Kantate
Kantate (av latin cantare, «synge») brukes oftest om en vokal komposisjon akkompagnert av instrumenter.[1] Kantaten har som regel mer enn én sats.[1]
Fram til 1500-tallet var det stort sett bare vokalverker som ble regnet som seriøs musikk. Først med instrumentalmusikkens fremmarsj på 1600-tallet ble begrepet «kantate» introdusert som betegnelse for vokale komposisjoner for å skille dem fra instrumentalmusikkens sonater. Kantater kunne blant annet være komponert for en spesiell anledning,[1] for eksempel leilighetsdikt med musikk til kroninger og andre merkedager. En rekke kantater blant annet av Bach, er skrevet for kirkelige høytider.[1] Fra midten av 1600-tallet til slutten av 1700-tallet var kantater for ett eller to soloinstrumenter, en populær form for italiensk kammermusikk. Disse kantatene var gjerne akkompagnert av cembalo og kanskje noen få andre soloinstrumenter.
I senere tid, fra stiftelsen i 1950, har mannskoret Svæveru’ ved Norges Handelshøyskole videreført og utviklet kantatekunsten og har i sitt repertoar til enhver tid rundt 30 kantater, fra et utvalg på over 100 verker siden Korets begynnelse.
Referanser
redigerLitteratur
rediger- Herbert Seifert: «Kammerkantate» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
- Dagmar Glüxam: «Solokantate» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.