Knut den hellige

Knut IV den hellige (født ca. 1043, død 10. juli 1086) var konge av Danmark fra 1080 til 1086, etter sin bror Harald Hen. Han var sønn av Svein Estridsson.

Knut IV den hellige Konge av Danmark
Knut den helliges død i St. Albani Kirke, 1086. Maleri av Christian Albrecht von Benzon (1843)
Født		ca 1043 Danmark
Død		10. juli 1086 Sankt Albani kirke
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Danmarks monark (1080–1086)
Ektefelle		Adele av Flandern
Far		Svein Estridsson
Søsken		9 oppføringer Sigrid Svendsdatter Ingrid Svendsdatter Svend Korsfarer Harald Hen Olav Hunger Erik Eiegod Nils av Danmark Svend Tronkræver Benedict (Svend Estridsens sønn)
Barn		Karl Danske Cæcilia av Danmark Ingegerd av Danmark
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		Sankt Knuds kirke
Regjeringstid		Danmark 1080–1086
Knut den hellige på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Knut var den andre i rekken av fem sønner av Svein Estridsson, som ble konge av Danmark.

Han søkte først kongemakten ved farens død i 1076, men ble vraket til fordel for sin bror, og flyktet for en tid til Sverige, hvorfra han vendte tilbake som tronpretendent ved Haralds død.

Konge

Knut ble konge i 1080. Hen var gift med Adele (død 1115), søster til grev Robert II av Flandern. Sammen fikk de tre barn, to døtre og en sønn, Karl av Flandern. Deres sønn ble ikke regent, da Knuts bror Oluf 1. Hunger ble den etterfølgende regent.

Knut ønsket å gjenreise Knut den mektiges imperium, men det falt ikke i stormennenes smak. I 1085 samlet Knut hele den danske leidangflåten – kanskje så mange som 1000 skip – i Limfjorden for å gå til angrep på England. De kom aldri avgårde på grunn av Knuts pågående konflikt med den tysk-romerske keiser, Henrik IV, ved sørgrensen. Først ut på sommeren fikk leidangsflåten lov til å dra hjem. Det resulterte i åpent opprør, og Knut måtte flykte fra kongsgården Børglum til Aggersborg og videre til Viborg og Slesvig for å ende i Odense.

Knuts reformiver skapte motstand i befolkningen, og regnes som den direkte årsaken til at han ble drept.

Knut hadde planer om å innføre tiende, etablere strengere straffer for lovbrudd begått på helligdager, og utskrive nye skatter. Han påla også leidangen å delta i et planlagt, men ikke realisert hærtog mot England. Motvilje mot å delta i hærtoget skulle også utløse nye bøter.

Død

Den 10. juli 1086 ble han og broren Benedict drept i Sankt Albani kirke i Odense. Året før planla Knut å invadere England med antatt støtte fra sin svigerfar i Flandern og dermed gjenopprette det gamle danske herredømmet over Danelagen. Derfor stevnet han den danske ledingsflåten til fremmøte i Limfjorden. Men selv møtte han ikke, han holdt seg hele sommeren ved sørgrensen som var truet fra tysk side. Ledingsflåtens mannskap sendte kongens bror Oluf Hunger for å si fra om deres misnøye. Knut tolket Olufs handling som et svik, fikk ham pågrepet og sendte ham som fange til sin svigerfar i Flandern. Da det ble høst, var ledingsbøndene tvunget å dra hjem til gårdene sine for å ta seg av gårdsdrift og innhøstning. Da han etterpå forlangte bøter av dem - enda det var han selv som hadde unnlatt å møte - ble det for mye for dem. Bøndene reiste seg i et opprør som begynte i Vendsyssel. Knut så seg nødt å flykte, først til Slesvig og siden til Odense. Der ble han 10. juli 1086 hogd ned i Skt. Albani kirke sammen med sin bror Benedikt og 17 hirdmenn. Oluf Hunger ble deretter hyllet som konge. Men de neste årene slo høsten feil - den påfølgende hungersnød skaffet Oluf hans tilnavn - og mange anså uårene som Guds straff for kongedrapet.

Knut ble gravlagt under den daværende trekirkens gulv, og leiren stampet hard. Men i 1095 ble han gravd opp og lagt i en sarkofag. Etter kanoniseringen ble knoklene lagt i et utsmykket relikvieskrin. Ifølge Knytlingesagaen ble også broren Benedict skrinlagt. Den tredje broren, den senere kong Erik Ejegod, kom seg imidlertid unna. Straks etter Knuts død gikk Erik Ejegod i gang med å få ham helgenerklært. Knuts posisjon som Danmarks første helgen medvirket til å få opprettet et eget dansk erkebispedømme, som i 1103/04 ble etablert i Lund i Skåne.

Grav

Knut ble gravlagt i domkirken som han selv hadde latt bygge. Ved hans grav begynte det angivelig snart å skje undere, og i 1101 ble han som den hittil eneste danske konge kanonisert og hans jordiske rester ble lagt i et gyllent helgenskrin på alteret i Sankt Knuts Kirke i Odense. Skjelettene av både Knut den Hellige og broren Benedikt kan beskues i Odense domkirkes krypt, hvor de er utstilt i gjennomsiktige kister.