Hird og hirdmenn

Hird ble i middelalderen brukt som betegnelse på norske og danske kongers eller stormenns livvakt. Selv om ordet brukes i sagaer om hendelser i vikingtiden, har benevnelsen være yngre, for sagaene ble skrevet i middelalderen, og brukte sin tids språkdrakt. Knut den stores følge ble kalt ting-hlíd, som må antas å ha en liknende betydning.

Ordet kommer fra norrønt hirð som igjen stammer fra protoindoeuropeisk *ḱe- og senere gammelengelsk hired (= brorskap, familie, husholdning, følge), og er beslektet med eldre norske ord som «hjon» og «hjonelag». Den angelsaksiske krønike kaller alle lønnede soldater for hiredmenn og lithsmen.

Hirden var hærfølget til stormenn og konger (drottinn). En mann måtte frivillig underlegge seg hirdherren, selv om sagaen i mange tilfeller indikerer at så skjedde med tvang (et alternativ til døden). Opptak i hirden ble markert ved håndgang, sverdtaking og troskapseder. Hirdmennene ble derfor betegnet som «håndgangne menn», enten sverdtakere eller edsvorne, og måtte sverge evig troskap til sin herre og love å følge ham i både krig og fred, og ofre livet for ham om nødvendig.

Hirdmenn

Hirdmenn hadde krav på vern og støtte fra sin herre. Dette ble kalt traust. Hirdherren lønnet troskap og tjeneste med gaver som klær, våpen og gull. Hirdmenn fikk også andeler av krigsbyttet. Om en hirdmann ble drept, skulle det betales høyere mannebøter enn for vanlige folk.^{[trenger referanse]} Ved opptak i hirden skulle nykommeren falle på kne for kongen, og legge sin hender i hans. Så skulle kongen kysse ham.

På 1200-tallet utviklet hirden seg til et organisert fellesskap for den norske stormannsklassen. Hirden ble delt i to, der den ene gruppen var i aktiv tjeneste og ble kalt «bordfaste menn». De fulgte med kongen i aktiv tjeneste og utgjorde ofte en hirdmanns ungdom. Deretter fikk han «hjemlov», men fortsatte som medlem av hirden uten å tilhøre «de bordfaste». Han hadde fremdeles lydighetsplikt og skulle støtte kongedømmet. Han ble forventet å stille ved riksmøter, og stille «selvstevnet» (dvs. på eget initativ) i Nidaros for å hylle en ny konge om den gamle gikk bort.

Både Frostatingsloven og Landsloven forutsatte at hirden tok opp få sønner av bønder under hauldsstatus. Kongespeilet forutsatte også ættstorhet og rikdom som vilkår for opptak. Hirdens privilegier fremmet rekrutteringen til den var blitt et nettverk av kongens menn som dekket hele landet; men først etter borgerkrigstiden organisert i én og samme hird. Fra Håkon Vs skiller kildene mellom «håndgangne menn» og «allmuesmenn», og det er tydelig at verdslig rang er blitt identisk med hirdrang. I 1308 ble det stilt krav om at kandidatene måtte fremlegge vitnemål fra sysselmannen på hjemstedet om sine formuesforhold. Ytre symboler fra utlandet økte hirdens aristokratiske preg.

Hirdmenn i aktiv tjeneste ble sagt å være «bordfaste» (bordfastir). De utgjorde kongens livvakt (hofudvordr) og var et væpna følge (fylgd). Hirdmenn gjorde skiftevis tjeneste, gjerne 6-12 av gangen, og bodde på kongsgården, der mange av dem spiste ved herrens bord. Var herren på reise, fulgte de alltid med. Hirdmenn fikk utbetalt lønn (máli) og ble derfor også kalt málamenn. Hirdmenn deltes inn etter rangorden i hirden, der herrens stallare var hans viktigste og mest betrodde mann.

Hirdens sammensetning

1. Stallare, opprinnelig kongens stallmester, skulle ifølge Hirdskråen fra 1273 være hirdleder og kongens talsmann på hirdens tingstevner og vanlige tingmøter. Stallaren spilte en viktig rolle på sendeferder utenlands.
2.  Merkesmann, en som førte kongens merke/banner. Magnus Lagabøte (konge 1263–80) hever i 1277 merkesmannens inntekt og posisjon i hirden til samme nivå som stallare og lendmenn. Tok over posisjonen som hirdstyrer på Håkon Vs tid.
3. Skutilsvein (drottsete/lendmann) eller bordsvein vartet opp ved kongens bord. Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå kom skutilsveinene nest etter lendmennene i rang, og ble fra 1277 offisielt kalt riddere. Tittelen drottsete økte i rang og overtok etter hvert stallarens posisjon som kongens (drottinns) høyre hånd. Lendmenn kalles etter 1277 offisielt baroner.
4. Kjertesvein var folk av god ætt. De var håndgangne menn, men ikke sverdtakere (ikke sverget inn ved sverdet). Kjertesveinene var unge gutter som ble opplært til hoffliv og våpenbruk, for senere å bli hirdmenn av høy rang (skutilsveiner).
5. Fehirde var en som voktet kongens fe, gods eller penger, og tok seg av kongens skatteregnskaper. Han var ikke våpenfør.
6. Gjester var ikke håndgangne menn, men snarere hirdens mørkemenn. De hadde plikt til å «gjeste» andre menns hjem, og ikke alltid med vennskap. De bisto fehirde, lendmenn og sysselmenn i saker som vedkom kongen, og fikk halv hirdmanns lønn. De hadde også plikt til å undersøke hele kongens rike, for å finne ut om han hadde uvenner noe sted. De var kongens vaktstyrke og etterretningsvesen, men fikk ikke sitte ved herrens bord (unntatt til jul og påske).

Under Håkon V fikk vanlige hirdmenn tittelen «væpner» (armiger). Alt under kong Sverre ble det opprettet et hospital i Værne kloster ved Moss som tok seg av gamle, uføre og fattige hirdmenn. Hirdskråen fra 1273 bestemte at hirdmennene skulle betale inn til formålet. Under Håkon V ble hird-hospitalet flyttet fra Værne kloster til Oslo, mens skrantende hirdmenn fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge sorterte under Bergen. Kong Haakon bestemte også at hospitalet i Oslo skulle få «alle gangklærne hans» og «vår seng med alt utstyr» etter hans død, om den inntraff «sønnenfor Neset», dvs. Lindesnes. Han skrev ikke hva som skulle skje om han døde andre steder.

Hirdskråen

Hirdens rettigheter og plikter ble regulert i flere lover, blant annet i Magnus Lagabøtes Hirdskrå fra 1273. Hans lovtekst inngår i Norges gamle Love indtil 1387, men er også utgitt separat.

Ifølge Hirdskråen skulle kansleren oppbevare kongens segl og sette opp brev etter kongens diktat. Håkon V ga kansleren, stallaren og merkesmannen lendmanns rang, den høyeste rang som fantes.

Nasjonal Samlings hird

Partiet Nasjonal Samling kalte sin kjerne av aktive for Hirden, en særorganisasjon av partiet som var organisert militært. Medlemskap i Hirden var fra 1941 obligatorisk for unge mannlige partimedlemmer.

Hirden på Island

Hirden ble tidlig oppfattet som en egen stand. Da man innførte Jónsbók på Alltinget på Island i 1281, fantes der tre stender i landet: Geistlighet, kongens håndgangne menn og bøndene. I 1281 ble det også lovfestet at alle menn skulle kle seg etter sin stand og formue. For å kunne gå i alle typer klær, måtte man være enten storbonde eller en hirdmann som eide de lovbestemte våpen for sin hirdrang. Hirdmennene var også de eneste på Island som kunne bære standskarakteriserende symboler som skjold og hjelm.

Hirden i Danmark

Den danske hirdloven ble kalt witherlax eller witherlogh (= «vederlag» eller «vederlov») nedskrevet omkring 1180. «Thetta ær witherlax ræt ther Knwt kunung Waldemar sun oc Absalon ærkibiscop lote skriuæ sua sum war i gamblæ Knutz dagha. Gamla Knut war kunung i Danmark oc England oc Norghæ oc Samland oc hafthæ hirdh...» Hirden var inndelt i fire fjarthings, dvs. fjerdinger, senere kalt worthæld (= vakthold), kanskje organisert etter vaktordningen på vikingtidens leidangsskip. Hver fjerding var oppdelt i et antall sveiter. Under Knud den hellige ble flere av hirdmennene i stedet kongelige ombudsmenn og flyttet fra kongsgården ut i distriktene.

Eksterne lenker

• Om utgaver av hirdlovene i Hirdskråen