Kongedømmet Strathclyde

Strathclyde (kumbrisk: Ystrad Clud eller Alclud var et av britonske kongerikene i Hen Ogledd, det brytonsktalende delene av hva som i dag er sørlige Skottland og nordlige England. Dagens engelske navn Strathclyde er sammensatt av Strath = elvedal «clyde», i betydningen «dalen til elven Clyde». I tidlig middelalder var Strathclyde et eget kongerike som utviklet seg i tiden etter at romerne trakk seg ut av romersk Britannia på begynnelsen av 400-tallet. Det var også kjent som Alt Clut, et brytonisk betegnelse for festningen Dumbarton Castle som var hovedstaden i området. Det kan ha hatt sin opprinnelse i folket damnonene (latin: Damnonii) som er kortvarig omtalt i den antikke geografen Klaudios Ptolemaios’ verk Geografike, men det er ingen historiske nedtegnelser om dem.

Utsyn nordover ved Dumbarton Rock, den mest betydningsfulle festningen i Strathclyde fra 500-tallet og fram til 870. Festningen Alt Clut lå på høyre høyde.

Kart over lokaliseringen av Dumbarton Rock.

Språket i Strathclyde og til de britonere i de omliggende området er kjent som kumbrisk, et keltisk språk eller dialekt som var svært likt gammelwalisisk. Skotsk toponymi og arkeologi peker også mot norrøn eller norrøn-gælisk bosetning, om enn i mindre grad i naboområdet Galloway. Et mindre antall angelsaksiske stedsnavn peker på en begrenset bosetning av nykommere fra Northumbria fra tiden før den norrøne bosetningen. Grunnet en rekke språkendringer i området er det ikke mulig å fastslå om hvilken goidelisk bosetning som hadde skjedd før skotsk-gælisk ble introdusert i høymiddelalderen.

Etter at festningen Dumbarton Castle ble angrepet og herjet av en norrøn hær fra Dublin i 970, begynte navnet Strathclyde å bli brukt, kanskje en refleksjon av kongerikets senter flyttet til Govan (nå en del av Glasgow). I den samme perioden ble det også referert til som «Cumbria», og dens innbyggere «kumbriere». I løpet av middelalderen ble det erobret av kongeriket Alba, og ble en del av det nye kongeriket Skottland. Det forble et særskilt område til inn på 1100-tallet.

Dumbarton Rock

Festningen på Dumbarton Rock.

Utgangspunktet for kongeriket Strathclyde er Dumbarton Rock, en bergknaus som består av en vulkansk plugg, den gjenværende kjernen av forhistorisk vulkan. Den står opp på et sentralt sted i et flatt landskap på nordbredden av fjordarmen Firth of Clyde ved utløpet av elven Leven. Strategisk har bergknausen stor betydning og har i århundrer dominert trafikken i fjorden og voktet porten til landets indre. Den er delt i to, i White Tower Crag og Beak, hvor førstnevnte er høyest, 73 m. I dag går det en trapp opp med 308 trinn til toppen hvor den eldste strukturen er et festningsanlegg fra 1300-tallet. Men stedet har vært bebodd og befestet siden jernalderen. Patrick av Irland skrev brev til kong Ceretic Guletic av Alt Clut, og Beda skrev om et befestet by kalt «Alcluith». Fra toppen har man utsikt over hele landskapet, selv Glasgow i det fjerne kan sees.

Her var Willam Wallace fengslet i kort tid etter at engelskmennene tok ham til fange, og her var Maria Stuart før hun dro videre til Frankrike. Likevel er dette et av de minst kjente historiske steder i Storbritannia, og figurerer ikke på listen over Storbritannias femti fremste steder å besøke. Likevel var dette sentrum for et britonsk kongerike før Skottland og England var blitt til.

I dette området i hva som ble Skottland kalte waliserne Yr Hen Ogledd, «Det gamle nord». Oldtidens britonere dominerte hele øya før romernes erobring og ga øya navnet Britannia. Etter romerne kom germanske folk fra nordlige Europa, som går under fellesnavnet angelsaksere, og de kalte den opphavelige befolkningen for walisere, «de fremmede» (gammelgermansk: walchaz, «fremmed»). Angelsakserne dominerte etter hvert Britannia mens britonerne holdt stand i tre regioner, Wales, Cornwall og i «gamle nord» for århundrer. Strathclyde var et av flere mindre britonske kongeriker i nord, og Strathclyde holdt lengst av dem alle i den regionen som til sist ble Skottland.

Opprinnelse

Omfanget av Strathclyde oppmot naborikene Northumbria i øst, Dalriada i vest, og Piktland i nord.

Klaudios Ptolemaios’ verk Geografike, en seilers sjøkart, ikke en etnografisk undersøkelse, lister en rekke folk eller grupper av stammer, i sørlige Skottland for tiden ved den romerske invasjonen av De britiske øyer og etableringen av romersk Britannia på 100-tallet e.Kr. Foruten Damnonii nevner Klaudios også Otalini, hvis hovedstad synes å ha vært Traprain Law; i deres vest var Selgovae i Southern Uplands, og lenger vest i Galloway, også Novantae. I tillegg var det gruppe kjent som Maeatae i de romerske nedtegnelsene, antagelig i området rundt Stirling. Hovedstaden til Damnonii er antatt til å ha vært ved Carman, i nærheten av Dumbarton, rundt 8 km i innlandet fra elven Clyde.

De romerske navnene for de britonske stammene er hovedsakelig latinske oversettelser av de keltiske originalene, som engelske forskere sjelden oversetter. Det er likevel mulig å antyde disse. Caledonii var muligens «det harde folket», Selgovae var «jegerne», og Novatae «det sterke folket». Votadini var «Fothads folk», og Damnonii er på et vis knyttet til det keltiske ordet for «dyp», og «havfolket» er således en mulig tolkning, tilsvarende med tilsvarende stammer ved kysten med likelydende navn.

Selv om den nordlige grensen synes å ha vært Hadrians mur for det meste av historien til romersk Britannia, graden av romerske innflytelse nord for muren er usikker. Det eksisterte romerske festninger nord for muren, og festninger så langt nord som Cramond kan ha eksistert som en langvarig okkupasjon. Den formelle grensen var tre ganger flyttet lengre nord. To ganger var flyttet til grensen ved Den antoninske mur på omtrent den tiden da Hadrians mur ble bygget, og på nytt under keiser Septimius Severus, og ytterligere lengre nord, bortenfor elven Tay, under Agricola krigføring i nord. Skjønt hver gang ble de snart flyttet tilbake. I tillegg til disse kontaktene drev de romerske hærene straffeekspedisjoner nord for grensene. De ulike stammene reiste også sør for grensen, enten det var for å drive handel, for å drive plyndring, eller for å tjenestegjøre i den romerske hæren. Romerske handelsmenn kan også ha reist nordover, og romerske subsidier, eller bestikkelser, ble sendt til stammer og høvdinger som romerne betraktet som nyttige. Et stort antall romerske mynter fra mellom 369 og 410 har blitt funnet i Marchidun, det vil si dagens Roxburgh Castle.

Dumbarton Rock står kun noen km fra den vestlige enden av Den antoninske mur ved elven Clota på det sted hvor den romerske flåten lå for å kontrollere pirater og for frakte galliske hjelpetropper for å bygge muren. Deres tilstedeværelse er attestert i en inskripsjon i år 142 e.Kr. på en festning i muren: «CAMPES TRIBUSET BRITANI QP SETIUS IUSTUS PREF. COH IIII GAL VS LLM»: «Til de evige marker guddommer av Britannia, Quintus Pisentius Justus, prefekt av 4. kohort av galliske hjelpetropper dedikerte gledelig hans utferdige begeistring.» Etter at den romerske grensen i nord ble brutt av en veldig invasjon av de romerne kalte en stor conspiratio barbarica, «barbarenes sammensvergelse», hvor den romerske administrasjon brøt sammen i to år, 367-369, før orden ble gjenopprettet av Flavius Theodosius (kalt for den eldre, for å adskille ham fra hans sønn, keiser Theodosius). Han forsterket ikke bare Hadrians mur, men opprettet også en rekke bufferriker vest og nord for muren av noen av de eksisterende stammene. For året 405, noen få år før romerne oppga Britannia helt, er det et oppslag i de irske annaler om et slag utkjempet ved strath Vlutha, «slaget ved Clyde-dalen». Det er antagelig et øyeblikk hvor de britonske, post-romerske rikene i nord etablerer seg som innfødte «kongedømmer». Vår tids bruk av begreper som «konger» og «kongeriker» er forfengelige i denne konteksten; disse var ikke kronete monarker, men høvdinger av primitive krigerbander som krevde tributter fra faste bosetninger for «beskyttelse».

I romersk Britannias siste periode var det en åpenbar økning i angrepene nordfra både til lands og til havs. Disse angriperne eller piratene var i henhold til romerske kilder Picts, Scotti og de mystiske Attacotti som har en usikker opprinnelse. Disse angrepene rammet også stammene i sørlige Skottland. Den antatt endelige tilbaketrekningen til de romerske styrkene i tiden rundt 410 hadde antagelig ingen stor innvirkning for de sørlige stammene, bortsett fra at mangelen på betaling fra de som tjenestegjorde ved Hadrians mur kan ha hatt en betydelig økonomisk betydning.

Ingen historiske kilder har gitt klar informasjon om grensene til kongedømmet Strathclyde, men det har vært gjort antydninger basert på grunnlag av stedsnavn og topografi. Nær nordenden av Loch Lomond, som kan bli nådd med båt fra Clyde, ligger Clach nam Breatann, «britenes fjell», som antar har fått sitt navn som en markør for den nordlige ytterkanten av Alt Clut. Fjellkjeden Campsie Fells og markene (grenseområdet) mellom Loch Lomond og Stirling kan også ha representert en annen grense eller ytterkant. I sør strakte kongeriket seg en del distanse opp i elvedalen til Clyde, og langs kysten strakte den seg antagelig sørover mot Ayr.

Tidlig historisk tid

• Se hovedartikler, Førromersk Britannia og Hen Ogledd

Det gamle nord

Selv om middelalderen tidligere ble referert til som «den mørke tidsalder» var perioden etter at romersk styre i sørlige Skottland, skjønt svakt forstått, betraktelige mindre mørk enn den romerske perioden. Arkeologer og historikere har gitt ujevne redegjørelser for perioden i de to siste århundrene. De skriftlige kildene tilgjengelig for perioden er i stor grad irske og walisiske, og svært få av disse er samtidige med perioden mellom 400 og 600.

Irske kilder har rapportert om hendelser i kongedømmet ved Dumbarton kun hvor de har hatt en irsk forbindelse. Med unntak av 500-tallets jeremiader av Gildas og poesien tilskrevet Taliesin og Aneirin, i særdeleshet y Gododdin, antatt å ha vært skrevet i Skottland på 600-tallet, er walisisk kilder generelt dater fra en langt senere periode. En del er informert av politiske holdninger rådende i Wales på 800-tallet og etter. Den angelsaksiske munken og historikeren Beda, som har åpenbare fordommer, nevner britonere sjeldent, og når han gjør det er det er det i lite smigrende vendinger.

Clochoderick-steinen i Renfrewshire, Skottland, hevdes å markere gravstedet til Rhydderch av Strathclyde.

To konger er kjent fra nær samtidige kilder fra denne eldre perioden. Den første er Ceretic Guletic (walisisk: Ceredig, latin: Coroticus), kjent som mottaker av et brev fra sankt Patrick, og i henhold til en biograf på 600-tallet var han en konge av Høydene av Clyde, Dumbarton Rock, og plassert i tid på den andre halvdelen av 400-tallet. Fra Patricks brev er det klart at Ceretic var en kristen, og det er sannsynlig at den herskende samfunnsklassen i området også var kristne, i det minste i navnet. Hans etterkommer Rhydderch Hael er navngitt i Adomnáns Vita Columbæ (= Livet til Columba). Rhydderch var en samtidig av Áedán mac Gabráin av Dál Riata og Urien av Rheged, som han er knyttet til ved ulike tradisjoner og fortellinger, og også til Æthelfrith av Bernicia.

Kristningen av sørlige Skottland, om Patricks brev til Ceretic Guletic som faktisk var en konge i Strathclyde, og derfor gjorde betydelig framgang da de første historiske kilder oppstår. Lengre sør, ved Whithorn, er en kristen inskripsjon funnet fra andre halvdel av 400-tallet, kanskje en minnefest for en ny kirke. Hvordan dette skjedde er ikke kjent. I motsetningen til Columba av Iona, Kentigern av Glasgow (walisisk: Cyndeyrn Garthwys), den antatte apostelen for britonerne ved Clyde, er tåkelagt figur og helgenbiografien som Jocelyn av Furness skrev er av sen dato og av tvilsom autentisitet, skjønt forskeren K.H. Jackson mener at Jocelyns versjon kan ha vært basert på en eldre original skrevet på kumbrisk.

Kongeriket Alt Clut

Etter år 600 er informasjon om britonerne i Alt Clut noe mer jevnlig i kildene. Imidlertid er historikerne ikke enige i hvordan disse skal tolkes. I alminnelighet tenderer historikerne til å framstille teorier som plasserer deres emne i sentrum av historien til nordlige Britannia i den tidlig historiske perioden. Resultatet er en rekke framstillinger som ikke kan bli forent. Dagens historiografi har forsøkt å adressere dette problemet.

Ved begynnelsen av 600-yallet kan Áedán mac Gabráin av Dál Riata ha vært den mektigste kongen i nordlige Britannia, og Dál Riata var på høyden av sin makt og innflytelse. Áedáns tilnavn i senere walisisk poesi, Aeddan Fradawg (Áedán den troløse) synes ikke å vitne om godt omdømme blant britonerne i Alt Clut, og det kan være at han tok kontroll over Alt Clut. Áedáns dominans kom til en slutt en gang rundt 604 da hans hær, inkludert irske konger og flyktninger fra Bernicia, ble beseiret av Æthelfrith i slaget ved Daegsastane. Slaget endte i en kostbar seier for Æthelfrith.

Det er antatt, om enn på ganske svakt grunnlag, at Æthelfrith, hans etterfølger Edwin, og kongene av Bernicia og Northumbria etter dem, ekspanderte inn i sørlige Skottland. Grunnlaget for denne antagelsen er erobringen av Elmet, krigene i nordlige Wales, og med Mercia, argumenterer for et mer sørlig fokus for Northumbrias aktiviteter i den første halvdelen av 600-tallet. Anmerkningen i Ulster-annalene for året 638, «slaget ved Glenn Muiresan og beleiringen av Eten» (Din Eidyn, senere Edinburgh), har blitt vurdert som å representere erobringen av Din Eidyn av den northumbriske kong Oswald, sønn av Æthelfrith, men annalene nevner verken erobring eller northumbrierne, og er derfor en tynn og spinkel identifikasjon.

Ulster-annalene rapporterte for året 642 at britonene fra Alt Clut, ledet av Eugein, sønn av Beli, beseiret mennene fra Dál Riata, og drepte Domnall Brecc, sønnesønn av Áedán, ved Strathcarron. Denne seieren ble også nedtegnet i et tillegg til Y Gododdin. Stedet for dette slaget ligger i et område kjent i senere walisiske kilder som Bannawg, navnet Bannockburn er antatt å være beslektet, og antatt å ha betydningen de meget omfattende myrer og våtmarker mellom Loch Lomond og elven Forth, og til høydene og innsjøene (lochs) i nord som skilte landområdene til britonerne fra landet til Dál Riata og pikterne. Dette landet var tilsynelatende ikke å verd å kjempe over. Imidlertid var landområdene i sør og øst for dette ubebodde området kontrollert av mindre, nå navnløse britonske kongeriker. Mektige nabokonger, enten det var i Alt Clut, Dál Riata, Piktland eller Bernicia, ville ha krevd tributt fra disse småkonger, og krig for overherredømme over dette området kan ha vært faste hendelser mellom 500- og 700-tallet.

Det er få klare rapporter om Alt Clut fra resten av 600-tallet, skjønt det er mulig at de irske annalene inneholder oppslag som kan være relatert til Alt Clut. I den siste fjerdedelen av 600-tallet er det rapportert en rekke slag på Irland, hovedsakelig i områder langs kysten av Irskesjøen, hvor britonere deltok. Det er antatt at disse var leiesoldater, eller landsforviste som var blitt fordrevet av angelsaksisk erobring i nordlige Britannia. Imidlertid kan det også være hærtokt foretatt av kongene i Alt Clut ettersom deres rike var bestemt en del av regionen som lå strategisk til Irskesjøen. Det er kjent at noborikene til Alt Clut, som Northumbria, Piktland og Dál Riata, sendte hærer til Irland fra tid til annen.

Ulster-annalene tidlig på 700-tallet rapporterte to slag mellom Alt Clut og Dál Riata ved det nå ukjente stedet Lorg Ecclet i 711 og ved «berget kalt Minuirc» i 717. Hvorvidt deres tilstedeværelse i nedtegnelsene har noen betydning eller om det er bare tilfeldigheter er uklart. Senere på 700-tallet synes det som om den piktiske kong Óengus drev krig mot Alt Clut ved tre anledninger, men ingen av dem var vellykte. I 744 angrep pikterne alene, og i 750 kan Óengus ha samarbeidet med Eadberht av Northumbria i en militær kampanje hvor Talorgan, bror av Óengus, ble drept i et stort piktisk nederlag påført av Teudebur av Alt Clut, kanskje ved Mugdock, i nærheten av Milngavie (rundt 10 km fra sentrum av dagens Glasgow). Det er hevdet at Eadberht erobret sletten i Kyle i 750, rundt det som er dagens Ayr, formodelig fra Alt Clut.

Etter dette sklir Alt Clut og Dumbarton Rock inn i historiens mørke. Ingenting er rapportert om dets rike eller dets konger før på 800-tallet. «Brenningen», en vanlig beskrivelse for erobring, av Alt Clut er rapporert i 780, men av hvem og hvilke omstendigheter er ikke kjent. Deretter fortelles det at Dunblane (skotsk-gælisk: Dùn Bhlàthain) i dagens moderne region Stirling ble «brent» av menn fra Alt Clut i 849, kanskje under tiden til Artgal av Alt Clut. Angelsakserne slo røtter sør for Firth of Forth og ekspanderte ikke hinsides deres festningsverk i Stirling. De bosatte seg i Galloway og tidligere Aeron (Ayrshire), men bevegde seg ikke inn i Clyde. Innenfor sine bosetninger innførte de deres egen dialekt av angelsaksisk, blandet med lokale uttrykk som til sist førte til utviklingen av lallans, en variant av det moderne skotske ordet lawlands, lavlandet, og betegner skotsk språk på det skotske lavlandet. Således ble gæliske skotter, piktere, britonere nord og vest for angelsakserne trukket inn i en ny tredelt etnisk strid. Forenklet fikk de gæliske skottene overtaket over pikterne, og sammenslutningen av piktere og skotter fikk overtaket på britonerne, en situasjon som vedvarte i rundt 250 år.

Alt Cluts samlede ressurser var langt mindre enn nabostatene. Northumbria var omtrent dobbelt så store. Sammenslåingen av pikterne og skottene i Dál Riata frambrakte enda en større enhet. Begge deler gjorde det vanskelig for Alt Clut å konkurrere. Sammensmelting av Dál Riata og Piktland ble ytterligere forsterket av enda aggressiv og konkurrerende enhet på 800-tallet, norrøne vikinger fra Norge, som hadde til hensikt å bli værende. Den tidligere maktbalansen ble fullstendig forrykket med nordmennenes tilstedeværelse, og verst gikk det utover Alt Clut og festningen på Dumbarton Rock.

Vikingtiden

I 870 (eller året etter grunnet vanskelighetene med retrospektiv datering) ledet de norrøne vikinghøvdingen Olav Kvite og hans bror Ivar, på irsk kjent som Amlaíb Conung og Ímar, en hær fra deres base i Dublin inn i Fifth of Clyde for å angripe Alt Clut og de beleiret festningen på Dumbarton Rock. Beleiringen varte i rundt fire måneder før motstanden brøt sammen ved at brønnen tørket opp, og nordboerne erobret festningen. De tok et stort antall fanger som ble ført bort til slavemarkedet i Dublin. Beleiringen og erobringen var en stor hendelse som ble rapportert i både walisiske som irske kilder. Ulster-annalene sa for året 871, etter å ha overvintret ved Clyde:

Amlaíb og Ímar vendte tilbake til Áth Cliath (Dublin) fra Alba med to hundre skip, og fraktet avsted i fangenskap til Irland et stort bytte av anglere og britonere og piktere.

Kong Artgal mac Dumnagual synes å ha vært blant fangene, og i henhold til Ulster-annalene han ble drept i Dublin i 872 på tilskyndelse av Causantín mac Cináeda, pikternes konge. I det samme oppslaget i Ulster-annalene ble Artgal kalt for rex Britanorum Sratha Cluade («konge av britonene ved Strathclyde»). Det er første gangen betegnelsen Strathclyde er dokumentert. Han ble antagelig etterfulgt av sin sønn Run, noe som er indikert av Harleian-genealogiene i British Library, men datering av hans styre mangler. Han skal ha blitt gift med en søster av Causantín, noe som synes å etablere en dynastisk allianse med Piktland i den forstand Causantín krevde overherredømme over Alt Clut. En anmerkning om de nevnte genealogiene eller slektslistene; de er sammensatt i Wales, og ikke i britonske nord, og datert lenge etter livene til de omtalte kongene. De kan forstås som et forsøk på å bevare minnene om de tapte kongerikene i nord waliserne var i slekt med. Det er sjeldent at datoene er pålitelige, og preget av gjentagende navn.

Til tross for ødeleggelsene av festningen og de som ble fraktet vekk, var det mange lokale igjen. I maktvakuumet rykket gælisk makt inn. Som i de fleste tilfeller når et innfødt samfunn ble erobret av et annet var at den herskende eliten ble byttet ut, språket og kulturen endret seg, men den genetiske sammensetningen var i stor grad den samme. De eldre og de fremste familiene synes å ha valgt å forlate Alt Clut for å bli gjenforent med slektninger i Wales, og kan kun ha nådd fram til fjerne Gwynedd sjøveien. Det er ikke mulig å si når denne utvandringen skjedde, men ved 890 kunne de walisiske annaler nedtegne at de som utvandret ga hjelp til kongen av Gwynedd i kampen mot angelsakserne.

Fra denne tiden og framover, og kanskje hadde prosessen startet allerede før Dublin-vikingenes angrep, ble kongeriket Strathclyde periodevis underlagt kongen av Alba (det framtidige Skottland). Den tidligere historiske oppfatningen at arvingene til den skotske kronen styrte Strathclyde som apanasje har ikke lenger tyngde, og graden av skotsk kontroll bør ikke overvurderes. De formelle kongene av Strathclyde i denne mørke perioden etter 870-871 var underlagt framveksten av kongeriket Alba. Strathclydes administrative sentrum ble flyttet over elven til det nærliggende Govan, og navnet Combria ble i økende grad benyttet for å henvise til kongeriket som en helhet. Det var også på denne tiden at kongene i Alba begynte å bruke betegnelsen Strath Cluaith om det bretonske kongeriket.

Perioden hadde antagelig en grad av norrøn, eller norrøn-gælisk bosetning i Strathclyde. Et antall stedsnavn, i særdeleshet i en klase ved kysten opp mot øyene The Cumbraes, og monumenter som grisrygg-gravene (engelsk: hogback) ved Govan, er en del av levningene av nykommerne fra nord. Sammenbruddet i nordboernes makt i Northumbria i nordlige England og den voksende maktposisjonen til Wessex i sørlige England gjorde det mulig for Strathclyde å gjenvinne en del av sine eldre landområder i det historiske «gamle nord», om enn underlagt Alba

En walisisk tradisjon i Brut y Tywysogion («Fyrstenes krønike») hevdet i 890 at «menn fra Strathclyde, de som nektet å forenes med de engelske, måtte forlate deres land og dra til Gwynedd.» Dette synes forvirret eller feildatert da den angelsaksiske kong Edvard den eldre ikke var herre av eget kongerike i Wessex i 890, heller ikke hadde en hær nord for elven Humber og enda mindre i Strathclyde. Senere i Edvards styre, og det til Æthelstan, ble angelsaksisk makt strukket langt nord. Æthelstan beseiret en hær fra Strathclyde i 934 og var seierherre i slaget ved Brunanburh i 937 mot et forbund av ulike fiender, inkludert fra Strathclyde.

Den samtidige kilden i Den angelsaksiske krønike hevdet at Edmund I av England herjet hele «Cumberland», og ga landet til sin allierte, den skotske konge Máel Coluim mac Domnaill (Malcolm I av Skottland), på den betingelse at «han skulle være hans hjelper på til lands og til havs.» «Cumberland» er her «landet til Cymre», det vil si «britonere i Strathclyde», noe som er bevist ved et oppslag i Annales Cambriae som nedtegnet at kongedømmet Strathclyde ble herjet av sakserne på denne tiden. En annen kronikør har lagt til Edmund fikk støtte fra walisiske allierte i denne invasjonen av kongen i Dyfed, og at de to sønnene til Dunmail fikk begge stukket øynene ut. En enslig setning i walisiske Brut y Tywysogion («Fyrstenes krønike») slo fast: «Ystrat Vlut adiffeithóyt y gan y Saeson» («Ystat Clut ble ødelagt av sakserne»). Det må ha vært minst fjerde gangen at festningen i Strathclyde ble ødelagt. Det var også første gangen at waliserne sluttet med det tradisjonelle brytoniske Alt Clut til fordel for gæliske Ystrad Clut (dalen til Clyde).

Steinhaugen Dunmail Raise, ved siden av motorveien A591.

Som følge av slaget ved Brunanburh, ble Dyfnwal ab Owein konge av Strathclyde, kanskje fra rundt 937 og fram til 971. Det har blitt antatt han ble opprettet som en konge av skotske Máel Coluim mac Domnaill, som Edmund av Wessex hadde «gitt» Strathclyde til, men det kan ikke fastslås med sikkerhet. Dyfnwal døde på pilegrimsreise til Roma i 975. I denne perioden kan kongeriket Strathclyde ha strukket seg lagt sørover, kanskje så langt sør som til fjordarmen Solway Firth og inn i dagens engelske Cumbria, skjønt det er langt fra sikkert. Lokal tradisjon i engelske Cumbria forteller om hvordan den delvis legendariske Dunmail (formodelig Dyfnwal III) som den såkalte «siste konge av Cumbria» ble drept i slaget ved Dunmail Raise i 945. En stor steinrøys eller en steinhaug på hva som var grensen mellom Cumberland og Westmorland, og således grensen mellom kubrierne og de engelske, markerer stedet hvor han skal ha falt. Det ble videre fortalt at hans sønner unnslapp og rømte til fjellet rett ved og kastet de kumbriske kronjuveler ned innsjøen Grisedale Tarn før engelskmennene tok dem til fange og deretter blindet og kastrerte dem.

Slutten på Strathclyde

Om kongene av Alba mente at de var, slik som kronikøren John av Fordun gjorde, herskere av Strathclyde, viser drapene på den skotske kongen Cuilén mac Iduilb og hans bror Eochaid ved Amdarch av Strathclyde i 971 noe annet. Det ble hevdet at drapene var hevn for bortførelsen eller voldtekten av Amdarchs datter. En betydelig kilde for forvirring kommer fra navnet til Amdarchs etterfølger, Máel Coluim, nå antatt å være en sønn av Domnall mac Eógain som døde i Roma, men lenge forvekslet med den senere skotske kong Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II). Máel Coluim av Strathclyde synes å ha blitt etterfulgt av Eógan II av Strathclyde (Owen den skallete) som antagelig ble drept i slaget ved Carham i 1018, hvor slåss som alliert med den skotske kongen. Det synes også sannsynlig at Owain hadde en etterfølger, men hans navn er ukjent.

Festningen med Dumbarton i bakgrunnen og briggen «Jeanie Johnston» i sørvest

En tid etter 1018, men før 1054 synes det som om kongeriket Strathclyde ble erobret eller oppslukt av kongeriket til skottene, mest sannsynlig under styret til Máel Coluim mac Cináeda, som døde i 1034. I 1054 sendte den engelske kong Edvard Bekjenneren jarl Siward av Northumbria mot skottene som da var styrt av Mac Bethad mac Findláich (Macbeth), sammen med en ellers ukjent «Malcolm, sønn av kongen av kumbrierne», i Strathclyde. Navnet Malcolm eller Máel Coluim fører igjen til forvirring; en del historikere har senere antatt at dette var den senere skotske kongen Máel Coluim mac Donnchada (Máel Coluim Cenn Mór). Det er ikke kjent om Malcolm/Máel Coluim noen gang ble «konge av kimbrierne», eller, om så, for hvor lenge.

Området Keswick ble erobret av det angelsaksiske kongeriket Northumbria på 600-tallet, men Northumbria ble veltet og overkjørt av norrøne vikinger på slutten av 800-tallet. Tidlig på 900-tallet ble Keswick en del av Strathclyde og forble en del av Strathclyde fram til rundt 1050 da jarl Siward av Northumbria erobret denne delen av Cumbria.

Carlisle var en del av Skottland ved 1066 og således ikke nedtegnet i Domesday Book i 1086. Det endret seg i 1092 da Vilhelm erobrerens sønn Vilhelm Rufus invaderte regionen og la Cumberland inn under England. Byggingen av festningen Carlisle Castle begynte allerede i 1093 på stedet av en tidligere romersk festning, sør for elven Eden. Festningen ble oppbygd på nytt i stein i 1112 med borgtårn og bymur.

Strathclydes politiske status forsvant selv området kun gradvis ble underlagt som en provins av Skottland. Kongene i Alba begynte å benytte tittelen rex Scottorum, konger av skottene. Govan og dens gamle steinbygde kirke ble områdets kulturelle sentrum, og hvor det ble produsert keltiske steinkors i stor skala. Festningen på Dumbarton Rock havnet derimot i bakevja og i nær glemsel. På 1000-tallet fortsatte det britonske i Strathclyde å svinne hen. Det var gælisk press fra nord og anglisering fra sør, selv om Strathclyde beholdt minnet om egen identitet til tross for språklig endring. En rekke klaner fremmet britonsk genealogisk arv, som klan Galbraith, hvis gæliske navn betyr «utenlandsk britonsk» og hadde sin slektsbase på øya Inchgalbraith i Loch Lomond. Deres emblem, et villsvinhode, var det samme som de siste kongene av Strathclyde.

En del av arven fra Strathclydes britonske fortid er den skotske opprørslederen William Wallace (1271-1305). Hans navn på gælisk er Uallas og betyr «waliser», det vil si «britoner», et navn som går igjen i de skotske grenseområdene og i Cumbria. Navnet ble først forklart som at hans familie hadde utvandret fra Wales til Skottland, noe som det ikke funnet hold for, og det var navnforskeren George Fraser Black som først vektla William Wallaces familie som britonere fra Strathclyde.

Se også

• Strathclyde

Litteratur

• Alcock, Leslie (2003): Kings and Warriors, Craftsmen and Priests in Northern Britain AD 550–850. Society of Antiquaries of Scotland, Edinburgh, ISBN 0-903903-24-5
• Barrell, A.D.M. (2000): Medieval Scotland. Cambridge University Press, Cambridge, ISBN 0-521-58602-X
• Barrow, G.W.S. (1989): Kingship and Unity: Scotland 1000–1306. Edinburgh University Press, Edinburgh, ISBN 0-7486-0104-X
• Broun, D. (2004): «The Welsh Identity of the Kingdom of Strathclyde c.900-c.1200» i: Innes Review (55), s. 111–80.
• Charles-Edwards, T. M. (2013): Wales and the Britons 350–1064. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-821731-2.
• Clarkson, Tim (2014): Strathclyde and the Anglo-Saxons in the Viking Age. Edinburgh: John Donald, Birlinn Ltd. ISBN 978 1 906566 78 4.
• Clarkson, Tim (2010): The Men of the North: The Britons of Southern Scotland. Edinburgh: John Donald, Birlinn Ltd. ISBN 978 1 906566 18 0.
• Duncan, A.A.M. (2002): The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence. Edinburgh University Press, Edinburgh, ISBN 0-7486-1626-8.
• Davis, Norman (2011): Vanished Kingdoms, Penguin. ISBN 978-0-141-04886-4.
• Edmonds, Fiona (Oktober 2014): «The Emergence and Transformation of Medieval Cumbria» i: The Scottish Historical Review. XCIII, 2 (237): 195–216. doi:10.3366/shr.2014.0216.
• Edmonds, Fiona (2015): «The expansion of the kingdom of Strathclyde» i: Early medieval Europe 23, s. 43–66. doi:10.1111/emed.12087.
• Hanson, W.S. (2001): «Northern England and southern Scotland: Roman Occupation» i: Lynch, Michael, red.: The Oxford Companion to Scottish History. Oxford UP, Oxford, ISBN 0-19-211696-7
• Foster, Sally M. (2004): Picts, Gaels, and Scots: Early Historic Scotland. Batsford, London, 2. utg., ISBN 0-7134-8874-3
• Higham, N.J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350–1100. Sutton, Stroud, ISBN 0-86299-730-5
• Jackson, Kenneth H. (1955): «The Britons in southern Scotland» i: Antiquity 29, s. 77–88. ISSN 0003-598X .
• Lowe, Chris (1999): Angels, Fools and Tyrants: Britons and Anglo-Saxons in Southern Scotland. Canongate, Edinburgh, ISBN 0-86241-875-5
• Koch, John (1999): «The Place of 'Y Gododdin' in the History of Scotland» i: Black, Ronald; Gillies, William & Maolalaigh, Roibeard Ó., red.: Celtic Connections. Proceedings of the 10th International Congress of Celtic Studies, bind I. Tuckwell, East Linton, ISBN 1-898410-77-1
• Smyth, Alfred P. (1984): Warlords and Holy Men: Scotland AD 80–1000. Edward Arnold. ISBN 0-7131-6305-4.
• Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280139-5.
• Woolf, Alex (2001): «Britons and Angles» i: Lynch, Michael: The Oxford Companion to Scottish History. Oxford, UK: Oxford University Press. ISBN 9780199234820.

Eksterne lenker

• (en) Kingdom of Strathclyde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Chronicle of the Kings of Alba
• The Rolls edition of the Brut y TywyssogionArkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF) hos Stanford University Library
• CELT: Corpus of Electronic Texts hos University College Cork inkluderer Ulster-annalene, Tigernach-annalene og Chronicon Scotorum.
• Den angelsaksiske krønike, manuskriptene D og E, ulike utgaver inkludert versjon i XML av Tony Jebson.