus
  4. ^ Med referanse til Kybeles opprinnelse og forløpere, se Takács, S.A. (1996): «A terracotta statuette of a seated (mother) goddess giving birth with each hand on the head of a leopard or panther» i: Cybele, Attis and related cults: essays in memory of M.J. Vermaseren, s. 376.
  5. ^ Simpson, Elizabeth (1996): «Phrygian Furniture from Gordion» i: Herrmann, Georgina (red.): The Furniture of Ancient Western Asia, Mainz, s. 198–201.
  6. ^ Roller (1999), s. 67–68. Dette erstatter den opphavelige meningen av «Kybele» med «hun av håret»: se Haspels, C.H.E. (1971): The Highlands of Phrygia, I 293 no 13, notert i Burkert, Walter (1985): Greek Religion, III.3.4, notene 17 og 18.
  7. ^ Motz (1997), s. 115.
  8. ^ Johnstone, i Lane (1996), s. 109.
  9. ^ Roller (1999), s. 53.
  10. ^ Kubaba var dronning av Kisjs tredje dynasti. Hun ble dyrket ved Karkemisj, og hennes navn på gresk ble framstilt som Kybebe. Motz (1997), s. 105–106 mener dette er den mest sannsynlige kulden for kubilya (sammenlign Roller (1999), s. 67–68, hvor kubileya = fjell).
  11. ^ Pausanias: Description of Greece: «the Magnesians, who live to the north of Spil Mount, have on the rock Coddinus the most ancient of all the images of the Mother of the gods. The Magnesians say that it was made by Broteas the son of Tantalus.» Bildet var antagelig hettittisk i opprinnelse; se Roller, (1999), s. 200.
  12. ^ Summers, i Lane (1996), s.364.
  13. ^ Schmitz, Leonard, i Smith, William (1867): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, s. 67. Lenke til perseus.org Arkivert 5. juni 2015 hos Wayback Machine.. Roller (1994), s. 248–256, foreslår «Agdistis» som Kybeles personlige navn ved Pessinos.
  14. ^ Roller (1999), s. 110–114.
  15. ^ Roller (1999), s. 69ff.
  16. ^ Takacs, i Lane, s. 376
  17. ^ Özkay, Vecihi (1997): «The Shaft Monuments and the Taurobolium among the Phrygians» i: Anatolian Studies, Vol. 47, s. 89-103, British Institute at Ankara. Sitat: «transcended any purely political usage and spoke directly to the goddess' followers from all walks of life».
  18. ^ Özkay, Vecihi (1997): «The Shaft Monuments and the 'Taurobolium' among the Phrygians» i: Anatolian Studies, Vol. 47, s. 89-103, British Institute at Ankara.
  19. ^ Roller (1999), s. 125, siterer Pindaros, fragment 80 (Snell), Despoina Kubela Mātēr ([δέσπ]οιν[αν] Κυβέ[λαν] ματ[έρα]).
  20. ^ Burkert (1985), Greek Religion, section III.3,4 s. 177.
  21. ^ Roller (1999), s. 135; Potnia Theron (Πότνια Θηρῶν) kan tidvis bli funnet i antikke kilder, men er tidvis en akademisk slutning trukket fra ikonografien.
  22. ^ Roller (1999), s. 170 - 176.
  23. ^ Johnstone, P.A., i Lane (1996), siterer Herodotos, Historier, 4.76-7.
  24. ^ Roller (1999), s. 162-167; Roscoe, s. 200; Robertson, i Lane, s. 258.
  25. ^ Burkert, Greek Religion, 1985, seksjon III.3,4 s. 177. Se også Roller (1999), s. 140-144.
  26. ^ Roller, L., i Lane (1996), s. 306. Se også Roller (1999), s. 129, 139.
  27. ^ Roller (1994), s. 249.
  28. ^ Roller (1999), s. 157.
  29. ^ Strabon: Geografika, bok X, 3:18; se også den tidligere Evripides, Bakkantinnene, 64-186, og Pindaros, Dithyramb II.6 - 9.
  30. ^ Roller (1994), s. 253.
  31. ^ Roller (1999), s. 143.
  32. ^ Roller (1999), s. 225-227.
  33. ^ Roller (1999), s. 149 - 151 og fotnoter 20 - 25, siterer Homerisk hymne 14, Pindaros, Dithyramb II.10 (Snell), Evripides, Helena, 1347; Palamedes (Strabon 10.3.13); Bacchae, 64 - 169, Strabon 10.3.15 - 17 et al.
  34. ^ Roller (1999), s. 171, 172 (og notene 110 - 115), 173.
  35. ^ Begge navnene er innskrevet på stelene. Roller fremmer Agdistis som frygiske Kybeles personnavn. Se Roller (1994), s. 248-256. For diskusjon og kritikk av dette og andre komplekse fortellinger, kultiske og mytologiske lenker mellom Kybele, Agdistis og Attis, se Lancellotti, Maria Grazia (2002): Attis, between myth and history: king, priest, and God, Brill.
  36. ^ Syrinx var et enkel rustisk instrument, assosiert med Pan, den greske hyrdeguden. Se Johnston, i Lane red. (1996), s. 107-111, og Roller, s. 177-180: Pan er et «naturlig følge» for Kybele, og det er bevis for deres sammenslåtte kulter.
  37. ^ Demosthenes, On the Crown, 260: sammenlign med skriket iache, å påkalle guden Iakkhos i Demeters eleusinske mysterier; Roller (1999), s. 181.
  38. ^ Roscoe, s. 200.
  39. ^ Roller (1999), s. 113-114; se også Roller (1994), s. 254.
  40. ^ CIL 12.5374.
  41. ^ Beard, s.168, følger Titus Livius 29, 10 - 14 for Pessinos (oldtidens Galatia) som helligdommen fra hvor hun ble importert. Varros Lingua Latina, 6.15 har Pergamum. Ovid: Fasti 4.180-372 hevder at hun ble brakt direkte fra Idafjellet. For diskusjoner om problemer knyttet til slike presise påstander om opprinnelse, se Tacaks, i Lane, s. 370-373.
  42. ^ Boatwright, Mary T. et al (2011): The Romans: From Village to Empire: A History of Rome from Earliest Times to the End of the Western Empire, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-511875-9
  43. ^ Summers, i Lane (1996), s. 363-364: «en ganske bisarr statue med en stein til ansikt». Prudentius beskrev steinen som liten og innkapslet i sølv.
  44. ^ Beard (1994), s. 168, 178-179: se også Summers, i Lane (1996), s. 357-359. Attis' mange votivestatuetter ved Kybeles romerske tempel er bevis for hans tidlige og muligens private romerske kult.
  45. ^ Beard (1994), s. 177, siterer Vermaseren, M.J. (1977): Cybele and Attis: the myth and the cult, Thames and Hudson, s. 96.
  46. ^ Flere betydelige greske guddommer ble overtatt av Roma på denne tiden, inkludert de greske gudene Asklepios og Apollon. En versjon av Demeters festival Thesmophoria ble tatt opp innenfor de romerske kultene til Ceres på omtrent samme tid; greske prestinner ble brakt inn for å drive kulten «til beste for den romerske staten».
  47. ^ Takacs, i Lane (red), s. 373 , bemerker at å forvente romersk uvitenhet av kultens sanne vesen «får romerske adelige til å se ut som bajaser, noe de knapt nok var.»
  48. ^ Roller (1999), s. 282.
  49. ^ Summers, i Lane (1996), s. 337-339.
  50. ^ I romersk tradisjon, hunulven som hadde funnet Romulus og Remus og beskyttet dem i hennes rede i en grotte på Palatinerhøyden, Lupercal. Se også Roller (1999), s. 273
  51. ^ Roller (1999), s. 282-285. For beskrivelse av statuen, se Summers, i Lane (1996), s. 363-364
  52. ^ Sammenlign med den romerske svaret i 186 f.Kr. til de populære, uoffisielle, ekstatiske bakkanalkultene (som hadde sin opprinnelse i festivalene for Dionysos, tilsvarende i form til Kybeles greske kulter), undertrykt med omfattende grusomhet av den romerske stat, meget kort tid etter den offisielle introduksjonen av Kybeles kult.
  53. ^ Lambrechts, P. (1952): "Livie-Cybele" i: La Nouvelle Clio 4, s. 251-260.
  54. ^ Vermeule, C. C. (1964): «Greek and Roman Portraits in North American Collections Open to the Public» i: Proceedings of the American Philosophical Society 108, s. 106, 126, fig. 18.
  55. ^ I Hellas og Frygia var de fleste kultene til gudinnen meget populære, og ble finansiert av private midler. Den tidligere oldtidsrollen til gudinnen til den tidligere frygiske staten var derimot borte, slik som staten i seg selv. Se Roller (1999), s. 317.
  56. ^ Roller (1999), s.280, siterte Ovid: Fasti, 4. 299; cf «Frygiske Mater og greske Meter, for hvem fruktbarhet sjelden var en sak, og hvis assiasjon med det ville og ukultiverte fjellandskapet var direkte en motsetning med jordbruket og det bosatte landsbygda».
  57. ^ «Berecynthia», Myth Index
  58. ^ Vergil: Æneiden Bok IX, linene 99–109, 143–147.
  59. ^ Roller (1999), s. 282, 314.
  60. ^ Roller (1999), s. 315-316.
  61. ^ Salzman, Michele Renee (1990): On Roman Time: The Codex Calendar of 354 and the Rhythms of Urban Life in Late Antiquity, University of California Press, s. 83–91, avviser forskertradisjonen at bildet representerer en eldre mann i et ukjente ritual for Venus.
  62. ^ Den var antagelig kopiert fra en gresk original; den samme opptrer på Pergamonalteret. Se Roller (1999), s. 315.
  63. ^ I sen republikansk tid beskrev Cicero hymnene og karakteren til Megalensia som gresk. Se Takacs, i Lane (red), s. 373.
  64. ^ Et minne om korybanter i Kybeles greske myter og kulter.
  65. ^ Se Robertson, N., i Lane (red), 1996, s. 292 - 293. Se også Summers, K., i Lane (red), 1996, s.341, 347-349.
  66. ^ Summers, i Lane (1996), s. 348-350.
  67. ^ Dionysios fra Halikarnassos (1935): Roman Antiquities, overs. Cary, Loeb, 2, 19, 3-5. Se også kommentar i Roller (1999), s.293 og note 39: «... one can see how a Phrygian in an elaborately embroidered robe might have clashed noticeably with the plain, largely monochromatic Roman tunic and toga; cf Augustus's "efforts to stress the white toga as the proper dress for Romans.»
  68. ^ Roller (1999), s. 296, siterer Cicero, De Haruspicum Responsis, 13. 28.
  69. ^ Roller (1999), s. 317.
  70. ^ Lancellotti, Maria Grazia (2002): Attis, Between Myth and History: King, Priest, and God, Brill, s. 81; Lançon, Bertrand (2001): Rome in Late Antiquity, Routledge, s. 91; Borgeaud, Philippe (2004): Mother of the Gods: From Cybele to the Virgin Mary, overs. a Lysa Hochroth, Johns Hopkins University Press, s. 51, 90, 123, 164.
  71. ^ Fishwick, Duncan (1966): «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater» (JStore) i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association, Vol. 97, s. 195
  72. ^ Forsythe, Gary (2012): Time in Roman Religion: One Thousand Years of Religious History, Routledge, s. 88; Lancellotti, Attis, Between Myth and History, s. 81.
  73. ^ Salzman, Michele Renee (1990): On Roman Time: The Codex Calendar of 354 and the Rhythms of Urban Life in Late Antiquity, University of California Press, s. 166.
  74. ^ Fishwick, Duncan (1966): «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association, Vol. 97, s. 195.
  75. ^ Alvar, Jaime (2008): Romanising Oriental Gods: Myth, Salvation and Ethics in the Cults of Cybele, Isis and Mithras, oversatt av Richard Gordon, Brill, s. 288–289.
  76. ^ Iulius Firmicus Maternus: De errore profanarum religionum, 27.1; Taylor, Rabun (høsten 2005): «Roman Oscilla: An Assessment» i: RES: Anthropology and Aesthetics 48, s. 97.
  77. ^ Johannes Lydos: De Mensibus 4.59; Suetonius (Sveton): Otho 8.3; Forsythe, Gary: Time in Roman Religion, s. 88.
  78. ^ Forsythe: Time in Roman Religion, s. 88.
  79. ^ Salzman: On Roman Time, s. 166–167.
  80. ^ Salzman: On Roman Time, s. 167; Lancellotti: Attis, Between Myth and History, s. 82.
  81. ^ Macrobius: Saturnalia 1.21.10; Forsythe: Time in Roman Religion, s. 88.
  82. ^ Tertullianus: Adversus Iudaeos 8; Lactantius: De Mortibus Persecutorum 2.1; Forsythe: Time in Roman Religion, s. 88; Salzman: On Roman Time, s. 168.
  83. ^ Damascius: Vita Isidori excerpta a Photio Bibl. (Cod. 242), utgave ved R. Henry (Paris, 1971), s. 131; Salzman: On Roman Time, s. 168.
  84. ^ Salzman: On Roman Time, s. 167.
  85. ^ Alvar: Romanising Oriental Gods, s. 286–287. Litterære referanser indikerer at lavatio var «godt etablert» ved den flaviske tid; Forsythe: Time in Roman Religion, s. 89.
  86. ^ Alvar: Romanising Oriental Gods, s. 286–287.
  87. ^ Salzman: On Roman Time, s. 165, 167. Richardson, Lawrence (1992): A New Topographical Dictionary of Ancient Rome, Johns Hopkins University Press, s. 180, antyder at Initium Caiani isteden kan ha referert til «ankomsten til Gaius» (Caligula) til Roma den 28. mars 37 e.Kr. da han ble utropt til princeps («fremste borger»). Gaianum var en sti som Caligula benyttet for øvelser med hestevogn. Salzman: On Roman Time, s. 169, ser Gaianum som et sted som var et alternativ til Phrygianum, en ankomst som ville ha blitt forhindret på 300-tallet ved konstruksjonen av den første Peterskirken.
  88. ^ Forsythe: Time in Roman Religion, s. 88, merker seg Jérôme Carcopino som den fremste motstanderen av dette synet.
  89. ^ Alvar: Romanising Oriental Gods, s. 286.
  90. ^ Forsythe: Time in Roman Religion, s. 89–92.
  91. ^ Fishwick, Duncan (1966): «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater» i: Transactions of the American Philological Association 97, s. 202.
  92. ^ Forsythe: Time in Roman Religion, s. 88; Alvar: Romanising Oriental Gods, s. 286–287.
  93. ^ Roller (1999), s. 314.
  94. ^ Roller (1999), s. 279; Takacs, i Lane (red), s. 373.
  95. ^ Summers, K., i Lane (red), 1996, s. 377 ff; for Catallus, se Takacs, i Lane (red), 1996, s. 367 ff.
  96. ^ Taurobolium Matris Deum Augustae: CIL 13. 1756.
  97. ^ Se Duthoy, s. 1 ff. Mulige greske forløpere for taurobolium er attestert rundt 150 f.Kr. i Anatolia, inkludert Pergamum, og Illium (det tradisjonelle stedet for oldtidens Troja). Formen for taurobolium presentert av senere romerske kilder utviklet seg sannsynligvis over tid. Det var ikke særegent for Magna Mater, en ble gitt ved Puteoli i 134 e.Kr. til ære for Venus Caelestia (C.I.L. X.1596), men antihedensk polemikk representerte henne som hennes. En del forskning definerer Criobolium som et rite for Attis; men en del dedikasjoner på steinplater viser oksens hvitløksmykkete hode (taurobolium) med en bukks (criobolium), og nevner ikke Attis.
  98. ^ Prudentius er den eneste kilden til denne versjonen av Taurobolium. Beard, s. 172, viser til den; «[this is] quite contrary to the practice of traditional civic sacrifice in Rome, in which the blood was carefully collected and the officiant never sullied.» Duthoy, s. 1 ff, mener at i tidlige versjoner av disse ofringer kan dyrets blod ha blitt ganske enkelt blitt samlet i en beholder; og at dette ble utpenslet til hva Prudentius mer-eller-mindre korrekt beskriver. Cameron, s. 163, avviser direkte Prudentius' vitnemål som antihedenske rykter, ren fabrikasjon, og polemisk utbrodering av en helt ordinær ofring av en okse.
  99. ^ Cameron, s.163. sammenlign med selvkasteringen til Attis og galloi.
  100. ^ Duthoy, s. 119.
  101. ^ Duthoy, s. 61ff, 107, 101 - 104, 115. En del markører innen taurobolium og criobolium viser en gjentagelse mellom år og mer enn to tiår senere.
  102. ^ Fear, i Lane (1996), s. 41, 45.
  103. ^ Duthoy, s. 1.
  104. ^ Duthoy, s. 1 ff (lister de relevante inskripsjoner).
  105. ^ Da det var hennes prest ved Pessinos på 100-tallet f.Kr., se Roller (1999), s. 178-181.
  106. ^ Lancellotti, Maria Grazia (2002): Attis, between myth and history: king, priest, and God, Brill, s. 6, siterer Servius: Commentary on Vergil's Aeneid, 9.115.
  107. ^ «Gallai of the mountain mother, raving thyrsus-lovers,» Γάλλαι μητρὸς ὀρείης φιλόθυρσοι δρομάδες, forsøksvis tilskrevet Kallimakhos som fr. inc. auct. 761 Rudolf Pfeiffer.
  108. ^ Se Catullus 63: Latin tekst
  109. ^ Roscoe (1996), s. 203.
  110. ^ Den kristne apologeten Firmicus Maternus beskriver det som unaturlig vanskapthet og uhyrlig, fylt «med en uhellig ånd for så tilsynelatende å spå framtiden til ørkesløse menn»; se Roscoe (1996), s.196.
  111. ^ Lancellotti, Maria Grazia (2002): Attis, between myth and history: king, priest, and God, Brill, s. 101-104. Det prestedynastiet kan ha begynt en gang rundt 200-tallet f.Kr.
  112. ^ Roller (1999), s. 206.
  113. ^ Se Roller (1999), s. 290-291, siterer Diodorus' beskrivelse av Battakes, og sistnevntes spådom om romersk seier nevnes av Plutark, "Life of Marius," 17.
  114. ^ Beard (1994), s. 173 ff.
  115. ^ Roller (1999), s.318-319.
  116. ^ Roller (1999), s. 293.
  117. ^ Roller (1999), s. 315, siterer Corpus Inscriptionum Latinarum 6.496.
  118. ^ Fear, i Lane (1996), s. 47.
  119. ^ Roscoe (1996), s. 203
  120. ^ Roscoe (1996), s. 203, og note 34, siterer som eksempel en dedikasjon til modergudinnen fra en gallus fra Kyzikos i Anatolia i takknemlighet for hennes mellomkomst på vegne av soldaten Marcus Stlaticus, hennes oulppiou (= ektefelle).
  121. ^ Augustin, Bok 7, 26, i Augustine, (oversettelse R W Dyson), The city of God against the pagans, Books 1 - 13, Cambridge University Press, 1998, s. 299. Sitatet er oversatt av Wikipedia for anledningen.
  122. ^ M. Rigoglioso: Virgin Mother Goddesses of Antiquity
  123. ^ O.R. Gurney: The Hittites (s. 189), Penguin Books, revidert utgave 1961
  124. ^ Roller (1999), s. 309–310.
  125. ^ Sellisternium og ulike andre elementer av ritus Graecus «beviste Romas grunnleggende religiøse og kulturelle røtter i den greske verden». Se Scheid, John, i Rüpke, Jörg red. (2007): A Companion to Roman Religion, Wiley-Blackwell, s. 226.
  126. ^ Fishwick, Duncan (1966): «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association, Vol. 97, s. 199.
  127. ^ Cameron, s. 142.
  128. ^ Cameron, s. 144-149.
  129. ^ Fox, Robin Lane (1988): Pagans and Christians, Harpercollins, s. 581.
  130. ^ «St. Theodore of Amasea». Catholic Encyclopedia. New York: Encyclopedia Press. 1914.
  131. ^ Roller (1999), s. 244.
  132. ^ Summers, i Lane, s. 339-340, 342; Lucretius hevder autoriteten til «gamle, greske poeter», men beskriver den romerske versjonen av Kybeles prosesjon; for de fleste av hans romerske lesere vil hans tolkninger oppfattes som velkjente.
  133. ^ Roller (1999), s. 297-299, siterer Lucretius: De Rerum Natura, 2,598 - 660.
  134. ^ Hannah, Robert (1986): «Manilius, the Mother of the Gods and the Megalensia: an Astrological Anomaly resolved ?» (JStor) i: Latomus, T. 45, Fasc. 4 (octobre-décembre 1986), s. 864-872, Société d'études latines de Bruxelles [2], siterer Manlius: Astronomica, (overs. G.P. Goold, London, 1977) 2. 439 - 437.
  135. ^ Hannah, s. 872, siterer Varro: De Re Rustica, 1. 30; Columella: De Re Rustica, 11. 2. 32 - 35; Plinius den eldre: Historia Naturalis, 18. 246-249.

Litteratur

rediger
  • Beard, Mary (1994): «The Roman and the Foreign: The Cult of the 'Great Mother' in Imperial Rome» i: Nicholas Thomas & Caroline Humphrey, red.: Shamanism, History, and the State, Ann Arbor, University of Michigan, s. 164–190.
  • Burkert, Walter (1982): Greek Religion, Cambridge:Harvard University Press, særlig seksjon III.3.4
  • Cameron, Alan (2011): The Last Pagans of Rome, Oxford University press.
  • Duthoy, Robert (1969): The Taurobolium: Its Evolution and Terminology, bind 10, Brill.
  • Lane, Eugene, red. (1996): Cybele, Attis, and Related Cults: Essays in Memory of M.J. Vermaseren, Brill.
  • Laroche, Emanuel (1960): «Koubaba, déesse anatolienne, et le problème des origines de Cybèle» i: Eléments orientaux dans la religion grecque ancienne, Paris, s. 113-128.
  • Motz, Lotte (1997): The Faces of the Goddess, Oxford University Press US. ISBN 0-19-508967-7
  • Roller, Lynn E. (1994): «Attis on Greek Votive Monuments; Greek God or Phrygian?» i: Hesperia: The Journal of the American School of Classical Studies at Athens, Vol. 63, No. 2 (April-juni 1994), s. 245–262.
  • Roller, Lynn Emrich (1999): In Search of God the Mother: The Cult of Anatolian Cybele. Berkeley and Los Angeles, California: University of California Press. ISBN 0-520-21024-7.
  • Roscoe, Will (Ferbruar 1996): «Priests of the Goddess: Gender Transgression in Ancient Religion» i: History of Religions, Vol. 35, No. 3, University of Chicago Press, s. 195–230.
  • Vassileva, Maya (2001): «Further considerations on the cult of Kybele» i: Anatolian Studies. British Institute at Ankara. 51, doi:10.2307/3643027. JSTOR 3643027.
  • Virgil (2003): The Aeneid, overs. til engelsk av David West, Penguin Putnam Inc. ISBN 0-14-044932-9. s. 189-190

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kybele&oldid=24783283»