Keiserriket Nikea
Keiserriket Nikea (gresk: Αυτοκρατορία της Νίκαιας, tyrkisk: İznik İmparatorluğu) var det største av de tre etterfølgerne til Det bysantinske riket. Det ble opprettet ved at adelen i Det bysantinske riket rømte fra Konstantinopel etter at byen ble okkupert av vesteuropeiske og venetianske styrker som herjet i løpet av det fjerde korstog. Keiserriket Nikea ble opprettet av medlemmer av det laskariske dynasti, [1] og varte fra 1204 og fram til 1261 da Konstantinopel ble gjenopprettet og således gjenetablerte Det bysantinske riket.
| Keiserriket Nikea | |||
|---|---|---|---|
| Αυτοκρατορία της Νίκαιας | |||
 Rikets største utbredelse, rundt år 1261 | |||
| Språk | gresk | ||
| Hovedstad | Nikea 1204-1262. Konstantinopel 1261-1453 | ||
| Styringsform | Keiserrike, monarki | ||
| Statsoverhode | Keiser | ||
| Styringsorgan | Keiseren | ||
| Regjeringssjef | Keiseren | ||
| Etablert | 1204 | ||
| Oppløsning | Konstantinopel erobret av osmanske riket sultan Mehmet II i 1453. | ||
| Første keiser | Teodoros I Laskaris (1204–1222) | ||
| Siste keiser | Mikael VIII Palaiologos (1251–1261) | ||
| Foregående stat | Bysantinske riket | ||
| Etterfølgende stat | Bysantinske Riket Trapezunt | ||
Historie
redigerOpprettelse
redigerI 1204 flyktet den bysantinske keiser Alexios V Dukas fra Konstantinopel etter vestlige korsfarere invaderte byen på jakt etter rikdommer som kunne plyndres. Teodoros I Laskaris, svigersønn av keiser Alexios III Angelos, ble utropt som ny keiser, men han flyktet også, og da til byen Nikea (i dag kalt for İznik) i Bitynia, da han innså at situasjonen i Konstantinopel var håpløs.
Det latinske riket, som ble etablert av korsfarerne i Konstantinopel, hadde dårlig kontroll over det store området til det tidligere bysantinske riket, og de bysantinske etterfølger statene sprang opp i Epirus og Trebizond foruten også Nikea, skjønt Trebizond hadde brutt ut som en uavhengig stat noen uker før Konstantinopel falt. Nikea var derimot det nærmeste til det latinske riket og var i best posisjon til å forsøke å gjenetablere Det bysantinske riket.
Theodor I Laskaris var ikke umiddelbart suksessfull da han ble beseiret ved Poemanenum og Prusa (i dag Bursa) i 1204, men han var i stand til å erobre det meste av nordvestlige Anatolia etter at den latinske keiser Balduin I måtte forsvare seg mot bulgarsk invasjoner fra Kalojan. Theodor I Laskaris beseiret også en hær fra Trebizond foruten å slå tilbake andre mindre rivaler, noe som gjorde han styrte den mektigste av etterfølgerstatene. I 1206 proklamerte han seg som keiser i Nikea.
Tallrike våpenhviler og allianser ble dannet og brutt over de neste få årene da de bysantinske etterfølgerstatene, det latinske rike, bulgarerne, og seldsjukkene i Ikoniom (hvis områder grenset til Nikeas) kjempet mot hverandre. I 1211 beseiret Theodor I Laskaris ved Antiokia ved Maeander i Karia en betydelig invasjon fra seldsjukkene som ble støttet av Alexios III for selv å komme tilbake til makten. Tapene ved Antiokia førte imidlertid til et nederlag mot det latinske riket ved elven Rhyndakos og tapet av det meste av Mysia og kysten av Marmarahavet i den påfølgende ferdsavtalen ved Nymphaeum. Nikea ble kompensert for dette tapet av land da det i 1212 ved at dødsfallet til David Komnenos gjorde det mulig å annektere hans land i Paflagonia.[2]
Theodor I Laskaris forsøkte å validere sitt krav til keisertronen ved å utnevne en ny patriark av Konstantinopel i Nikea. I 1219 giftet han seg med prinsesse Marie de Courtenay (død 1228), datteren av keiserinne Jolanda av det latinske riket, men han døde i 1222 og ble etterfulgt av sin svigersønn Johannes III Dukas Vatatzes
Referanser
rediger- ^ Heurtley, W. A.; et al. (1968): A Short history of Greece from early times to 1964, Cambridge University Press, s. 55. Sitat: «There in the prosperous city of Nicea, Theodoros Laskaris, the son in law of a former Byzantine Emperor, establish a court that soon become the Small but reviving Greek empire.»
- ^ Abulafia & McKitterick (1999), s. 547.
Litteratur
rediger- Abulafia, David; McKitterick, Rosamond (1999): The New Cambridge Medieval History V: c. 1198-c. 1300. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press. ISBN 0-521-36289-X.