Wikipedia

Knud Ibsen

far til Henrik Ibsen

Knud Plesner Ibsen (1797–1877) var en norsk kjøpmann og trelasthandler i Skien, og var far til dikteren Henrik Ibsen.

Knud Plesner Ibsen
Født3. okt. 1797Rediger på Wikidata
Skien
Død24. okt. 1877Rediger på Wikidata (80 år)
Skien
BeskjeftigelseHandelsmann Rediger på Wikidata
EktefelleMarichen Altenburg[1]
FarHenrich Ibsen
MorJohanne Plesner
SøskenHenrik Johan Paus
Christian Cornelius Paus
Christopher Blom Paus
Mariane Paus
Johanne Caroline Paus
Barn
6 oppføringer
Henrik Ibsen[2]
Hedvig Ibsen[2]
Ole Paus Ibsen[2]
Johan Andreas Altenburg Ibsen[2]
Nicolai Alexander Ibsen[2]
Johan Altenburg Ibsen[3]
NasjonalitetNorge
GravlagtLunde kirkegård
Lie kirkegård

Knud Ibsen ble oppfostret av moren Johanne og stefaren Ole Paus på gården Rising i Gjerpen. Etter at broren Jacob døde som niåring i 1805 var Knud den eneste med navnet Ibsen i skiensdistriktet, men sosialt var han medlem av familien Paus. Han hadde «tette slektskapsbånd til de familiene som hadde forvaltet makten og kapitalen i Telemark siden midten av 1500-tallet».[4] I 1825 etablerte han selvstendig forretningsvirksomhet i Skien med lillebroren Christopher Blom Paus som assistent og giftet seg med stefarens niese Marichen Altenburg. Gjennom Pausfamilien var Knud og Marichen oppvokst som nære slektninger. De fikk seks barn, hvorav Henrik Ibsen var den eldste som vokste opp. Knud Ibsen overtok Altenburggården og flere eiendommer og forretninger i Skien fra svigermoren Hedevig, og var i 1820- og 1830-årene en av Skiens ledende yngre forretningsmenn. I 1830-årene fikk han økonomiske problemer, men holdt seg lenge flytende gjennom å ta opp store lån. Etter å ha solgt Altenburggården i 1835 flyttet familien til den herskapelige lystgården Venstøp. Etter å også ha mistet Venstøp flyttet Ibsenfamilien i 1843 tilbake til Skien, der de lånte et hus av Knuds lillebror Christopher. Knud prøvde seg de neste årene med vekslende hell på nye forretninger, samtidig som han søkte ulike offentlige stillinger. Fra begynnelsen av 1850-årene gikk familien Ibsen etterhvert økonomisk og sosialt i oppløsning; ektefellen og to av barna ble med i den fundamentalistiske lammersbevegelsen, mens Knud var registrert som fattig og etterhvert levde alene, forsørget av sine yngre brødre Henrik, Christian og Christopher Paus som da var blant byens ledende menn. Knud Ibsen møtte aldri sønnen Henrik igjen etter 1850, men uttrykte på sine eldre dager ofte stolthet over sønnens litterære berømmelse.

Knud Ibsen anses av litteraturforskere tradisjonelt som modell for de tre skikkelsene «Jon Gynt» (1867), «Daniel Hejre» (1869) og «Gamle Ekdahl» (1884). Henrik Ibsen bekreftet også selv å ha brukt sin familie som forbilde for «skildringen af livet i den rige Jon Gynts hus» og kunne avsløre at «Mor Åse» var basert på moren. Som «Jon Gynt» skildres Knud Ibsen uten sympati av sønnen, mens «i gamle Ekdals skikkelse ser dikteren på sin far, den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk».[5] Jørgen Haave skriver at historien om familien Ibsen, og i særdeleshet Knud Ibsen, «handler om en patrisierfamilie som kollapser under etableringen av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge».[4] Det finnes ingen bevarte portretter av Knud Ibsen, men samtidige har beskrevet hans utseende og hans livsglade og spøkefulle, skarpe og vittige personlighet.

Bakgrunn og barndom

rediger
 
Skipet «Charitas» (Caritas), ført av Knuds far Henrich Ibsen da han forliste ved Grimstad i 1797

Knud Plesner Ibsen ble født i Skien 3. oktober 1797. Han var sønn av skipsfører Henrich Johan Ibsen og Johanne Plesner, og stammet fra en opprinnelig dansk familie med en lang linje av skipsførere. Familiens stamfar Rasmus Ibsen (1632–1703) var skipskaptein fra Stege i Danmark. Knud ble døpt i Skien 13. oktober 1797 og oppkalt etter morfaren, kjøpmann Knud Plesner. Blant hans faddere var onkelen Didrich von Cappelen, Skiens rikeste mann. Faren Henrich Ibsen førte skipet «Charitas» (eller «Caritas») og omkom sammen med hele mannskapet på sjøen natt til 22. november 1797 da skipet forliste ved et sted kalt «Tejne-Dybet»[6] rett sør for Hesnesøya, under to måneder etter at Knud ble født.

 
Rising søndre, der Knud Ibsen vokste opp. Gården ble kjøpt av stefaren Ole Paus samme dag som han solgte Ibsenhuset i Løvestrædet

Et år senere, 27. november 1798, ble moren Johanne gift på nytt med skipsfører Ole Paus, som dermed ble Knuds sosiale far. Ole Paus var fra Lårdal og stammet fra «embetsaristokratiet» i Øvre Telemark; som tolvåring hadde han blitt tatt opp i huset hos slektningen Christopher Blom i Skien og blitt lært opp i skipperyrket, og tok borgerskap i Skien i 1788. I 1800 flyttet Ole og Johanne Paus med barna fra Skien sentrum ut til gården Rising søndre i Gjerpen, rett utenfor Skien.[7] Ibsen-forskeren Jon Nygaard har påvist at Rising ble kjøpt for verdiene til Knuds far Henrich Ibsen: «Johanne overtok formelt formuen etter den avdøde ektemannen på vegne av de to barna. I virkeligheten ble hennes nye ektemann, Ole Paus, forvalter av denne formuen. Bare en måned senere, 5. februar 1799, viser offentlige registre i Skien og Gjerpen at Ole Paus på én og samme dag solgte Ibsen-huset i Løvestrædet 27 i Skien og kjøpte gården Rising i Gjerpen.»[8] Selgeren av Rising var enkefru Rehbinder (Dorothea von Cappelen), som var søster til Ole Paus' nye svoger Didrich von Cappelen og som dessuten bodde i nabogården i Løvestrædet; «det vil si at Ole Paus' kjøp av Rising skjedde som en transaksjon innenfor hans nye familie og kjøpet og senere byggingen av nytt våningshus ble finansiert av salget av Henrich og Johanne Ibsens hus i Løvestrædet 27».[9] Ved folketellingen i 1801 hadde familien på Rising syv tjenestefolk.[10] Ole Paus drev rederivirksomhet sammen med svogeren, Knuds morbror, Nicolay Plesner.

 
Knuds sosiale far i oppveksten Ole Paus, som Knuds mor Johanne ble gift med da Knud var ett år; han var også onkel til Knuds ektefelle Marichen; malt av Mikkel Mandt 1842/43

Knud Ibsen hadde en et år eldre bror fra morens første ekteskap, Jacob von der Lippe Ibsen (1796–1805), som døde som niåring i 1805. Etter Jacobs død var Knud den eneste med navnet Ibsen i skiensdistriktet; sosialt var han et medlem av familien Paus på Rising. I morens andre ekteskap fikk han ni halvsøsken: Henrik Johan Paus (1799–1893), Christian Cornelius (C.C.) Paus (1800–1879), Maria Marthine Paus (f. 1802), Christine Pauline Paus (1803), Nicolai Kall Paus (1804, død som nyfødt samme år), Jacob von der Lippe Paus (1806–1826), Mariane Paus (1808), Christopher Blom Paus (1810–1898) og Caroline («Lina») Paus (1813–1902). Året etter at Jacob von der Lippe Ibsen døde ble halvbroren Jacob von der Lippe Paus oppkalt etter ham, men døde selv som nittenåring på Rising i 1826.[11] Av brødrene som vokste opp ble Henrik Johan Paus og C.C. Paus begge jurister, mens yngstebroren Christopher Blom Paus gikk handelsveien sammen med Knud og endte opp som velstående skipsreder; C.C. Paus ble byfogd i Skien og amtmann i Bratsberg, og spilte en stor rolle i byens historie. Henrik Johan Paus vokste opp i Altenburggården sammen med Knuds senere ektefelle Marichen. Søsteren Christine Pauline Paus ble gift med skipskaptein Gerhard van Deurs, mens de andre forble ugifte. Av søskenene på Rising er det bare Knud Ibsen, Henrik Johan Paus og Christopher Blom Paus som har gjenlevende etterslekt etter begynnelsen av 1900-tallet, bl.a. visesangeren Ole Paus som stammer fra Knud Ibsens yngstebror.

Som barn og ungdom var Knud Ibsen del av en kameratgjeng, et «firkløver», sammen med broren Henrik Johan Paus, Christopher Hansen Blom og Christopher Myhre; «de havde megen fornøielse sammen, særlig mindes egkampningen om vaaren» skriver Andreas Blom.[12] Hans familierelasjoner til Christopher H. Blom er illustrerende for det tette samholdet i skienseliten; Blom var både gift med hans kusine Maria Elisabeth von Cappelen, eidsvollsmannens datter i første ekteskap med Maria Plesner, og bror av eidsvollsmannens andre ektefelle Marie Severine Blom. Under prins Christian Frederiks besøk på Søndre Brekke i Skien i 1813 var de fire vennene til stede sammen.[4] Knud ble konfirmert i Skien søndag 1. oktober 1815 sammen med broren Henrik Johan Paus og fetteren Knud Plesner Blom av presten Stockfleth.[13]

Etter konfirmasjonen dro Knud Ibsen til sjøs ombord på Skiensfjordens største skip, «Baron Holberg», som ble ført av Andreas Rougtvedt Blom, eldre bror av barndomskameraten Christopher H. Blom; han gikk rett inn i offiserskorpset ombord som skipstømmermann, dvs. ansvarlig for vedlikehold. Andreas Rougtvedt Blom var kjent for å være ganske streng, men skal ha likt Knuds utadvendte personlighet og morsomme historier.[4] Knud Ibsen ble nok ikke til sjøs lenge, for han tok handelseksamen i 1820 samtidig med Christopher H. Blom og Christopher Myhre. Deretter var Knud Ibsen handelsbetjent og fullmektig i handelshuset til onkelen Nicolay Plesner, der også vennen Christopher Myhre arbeidet; Knud var fortsatt for ung til å kunne få borgerskap. Vennen Christopher H. Blom fikk derimot dispensasjon fra alderskravet på 25 år da han arvet morens forretning og ble Skiens yngste kjøpmann i 1823.[13][4]

Kjøpmann i Skien, ekteskap med Marichen Altenburg

rediger
 
Silhuett av familien i Altenburggården fra ca. 1820. Fra venstre til høyre Marichen Bomhoff, Henrik Johan Paus (Knuds halvbror og Marichen Altenburgs fetter), svigerforeldrene Hedevig Altenburg f. Paus og Johan Andreas Altenburg, Christine Altenburg (svigerinne) og Marichen Altenburg, Knuds senere ektefelle

I 1825 fikk Knud Ibsen borgerskap i Skien og etablerte selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler i sentrum av Skien med yngstebroren Christopher Blom Paus som handelsbetjent. I folketellingen det året er Knud Ibsen 28 år gammel og ført opp med tittelen «Logerende Kjøbmand»; han bor i Stockmanngården sammen med broren Christopher, da 15, og deres 30 år gamle tjenestepike Marthe Isachsdatter.[14] Knud Ibsen og lillebroren Christopher drev i første etasje av Stockmanngården en assortert detaljhandel der de blant annet solgte franske viner og ulike luksusvarer som silkevarer, kniplinger og elfenbenskammer, og de både importerte og eksporterte varer. I 1828 eksporterte Ibsen trelast til London for 1100 rd. sammen med sin og Christophers fetter Diderik von Cappelen.[13]

 
Stockmanngården

Samme år som han fikk borgerskap, 1. desember 1825, ble han gift i Skien med stefarens niese Marichen Altenburg, med stefaren Ole Paus og onkelen Nicolay Plesner som forlovere. Hennes foreldre var kjøpmann og skipsreder i Skien Johan Andreas Altenburg som var død året i forveien og Hedevig Christine Paus, Ole Paus' søster. Ekteskapet har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement»; bruden og brudgommen hadde i stor grad vokst opp sammen og ble nærmest betraktet som søster og bror selv.[15] Marichens far «var en av Skiens rikeste menn og hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, deriblant et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus og to skip som gikk i trelastfart. Ved hans død tilfalt eiendommene enken, som lot dem gå videre til Marichen da hun var blitt gift. Ifølge tidens lover ble de automatisk hennes manns eiendom.»[16] I 1820- og begynnelsen av 1830-årene gikk Knud Ibsens forretninger godt, og han hørte til den rikeste ene prosenten i Skien; i 1833 var han byens sekstende største skatteyter.[4]

Knud og Marichen Ibsen hadde seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen (1828–1906), Johan Andreas Ibsen (f. 1830, trolig død 1850–1851), Hedvig Ibsen (1831–1920), Nicolai Alexander Ibsen (1834–1888) og Ole Paus Ibsen (1835–1917).

Familien Ibsen bodde i Stockmannsgården til 1829, de de flyttet til Marichens barndomshjem Altenburggården (Skistredet nr. 20). I 1830 overtok Knud Ibsen Altenburggården og flere andre eiendommer, bl.a. brenneriet på Lundetangen, etter sin svigermor Hedvig. Dette var Ibsenfamiliens velmaktsdager. Henrik Ibsen skrev senere at faren «yndede en hensynsløs gæstfrihed i sit hus».[17] Om barndommens Skien i 1830-årene skrev Henrik Ibsen:

 Skien var i mine barneaar en overmaade livsglad og selskabelig by, ganske modsat af hvad den senere skulde blive. Mange højt dannede, velstaaende familjer boede dengang dels i selve byen, dels paa store gaarde i omegnen. Et nærmere eller fjernere slægtskab forbandt de fleste af disse familjer indbyrdes, og baller, middagsselskaber og musikalske sammenkomster afløste hverandre baade vinter og sommer i tæt rækkefølge. [...] Vi havde næsten altid fremmede paa besøg i vor store rummelige gaard og i jule‐ og ​markedstiden især var huset fuldt og aabent bord fra morgen til aften. 

Henrik Ibsen[18]

Økonomiske problemer i 1830-årene

rediger

Fra midten av 1830-årene opplevde Knud Ibsen store økonomiske problemer. I 1835 måtte han selge Altenburggården og det meste av innboet på auksjon. Dette har ofte blitt omtalt som en fallitt eller konkurs, men Ibsen gikk aldri konkurs i lovens forstand. På den tiden måtte en debitor selv erklære seg konkurs. Eldre Ibsenforskning har vært utydelig når det gjelder årsakene til Ibsens økonomiske problemer. Det har blitt antydet at Ibsen led «katastrofale tap» som medeier i et trelastskip som gikk ned uten at lasten var forsikret. Ibsen gjorde store investeringer i brenneriet, men var «uheldig med leverandører og arbeider, og ble overrumplet av en stor økning i brennevinstollen som han ikke klarte å betale» ifølge Robert Ferguson.[16] Sønnen Johan Andreas, som emigrerte til USA, uttrykte i et brev hjem sin overraskelse over de egalitære forholdene der og merket seg at handelsfolk i USA ikke unnså seg for å delta i det praktiske arbeidet, «hvilket hjemme blev anseet for Skam». Ferguson skriver: «Hva som ligger under er tydelig nok, nemlig at Knud Ibsen ikke var en mann som ville skitne til hendene sine, selv om situasjonen var kritisk».[16] Jørgen Haave mener hard beskatning av brenneriet han arvet fra svigerforeldrene og lavkonjunkturer var årsaken til at Knud Ibsen uforskyldt kom ut i et økonomisk uføre i 1830-årene, og viser til at de fleste brenneriene i Norge gikk konkurs i denne perioden. Ifølge Haave holdt Knud Ibsen forretningene gående lengre enn mange andre i en svært vanskelig tid der hele grunnlaget for det tradisjonelle kjøpmannsborgerskapet var iferd med å falle bort.[4]

Årene på Venstøp

rediger
 
Venstøp, Ibsenfamiliens sommerbolig fra 1833 og helårsbolig 1835–1843

Knud Ibsen kjøpte gården Erlands Venstøp (også kalt Ibsens Venstøp) noen kilometer utenfor Skien i 1833 og familien brukte gården først som sommerbolig. Venstøp var en «lystgård» med en stor, representativ hovedbygning. Etter salget av Altenburggården flyttet familien ut til Venstøp på helårsbasis. Familiens nærmeste naboer på gården Cudrios Venstøp (Venstøp Søndre), rett sør for Ibsens Venstøp, var tidligere skipsreder og borgermester i Skien Ulrich Frederik Cudrio og hans familie; også familien Cudrio hadde fått økonomiske problemer og flyttet ut til lystgården sin, og Ulrich Cudrio var ved sin død titulert «veiinspektør». Cudrios barn var jevngamle med Henrik Ibsen.[4]

I eldre Ibsenbiografier har det vært hevdet at Ibsenfamilien opplevde en sosial degradering og at Knud Ibsen ble herskesyk og begynte å drikke. Haave mener dette er feil; familien var ikke den eneste borgerfamilien i Skien som opplevde økonomiske problemer i 1830- og 1840-årene, men delte skjebne med store deler av sin klasse i de vanskelige tiårene etter Napoleonskrigen. Familien tilhørte et miljø som uansett distanserte seg sterkt fra bondebefolkningen i Norge og som opprettholdt sin borgerlige identitet gjennom slektsrelasjoner og akkumulert kulturell kapital.[4] Livet på Venstøp var preget av selskapelighet og kontakt med andre borgerlige familier, og familien hadde ved folketellingen i 1835 hele fire tjenestefolk, tjenestepikene Marthe Haraldsdatter på 18 år og Anne Marie Johnsdatter på 20 år, foruten drengene Halvor Nielsen på 30 år og Thron Olsen på 60 år. Mellomstore gårder i Gjerpen på den tiden hadde sjeldent råd til mer enn halvparten så mange tjenestefolk.[4][19] Det er heller ingen ting som tyder på at Knud Ibsen var alkoholiker i Henriks barndom; den senere utbredte fortellingen om Knud Ibsen som alkoholiker kan spores tilbake til en anekdote fortalt av Knud Ibsens nevø Karl L. Paus til Oskar Mosfjeld om at Knud Ibsen som gammel mann byttet til seg drammer mot egg fra egne høner, og er et eksempel på fjæra som ble til fem høns.[4]

Tilbake i Skien

rediger
 
Huset på Snipetorp, Ibsenfamiliens hjem 1843–1866

Like etter Henriks konfirmasjon i 1843 flyttet Ibsenfamilien tilbake til Skien, der de bodde i en leilighet i et hus på Snipetorp (Snipetorpgaden 27) som tilhørte Knuds bror Christopher Blom Paus. Det er tvilsomt om Henrik Ibsen selv bodde på Snipetorp annet enn i korte perioder da han besøkte familien.[4]

 
Knuds yngste bror Christopher Blom Paus, som startet karrieren som Knuds assistent, var den av brødrene som i størst grad hjalp Knud økonomisk, og eide huset på Snipetorp

Knud Ibsen startet i 1843 opp forretninger i Skien, som megler av korn, tømmer og skipsplasser, og med kontor på Mudringen i Skien. Forretningene gikk godt i noen år, men revolusjonene i 1848 førte til en krise i korn- og tømmerhandelen som også rammet Ibsens forretninger.[4] Etter at han flyttet tilbake til Skien hadde han en tid også en stilling som assistent ved Skiens Sparebank.[20][21]

I 1850 ble Knud Ibsen etter forslag fra sin bror, byfogd Paus, konstituert som havnefogd i Skien etter Jens Gasmann, et «viktig og ærefullt embete som ikke minst kunne sikre Knud Ibsen en anstendig inntekt livet ut» skriver Haave; havnefogden var forvalter av havneområdene og skipstrafikken i Skien, Porsgrunn og Brevik, øverste leder for losvesenet i de tre havnedistriktene og førte registeret over godkjente sjøfolk. Havnedirektøren og Marinedepartementet godkjente Ibsens kandidatur til å overta stillingen fast, men plutselig kom det havnedirektøren for øre at Ibsen ikke var til å stole på. Et brev fra havnedirektøren hevdet at Ibsen manglet den påpasselighet, sikkerhet og orden som var nødvendig, og at han ikke hadde levert alle regnskapene han skulle. «Byfogd Paus, som mottok brevet, nevnte ikke noe om at han var halvbror til kandidaten, men benektet påstandene på det sterkeste» skriver Haave. I 1851 ble likevel skipperborger Fredrik Vauvert ansatt i stedet.[4]

Ibsenfamiliens oppløsning og Knuds siste år

rediger

Fra 1850-årene gikk familien Ibsen økonomisk og sosialt i oppløsning. Et brev fra USA fra 1850 var det siste livstegnet fra sønnen Johan, og senere emigrerte også Nicolai til USA; Hedvig og Ole, og ektefellen Marichen, ble ivrige medlemmer av den fundamentalistiske lammersbevegelsen i byen, en bevegelse Knud selv hadde lite til overs for.[4]

I 1857 var Knud Ibsen registrert som fattig i ligningsprotokollen. Haave påpeker at dette ikke innebærer at han levde i objektivt fattigslige kår, og at begrepet er relativt; f.eks. hadde Ibsenfamilien fortsatt tjenestefolk i huset som de fortsatt lånte av broren Christopher Blom Paus, som var blitt en ledende skipsreder i Skien.[4] De siste 20 årene av sitt liv ble Knud forsørget av sine tre halvbrødre, det vil si foruten Christopher også Christian Cornelius Paus som var byfogd i Skien, stortingsrepresentant og flere ganger konstituert amtmann i Bratsberg, og som hadde overtatt Rising, og Henrik Johan Paus som fra 1860 levde som pensjonert fogd og velstående privatmann på lystgården Lille Follestad ved Skien.[4] I 1865 bodde Knud og Marichen fortsatt på Snipetorp sammen med sin nitten år gamle tjenestepike og en losjerende, ugift 26 år gammel kvinne og hennes to år gamle sønn; sønnen styrmann Ole Paus Ibsen var nok bare på kortvarig besøk da folketellingen ble gjennomført.[22] Omkring 1866 flyttet Marichen til datteren Hedvig, etter å ha blitt rammet av slag flere ganger. Knud Ibsen flyttet da også fra Snipetorp, og bodde de siste årene alene på ulike hybler i Skien. På sine eldre dager var Knud til en viss grad oppfattet som en byoriginal, som gjerne tok seg en dram og fortalte historier; selv om han ikke eide nåla i veggen var han kjent som far til en verdensberømt dramatiker.[4]

Knud Ibsen møtte aldri Henrik Ibsen igjen etter 1850.

Personlighet og ettermæle

rediger
 
Kjøbmand Knud Ibsens gravminne på Lie kirkegård
Foto: Bitjungle

Haave skriver at historien om Knud Ibsen og hans familie «handler om en patrisierfamilie som kollapser under etableringen av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge i årene fra 1814 til 1905».[4]

Haave skriver at Knud Ibsen ble beskrevet som «en livsglad og selskapelig type» som var «intelligent og alltid [hadde] en kvikk replikk på lur. Han var godt likt blant sine nærmeste, men folk var også litt redd for ham. Knud Ibsen la ikke noe imellom når han ble forbannet. De treffende replikkene hans var ikke alltid harmløse, og han kunne bite hensynsløst fra seg».[4]

I Fra det gamle Skien (1924) skriver J. A. Schneider:

 Der har dog, ialfald om sommeren, været glanspunkter i tilværelsen ogsaa paa det ensomme Venstøp. Gjerpens sogneselskap holdt netop i disse aar sine aarsmøter her paa 'Oskarsdagen', 4de juli, likeledes hadde Skiens skyteselskap sin aarlige skiveskytning paa 'Ibsens Venstøp', og ialfald ved sidstnævnte anledning gik det vistnok muntert til. Knud Ibsen var nu ikke efter alt at dømme den mand som mistet humøret om verden gik ham imot, og adskillig av den kvasse og overlegne ironi, som utmerker Henrik Ibsens digtning, kan nok gjenfindes i hvad traditionen melder om hans far, med hvem han efter utsagn av folk som har kjendt begge, hadde adskillig tilfælles i utseende, væsen og vaner. Paa selvfølelse manglet det ikke: Naar Paus’ene er daue, saa er de daue, men mit navn vil leve, det! sa Knud Ibsen, idet han dog, vistnok heri trak en veksel paa sin berømte søn. 

J.A. Schneider, Fra det gamle Skien[23]

Ulikt de fleste av hans slektninger eksisterer det ingen portretter eller fotografier av Knud Ibsen. James Borchsenius skriver i boken Skien før branden 1886 at folk som møtte Knud Ibsen på hans eldre dager sa «at det ikke var vanskelig å se at han hadde vært en duelig mann, han hadde gløgge øine, og det samme trekk ved munnen som vi kjenner hos hans store sønn, men ansiktsuttrykket hos dikteren var ikke lyst og vennlig som hos faren.»[24] Kontorsjef Hans Houen (nevø av rederen Hans Houen) beskrev ham som «under middelhøide, spædlemmet, ovalt ansigt, noksaa lang og svakt krumbøiet næse, liten mund, smal mellem øinene, der var temmelig poliske [lure eller underfundige], blondt og temmelig langt haar». Ektefellen Marichen ble beskrevet som mørkhåret, med forstandige og dype øyne, og hennes personlighet som alvorlig, blid og elskverdig, mens mannen var spøkefull, skarp og vittig.[23]

Knud Ibsen døde i 1877 og ble gravlagt på Lie kirkegård. Henrik Ibsen skrev et brev til onkelen Christian Cornelius Paus da han leste om dødsfallet; i brevet prøvde Henrik Ibsen å «rettferdiggjøre sin følelsesmessige og økonomiske neglisjering» av den gamle mannen, skriver Ferguson.[25][26]

I fjernsynsserien En udødelig mann fra 2006 ble Knud Ibsen spilt av Sven Nordin.

Knud Ibsen i sønnens drama

rediger

Knud Ibsen anses av litteraturvitere tradisjonelt som modell for tre ytterst forskjellige litterære skikkelser: «Jon Gynt» i Peer Gynt (1867), «Daniel Hejre» i De unges Forbund (1869) og «Gamle Ekdahl» i Vildanden (1884).

Francis Bull oppsummerte i 1972 denne lesningen av Ibsens skuespill:

 [Ibsen] mintes sin far, fallenten, som måtte bukke sig for å få hjelp og 'lån' av sine fordums venner, og ikke hadde stort annet å trøste sig med enn begeret og drømmene, men som engang hadde hørt hjemme blandt patrisierne i Skien, båret uniform som løitnant i borgerkorpset, og vært en ivrig dyrker av festens og jaktens gleder. Henrik Ibsen hadde også tidligere i sin diktning brukt enkelte trekk av sin fars karakter og livshistorie; i skildringen av Peer Gynts far Jon kjenner man Knud Ibsen igjen, og sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter; billedet av den Knud Ibsen-lignende Daniel Hejre i De unges forbund er heller ikke egentlig tegnet med kjærlighet, selv om det røber at Henrik Ibsen har hatt en viss beundring for sin fars hvasse tunge. Knud Ibsen døde i 1877, og sønnen viste ikke nogen sorg over dødsbudskapet; men hans syn på sin far begynte å forandre sig, så snart Knud Ibsen gikk over fra virkelighetens til minnenes verden. Bitterheten svant og blev erstattet av overbærenhet. Gjennem skildringen av gamle Ekdahl har Henrik Ibsen så å si forsonet sig med sin fars minne. 

Francis Bull, Ibsens drama[27]

Henrik Ibsen bekreftet ved flere anledninger at han hadde brukt familiemedlemmer som forbilder for litterære figurer og latt seg inspirere av sine barndomserindringer. I et brev til Georg Brandes i 1882 skrev Henrik Ibsen:

 Min far sad som købmand i en mangeartet og vidtløftig virksomhed og yndede en hensynsløs gæstfrihed i sit hus. I 1836 måtte han indstille sine betalinger og der blev os intet andet tilbage end en landejendom i nærheden af byen. Did flyttede vi hen og således kom vi ud af berøring med de kredse, som vi hidtil havde tilhørt. I Peer Gynt har jeg benyttet mine egne barndomsforholde og erindringer som et slags model ved skildringen af livet i 'den rige Jon Gynts hus'. 

Henrik Ibsen, brev til Georg Brandes[17]

Jørgen Haave har likevel advart mot å lese Ibsens skuespill som biografiske skildringer av faren, og mener tidligere Ibsenbiografer har vært for ukritiske i bruken av Ibsens skuespill som biografiske kilder.[4]

I populærkultur

rediger

I eldre Ibsenbiografier og populærkulturelle fremstillinger har Knud Ibsen i lang tid vært fremstilt som en ødsel, alkoholisert tyrann. Nyere Ibsenforskning har vist at denne forestillingen er grunnløs. Jørgen Haave skrev i sin bok Familien Ibsen fra 2017:

 Den gamle fortellingen om Ibsens oppvekst hevdet at Knud Ibsen var en brutal alkoholiker med et konfliktfylt forhold til eldstesønnen. Det var også derfor han mistet familieformuen, hevdes det, fordi han drakk og ødslet. Og da pengene forsvant, måtte de flytte til det falleferdige småbruket langt utenfor byen, hvor de ble tvunget til å leve som fattige bønder. Den sosiale deklasseringen gjorde Knud Ibsen enda mer tørst og hissig, mens lille Henrik skammet seg over farens karakterløshet og utviklet mindreverdighetskomplekser. Dette er i komprimert og karikert form den fortellingen om Ibsens barndom som har vært rådende frem til nå, og som ble levendegjort i NRKs påkostede miniserie En udødelig mann, som var den storslåtte avslutningen av Ibsen-året i romjulen 2006. Med den kunnskapen vi sitter på ti år senere, er det lett å se hvordan historien har fordret en fordreid fortolkning av kildene. 

Jørgen Haave, Familien Ibsen, 2017[4]

Aner

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Henrik Ibsens skrifter Digitalutgaven, www.ibsen.uio.no, besøkt 15. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Henrik Ibsens skrifter Digitalutgaven, www.ibsen.uio.no, besøkt 16. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Henrik Ibsens skrifter Digitalutgaven, www.ibsen.uio.no, besøkt 16. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Haave, Jørgen (2017). Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. ISBN 9788283050455. 
  5. ^ Mosfjeld, Oskar (1956). «Vildanden». Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. LVI: 380–394. 
  6. ^ Tingsvitne 10. desember 1798 i Nedenes
  7. ^ Meyer, Michael (1971). Henrik Ibsen: En biografi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 4. 
  8. ^ Nygaard, Jon (2014). «The Wilder the Starting Point: Some Critical Remarks to Michael Meyer's Ibsen: A Biography». Scandinavian Studies. 86 (1): 72–97. doi:10.5406/scanstud.86.1.0072. 
  9. ^ Jon Nygaard (2013). «Af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 115. ISBN 9788291540122. 
  10. ^ Folketelling 1801 for Rising
  11. ^ Den Norske Rigstidende. 10. april 1826. 
  12. ^ Andreas Blom (1904). Efterladte historiske optegnelser: særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien: [s.n.] s. 65–74. 
  13. ^ a b c Høgvoll, Arvid (1996). Henrik Ibsen: Herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer: brokker av en slektshistorie. Nome antikvariat. s. 82, 85. ISBN 8291739005. 
  14. ^ Folketelling for Stockmanngården i 1825
  15. ^ Templeton, Joan (1997). Ibsen's women. Cambridge University Press. s. 1ff. 
  16. ^ a b c Ferguson, Robert (2006). Henrik Ibsen: mellom evne og higen. Cappelen. s. 16–17. ISBN 978-82-02-23875-9. 
  17. ^ a b Ibsen, Henrik (21. september 1882). «Brev til Georg Brandes». Henrik Ibsens skrifter. 
  18. ^ Ibsen, Henrik (1888). «Barndomsminder». Henrik Ibsens skrifter. Universitetet i Oslo. 
  19. ^ Jørgen Haave (2013): «Utsikten fra Ibsens gutterom», i Einar Sørensen (red.), Norsk havekunst under europeisk himmel, Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag
  20. ^ Schneider (1924) s. 249
  21. ^ Skiens Sparebank 1835–1910. [s.n.] 1910. s. 105. 
  22. ^ Folketelling 1865
  23. ^ a b Schneider, J.A. (1924). «Henrik Ibsens slegt». Fra det gamle Skien: skildringer og aktstykker til byens historie. 3. Skien: Erik St. Nilssens Forlag. s. 229–265. 
  24. ^ Borchsenius, James (1934). Skien før branden 1886. Oslo: Fabritius & sønners forlag. s. 85. 
  25. ^ Ibsen, Henrik (18. november 1877). «Brev til Christian Paus». Henrik Ibsens skrifter. 
  26. ^ Ferguson, s. 242–243
  27. ^ Bull, Francis (1972). «Vildanden». I Bull, Francis; Koht, Halvdan; Seip, Didrik Arup. Ibsens drama: innledninger til hundreårsutgaven av Henrik Ibsens samlede verker. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 142–143. 

Litteratur

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Knud_Ibsen&oldid=24741514»